Mellom #2 2017 |Ord og meining og sånt

Etter to årgangar med Mellom skjedde det noko. Nærmast kollektivt, men sjølvsagt kvar for seg, byrja lesarar å sende oss e-postar om tekstar dei ville skrive og om tekstar dei ville omsette. Nokon hadde fiks ferdige tekstar liggande, klare til å trykkast i eit tidsskrift for omsett litteratur, mens andre lufta sine herleg svevande idear.

Frå vi gav ut vårt første nummer i 2015, har vi vore opptekne av å ha ein meir eller mindre synleg raud tråd gjennom dei fleste bidraga i nummera. Det har vore fint, for då har vi lykkast i å gå djupare inn i eit perspektiv eller eit felt. Til ein viss grad har vi også klart å oppnå balanse i bidraga når det gjeld kjønn, målform, sjanger og språkområde som er representerte – sjølv om det er noko vi støtt jobbar vidare med. Når ein jobbar på den måten, kviler det ofte ei tung redaksjonell hand over utvalet. Vi lét oss derfor rive med og proklamerte at dette nummeret skulle vere temamessig heilt opent, og vi baserte oss i høg grad på innsende bidrag.

Av dette har vi lært ein god del, både om korleis lesarane tenker at Mellom-tekstar er, og om kva som engasjerer lesarar og omsettarar, både proffe og amatørar. Det viser seg at ein Mellom-tekst ofte går i detalj. Han kombinerer gjerne omsetting og refleksjonar kring omsetting, og han meiner noko om omsetting, og ikkje sjeldan om korleis vi som lesarar relaterer oss til omsette tekstar. Det er ikkje alle som tenkjer over at boka dei les, er ei omsetjing, som omsettar Torstein Bugge Høverstad peiker på i sin tekst. Han skriv: «Men bøker blir jo oversatt. Ikke bare med andre ord, men til et annet språk, og kanskje ikke bare et annet språk, men en annen tid—med andre forventninger, assosiasjoner, klanger, sammensetninger, en annen historie, en annen tro, en annen måte å tenke på. Og så skulle oversettelsen liksom være samme bok?» Ifølge Gunnar Wærness handlar omsetting om «mer enn å bare gjøre tilgjengelig: Det er kontekstualisering, nylesning, aktualisering, gjenoppførelse av verker, det er en måte å modifisere en tradisjon på». Og likevel: «I teorien kan man bli ferdig utdannet i nordisk uten å måtte forholde seg til en eneste oversatt, skjønnlitterær tekst», slår Giuliano D’Amico fast. Å vite at ein tekst er omsett, er ikkje minst viktig når originalane er prega av dialektbruk, eirspråklegheit eller er skrivne på eit konstruert språk, noko ein også kan lese om i dette nummeret.

Og så viser det seg at Mellom-lesarar er opptekne av omsetting av klassikarar!

I dette nummeret finst nemleg tekstar av og om Olav Duun, Henrik Ibsen, Graham Greene, Katherine Mansfield, André du Bouchet, Elisabeth Bishop, Lalan Fakir, James Joyce, Ahmet Hamdi Tanpınar og Gertrude Stein. Vi syner også fram ein tekst av Olga Tokarczuk, ikkje tidlegare omsett til norsk.

Dette er spennande lesestoff. Samstundes må det seiast at det har nokre symptomatiske følger som reflekterer ei einsretting i den litterære kanon. For det første er det overvekt av tekstar frå engelskspråklege område, og for det andre er det overvekt av mannlege forfattarar – eit problem vi kasta lys over i førre nummer av Mellom. For mangfaldet sin del vil vi derfor i framtida halde fram med konkrete målsettingar med fleire redaksjonelle fingrar med i spelet.

Men debatten om kva ein eigentleg omset – er det ord eller er det meining? – lever i høgaste grad vidare i dette nummeret av Mellom. Bokmeldar Kaisa Aglen peikar på at å vere «samvitsfull overfor meiningsinnhaldet» i teksten, paradoksalt nok kan gjere «meininga vanskelegare å gripe». Redaktør Erlend Wichne slår eit slag for den heilt nære omsettinga av nøkkelord. Omsetjar Åshild Lahn forsvarer dei små orda si tidvis store rolle.

Førsteamanuensis i nordisk, Marcus Axelsson, spør kva språkområde det blir omsett mest frå og til. Kvar ligg Noreg på ein slik sentrum-periferi-akse? Problemstillinga set i gang tankar om korleis ein kan omsette mellom små og perifere språk når språkkompetansen er låg, og om det er slik at ein bør prøve å finne ein veg utanom engelsk som mellomstasjon. Dette er spørsmål vi utforskar vidare på lanseringa av dette nummeret.

Til slutt vil vi nytte høvet til å introdusere tre nye redaksjonsmedlemmar: Frå dette nummeret av er Julia Wiedlocha, Ingeborg Urke Myklebust og Erlend Wichne faste redaktørar i Mellom. Vi takkar for alle innsende bidrag, og for god manusvask ved Anne Walseng.

Velkommen inn i Mellom!

Helsing redaksjonen
Ingeborg Urke Myklebust, Julia Wiedlocha, Erlend Wichne, Ida Hove Solberg & Runa Kvalsund

 

Reklame

Oversetterseminaret 2017: På den andre siden av bordet

Sola skinte og det gnistret i nysnø da oversetterne inntok Soria Moria til årets oversetterseminar helgen 11.–12. november. Det ble en inspirerende, lærerik helg i selskap med gode kolleger.

Lørdag ble vi ønsket velkommen av den nye lederen i oversetterutvalget, Merete Franz, og hun presenterte de nye medlemmene. Merete kunne fortelle om rekordhøy deltagelse ved årets semninar: 116 i tallet!

Barn, lov meg at du skyter deg

Seminarprogrammet åpnet med en gjest fra Tyskland: historiker, forfatter og dokumentarfilmskaper Florian Huber. Det var sitrende stille i salen mens oversetter Espen Ingebrigtsen snakket med Huber om hans bok Barn, lov meg at du skyter deg. Vanlige tyskeres undergang i 1945. Boka handler om selvmordsepidemien blant vanlige tyskere mot slutten av og etter krigen. Huber har gjennomgått brev og dagbøker i et forsøk på å sette seg inn i folks følelser og motiver i denne perioden. Ingebrigtsen fortalte hvor vanskelig det var å oversette disse tekstene på en adekvat måte, både fordi temaet er så brutalt og tekstene personlige og følelsesladde, men også på grunn av følelsenes og språkets historiske aspekt.

 

Spesialisten forteller og forklarer

Noen av oss husker med gru kirurgens operasjonsbilder under oversetterseminaret i fjor. Årets faglige foredrag var ikke like blodig, men vel så spennende: Erlend Oftedal ga oss et lynkurs i «hacking» – vi lærte heldigvis ikke å hacke, men fikk en grundig og god innføring i hackernes språk. Vi vil etter hvert legge ut en hacking-ordliste på nettverksstedet.

Lattersopp og soyakokt lotusrot – om å flytte mat (og kultur) mellom kontinenter

Dernest var det japanske delikatesser som sto på menyen, i Magne Tørrings foredrag om arbeidet med Hiromi Kawakamis roman Merkelig vær i Tokyo. Her føltes det som om vi fikk sitte på skulderen til oversetteren mens han med kløkt og kreativitet jobbet seg gjennom de kulinariske strabasene. Ikke bare fikk vi et innblikk i japansk kultur, matkultur og språk, men også en framifrå innføring i forskjellige oversetterstrategier.

Fra den andre siden av bordet: en samtale med redaktøren

Forlagsredaktør Trygve Riiser Gundersen i forlaget Press tok oss deretter med til sitt skrivebord, som bugnet av bøker i den trendy sjangeren «Literary Non-Fiction», eller «litterær sakprosa», som vi gjerne kaller det på norsk. Han fortalte om arbeidet med å sondere det store bokmarkedet, samarbeidet med utenlandske agenter, og videre om valg av oversetter, arbeidet med oversettelsene og økonomiske støtteordninger.

Fra kviss til kaffe

Tradisjonen tro rundet vi av lørdags program med kulturkviss ved kvissmaster og forlegger Anne Gaathaug. Deretter var det middag, der Tore Slaatta holdt en glødende engasjert tale. Kvelden ble avsluttet med kaffe avec og dans ved DJ Winger.

Fra norsk til dansk

Søndag morgen fikk vi besøk av den danske oversetteren Kirsten Marie Øverås. Hun fortalte om noen fallgruber når man skal oversette fra norsk til dansk: falske venner og betydningsmessige forskyvninger. Hun kunne også fortelle at tv-serien SKAM har endret mange danskers syn på Norge og norsk språk. SKAM ble en landeplage i Danmark, og mange danske fans har rett og slett blitt norsk-entusiaster.

Saker til orientering

Merete Franz orienterte om oversetterutvalgets aktiviteter siden forrige oversetterseminar: OversettER-aksjonen – som fortsetter for fullt – oversatte dager, Lene Stokseths populære foredragsserie «Oversatt, men ikke oversett» i Bergen, årsmøteseminarene og bokhandlenes sakprosapris, som i år gikk til Espen Ingebrigtsen. Hun kunne også fortelle at oversetterutvalget jobber med en ny sakprosapris, og vi vil holde dere orientert om utviklingen i den saken. I 2018 er det NFFO som arrangerer Hieronymus-dagene. Og Betaversjonen av det nye Nettverkstedet er nå lansert. En komité bestående av Lisa Vesterås (NO), Henrik Walter Johnsen (NAViO) og Merete Franz (NFF) kan etter to års arbeid endelig vise frem et (foreløpig) resultat. Bjørnar Magnussen er ny redaktør på Nettverkstedet.

Lars Holm Hansen og Susanne Hedemann Hiorth fortalte om stipendordningene, Alexander Leborg om arbeidet i internasjonalt utvalg og Jan Terje Helmli om normalkontrakten, honorar og næringsinntekt.

Normklynger i skriftlig norsk, kokebøker og Esperanto

Så skulle det handle om norske språknormer. Professor i lingvistikk, Helge Dyvik loste oss trygt gjennom de språklige valgmulighetenes kaotiske farvann. Nå står vi enda bedre rustet når vi skal velge ordformer med nokså stø konsekvens.

Kristin Gjerpe kåserte deretter om språk og mat, på bakgrunn av et utvalg oversatte kokebøker fra 2016 og 2017. Her er det åpenbart stor variasjon, både hva gjelder kvaliteten på selve bøkene og oversettelsene. Vakre bilder av mat fikk tennene til å løpe i vann, men før lunsj gledet vi oss  til å overvære siste post på programmet: Liv Gulbrandsens 30 minutters innføring i Esperanto. Og det ble, som ventet, en fryd. Selv om kjøkkenpersonalet nå var i ferd med å sette ut fatene med lutefisk og ribbe i restauranten, var vi mange som syntes dette foredraget sluttet altfor brått. Og hvem fikk vel ikke lyst til å lære seg litt Esperanto etter dette?

 

 

PÅ GJENSYN!

Oversetterutvalget takker for nok en strålende helg på Soria Moria og ønsker alle velkommen igjen 10.–11. november 2018!

 

Betaversjonen av det nye Nettverkstedet er klar

Det har vært en lang og krevende reise, dette. Og dere har måttet smøre dere med massevis av tålmodighet. Men nå – ENDELIG – kan vi slippe betaversjonen av det nye Nettverkstedet!

I første omgang blir det en betafase ut 2017. Betaversjonen får nettadressen beta.nettverksted.no, men fra og med 1. januar 2018 vil nettadressen fortsatt være nettverksted.no. Hele veien kan dere fortsette å bruke det samme brukernavnet og passordet dere har brukt hittil, men husk å skrive passordet med STORE BOKSTAVER.

Nettverkstedet har fått ny redaktør

Vi vil benytte anledningen til å takke avtroppende redaktør Magne Tørring for en formidabel innsats på Nettverkstedet. Samtidig er det med stor glede vi kunngjør at hans etterfølger blir Bjørnar Magnussen.

Redaktør på Nettverkstedet Bjørnar Magnussen

Mange av dere kjenner Bjørnar som den tekniske eksperten fra Norsk oversetterforum på Facebook. Han er lærer i fagoversetting ved UiA, faglitterær oversetter og statsautorisert translatør i engelsk-norsk og polsk-norsk. I tillegg til å være en dyktig oversetter har han både høy teknisk innsikt og er ekstremt serviceinnstilt, egenskaper som kommer godt med i rollen som redaktør på Nettverkstedet.

Kom med tilbakemeldinger!

I løpet av betafasen regner vi med at dere brukere har tilstrekkelig med tid til å komme med eventuelle feilmeldinger og annet dere måtte ha på hjertet. Når det er sagt, ligger den gamle versjonen tilgjengelig øverst til høyre på siden ut hele 2018, og dere er velkommen til å fortsette dialogen med redaktøren i Nettverkstedet i det nye året. Kontaktopplysningene hans finner dere i toppmenyen under «Om Nettverkstedet».

Under arbeidet med de nye nettsidene har vi hentet inn og lyttet til innspill fra dere, men vi har også kommet frem til et par nye funksjoner i samarbeid med den, på tross av forsinkelsen, svært dyktige utvikleren Mediasparx.

Sånn ser det nye Nettverkstedet ut!

Innloggingsperioden i det nye Nettverkstedet er nå en hel måned; du trenger altså ikke lenger å logge deg inn hver dag (eller oftere). I tillegg har siden har fått en enklere oppbygging (i WordPress) og en responsiv design som fungerer like godt på PC/Mac som på nettbrett og mobil.

Videre er det lagt til flere nye ressurser på sidene, som for eksempel Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle, bokhylla.no. Utdaterte lenker er fjernet, og det er ryddet opp i innhold som «O-magasinet», «Kollektive essays» og den tidligere «Verktøykassa».

Hovedfunksjonene i korte trekk

Profil

Her kan du endre passordet ditt, legge inn språkkombinasjoner, bilde av deg selv og ikke minst dine spesialområder. Vi oppfordrer dere til å gjøre alt dette, siden det vil bidra til å gjøre Nettverkstedet til en enda bedre ressurs for oss alle.

Søkefeltet

Søkefunksjonen utfører først og fremst søk i hele Nettverkstedet, eventuelt i det verktøyet du huker av for i rullegardinen.

Det er lagt inn en funksjon for multisøk på startsiden der man i ett felt kan søke samtidig i ressursene på ordnett.no, Google og noen andre relevante nettsteder.

Redaktør Bjørnar Magnussen jobber med å utvide denne funksjonen til å omfatte alle relevante terminologiressurser, for eksempel Utenriksdirektoratets oversettelsesminner. Hvis du ønsker å hjelpe til med testingen, bli med i prosjektets Facebook-gruppe (eller send en e-post til Bjørnar: bjornarmag@gmail.com).

Ordnett

Flaggene under her gir direkte innlogging i Ordnetts ordbøker, rett til det språket du klikker på.

Omregning

I omregningsverktøyet er det lagt til flere enheter som sko-, BH og kjolestørrelser, i tillegg til de vanlige omregningsverktøyene for mål og vekt.

Blogg

Her finner du foreningenes blogger, som er koblet til nettverksted.no og erstatter det tidligere utdaterte O-magasinet. Bloggene oppdateres automatisk. De tre nyeste blogginnleggene fra de ulike bloggene kommer opp på forsiden.

Verktøykassa

Inneholder de viktigste redskapene en oversetter kan komme til å trenge hver dag.

Ordlista vår

Ordlista er klar til å motta våre egne oppføringer av ord og uttrykk som de andre ordlistene ikke har. Denne funksjonen er fortsatt under utvikling.

Arkivet

Om du savner noe av innholdet på den gamle nettsiden, finner du det her, med unntak av emner vi av gode grunner aktivt har kvittet oss med. Dette menypunktet er fortsatt under utvikling.

Kalender

Alle foreningenes arrangementer vil dukke opp her, men kalenderen må oppdateres manuelt av redaktøren eller andre personer med tilgang. Det er lagt inn en enkel løsning for kloning av faste arrangementer, og arrangementene vil være godt synlig for alle Nettverkstedets brukere.

O-ringen

På sikt kan yahoo-baserte O-ringen også erstattes med en WordPress-versjon der all diskusjon foregår inne på Nettverkstedet. Men enn så lenge vil O-ringen fortsatt være søkbar fra denne siden.

Vi håper dere vil synes at det var verdt å vente på det splitter nye Nettverkstedet!

Lisa Vesterås (NO), Henrik W. Johnsen (NAViO) og Merete Franz (NFF)

Rune R. Moen | Tekst i flukt

 

Helgen 23.–24. september oppsto det et lite rift i den trygge boblen jeg lever livet mitt i, der den største trusselen legemliggjøres av flått og rød korrekturpenn, og jeg fikk et blikk inn i en annen verden. En farligere verden. Jeg deltok på verkstedet Tekst i flukt under litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger. På verkstedet møtes fire eksilforfattere og fire oversettere. Hensikten med verkstedet er å hjelpe eksilforfattere med å nå ut til publikum i sitt nye hjemland. Du kan lese mer Tekst i flukt her.

Selv var jeg invitert som sakprosaoversetter for å samarbeide med tsjetsjeneren Mikail Eldin.

På 1990-tallet jobbet Eldin som kulturjournalist i Groznyj, og var ifølge eget utsagn en livsglad og ubekymret poet som ikke var spesielt opptatt av politikk, men som likte godt å høre på Modern Talking og Abba.

Mikail Eldin (til venstre) og kolleger i avisredaksjonen.

Alt skulle endre seg etter at to voldsomme eksplosjoner rystet sentrum av byen. Eldin bodde i nærheten, så han løp ut for å finne ut hva som var på ferde. Den unge journalisten skjønte ingenting da han fikk se stridsvogner i byens gater, men han luktet en god historie og sprang nærmere for å finne ut mer. Like etter eksploderte en stridsvogn rett foran ham, og han ble stående sjokkert midt oppe i det hele, urørlig. Restene av soldater som noen sekunder tidligere hadde gått levende omkring, lå spredt som kjøttbiter overalt rundt ham. Over et gjerde hang et hode med deler av en blodig ryggrad. Over en lyktestolpe hang en hofte som var revet løs, helt uten klær. Og overalt på bakken lå det kjøtt. Rester av mennesker som nettopp hadde levd. Dette var den utløsende hendelsen som skulle snu livet til Eldin på hodet og gjøre den blomstrende byen Groznyj til en krigssone.

Det Eldin fikk se i løpet av den neste måneden, førte til at han sluttet seg til de tsjetsjenske geriljastyrkene. Vil du lese hva Eldin mener om det moderne menneskets frykt for blod? Hvorfor Eldin selv er redd hunder? I så fall anbefaler jeg å ta en titt på boken The SkyWept Fire, som Eldin skrev etter at han fikk politisk asyl i Norge. Her skildrer han med lyrisk penn et moderne menneskes møte med urmenneskets brutale verden.

Nedenfor kan du lese et utdrag av oversettelsen vi jobbet oss frem til. Akkurat dette avsnittet handler om en helt spesiell natt i en grusom og uforståelig krig.

 

Groznyj før krigen.

Bilder: Mikail Eldin.

 

Verdens beste komponister er Edvard Grieg og James Last, to komponister som er så forskjellige. De er best fordi de har fått den tittelen her, av deg, innenfor den brennende sirkelen som omgir den beleirede byen. Du kjente til disse komponistene fra før, og mange andre også, men først nå har du skjønt at de er de beste. 

…

I dag sitter du på en radiopost.

            Kvelden i kveld er en sånn sjelden anledning der en foruroligende stillhet legger seg over byen som et svart teppe i den kjølige luften. Det virker som om byen er fordypet i bønn, trukket inn i seg selv som en eldgammel mann. På himmelen rundt byen henger et flammende halskjede av lysbluss, skutt opp av fienden som er kommet for å drepe den. Av og til hører du lange skuddsalver fra automatvåpen i det fjerne, et sikkert tegn på sammenstøt mellom forskjellige rekognoseringsgrupper, disse krigens aristokrater. Det er stillhet som er vanskelig i strid. Man venner seg aldri til det. Stillhet betyr fare. Og derfor lytter du spesielt oppmerksomt til natten. Natten er stille. Fredelig som en engel … men du vet at dette bare er en illusjon: Natten er ikke fredelig i det hele tatt. En slik natt er spesielt farlig. Den er som en kvelerslange som spiller død mens den ligger kamuflert i bakhold og venter på sitt offer, bare for å fare opp i rett øyeblikk i et dødelig angrep. Bare radioene, et så flott surrogat for levende mennesker, vitner med sin spraking om at byen der du sitter og lytter til natten, fortsatt er i live. Den er maltraktert, dødelig såret, men fortsatt i live. Og den vil holde seg i live så lenge de levende forsvarerne forblir i byen. Byen, som ligger der urørlig i det iskalde mørket, minner deg om en løve, jungelens mektige konge, som er dødelig såret, men likevel farlig for flokken av hyener som sirkler rundt den med glødende øyne og tålmodig venter på at den skal dø.

            De kjente kallesignalene og den vanlige praten på radioen river deg ikke ut av kontemplasjonen. Men plutselig hører du en ukjent stemme på fiendens språk. Det er en russisk radiooperatør som har kommet seg inn på kanalen deres. Dere gjør ofte det samme med dem, så det er ikke noe uvanlig. Operatøren kaller vilkårlig opp hovedstadens forsvarere. En av dem svarer. Radiooperatørene kjeder seg og fyller eteren med fornærmelser og banneord, trusler og utfordringer. De andre soldatene, som er vant til slike opptrinn, reagerer ikke på samtalen mellom sin nervøse kamerat og den fiendtlige radiooperatøren. Etter hvert som utbruddene nærmer seg kokepunktet, bestemmer du deg likevel for å gripe inn.

            Men nei – du sier ikke et eneste ord. Du bare legger mikrofonen bort til høyttaleren, der den magiske musikken til James Last strømmer rolig ut. (Trykk her for å få rett stemning.)

Du kunne så klart ha gitt dem Edvard Grieg, men du bestemte deg for å la være. Du tenkte at Grieg er lettere å forstå når man hører på det alene. Stemningen i musikken hans egner seg best for en ensom lytter. Så du lar dem lytte til den vakre og triste musikken til James Last. Det blir stille på radioen umiddelbart. Bare den forbausede stemmen til den russiske radiooperatøren sier forsiktig: «Hvem er det?» Du svarer: «James Last, ’The Lonely Shepherd’». Du er fullstendig klar over at det er strengt forbudt å bruke radionettet til musikk – sambandet har en helt annen funksjon – men dette er et spesialtilfelle.

            Den triste, fortryllende musikken fyller eteren, stiger opp mot den iskalde himmelen som den fortapte byens siste bønn. Byen ber ikke for sin egen frelse: Den ber for sjelene til dem som er i ferd med å ødelegge den. Og den vet at mange tusen menneskesjeler, både de som ødelegger og de som forsvarer, ber sammen med den. Hver eneste sjel ber sin egen hemmelige bønn. I det stille tussmørket gråter byen lydløst tårer av røyk som stiger rett opp til himmelen, til Gud. Den gråter for seg selv, for at den aldri vil bli slik den var. Den gråter for sine innbyggere, som den aldri vil se igjen. Den gråter for sine forsvarere, de som har falt blant skjelettene av sammenraste bygninger, og de som fortsatt er i live, som fortsatt forsvarer byens dystre skygge med en ukrenkelig standhaftighet. Byen gråter for en øy av kjærlighet og liv i et hav av hat og død. Den vet, den værer, at den vil drukne i dette havet av død og hat; den kommer til å kveles under den grusomme bølgen av ondskap. Når den ligger igjen uten sine forsvarere, vil den fortsatt rope ut mot himmelen i lang tid, med de spede stemmene til gråtende kvinner og barn som blir ført bort for å henrettes, med dempede stønn fra døende, gamle menn, det grenseløse hatet og forakten for bødlene i øynene til innbyggerne som er skutt og torturert. Og som svar vil himmelen gråte ild. Dens brennende tårer vil falle over det som er igjen av byen, la den døende byens siste sjeler gå opp i røyk. Himmelen vil utstøte et hårreisende skrik, som en forvist engel. Lenge vil himmelen la brennende tårer falle over dem som reiste uten å forsvare byen til siste slutt. Til siste sjel. Byens gater, der livet smilte en gang for lenge siden, vil nå i lang tid, uendelig lenge, være hjemsøkt av redsel, hat, frykt og svik. I lang tid vil Groznyj skremme verden med sitt grusomme gjenferd.

            Og derfor ber byen. Gjennom den sjeldne stillheten. Gjennom den triste musikken. Gjennom de svarte tårene fra ulmende ruiner. Gjennom bønnene som byens forsvarere hvisker frem. Og ikke et eneste menneske våger å avbryte den mektige, dødsdømte byens bønn. Etter denne fantastiske musikken, etter at de høye, skjelvende tonene fra panfløyten har tonet ut som de siste pip fra en døende fugl, blir du sittende en stund og lytte til stillheten sammen med de andre. Og så hører du en lav stemme, som nesten hvisker: «Tusen takk» – og akkurat denne helt spesielle natten tar den psykologiske kampen mellom uforsonlige fiender slutt. Himmelen lar byen hvile til neste morgen. Og ved daggry, som om den skammer seg over nattens stillhet, vil den legge byen under et teppe av ild.

 

 

 

Camilla Larsen | Reisebrev fra Down Under

FIT2017 – verdenskongress i Brisbane, 3.–5. august 2017

 Vellykket arrangement med to spennende nyheter

FIT (Fédération Internationals des Traducteurs / International Federation of Translators) er en internasjonal oversetterorganisasjon, eller rettere sagt en sammenslutning av mer enn 100 tolke-, oversetter- og terminologiforeninger fra hele verden. Norge er godt representert med hele fem medlemsforeninger: Norsk oversetterforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Statsautoriserte translatørers forening, Norsk tolkeforening og Norsk audiovisuell oversetterforening. Andre nordiske medlemmer er SKTL fra Finland samt Danske Translatører og Kommunikation og Sprog fra Danmark.

Hvert tredje år arrangerer FIT en verdenskongress i samarbeid med et medlemsland. I 2014 foregikk det hele i Berlin. Der ble årets vertsland valgt, og i begynnelsen av august møttes nærmere 800 tolker og oversettere i Australias tredje største by, Brisbane. Om lag 30 deltakere hadde tatt turen fra Norge, noe som slettes ikke er verst med tanke på den lange reiseveien. At så mange kunne dra, er ikke minst et resultat av at NFF og NO deler ut reisestipend. (Tusen takk!)
Brisbane er hovedstad i delstaten Queensland. Byen ligger ved østkysten, mellom de populære områdene Gold Coast og Sunshine Coast – og med Great Barrier Reef innen rekkevidde. Her var det altså gode muligheter til å få med seg mer enn selve oversetterkonferansen, og mange valgte naturlig nok å legge inn noen feriedager for å oppleve mer av både Australia og andre destinasjoner på reisen til og fra Brisbane. Fulgte du med på sosiale medier på denne tiden, så du sikkert både koalaselfier, kengurubilder og krokodillesnutter, det ikoniske operahuset i Sydney, snorklemotiver, lange sandstrender, frodige regnskoger og mye annet eksotisk fra norske oversettere i nyhetsstrømmen. August er senvinter i Australia. Det ga meg litt hodebry da kofferten skulle pakkes. Men australsk vinter er som en over gjennomsnittet fin Stavanger-sommer, og jeg fikk brukt både t-skjorte, shorts og sandaler.

Allsidig program

Vertskapet for den 21. verdenskongressen var den australske tolke- og oversetterforeningen AUSIT. Sammen med den nasjonale foreningen for tegnspråktolker hadde de jobbet mer eller mindre nonstop de siste tre årene for å gi deltakerne en god og innholdsrik opplevelse. I løpet av tre konferansedager ble det holdt ca. 150 foredrag, presentasjoner og panelsamtaler knyttet til konferansetemaet «Disruption and Diversification». Innslagene var fordelt på ulike underspor som teknologi, globalisering, etikk, språk og konflikter, minoritetsspråk, (tegnspråk-)tolking, praktisk oversettelse, kreativitet i litterære oversettelser, og forretningsstrategi for frilansere. Her var det altså noe for enhver smak.

Konferansen ble høytidelig åpnet av Brisbanes borgermester, som ble avløst av en aboriginsk dansegruppe med en heftig og energisk oppvisning. Så fulgte en interessant presentasjon av arbeidet med å etablere et fungerende tolketilbud til den australske urbefolkningen. Her ga tolkene oss et innblikk i noen av utfordringene de møter. Det at de er få og jobber i små, tette samfunn, gjør det vanskelig å følge prinsippet om at man ikke skal tolke for familie og venner. Skulle man håndheve dette, vil det føre til at mange ikke får noe tilbud i det hele tatt. Dermed opplevde tolkene ofte spenninger knyttet til sin nøytralitet ved at en part kunne beskylde tolken for å ta parti, mens den andre parten forventet at hun skulle gjøre det! En annen utfordring er at aboriginene har over 100 ulike språk. Det sier seg selv at det å skulle tilby tolker innenfor alle kombinasjoner, er umulig. Samtidig understreker det også hvor viktig tolketilbudet er, spesielt med tanke på å sikre rettferdig og likeverdig behandling i retts- og helsevesen. For mange aboriginer er nemlig ikke engelsk det naturlige andrespråket, men læres kanskje som et sjette eller syvende språk.

Språk er makt

Flere internasjonale hovedtalere var invitert for å belyse konferansetemaet. Anthony Pym, som er professor i oversettelse, holdt det første plenumsforedraget under tittelen «Translators do more than translate». Her beskrev han hvordan synet på oversetterrollen har variert gjennom ulike tider og i ulike kulturer. Han argumenterte også for at både oversetterutdannelse og etiske retningslinjer for oversettere må ta hensyn til at vi utfører mange slags oppgaver og kan ha mange ulike roller. Han avsluttet med å poengtere at oversettere og tolker ikke selger ord. Vi selger tillit og kunnskap.

En annen hovedtaler var journalist og antropolog Sarah Kendzior som i innlegget «Dissent and Dictatorship in the Digital Age» forklarte hvordan sosiale medier har blitt et verktøy i kampen for (og mot) demokrati og ytringsfrihet. Språk kan være et bevisst virkemiddel i denne kampen, for eksempel ved at man fremmer nasjonalfølelse og bygger en felles identitet ved å kommunisere på sitt eget språk i stedet for det offisielle (majoritets-)språket. Samtidig kan språkbarrierer redusere muligheten til å nå ut, få internasjonal oppmerksomhet og dermed også evnen til å påvirke.

En som derimot fikk mye oppmerksomhet nettopp på grunn av språket sitt, var Jemina Napier som holdt det aller første plenumsforedraget på tegnspråk i kongressens historie. Hun redegjorde for faktorer som har påvirket utviklingen av tegnspråk og tegnspråktolking. Alle plenumsforedrag ble for øvrig tegnspråktolket og dessuten simultantolket til fransk.

Foruten plenumsforedrag var konferansen lagt opp med ti parallelle presentasjoner à 30 minutter i fortløpende bolker. Det var innslag om språkteknologiske nyvinninger, blant annet utstyr for maskinbasert simultantolking mellom kinesisk og engelsk, altså et forsøk på å legemliggjøre den mye omtalte babelfisken. Dessverre fikk vi ikke opplevd vidunderapparatet i action. Enda så suverent det skal være til å oversette og tolke politikerspråk, er det nemlig foreløpig ikke i stand til å overvinne hverdagslige situasjoner som ustabil internettilgang.

Norske innslag

Flere fra våre egne rekker var i ilden i Brisbane. Fjorårets vinner av Bokhandelens sakprosapris til oversettere, Oda Myran Winsnes, sammenlignet den norske, danske, franske og engelske oversettelsen av sentrale krigstermer i Samar Yazbeks Inn i tomheten. Dagbok fra Syria i lys av Venutis teori om domestication og foreignization. For hvordan oversetter man begreper som har gått inn i dagligtalen på originalspråket, men som for utenlandske lesere er totalt fremmede?

Eva Dobos snakket om utfordringen ved å oversette mellom språk som er svært forskjellige, og tok utgangspunkt i egne oversettelser av Jon Fosse fra norsk til ungarsk. Hvor store friheter kan en oversetter ta seg? Svært store, ifølge Fosse, som anbefalte henne å lese teksten høyt til den ble som musikk og ikke bry seg om hva han hadde skrevet.

Gunvald Axner Ims tok for seg oversettelsen av tyrkiske moderne klassikere og ga en statusrapport for tyrkisk litteratur i Europa i dag. Her er det store forskjeller. I noen land, som Tyskland og Bulgaria, oversettes det relativt mye. I Norge og England er situasjonen en annen. Han pekte på at få oversettelser, især av klassikere, i seg selv kan være en begrensende faktor. Til slutt trakk han frem eksempler fra sin oversettelse av Tanpınars klassiker Huzur (norsk tittel: Fred) for å vise hvilke grep oversetteren kan ta for å få en oversatt klassiker til å fremstå moderne og tilgjengelig.

Henrik W. Johnsen fra NAViO presenterte den nordiske modellen for underteksting sammen med kollegaer fra Danmark og Finland. Her fortalte han om NAViOs innsats for å få bransjen til å gå sammen om å utarbeide retningslinjer for god teksting – et arbeidet som blant annet er motivert av et stadig sterkere prispress på tekstemarkedet. Presentasjonen ble avsluttet med følgende visdomsord: The bitterness of poor quality is remembered long after the sweetness of low price is forgotten.

 

God stemning

Priser var også et tema den første ettermiddagen. Da ble nemlig FITs oversetterpriser i ulike kategorier delt ut. Astrid Lindgren-prisen for oversettelse av barne- og ungdomslitteratur gikk i år til den italienske oversetteren Francesca Novajra. Den NFF-støttede Aurora Borealis-prisen for sakprosa gikk til Kevin Windle fra Australia, mens tilsvarende pris for skjønnlitteratur gikk til Martin Pollack fra Østerrike. Etter prisutdelingen ble det arrangert elvecruise på Brisbane River med vakker utsikt til byens skyline. Neste kveld inviterte arrangørene til gallamiddag på konferansehotellet. NFF- og NO-oversetterne møttes dessuten til felles middag dagen før konferansen. Et hyggelig initiativ og en fin anledning til å bli bedre kjent med hverandre.

I forkant av konferansen var delegater fra de ulike medlemsorganisasjonene samlet til FITs generalforsamling for å diskutere viktige saker, fatte beslutninger og velge representanter til styre og stell. Fra NFF deltok leder av Oversetterutvalget Inger Sverreson Holmes og konsulent for oversettersaker Susanne H. Hiorth. På dette møtet skjedde det to ting som sikkert vil glede mange her i det kalde nord. For det første ble det bestemt at neste konferanse skal avholdes i strålende solskinn (og forhåpentligvis uten orkaner) i Varadero på Cuba. For det andre ble Kevin Quirk fra NFF valgt til ny president. Quirk tok utfordringen på strak arm, og under avslutningsseremonien kvitterte han med å holde en tale – i form av en ode til FIT – på rim. Talen får du lese på bloggen senere i høst.

Tiden gikk fort, og plutselig var verdenskongressen over. Hele arrangementet forløp knirkefritt uten problemer. Det ble en svært vellykket konferanse som de australske arrangørene har all grunn til å være stolte av. Og så er det altså bare å begynne å glede seg (og spare) til verdenskongressen i 2020.

 

Espen Ingebrigtsen | Vanskelig, men presist tysk? Litt om falske venner på setningsnivå

Hvis jeg i møte med nye bekjentskaper forteller at jeg er oversetter og jobber med tysk språk og litteratur, hender det at jeg blir møtt med en blanding av beundring og vantro. Noen tror at tysk må være et spesielt vanskelig språk å jobbe med, og at jeg må ha en nærmest unormal begavelse for grammatikk siden jeg har lært meg tysk.

Kanskje er det dårlige minner fra deres egen tyskopplæring som har skapt inntrykket av at tysk er så «vanskelig», for det virker som om mange nordmenn tror at tysk først og fremst handler om å mestre grammatiske regler. Men fordommen om at tysk er et vanskelig språk, er feil. Skandinaver har lett for å tilegne seg et sentralt ordforråd, og grammatikken er egentlig ganske enkel og oversiktlig sammenlignet med en del andre europeiske språk. Likevel lever den seiglivete oppfatningen videre om at tysk er et vanskelig språk.

En annen fordom jeg ofte møter, er at tysk er et presist språk, som må være spesielt egnet til å uttrykke abstrakte og kompliserte tanker. Også dette er en myte. Riktignok er tysk et viktig akademisk språk med et stort stilistisk register av ord og uttrykk, og det finnes mange viktige vitenskapelige verker som er skrevet på tysk.

Likevel tviler jeg på at et språk i seg selv kan gi en privilegert tilgang til avanserte tanker.

Etter mange år med studier og oversettelser av tyskspråklige tekster, har jeg sett så mange uklare og upresise formuleringer på tysk at jeg ikke tror at et språk kan være noen garanti for tankemessig klarhet. Samtidig er det interessant å spørre seg hvorfor så mange tror at det angivelig vanskelige tyske språket er forbundet med akademisk presisjon. Setningslengden kan være én grunn, for tyske setninger inneholder i gjennomsnitt litt flere ord og litt mer informasjon, enn hva vi er vant med på norsk. For en enkel skandinav som er vant med mellomstil og talemålsnære formuleringer i omtrent alle sammenhenger, kan syntakstunge tyske perioder lett fremstå som både «vanskelige» og «presise». Hvis vi ser på statistikken, ser vi at tyske avistekster i gjennomsnitt kan inneholde så mye som 22 ord per setning, og det finnes vitenskapelige tekster med setninger som i snitt inneholder rundt 29 ord.[1] Dette er høye tall, som først og fremst sier noe om at informasjonen blir distribuert på en litt annen måte enn på norsk.

For en oversetter utgjør lange og meningstette setninger en egen form for falske venner. Falske venner kan være ord og uttrykk med en tilnærmet lik bokstavelig form på to språk, men med ulik betydning. Et eksempel er uttrykket «å bite i gresset», som på norsk betyr «å tape», mens det tilsynelatende identiske tyske uttrykket «ins Gras beißen» betyr «å dø». Falske venner opptrer ikke bare som lignende uttrykk og vendinger, men kan også skjule seg i selve setningsstrukturene: Setningslengde, setningsleddenes oppbygging og relasjonene mellom setningsledd er grunnleggende syntaktiske forhold som påvirker lesetempoet og dermed informasjonsflyten i en tekst. Men hvert språk har sine egne konvensjoner for hva som regnes som en setning med god lesbarhet, og her skiller norsk og tysk seg fra hverandre.

 Hvis vi ser på stil og syntaks i tyske sakprosabøker, avistekster og tekster på det kulturelle og politiske området, vil vi finne mange formuleringer med et akademisk og analytisk preg. Lange perioder med utførlige relativsetninger, komplekse partisipper, nominaliseringer og abstraksjoner, utvidede foranstilte partisipialattributter[2] og mange tids-, steds-, måtes- og årsaksadverbialer[3] er helt vanlige setningsledd i tysk sakprosa, og de kan for en trenet leser fremstå som helt uproblematiske. Problemene begynner først hvis slike omfattende setningsledd blir oversatt ordrett eller med samme struktur til norsk, for i oversatt form vil de ofte fremstå som kunstige og overlessede. Det er historiske og sosiale grunner til at lange setninger og stilidealer fra akademisk sjargong er utbredt på tysk. Én grunn er at et høyt språklig nivå i visse miljøer blir oppfattet som et tegn på abstraksjonsevne og tankemessig suverenitet. Innholdsrike setninger og retorisk elegante formuleringer kan signalisere at forfatteren har et omfattende blikk for detaljer og en avansert forståelse av et saksforhold. En presis formulering på tysk henger sammen med informasjonstetthet og stilnivå, og i mange sammenhenger er det forventet at en tekst tar i bruk lett opphøyde stilistiske virkemidler. Utdanningsnivået i det tyskspråklige området er jevnt over høyt, og det finnes mange kompetente skribenter og lesere på alle samfunnsområder. Dette kan ha bidratt til at konvensjoner fra akademiske skrivemåter har fått en selvsagt plass i mange redaksjoner, institusjoner og i kultur- og samfunnslivet.

Som oversetter har jeg ofte grublet på hva jeg skal gjøre med lange og meningstette tyske setninger, som det grammatisk sett er mulig å formulere på norsk, men som likevel ikke ville høres naturlige ut innenfor et register av norsk normalprosa som er beregnet på allmennmarkedet. Selv om en setning fremstår som elegant og treffende på kildespråket, betyr ikke det at den kan oversettes med uforandret syntaks til målspråket. Det er selvsagt viktig å ta vare på presisjonsnivået og stilnivået i originalteksten, men ofte kan det være minst like viktig å ivareta tekstens lesbarhet. Altfor innholdsrike og lange setninger kan redusere lesbarheten, særlig i en sakprosatekst som forteller en spennende historie.

Hvert språk har sine egne konvensjoner for hva som regnes som presis og troverdig stil, og på norsk signaliserer ikke lange og innfløkte setninger nødvendigvis at forfatteren har et høyt refleksjons- eller abstraksjonsnivå. Selv om en norsk leser uten problemer kan forstå en ordrett oversettelse av en syntakstung tysk setning, vil nok mange lesere likevel føle at det er noe som skurrer. En grunn til dette er at norsk normalprosa er styrt av andre stilistiske idealer. Vi har mindre avstand mellom talespråk og skriftspråk, og vi skriver kortere setninger med færre fortettede setningsledd og nominaliseringer. Kanskje har dette å gjøre med at vi har et mindre register for høystil og en svakere tradisjon for akademisk sakprosa.

Vi må også huske på at idiomatiske uttrykksmåter er unike for hvert språk.

Jeg blir stadig mer overbevist om at en klar tanke – eller en «presis» formulering – sjelden har helt identisk syntaktisk struktur på to ulike språk. Dette gjelder også setninger som er preget av retorisk eleganse, og mange oversettere har trolig opplevd at en treffende formulering på kildespråket ikke er like potent i oversatt form. Målet mitt som oversetter er derfor at hver eneste setning i oversettelsen skal ha et grunnlag i norsk idiomatikk, uten at kildetekstens strukturer og grammatiske former skinner igjennom på uheldige måter. Jeg pleier å stille et enkelt, men kritisk spørsmål når jeg oversetter lange setninger fra tysk: Kunne en norsk sakprosaforfatter formulert en setning som denne? Hvis svaret åpenbart er «nei», må jeg finne en annen uttrykksmåte.

Den siste boken jeg oversatte, var Norman Ohlers Hitlers rus. Folk og Fører på dop (Spartacus 2016), som handler om bruk av narkotika i Det tredje riket, og særlig om sentralstimulerende stoffer. Boken har blitt en internasjonal bestselger. Historien er fortalt med høyt tempo, og presenterer historiske personer og hendelser med vidd og originalitet. Teksten inneholder mange fyndige og smarte formuleringer, og har relativt få eksempler på det vi kan kalle omstendelig tysk stil. Men vi finner også enkelte informasjonstette setninger som gjør seg dårlig dersom de overføres ordrett til norsk. Utfordringen var å finne løsninger som tok vare på alle opplysningene, men som fordelte informasjonen på en måte som var mer i samsvar med god norsk stil. Den følgende eksempelsetningen handler om legen Theo Morells første møte med Adolf Hitler, på en middag hjemme hos Hitlers fotograf Heinrich Hoffmann. Forfatteren sveiper over et stort sakskompleks i løpet av en enkelt setning, og informerer både om middagen og om hvilken rolle Hoffmann spilte i Hitlers tidlige karriere:

Es gab Spaghetti mit Muskat, Tomatensoße an der Seite, grünen Salat – das Leibgericht von Adolf Hitler, der wie so häufig bei Hoffmann zu Gast und ihm bereits seit den Zwanzigerjahren eng verbunden war, als Hoffmann durch seine fotografischen Inszenierungen zum Führerkult und dem Aufstieg des Nationalsozialismus wesentlich beigetragen hatte.

Setningen inneholder mye ulik informasjon. Først skildres middagen, og deretter følger noe bakgrunnsinformasjon om Hoffmanns relasjon til Hitler og om hvordan Hoffmann bidro til Hitler og nasjonalsosialismens fremvekst. En setning som denne er ikke særlig påfallende i tysk fortellende sakprosa, og mange tyske lesere vil neppe reagere på denne typen informasjonstetthet. På norsk truer imidlertid en så lang setning som denne med å utmatte leserens oppmerksomhet, særlig siden den står i et avsnitt som for øvrig er spekket med detaljerte opplysninger. Dersom den skulle vært formulert som én sammenhengende periode, kunne den sett slik ut: «Det ble servert spagetti med muskat, tomatsaus ved siden av og grønn salat – livretten til Adolf Hitler, som hadde vært en hyppig gjest hos Hoffmann og nært knyttet til ham helt siden tjueårene, da Hoffmann med sine fotografiske iscenesettelser hadde bidratt vesentlig til førerkulten og til nasjonalsosialismens fremvekst.»

I mine øyne gaper en norsk setning som dette over for mye. Den siste leddsetningen rommer helt ny informasjon sammenlignet med begynnelsen av setningen, og siden tekstomgivelsene ellers er detaljrike, er det en fare for at leseren må senke lesetempoet for å holde oversikt over all informasjonen som blir presentert. Lakmustesten min er: Ville en norsk sakprosaforfatter ha formulert seg på denne måten? Jeg tviler på det, for jeg tror at for mye informasjon i én setning snarere hindrer enn å gagne lesbarheten. I møte med «vanskelig» og «presis» tysk prøver jeg derfor å orientere meg mot en talemålsnær syntaks, med mer oversiktlige og lettleste perioder.

Men hva er egentlig lesbarhet? I den kvantitative lingvistikken er det utviklet metoder som måler en teksts lesbarhet ut fra gjennomsnittlig setningslengde og andelen ord med seks eller flere bokstaver. Ved hjelp av en kalkulator kan man enkelt få en indikasjon på en teksts lesbarhet.[4] Dersom en tekst har en verdi på over 50 på skalaen, tyder det på at teksten er «vanskelig». Kalkulatoren viser at både kildesitatet og den bokstavelige oversettelsen har en lesbarhet på 55, som indikerer at setningen er «vanskelig å lese, som mange offisielle tekster». Jeg kan være enig dette. Det er ikke problematisk å forstå innholdet i eksempelsetningen, men den er ikke spesielt lettlest heller. Når boken for øvrig er preget av høyt tempo og stor fremdrift i hvert avsnitt, vil jeg helst unngå at oversettelsen inneholder for mange syntaktiske hindre. For hvis lesbarheten ikke er optimal, er heller ikke presisjonsnivået optimalt. En lang setning kan – også på norsk – for all del ha et tydelig meningsinnhold, men kommunikasjonen blir mindre effektiv dersom leserens oppmerksomhet i for stor grad blir tøyd. Noe måtte altså gjøres med lengden på eksempelsetningen. Jeg valgte å dele den opp, både for å sortere informasjonen tydeligere, og for å øke tempoet i avsnittet:

Det ble servert spagetti med muskat, tomatsaus ved siden av, og grønn salat – Adolf Hitlers livrett. Helt siden tjueårene hadde Hitler vært en hyppig gjest hos Hoffmann. Han sto bak de fotografiske iscenesettelsene av Føreren, og hadde spilt en viktig rolle i utviklingen av Førerkulten og nasjonalsosialismens fremvekst.

Det komplekse meningsinnholdet i originalteksten fremstår som mer tilgjengelig etter at den opprinnelige perioden er brutt opp i enkeltstående setninger. Med noen små justeringer blir setningen her formulert på en måte som – i mine øyne – er mer i samsvar med konvensjonene for norsk sakprosa. Interessant nok beregnes lesbarhetsindeksen i denne oversettelsen til 41, som vil si «middels vanskelig å lese, som vanlig avistekst». Dette er mer i tråd med stilen for øvrig i boken, og avsnittet fremstår som mindre påfallende enn om jeg hadde beholdt den opprinnelige setningslengden.

Språklig presisjon er et komplekst fenomen, og det å skrive «presist» handler både om å formidle nyanser i et saksforhold, og om å kommunisere godt med en gitt målgruppe. Jeg er opptatt av at oversetteren ikke må la seg forføre av falske syntaktiske venner i kildeteksten, men – i hver eneste setning! – reflektere over hvordan stilnivå og setningslengde kan oversettes i samsvar med målspråkets idiomatikk. I mange oversettelser tror jeg presisjonsnivået kan øke hvis oversetteren frigjør seg fra kildespråkets syntaktiske strukturer, og heller tar hensyn til lesbarheten. Det hører med til oversetterens oppgaver som kulturformidler å bryte opp lange og meningstette setninger – og særlig de tyske! – og gjøre dem om til lesbar norsk sakprosa. Ich muss es anders übersetzen, sier Goethes Faust og forkaster sin første, bokstavelige bibeloversettelse. Vi kan bare spekulere i om den var dominert av falske venner på setningsnivå.

Anekdoten vil ha det til at da en norsk professor i norrønt ville få oversatt en lærebok fra norsk til tysk, stilte det tyske forlaget spørsmål ved det vitenskapelige nivået i boken. Grunnen var setningslengden: Med så korte setninger som det var i den nynorske originalutgaven, kunne det umulig dreie seg om en seriøs fagbok! Men etter en nærmere vurdering av det faglige innholdet, ble manuset antatt og oversatt til tysk. Det tyske forlaget innså nemlig at teksten holdt et høyt vitenskapelig nivå – selv om den knapt inneholdt lange og omstendelige setninger.

[1] Se Karl-Heinz Best: Satzlängen im Deutschen: Verteilungen, Mittelwerte, Sprachwandel, i: Göttinger Beiträge zur Sprachwissenschaft 7, 2002, s. 7–31.

[2] Utvidede foranstilte partisipialattributter er omstendelige formuleringer av typen «Heisen skal kontrolleres av en av heiskontrollen godkjent person». Mens en konstruksjon av denne typen ikke er uvanlig på tysk, fremstår den som gammelmodig på moderne norsk, og brukes nok kun i spesielle tilfeller.

[3] Adverbialer opptrer ikke alltid i samme antall på norsk som på tysk, og de kan heller ikke plasseres i samme rekkefølge. En tommelfingerregel er at tyske adverbialer kan settes opp i rekkefølgen TeKaMoLo: Tempus, kausalitet, modalitet og lokalitet. Det vil si at tidsadverbialet kommer først, og følges av årsaksadverbialet, måtesadverbialet og til slutt stedsadverbialet. En slik rekkefølge av adverbialer fremstår i de fleste tilfeller nærmest som ugrammatisk på norsk, og det vil nok i mange tilfeller være mer naturlig å fordele dem på flere setninger enn hva som er vanlig på tysk.

[4] På internett finnes det en kalkulator som beregner lesbarhetsindeksen, se http://www.skriftlig.no/liks-kalkulator/

Espen Ingebrigtsen er oversetter og og er phd i tysk litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen. I år mottok han Bokhandelens sakprosapris til oversettere for arbeidet med den kritikerroste og internasjonalt bestselgende Hitlers rus av Norman Ohler.

Ingebrigtsen var ukas NFF-er i juni og deltar i en samtale med den tyske forfatteren Florian Huber om oversettelsen av hans Barn, lov meg at du skyter deg, på årets Oversetterseminar.

Geit eller mammut? En samtale med Kirsten Marie Øveraas

Hva er egentlig oversettelse? Hva innebærer det, og hvorfor er det så vanskelig?

Oversetter Kirsten Marie Øveraas oversetter fra svensk, norsk og engelsk til dansk – primært i form av versjonering og undertekster. Når hun ikke oversetter, skriver hun bøker blogger og holder foredrag om oversettelse. Hun har tidligere utgitt Ti faldgruber – oversættelse for ikke-oversættere, som hun blant annet presenterte i en samtale om amatøroversettelse under Oversatte dager på Litteraturhuset i Oslo i 2016.

Boken er utgitt på forlaget Alt i Ord i København (2017).

I disse dager er Kirsten Marie aktuell med en ny bokutgivelse om oversettelse i Danmark. Den har fått tittelen Ged eller mammut? Om at oversætte:

Oversættelse er noget rod. Skønlitterær oversættelse, tolkning, fagsprogsoversættelse, undertekstning, journalistisk oversættelse og faglitterær oversættelse er bare nogle af feltets mange forgreninger, og det er svært at få overblik over faget, spraglet og modsætningsfyldt som det er. Det er lidt af et menageri. Er det fugl eller fisk, eller måske hip som hap? Er det mus eller rotte (som Umberto Eco siger)? Er det hummer og kanari (som nordmændene siger)? Kort sagt: Er oversættelse, om man så må sige, ged eller mammut?

Utover Kirsten Maries egne tekster har de kjente danske oversetterne Sara Koch, Carina Graversen, Anne Simonsen og Morten Visby også bidratt med kapitler om sine oversettelsesfelt i boken. Forordet er det oversetter og forfatter Thomas Harder som har ført i pennen. Harder er i Danmark mest kjent for sine oversettelser av Salman Rushdie og Umberto Ecos verker.

Kirsten Marie, kan du kanskje innledningsvis fortelle litt om bakgrunnen for boktittelen «Ged eller mammut»?

Jeg er jo halvt nordmand, og min norske kusine har spurgt mig, hvad «ged» betyder. Så jeg må hellere starte med en norsk oversættelse: «Geit eller mammut?» Men måske spurgte min kusine, fordi titlen ikke er helt indlysende, heller ikke på norsk. Og «ged eller mammut?» er altså ikke et udtryk på dansk. Så ja, lad mig forklare. Titlen henviser egentlig til flere forskellige ting, og den ene er det, jeg beskriver i citatet overfor: At oversættelse egentlig er et bredt felt, og at oversætterne er en broget flok. I bogen prøver jeg at dykke ned i mange forskellige oversættelsesdiscipliner og aspekter af oversættelse, og derfor er bogen blevet en blanding af mange forskellige ting. Det ville jeg gerne afspejle med titlen.

Så er der selve det at bruge sådan et selvopfundet udtryk, som «ged eller mammut?» er. Det stammer egentlig fra en oversættelsesfejl, som jeg kommer nærmere ind på i et af bogens kapitler. Men noget af det skønne ved at arbejde med sprog er jo, at udtrykket «ged eller mammut?» med det samme sætter fantasien i gang, og man kan lynhurtigt finde på en betydning og bruge det i en sætning, sådan som jeg også gør det i citatet ovenfor. Sprog er elastisk, og som oversættere vender og drejer vi hele tiden på det og finder på nye udtryksformer. Det er ikke bare ged, det er virkelig mammut! (See what I did there?!)

Der ligger også en tredje, mere oversættelsesteoretisk pointe i titlen, for den er også et hip til Umberto Ecos bog Mouse or Rat? Translation as Negotiation, men det bliver måske lidt for langt at forklare her. Jeg skriver nærmere om det i introduktionen til bogen.

Boken henvender seg til dem som enten frembringer eller forbruker oversettelse. Alle som driver med oversettelse opplever at folk som ikke driver med den slags selv, har en tendens til å bagatellisere hele greia. Å oversette er jo noe alle kan gjøre! Hvilke reaksjoner har du fått når du har holdt foredraget «Oversættelse for ikke-oversættere» for journalister?

Ja, præcis dén reaktion har jeg også mødt. Jeg blev engang spurgt: «Så skriver du bare det, de siger – bare på et andet sprog?», da jeg fortalte, at jeg er undertekster. Der ved man jo ikke, om man skal grine eller græde. Samtidig med at folk går ud fra, at når jeg er undertekster, så kan jeg da også lige oversætte det her juridiske dokument – eventuelt fra et sprog, jeg ikke kan!

Men alle har jo oversættelse inde på livet hele tiden. I lande som Danmark og Norge er helt almindelige mennesker jo til en vis grad tosprogede, og for eksempel på internettet navigerer man hele tiden delvist på engelsk. Så jeg oplever, at når jeg fortæller og formidler om oversættelse, fx når jeg holder foredrag, så er der ikke særlig langt fra «Så skriver du bare det, de siger?» til «Wow, det er jo vildt svært at oversætte!» Og det er noget af det, jeg synes er sjovt ved at formidle om oversættelse; at give folk en aha-oplevelse, der måske får dem til at se lidt anderledes på den oversættelse, de hele tiden forbruger – eller måske bare lægge mærke til den.

Tanken er selvfølgelig, at bogen kan gøre det samme, og at sprog- og kulturinteresserede vil læse den og blive lidt klogere på det her med oversættelse, som jo er vanvittigt interessant. Min første bog var jo en lærebog, men den her er meget mere tilgængelig. Det håber jeg i hvert fald!

Når det er sagt, skiller netop mit foredrag om «oversættelse for ikke-oversættere» sig ud, som rigtignok er rettet mod journalister, som jo ofte oversætter rigtig meget som en integreret del af deres arbejde. Jeg har holdt en hel del foredrag, siden min første bog udkom, som også netop henvendte sig til de såkaldte «ikke-oversættere», men stort set ingen for journalister. Jeg har simpelthen ikke mødt nogen særlig interesse fra journaliststanden for at blive bedre til at oversætte. Det virker – uden at jeg har undersøgt det systematisk – som om det overhovedet ikke bliver prioriteret fra redaktionernes side, selv om det jo dagligt udløser oversættelsesfejl i medierne, nogle gange af ret grov karakter. Måske er der også noget ansigtstab på spil. En så stor del af den journalistiske praksis omkring at producere nyheder hviler i dag på hurtige journalistproducerede oversættelser, at det simpelthen ikke er behageligt at skulle se i øjnene, at mange journalister slet ikke er gode nok til det, og at redaktionerne og journalistuddannelserne bærer en stor del af ansvaret for det. Det handler et af kapitlerne i bogen om, med titlen «Da Angeline Jolie blev professor», hvor jeg bl.a. gennemgår nogle af de etiske problemer, jeg ser ved den praksis.

Hva er det som motiverer deg til å drive dette opplysningsarbeidet om oversetteriet?

Forfatter og oversetter Kirsten Marie Øveraas Foto: Jacob Thøgersen

For det første holder jeg virkelig af at give folk aha-oplevelserne og få dem til at sige: «Hvor spændende! Det havde jeg ikke tænkt på!». Det skyldes måske, at jeg selv er lidt af en nørd, der elsker at blive klogere på ting, og gerne nicheemner. Det er jo noget af det sjove ved at oversætte, faktisk. Lige pludselig ved man en masse om et bestemt dyr på et koralrev i Caribien, eller om en særlig flamingoarts næb (ja, jeg oversætter en hel del dyredokumentarer i øjeblikket).

Så holder jeg af at formidle – at skrive, holde foredrag og at podcaste, som jeg for nyligt også er begyndt på. Jeg kan lide øvelsen med at formulere noget, så det kan forstås, at levere en pointe på den bedste måde og at file på sproget, og det er i høj grad noget, jeg har lært af at oversætte. Da jeg for alvor gik i gang med at skrive for nogle år siden, blev jeg overrasket over, hvor let jeg egentlig havde ved det. Men jeg havde jo gået i en benhård skriveskole i årevis. Som oversætter lærer man jo både selvdisciplin og at formulere sig præcist, korrekt, sjovt eller hvordan netop denne sætning nu skal være. Det er virkelig gode kompetencer, som vi oversættere lærer af vores virke.

Men ikke mindst driver det mig, at det her er vigtigt! Kvalitet i oversættelse er jo virkelig vigtigt, uanset om det er oversættelse af skønlitteratur, undertekstning, tolkning eller noget helt fjerde. Men jeg oplever, at mange ikke forstår hvorfor. Hele tiden hører man om, hvor fantastisk maskinoversættelse er, og nu kan man bare få en app, der oversætter alting! og så videre. Hvis folk faktisk tror på – og får at vide – at oversættelse er en ukompliceret, maskinel proces, så er det klart, at de ikke er villige til at betale ordentlige penge for det. Så jeg har bestemt også et, om man så må sige, politisk formål med at formilde om oversættelse. Nemlig at forklare, at oversættelse er virkelig svært og virkelig vigtigt, og hvorfor det er det. At det ikke bare er «At skrive det, de siger, bare på et andet sprog.» Så jeg formidler i høj grad om oversættelse, fordi jeg gerne vil være med til at skubbe i retning af, at god oversættelse bliver mere værdsat.

Det er ikke uten en humoristisk snert at du refererer til «undersettelse» som en form for feiloversettelse. Når oversettelse blir til undersettelse, oppstår det en gjettelek å lese en oversatt tekst. Tror du folk flest er oppmerksomme på dette?

Både ja og nej. Folk synes jo, det er utrolig morsomt at finde eksempler på virkelig dårlige, forvrøvlede undertekster. Og dér er de helt opmærksomme på, at oversættelsen er dårlig, og at det faktisk ikke er meningen, at oversættelsen skal være noget, man sidder foran fjernsynet og ler ad. Men på den anden side er der virkelig mange «undersættelser», for eksempel begået af journalister, som jeg nævnte før, og det tyder jo på, at folk overhovedet ikke er opmærksomme på det. Jeg har svært ved at forstå, hvordan begge dele kan være tilfældet samtidig, men det er de altså. Og det er egentlig meget interessant. Men, ja, måske kan et par aha-oplevelser fra min bog ændre lidt på det hos nogle læsere?

Undersættelserne er også interessante fra vores perspektiv, altså os oversættere, som ikke begår dem (eller i hvert fald gør vores bedste for at undgå dem!). Der er et kapitel i bogen om, hvordan undersættelser måske kan fungere som en slags oversættelsernes petriskål, som kan fortælle os noget mere generelt om, hvad det vil sige at oversætte. Undersættelser er jo et tegn på, at oversætteren enten har sjusket (på grund af tidsmangel? fordi god oversættelse ikke bliver betragtet som vigtigt?) eller har manglet de fornødne færdigheder, både sproglige og oversættelsesmæssige. Har man indsigt i, hvad det vil sige at oversætte, forstår man også, at den bedste oversættelse af «to open a can of worms» ikke behøver at have noget med orme at gøre. Så når en oversættelse til «en dåse fuld af orme» kan ende i en overskrift på den store, danske avis Politikens hjemmeside, kan det tjene som en demonstration af, hvad det svære egentlig er ved at oversætte. Det svære er ikke at slå op i en ordbog, men at vælge mellem de ord, der står der – og alle de andre ord, der ikke står der, men som man også kan bruge i netop dén sammenhæng. Igen, oversættelse er faktisk ret kompliceret!

I kapittelet «En søvngængeragtig opmærksomhed» fører du en samtale om faglitterær oversettelse med lederen av Dansk Oversætterforbund Morten Visby. Du karakteriserer denne oversettelsesgrenen som en glemt form for oversettelse. Hva mener du med det?

Hvis jeg siger, at jeg er oversætter, går folk næsten altid ud fra, at jeg er skønlitterær oversætter. Jeg synes, der er et vist snobberi, hvor skønlitterær oversættelse er «det fine», undertekstning er lidt sexet, og tolkning er virkelig svært – og så er der de andre oversættelsesdiscipliner, som bare er helt usynlige. Selv om fx teknisk oversættelse og fagbogsoversættelse udgør en enorm andel af den samlede mængde oversættelser, og bestemt ikke er mindre vigtige end de andre discipliner. Jeg ligger sikekrt selv under for det snobberi, og jeg har med at glemme fagbogsoversættelsen (og jeg har endda selv oversat en teksttung kogebog engang), så jeg havde lyst til at sætte fokus på det. Det ligger jo meget tæt på den skønlitterære oversættelse, og det var interessant at høre Morten Visby fortælle om, hvor «litterær» han egentlig er i sin tilgang til teksten. Jeg fik lyst til at oversætte fagbøger!

Jeg er i det hele taget interesseret i det med, at oversætterne og det, at en tekst overhovedet er blevet oversat, i ret høj grad er usynligt. Et af kapitlerne i bogen handler også specifikt om det, og om hvordan vi alle sammen bidrager til at gøre oversætteren usynlig. Jeg tror, det blandt andet skyldes, at i det øjeblik man som læser ser i øjnene, at der har siddet en tredjepart mellem en selv og forfatteren, så er man også nødt til at indse, hvor prisgivet man faktisk er oversætteren. Hvad nu, hvis hen har skrevet noget helt andet, end der stod i originalteksten?! Det er jo en uhyggelig tanke! Så hellere helt glemme oversætteren og lade, som om man læser teksten præcist som forfatteren skrev den – bare lige på et andet sprog. En slags «suspension of disbelief». Måske gælder det endnu mere for fagbøger, som i højere grad end skønlitteratur har til formål at formidle fakta? Det er i hvert fald en interessant tanke.

Noe av det fascinerende ved Oversatte dager-festivalen som går av stabelen i Oslo hvert tredje år, er at den virkelig får frem at oversetteriet er et «spraglet og mangefasettert fag», for å bruke dine ord. Når jeg leser boken din opplever jeg at den, i likhet med festivalen, er en hyllest til oversettergjerningen. Du setter søkelyset på både tolking, teksting, fagoversetting, litterær oversettelse og faglitterær oversettelse. Jeg kunne bare ønske at dette var pensum i grunnskolen. Dette er allmennkunnskap – noe alle burde vite! Hvordan skal vi få frem budskapet?

Ja, den er netop ment som en hyldest til både faget og til oversætterne, uanset hvilken genre, de bedriver. Det var utrolig inspirerende at deltage på Oversatte dager sidste år. Vi har ikke et oversættelsesarrangement i samme størrelsesorden i Danmark, men den slags formidling af oversættelse, ikke kun rettet mod oversætterne selv, tror jeg er vigtig. Måske er jeg naiv, men jeg tror på, at måden at få budskabet frem på er at blive ved med at fortælle, forklare, formidle det her på en lettilgængelig og interessant måde. Og et godt udgangspunkt er vores egen kærlighed til faget. Begejstring er en god formidler, og jeg ville ønske, at mange flere oversættere råbte lidt mere op om, hvor svært og spændende og vigtigt vores fag er. Start med en Facebook-opdatering eller med bordherren til den næste familiefest! (Men pas på, for pludselig sidder du og skriver en bog.)

«Oversætteren er sprogets og tekstens og kunstens frie fugl» skriver du i etterordet. Ged eller mammut gjør at jeg kjenner meg stolt over å være oversetter. Jeg trenger det. Vi trenger det. Altfor ofte blir oversetterne oversett, og når ingen andre gjør det, får vi rette søkelyset mot oss selv. Takk for at du påtar deg denne oppgaven, Kirsten Marie. Kan du kanskje avslutningsvis fortelle oss noe om dine fremtidige prosjekter?

Selv tak! Ja, jeg har også brug for være stolt af at være oversætter, og sådan et arrangement som Oversatte dager fik i hvert fald mig til at ranke ryggen lidt mere. Det er dejligt, når vi kan inspirere hinanden.

Mit primære fremtidige projekt er en mere stabil oversætterhverdag end bogskrivning tillader! I slutningen af denne måned udgiver vi sæsonens sidste afsnit af sprogpodcasten Godt ord, men vi starter den op igen til efteråret. Jeg har også foredrag i kalenderen, og jeg skriver kortere tekster om oversættelse på min blog Oversat. Jeg har ikke en ny bog på bedding, men lad os nu se, hvad der sker …

Mange takk for samtalen, Kirsten Marie. Vi ses til høsten!

Som oversettermedlem i NFF får du nemlig anledning til å møte Kirsten Marie Øveraas på årets Oversetterseminar. lørdag 11. og søndag 12. november. Sett av datoen allerede nå!

Aksjonen er i gang | Oversetterslurv i norske forlag

Norsk Oversetterforening og oversetterne i NFF har sett nærmere på kreditering av oversetterne i norske forlag. Der var det mye de ikke fant. Nå kan du melde inn dine observerasjoner og bli med på aksjonen.

Tekst: Sverre Gunnar Haga. kommunikasjonsansvarlig i NFF

Etter et styremøte i juni 2016 tok Norske Oversetterforening (NO) initiativ til et samarbeid mellom NO og NFF for å se på om forlagene oppfyller kravet om å navngi oversettere, ref. normalkontraktens punkt 10:

«I omtale av verket i annonser, på markedsføringseksemplarer, i bokkataloger, i omtale på forlagets nettsider m.v. skal oversetterens navn tas med såfremt det er praktisk mulig.»

NFF og NO opprettet en gruppe bestående av Hedda Vormeland fra NO og Camilla Larsen fra oversetterutvalget i NFF, som fikk følgende mandat:

• I samarbeid med foreningenes administrasjon å skaffe oversikt over omfanget av problemet
• Utforme en strategi for å hanskes med problemet, gjerne med ideer til konkrete virkemidler/stunts osv.

Dette var blant resultatene:

• I januar gjennomførte de en telling på nettsidene til 17 forlag, og tellingen bekreftet at oversatte bøker ofte omtales uten at oversetteren nevnes. Enkelte forlag lar nesten konsekvent være å oppgi oversetternavn i omtalen av oversatte bøker.
• En telling av bokanmeldelser publisert i uke 3 viste at de aller fleste avisene har oversetternavnet med i en faktaboks. Når oversetteren bare (skal) nevnes i brødteksten, er risikoen for utelatelse større. Flere aviser har også kortere omtaler av bøker, og i slike boktips mangler oversetternavnet oftere enn i anmeldelsene.
• Gruppa undersøkte også omtale av oversettelser i sosiale medier, hvor praksisen er høyst varierende. Flere forlag annonserer på Facebook for oversatte bøker uten å nevne oversetternavn (eller, for den saks skyld, at en gitt tittel er oversatt).
• På Facebook har gruppa sett på kontoene til alle de samme forlagene. Det varierer noe hvor aktive de er, men gruppa har sett på minimum 20 innlegg. Absolutt alle omtaler oversettelser («endelig ute på norsk», «NY Times bestselger i norsk utgave», osv.) uten å nevne oversetteren (se vedlegg med eksempler). Helt unntaksvis (særlig ved prisnominasjoner o.l.) nevnes oversetteren. De fleste forlagene har i ett eller et par tilfeller nevnt eller tagget en oversetter, men det forandrer ikke inntrykket av at det er mye slurv her.

Delta i aksjonen ved å legge igjen denne logoen i kommentarfeltene på sosiale medier.

Og nå skal det aksjoneres. NO oppfordrer alle oversettere i Norge til å bidra med å varsle om dårlig oversetterkreditering. Dette skjer ved at foreningen nå ber oversettere – og forfattere – melde fra til foreningen sentralt om de ser slurv og manglende kreditering på nett. Send dine observasjoner til post@translators.no.

NO vil opprette en egen sak viet til dette, som oppdateres kontinuerlig og som også blir delt med norske forlag.

– Hva var det fikk dere til å ta fatt på denne undersøkelsen, Camilla Larsen?

– Bakgrunnen var at både NFF og NO over tid hadde fått tilbakemeldinger fra medlemmer om manglende navngiving av oversettere. Tilbakemeldingene kom både fra oversettere som selv opplevde at de ikke ble kreditert, men også fra oversettere som hadde oppdaget at kolleger ikke var nevnt, enten når boka ble anmeldt i aviser eller når den ble omtalt i forlagenes markedsføringskanaler og publisert på nettsidene deres. Vi oppdaget fort at det var mye å ta tak i når det gjaldt forlagenes praksis. Derfor har vi så langt konsentrert oss dette.

 ­- Ser dere noen utviklingstrekk over tid mht kreditering av oversettere – blir det bedre eller dårligere forhold og vilkår i norske forlag?

­- Jeg vil være forsiktig med å påstå at «alt var mye bedre før», men jeg tror man trygt kan si at utviklingen i bokbransjen ikke akkurat setter oversetteren i fremste rekke. I dag skjer mye av markedsføring, promotering og salg på nett. Ofte går det nok også fort. Markedsavdelingen og de som utvikler nettløsninger, sitter fjernt fra utgivelsesarbeidet. Dermed har de naturligvis ikke samme forhold til oversetteren og oversettelsen, og antageligvis heller ikke like god kjennskap til bestemmelsene i normalkontrakten som sier at oversetter skal navngis. Det kan gjerne føre til at det glipper fra tid til annen.

– Men resultatene i vår undersøkelse viste at det handler om mer enn enkelte glipper. Og det kan ikke forklares med at det er teknisk vanskelig å få til. For noen forlag klarer det jo helt utmerket. Font forlag presenterer for eksempel oversetter lett synlig i formatet «forfatter + tittel + oversetter». De mener tydeligvis at oversetteren er viktig for at boka skal komme ut på norsk.  Hos andre er det langt vanskeligere å finne frem, oversetter er skjult langt ned i hierarkiet bak «mer info»-bokser og plusstegn. Dette sier noe om holdninger og hvilken betydning man tillegger oversetteren når oversetters navn er en underordnet saksopplysning på linje med sidetall og ISBN-nummer. Og hvis det er slik enkelte forlag tenker, er det viktig å ta tak i det. Dette handler ikke først og fremst om enkeltpersoner som er snurt fordi de ikke får promotert navnet sitt, men om oversetterfaget og oversetteryrket.

– Hva skal oversetterne nå gjøre for å få bedret antall krediteringer i norske forlag?

– Første steg på veien var å informere forleggerforeningen om funnene våre og be dem minne medlemmene sine på hva normalkontrakten faktisk sier. Vi håper jo det ikke er motvilje som ligger bak, og at de bare trenger en liten dytt for å skjerpe seg. I forbindelse med at resultatene fra rapporten ble offentliggjort, lanserte vi også en liten plakat man enkelt kan sette inn som kommentar om man kommer over oversetterløse bokomtaler på Facebook f.eks. Klassekampen omtalte også saken med uttalelser fra en forlagsrepresentant og tilsvar fra Ika. Vi ser at enkelte forlag har tatt kritikken til seg og blitt mye flinkere til å nevne oversetter når de reklamerer for bøker. Men tendensen ser ut til å være at de som var flinke på nett, nå er blitt flinkere på sosiale medier også, mens de som var mindre flinke, fortsatt har en del å gå på. Vi håper jo de kan lære av de som er gode. Vi har i alle fall ikke tenkt å la saken ligge. Oversettere er kreative folk, så vi har ting i gjære.

Her er noen av resultatene fra undersøkelsene gruppa gjorde på nettsidene til norske forlag:

Bra:

• Bazar følger opp normalkontraktens bestemmelse om navngiving.
• Bokvennen/Vidarforlaget/Solum/Transit: Normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider er oppfylt. Flott at også språk og originaltittel er med.
• Font følger systematisk og forbilledlig opp normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider. Oversetter er umiddelbart synlig og presenteres på lik linje med forfatter. (Med unntak av antologier og bøker presentert i kortform i den elektroniske katalogen.)
• Fontini følger systematisk opp normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider (med én glipp).
• Gyldendal følger opp normalkontraktens bestemmelse om navngiving på nettsider.
• Juritzen: Normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider er som regel oppfylt.
• Kagge: Normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider er som regel oppfylt, men en del tilfeller av slurv, særlig for bøker i andre kategorier enn skjønnlitteratur.
• Mangschou følger opp normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider.
• Oktober følger systematisk opp normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider (med noen få glipper). Oversetternavn er lett synlig på linje med forfatter.
• Pax: Normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider er som regel oppfylt, men en del tilfeller av slurv.
• Pelikanen følger opp normalkontraktens bestemmelse om navngiving på nettsider
• Press: Normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider er oppfylt, med få unntak.
• Samlaget følger stort sett opp normalkontraktens bestemmelse om navngiving, men slurver med småbarnsbøkene.

Middels:

• Aschehoug følger stort sett opp normalkontraktens bestemmelse om navngiving, men gjør det unødvendig vanskelig å finne frem til opplysningen om oversetterens navn. I tillegg glipper det litt oftere enn det burde, og det kunne med fordel opplyses om originaltittel/kildespråk. Tigerforlaget navngir overhodet ikke oversetter.

Dårlig:

• Cappelen Damm slurver med å navngi oversetter, og oversetters navn er ikke umiddelbart tilgjengelig og synlig, men krever mye klikking. Manglende navngiving for halvparten av de oversatte titlene på forsiden gjør at vi ikke kan si at normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider er fulgt.
• Spartacus følger ikke opp normalkontraktens bestemmelse om å navngi oversetter på nettsider. Det er i tillegg umulig å se at oversettelsene er oversettelser, dersom man ikke vet det.
• Vigmostad og Bjørke følger ikke opp normalkontraktens bestemmelse om navngivelse. Der hvor oversetterens navn er tatt med, er det i de fleste tilfellene som løpende tekst i omtalen av boka. I noen tilfeller er oversetternavnet lagt inn som et av flere forfatternavn, uten nærmere forklaring eller opplysning om at det dreier seg om en oversettelse. Forlaget har altså åpenbart ikke noe eget felt for oversetternavn i systemet som brukes. Dermed er det helt tilfeldig om den enkelte som legger inn informasjon, husker at dette skal være med.

Hedda Vormeland fra NO (tv.) og Camilla Larsen fra oversetterutvalget i NFF har undersøkt krediteringen av oversettere i norske forlag.

 

Artikkelen stod første gang på trykk i NFF-Bulletin 2/2017.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Elin Ørjasæter: Kulturlivets løsarbeidere

Hvilket tema var så inderlig ukomfortabelt eller uinteressant at partiene ikke klarte å hoste opp noen som kunne stille i de faglitterære oversetternes debatt på årets årsmøte i NFF?

Det er ikke hver dag man blir spurt om å stille i debatt, etter at 34 mennesker har vært spurt før en. Men Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening hadde faktisk kontaktet 34 politikere og i tillegg bedt om hjelp hos hele seks politiske sekretariater, før de ringte rikssynser Ørjasæter som siste nødløsning.

Temaet burde jo være ganske hot. Det gjelder løsarbeiderne i kulturlivet. Det var oversetterne i foreningen som hadde tatt initiativet til dette temaet på årsmøtet sitt. For å sitere fra NFFs invitasjon: Flere og flere forfattere, oversettere og journalister er i dag frilansere, beskrevet av blant annet Guy Standing som «prekariatet». Vi vil sette søkelyset på frilansernes arbeidsforhold. Jeg stilte på møtet, så klart. Men jeg klarte ikke slutte å lure på hvorfor ingen politikere ønsket å komme? Er det ikke de samme politikerne som snakker så varmt om disse kreative sjelene som skaper vekst i skjæringen mellom kultur og næring? Frilanserne er både de nye heltene og det nye skremmebildet. Framveksten av en økonomi basert på frilansere var tema for fire-fem arrangementer på Arendalsuka i fjor sommer, og både klisjeen om den kreative klassen og skremmebildet av prekariatet var på agendaen.

Likevel var frilanserne i NFF ikke interessante nok til at noen fra regjeringspartiene ville stille. Så jeg ba NFF om lista over politikerne som sa nei og mailet dem for å høre hvorfor de ikke kom. Og jeg fikk, med et par hederlige unntak, korte og til dels litt nebbete svar.

Det var jo en helg! Politikerne prioriterer sitt hjemfylke, kunne de fortelle. At dette var et årsmøte med reisende fra hele landet forandret ikke den saken. Dessuten blir de kontaktet om så mye, de kan ikke stille på alt. Nei, det er jo forståelig, men kan virkelig ingen stille på et møte om et så brennbart politisk tema, arrangert av en viktig organisasjon i norsk kulturliv? Det er dessuten jo en bransje som blir heftig subsidiert av de samme politikerne, både med momsfradrag for bøker, innkjøpsordning og stipender.

Det er trolig nettopp innen kulturlivet andelen frilansere er størst, dersom man ser på bransjer. NFF har en rekke medlemmer som lever som oversettere, manusvaskere og korrekturlesere, i tillegg til den tradisjonelle forfatterrollen. Og de leverer til forlagshus som leverer gode overskudd til sine eiere, forlag som Cappelen Damm, Gyldendal, Aschehoug og Vigmostad Bjørke.

Skattemessig betyr ordet frilanser en lønnstaker uten fast arbeidsforhold og omfatter rundt 100 000 mennesker ifølge Menon Analyse. Men i dagligtale brukes uttrykket frilanser også om selvstendig næringsdrivende i visse bransjer, som kultur, media og undervisning. Man kaller sjelden tømrere for frilansere, selv om en selvstendig næringsdrivende tømrer og en komponist formelt har samme type tilknytning til arbeidslivet. Frilanserne blir stadig flere i Europa, ifølge Eurofond. De veksler mellom korte lønnstaker-oppdrag og oppdrag som næringsdrivende, og et økende antall oppdrag formidles gjennom plattformer på nett. Stadig flere selvstendig næringsdrivende har høy utdanning, og lever nettopp i kultur- og mediabransjen. LO har etablert LO selvstendig, med nettopp kulturarbeiderne som målgruppe.

I dag er NFFs medlemmer leverandører til de store forlagshusene. Subsidiene til bransjen sikrer et mangfoldig kulturuttrykk, men de sikrer jammen også forlagsdirektørene solide årsinntekter. I denne bransjen er lønnsavstanden mellom de ikke alt for hardt-arbeidende direktørene og de utrygge frilansere formidabel. Det er forfattere, redaktører, manusvaskere, ombrekkere, oversettere og korrekturlesere som gjør jobben. Flertallet av dem som skaper gode bøker er nemlig ikke ansatt, men frilansere. Om ikke annet burde politikerne være interessert i arbeidsforholdene i en så tungt subsidiert bransje.

Oversetterne, som tok initiativ til dette møtet, er per i dag avhengig av oppdrag fra de store forlagshusene der eierne soper inn godt med penger. Men politikerne var altså ikke interessert i hverken å si noe eller lære noe vilkårene for fotsoldatene, de som faktisk gjør jobben.

PS: Jeg er medlem av NFF, hvis noen skulle lure. Men ettersom jeg har en fast hundre prosent jobb tilhører jeg ikke gruppen jeg skriver om.

Kommentaren stod opprinnelig på trykk i Morgenbladet, 9. juni 2017 og ligger også på Ørjasæters blogg.

Elin Ørjasæter er ansatt på Høyskolen Kristiania som førstelektor, der hun underviser i Personalledelse, Arbeidspsykologi og HR. Hver tredje uke finner du henne på baksiden i Morgenbladet og iblant også i Aftenposten, Nettavisen og på egen blogg.

 

 

Mellom #1 2017 | Utvid rammene!

Kor stor del av den nyare omsette litteraturen utgjer omsett litteratur skriven av kvinner? Kva kvinnelege forfattarar består den omsette litteraturen i Norge elles av? Og kven står førebels utanfor? Det var med desse spørsmåla at ideen til dette nummeret vaks fram.

Hyllene i bokhandlane er ofte fylte av romanar pryda med løkkeskrift, blafrande gardiner og kvinneryggar. Særleg gjeld dette omslaga til den omsette litteraturen skriven av kvinner. Blant desse finst også kvalitetslitteratur av gjævaste slag, men han er ikkje alltid så lett å finne i mylderet av meir oppskriftsmessig kommersiell litteratur, laga av og for kvinner med eit mål om å selje i store opplag.

Mellom #1 2017

Vi ville trykke tekstar av kvinnelege forfattarar som av ymse grunnar ikkje er blitt omsette, men som bryt normer gjennom litteraturen sin – litterært, sosialt eller politisk. Sjølvsagt er det mange normbrytande kvinnelege forfattarar som er både omsette og mykje lesne også i Noreg, særleg frå angloamerikanske språkområde, men vi ville likevel tenke vidare om kva ein framtidig kanon for omsett litteratur kan romme. Illustratøren (og gjesteredaktøren vår) for dette nummeret, Julianne Yang, utforma ein serie portrett av forfattarane som er omsette i Mellom #1 2017, i eit vidareført forsøk på å utvide rammene for kven som blir lesne, omsette, omtalte, portretterte.