Stor, større …

Av Terje og Bente-Lill Øygard, fagoversettere

Man trenger ikke å være Einstein for å vite at verdens største dverg bare er litt mindre enn verdens minste kjempe. Men andre fakta kan kreve grundigere sjekking.

Irer er mer påståelige enn vestlendinger. De er så hissige på å argumentere med hverandre at bryggeriet Guinness utga en bok som skulle avklare diskusjoner på puben. Dermed kunne irske pub-gjester slå opp i Boka, og bruke munnen til å drikke øl i stedet for å krangle og glefse med den. En vinn-vinn-situasjon, altså.

I nesten ti år hadde vi gleden av å oversette Guinness Rekordbok (nå Guinness World Records) til norsk. En herlig jobb som framkalte minner fra tiden da dette var tykk prepubertetslitteratur i lite format, nesten uten bilder, og like etterrettelig som Encyclopedia Britannica. Trodde vi.

Mye har skjedd med rekordboka siden den kom ut første gang. Den er solgt fra forlag til forlag flere ganger, og redaksjonen er nå i London. Vi vet ikke hvor mange blåruss som har vært involvert i utviklingen av produktet, men de har utvilsomt vært tallrike. Symptomatisk i så måte var at boka i en periode ikke skulle oversettes i Word, men i regneprogrammet Excel. Kanskje brukte de også Photoshop som regnskapsprogram, men det er vill gjetning fra vår side.

En myte dør

I de to første årene vi oversatte boka, opplevde vi en erkjennelse som kunne minne om den skuffende følelsen et barn opplever når det gradvis blir klar over at julenissen ikke finnes. Husker jeg rett, startet dette med Grand Canyon (verdens største canyon). Kunne den virkelig være 6000 meter dyp? En sjekk viste at den bare var skarve 1800 meter. Tvilen kom sigende: Kunne virkelig Rekordboka ta så feil?

Så gikk det slag i slag. Tommer var blitt yards, som var blitt meter og fot. Kommaer var flyttet enten til høyre eller venstre, og rotet ville ingen ende ta. Stadig dukket det opp åpenbare feil som hadde unnsluppet tilsynelatende grenseløse kvalitetskontroller i den store redaksjonen. På én utgave sendte vi over 70 korrigeringer til London, og ble nok oppfattet som like kranglevorne som to irer med tannverk.

Høydepunktene var mange. Verdens største badebasseng hadde litt mindre vannmengde enn Tøyenbadet. Verdens største masseødeleggelsesvåpen (si det fort tre ganger!) var en sovjetisk SS18-rakett som hadde missiler på 750 000 kilo – tolv stykker, per rakett. Det blir ni millioner tonn som skal sendes opp i atmosfæren, samtidig.

Det dreide seg naturligvis om sprengkraft målt i TNT-ekvivalenter.

På jakt etter IQ

Verdens største kanon sto i Moskva og veide 39 tonn, sto det i boka. Det er omtrent vekten til kilen (sluttstykket) til Adolf-kanonene som står i Harstad, og som er verdens største landbaserte kanoner. Europas lengste tunnel var i noen år Lærdalstunnelen, men det hadde ikke Guinness fått med seg. Verdens søteste søtningsmiddel ble ti ganger søtere hvert år, tre år på rad.

Barndommens helter forvitret sakte, men sikkert. Hadde Guinness Rekordbok alltid vært så full av feil? En rask sjekk viste at barndommens utgaver hadde en langt høyere sannhetsgehalt. Så hva hadde skjedd? Jo, mye. Boka hadde blitt overdratt til ulike forlag, som alle sikkert hadde glimrende forretningsmodeller med derpå følgende fortjeneste i bånn. Kjedelig tekst var erstattet med spennende, fargerike fotos og avansert grafikk som sørget for at selv de mest ordblinde av oss ville ha glede av å bla i boka. Omslaget hadde også fått en holografisk effekt.

Hele innpakningen var altså gjort om. Men hva var egentlig pakket inn? En artikkel om organisasjonen SETI (som vi korrigerte) kan gi et lite hint. Mens mange forskere rettet blikket ut i verdensrommet på søken etter utenomjordisk intelligens, lette Guinness World Records etter jordisk intelligens. Lette de i sin egen redaksjon, mon tro? I så fall hadde de en tøff jobb.

Bilde

Flow for oversettere

Av oversetter Rune R. Moen

Nå som jeg har jobbet som faglitterær oversetter i noen år, er det én ting som stadig forundrer meg, og det er hvor vanskelig det alltid er å begynne på en ny bok. Alltid vanskelig, men iblant enda vanskeligere – et slikt enda vanskeligere tilfelle var boken Felicia försvann av Felicia Feldt. I denne boken, som er en datters oppgjør med sin mor, den berømte barneoppdragelsesguruen Anna Wahlgren, får vi del i forfatterens erindringsbrokker fra barndom, ungdom og voksenliv på en måte som kan virke ganske tilfeldig. Her springer kapitlene fra kasseroller og rå potet, via nypesuppe og kavringer til polpotte. Det sistnevnte er forfatterens eget ord, en kombinasjon av Pol Pot og en slik potte man har under sengen på hytta, et nyord for å beskrive den strenge moren. Nettopp den springende fortellermåten må ha vært årsaken til at det var så tungt å komme inn i teksten. Ved alle faglitterære verk jeg oversetter, danner jeg meg gradvis en slags begrepsramme som etter hvert gjør arbeidet med nettopp det verket jeg for tiden jobber med, noe lettere. Det at jeg nødvendigvis mangler denne begrepsrammen når jeg gyver løs på et nytt prosjekt, gjør at arbeidet i starten nesten uten unntak går langt tregere og virker mye mer knotete enn det gjør når jeg først er oppe i marsjhøyde og forsøker å cruise av sted. Min erfaring er at dette gjelder for så å si alle bøker. Selv det man i utgangspunktet skulle tro er svært lett å oversette, viser seg i begynnelsen å by på egne utfordringer. Først når begrepsrammen er på plass i underbevisstheten, føles det at arbeidet flyter lettere. Flow for oversettere.

ab4b0ce68f039605e57d0b5abc5d6d6f-imageDet dreier seg om sentrale termer som må på plass, termer som gjerne går igjen i teksten og utgjør et slags grunnlag for det som formidles. Eller det kan være egentlig ganske uvesentlige ord, men likevel ord som er spesifikke for det arbeidet som ligger foran en. I tillegg kommer den mer generelle stilen til forfatteren, noe som kan være ganske så umulig å sette fingeren på, men som likevel blir noe man som oversetter på en måte kommer inn i etter å ha jobbet seg gjennom en del av teksten.

Kontekst er helt vesentlig i oversetting, og alt man har av informasjon om en bok og temaet i boken, vil gjøre arbeidet lettere. Det at dette ikke er på plass når jeg begynner på et nytt stykke arbeid, gjenspeiles tydelig ved første gjennomlesing av den oversatte teksten. Den første delen har som regel preg av å være oppstykket og mangelfull, og det kreves mer arbeid før den i mine egne øyne passerer som godkjent.

Med Felicia försvann var det vanskelig å oppnå noen form for flow, men kanskje blir det lettere neste gang. All ny informasjon gir bedre utgangspunkt for å forstå andre ting senere. Og dermed er jakten i gang igjen. Holde øyne og ører åpne, lese og lære om nye ting. I jakten på flow. Alt hjelper.

Kreativitet i bånd – Stilistiske problemer i sakprosaoversettelse

Av oversetter Erik Skuggevik

Paradoksalt som det kanskje høres ut, er det belegg for å si at stilistiske valg er et større problem for sakprosaoversetteren enn for en oversetter av skjønnlitteratur.

Skjønnlitteratur er i seg selv en slags realitet, den står kun for seg selv, mens sakprosa nødvendigvis representerer en utenforliggende virkelighet; man skriver om historiske figurer, om hendelser, om fagområder og om andre tekster. Det mest ødeleggende som kan sies om en sakprosaforfatter er at han eller hun har funnet på ting, mens en romanforfatter som ikke finner på ting, knapt kan kalles forfatter!

Det at sakprosa ikke skal finne på ting, innebærer at teksten, og oversettelsen, må handle om korrekte opplysninger, men også mer enn folk flest tror, om stilistisk troverdighet. Og det kan by på problemer, noe vi skal se to eksempler på – i retningen norsk til engelsk.

I blæresmellens navn

«Så spilte Du kort med meg og kalte meg Tassen når jeg vant; eller Du hjalp meg å finde glitrende stener og engsmeller på en nedlagt jernbanelinje på Kongsberg.»

Disse ordene er skrevet av Hamsun; ikke Knut, men hans datter Victoria, og skulle formuleres på engelsk under arbeidet med Ingar Sletten Kolloens Hamsunbiografi.

Jeg skal fokusere på ett ord her, engsmelle. Faktalitteratur er ikke bare fakta, selvfølgelig, som med all litteratur er det mange ting på gang samtidig. Både forfattere og det han eller hun refererer til, kan ha stilistiske særegenheter, det er umulig å skille det ene fra det andre, og det er heller ikke meningen for en vanlig leser. Det faktiske innholdet er alltids kommuniserbart i en oversettelse, ting kan i verste fall forklares. Men det stilistiske kan ikke forklares, det må representeres.

Formuleringen og ordvalget er essensielle komponenter i Victoria Hamsuns såre brev: «glitrende stener og engsmeller på en nedlagt jernbanelinje» vitner om en barndomsopplevelse sett igjennom en voksen hukommelse. Rent praktisk er blomsternavn enkle å finne ut av, de har latinske navn, og for en oversetter er dette til uvurderlig hjelp; silene vulgaris er navnet, og da er det bare å finne ut av det på engelsk. Dessverre er det bladder campion. Den litt romantisk-lydende engsmellen er dessverre blitt til ”blæresmellen” og assosiasjonene er de verst tenkelige, urinblære mest av alt.

På ett nivå er det en korrekt oversettelse, selvfølgelig, men brevet mister likefullt sin autentisitet ved å miste det stilistiske; det er psykologisk usannsynlig at man ville plassere ”blæresmelle” sammen med ”glitrende stener” i ens lengtende erindring. Sitatet er valgt av Kolloen av samme grunn, det forteller effektivt noe om Victorias lengsel og hennes problematiske forhold til sin far.

I en litterær eller lyrisk tekst ville man kunne forsvare å oversette engsmelle med en plante som delte de viktigste karakteristikkene i konteksten. På engelsk finnes det jo mange vakre blomsternavn som kunne vekke lignende assosiasjoner;  meadowsweet, valerian, harebells, til og med planter som vokser ved jernbaneskinner, som cranesbill (storkenebb). Men hvor en lyrikkoversetter kan belønnes for å oversette emosjonelle, estetiske assosiasjoner, er sakprosaoversetteren påkrevd å holde seg til det faktum at Victoria i virkelighetens verden fant silene vulgaris og ikke noe annet med faren sin, ved en by som finnes, ved en jernbanelinje som faktisk var nedlagt, og hun skrev det i et brev som finnes i arkiver og som kan sjekkes av den som ønsker. Så hva gjør man uten å lyve? Hvordan bevarer man det stilistiske når fakta stikker kjepper i hjulene?

En løsning som samtidig ikke lyver, kan være å hoppe bukk over hele blæreproblematikken, generalisere opp til genus-nivå, og skrive: «you helped me find glittery stones and pick campions along a disused railway line in Kongsberg.» En ikke så uvanlig retning å oversette i når fakta står i veien for stil.

Når originalen ikke er originalen

Det er logisk å anta at oversettere har en original de jobber fra, og med romaner er det som regel tilfelle. I sakprosa derimot, er det ofte feil, «originalen» er jevnlig tilholdssted for andre originaler, som må finnes, verifiseres og jenkes til; alt fra faktaopplysninger som det alluderes til, til tekster som er lånt fra andre steder, allerede oversatt eller sitert fra før. Et slikt tilfelle dukket opp under oversettelsen av Petter Aaslestads Pasienten som tekst.

Aaslestad kommenterer taushetens brysomme budskap i pasientomsorgen, og låner ord fra Samuel Beckett: «’Det er ikke bare om å gjøre å holde kjeft, det kommer også an på hva slags kjeft man holder’, for å sitere Samuel Becketts romanhelt Den Unevnelige». Her er det selvfølgelig ikke tilfeldig hva man ’oversetter’ med, i og med at Beckett produserte sine engelske tekster selv.

Søket etter originalen (som nå ikke lenger er boken, men referansen som boken viser til) blir et puslespill som setter sin lit til norskoversettelsens presisjon. Det er nemlig ikke alltid så lett å vite nøyaktig hvor et slikt sitat kommer fra. Man googler, og gjetter på sentrale deler av sitatet, «holde kjeft» er i stilen uformelt og røft.  Etter søk og blindspor ender man kanskje opp med en elektronisk utgave av The Unnamable, og som sakprosaoversettere blir vant til, så leter og gjetter man seg fram med mulige formuleringer, før man omsider finner det: «For it is all very fine to keep silence, but one has also to consider the kind of silence one keeps.»

Det vites ikke hvor Aaslestad tok sin norskoversettelse fra, men det er egentlig andre assosiasjoner man får på engelsk, stilistisk er det nærmere Oscar Wildes humoristiske formuleringer, en som nok aldri ville ha valgt å si «holde kjeft». Men Aaslestad bruker sitatet for dets stilistiske kvaliteter på norsk, og når det da skal tilbakeføres på engelsk, blir det unektelig et stilistisk hull. Men man kan jo ikke oversette Beckett fra norsk til engelsk, så man er nødt til å tilpasse det eneste man har innflytelse over, det omliggende materialet.

Som disse to eksemplene viser, er det stilistiske en del av enhver tekst, og alle oversettere må finne løsninger de synes passer, men sakprosatekster er unike oversettelsesutfordringer ved å i tillegg kreve, på toppen av balanse mellom stil og innhold, at begge disse må forholde seg til en verifiserbar virkelighet.

Oversettelse er alltid en slags kreativitet i bånd, man må bruke sin språklige oppfinnsomhet innenfor et begrenset rom. Oversettere av sakprosa vet i tillegg at oversettelsen av og til ligger låst i lenker. Når man da lykkes med å skape stilistisk troverdighet og dokumentarisk riktighet, er det faktisk en større prestasjon enn folk flest aner.

 

Innlegget er et bearbeidet utdrag av en artikkel som sto på trykk i Prosa i 2009

Høsten står for døren

Av bloggredaktøren

Sommeren er på hell, hjulene begynner å snurre igjen her i landet. Det blir stadig mer folksomt i kontorlandskapene, og snart er det skole- og studiestart. Den oversatte sakprosaen har vært med mange på ferie, og nå ved semesterstart er den selvfølgelig på plass på alle nivåer i utdanningssystemet og på alle arbeidsplasser for øvrig. Utover høsten vil det komme mengder av nye oversettelser til fritidsbruk – både bøker til å sitte i godstolen med og bøker til å ta med ut i skogen og opp i trærne. Og den oversatte faglitteraturen vil fremdeles sørge for at vi får både fagfolk på norsk og norske fagfolk.

Fagoversetterne har ikke ferielukning, det er all grunn til å tro at det er blitt oversatt atskillige tekster om de forskjelligste temaer også i sommermånedene. Men når vi om et par måneder står i bokhandelen eller på biblioteket med et flunkende nytt verk om astronomi eller insekter eller politisk historie, kommer vi ikke til å kjenne lukten av tang selv om teksten ble til i en hytte på Sørlandet.

Her på bloggen skal faglitteraturens fortropp få servere smakebiter av sin innsats. Både menn og kvinner, fagidioter og allroundere, nybegynnere og veteraner vil komme til orde og gi innblikk i hva de holder på med. Og kanskje får vi historier om hvordan krabbefiske og måkeskrik sto i veien for en hurtig oppseilende deadline.

En del er allerede på plass, men flere vil få sjansen. Er det noe du gjerne vil lese om her på Oversattsakprosa, hører jeg gjerne fra deg på e-post!

Pedagogikk, takk!

Av fagkonsulent Inger Elisabeth Eigeland, adjunkt med opprykk, etterutdannet i lese- og skriveopplæring

De aller yngste sakprosaleserne er i barnehagealder. Det finnes faktabøker som tåler å tygges litt på – bokstavelig talt. Men leserne blir eldre, og skal de få tilgang til all verdens faglitteratur, må de lære å lese selv. Gan Aschehoug kommer i september 2013 med verket Språk- og matteleker med Mamma Mø til bruk i barnehager for å hjelpe barna med nettopp dette. Verket er oversatt fra svensk av Eli-Ann Tandberg og består av en veiledning for de voksne og Min bok som barna skal jobbe i.

Det at verket er oversatt, medfører at det må tilpasses – ikke bare til norsk språk, men også til pedagogisk praksis i norske barnehager. Og til tross for at norsk og svensk har mye felles, skaper ulikheter utfordringer.

last nedRim er viktig når barn skal leke seg fram til nysgjerrighet på bokstaver og ord. Da kan ikke den svenske utgavens «vas och glas» oversettes til «vase og glass» – man må finne andre ord.  Det må være gode rimord som barn har et forhold til og det er også et mål å kunne gjenbruke så mange som mulig av de originale illustrasjonene. Dersom det må lages nye illustrasjoner, er det viktig at ordene lar seg illustrere på en god måte. Glass rimer på plass, men plass er nesten umulig å illustrere. I noen tilfeller måtte vi derfor bytte ut rimparet helt. Det svenske ”paket/staket” kunne vi imidlertid oversette til ”pakke/jakke”.

Også ord som skrives likt på begge språk, kan måtte byttes ut. Når barna skal lytte ut den første lyden i ord, må man sørge for å velge ord barna kjenner og som fungerer rent lesepedagogisk. Hvis barnas oppgave er å finne to ord som begynner på samme lyd, fungerer «ost» og «orm» bra på svensk fordi begge ordene har en tydelig o-lyd og o er en ganske lett lyd for barna å høre (i motsetning til f. eks. h). Men på norsk fungerer ikke disse ordene fordi orm har å-lyd og ost har o-lyd.  På norsk vil ost og oter tydelig ha samme førstelyd – men oter er et ukjent ord for mange barn. I dette tilfellet falt valget på «ost» og «okse».

Vi ønsket å ha felles bok for nynorsk og bokmål og derfor må alt som skal stå i Min bok fungere på begge målformer. Vi ønsket ikke at ting skulle stå på to målformer, for det ville bli mye ekstra tekst som kan forvirre barna. Setninger som ”Mamma Mu läser” på svensk kan derfor ikke oversettes direkte til ”Mamma Mø leser”, siden dette ikke fungerer på nynorsk. Det ble en utfordring å finne korte setninger som passet til illustrasjonen i boken, som var gode for barna og som kunne brukes på begge målformer.

Verket tar utgangspunkt i en kjent barnebokfigur, og i tillegg er det brukt elementer fra barnekulturen, som sanger og regler. Noen av reglene og sangene finnes på både norsk og svensk (f. eks. Ole, Dole, Doff) og kunne dermed brukes uten tilpasning, mens andre måtte bearbeides eller skiftes ut med norske regler som kunne fungere på samme måte. Og dermed ble kråker, elg og mygg i en svensk sang til en liten undulat på norsk – i pedagogikkens tjeneste.

Sommerlanglesning: Om å oversette Hegel

Av oversetter Dag Johnsen

I en av avdelingene på Oversatte dager på Litteraturhuset i Oslo i mars hadde jeg gleden av å lede en samtale om oversettelse av filosofi. De tre som holdt innlegg, var Ragnar Næss, som har oversatt Spinoza, Knut Johansen, som har oversatt Kierkegaard, og Lars Holm-Hansen, som har oversatt Heidegger og Gadamer. Holm-Hansen ga oss et blikk inn i oversetterens verksted, Johansen orienterte om en del vansker han har med den danske filosofen (hvis han nå var det og ikke bare teolog) og hvordan stilen hans bør te seg på norsk, og Næss fortalte om prosjektet sitt med å lage en virkelig god Spinoza-oversettelse.

Siden det er en uting med ordstyrere som prater for mye og ikke lar andre komme til orde, brant jeg stort sett inne med mine synspunkter om oversettelse av filosofi. Derfor dette innlegget.

Når en oversetter Hegel – som jeg har gjort – ser en fort at språket har forandret seg enormt på to hundre år. Det språket Hegel førte, er henimot uforståelig for moderne tyskere. Ordene er beholdt, men mange av dem har endret betydning, og ingen tysker ville i dag finne på å si det samme på samme måte og benytte samme syntaks som Hegel, eller Kant for den sakens skyld. Men for to hundre år siden var det annerledes. I Juridisk ordliste fra 1929 skriver jussprofessor Nikolaus Gjelsvik at når en skal oversette, er ikke ordene det vanskeligste. Det som skal oversettes, er meningen. De romerske juristene snakket slik de skrev, sier han, men oversetter en dem ordrett, blir de uforståelige. (Om en tar et avsnitt fra Hegel og setter inn i en oversettermaskin, Google Translate f eks, kommer det ikke noe forståelig ut.) En som oversatte skjønnlitteratur fra russisk, sa en gang at det var vel så viktig å kunne norsk som russisk i det arbeidet han gjorde. Så når oversettelsesarbeidet går ut på å få filosofen til å snakke norsk, er det vel så viktig å gjøre syntaksen norsk som å finne gode norske termer for de tyske, selv om dette også er viktig.

Dette er selvsagt viktig uansett hva en oversetter, men det må gjelde i enda større grad når en oversetter filosofi, for det som skal oversettes, er ord som skal uttrykke tanker, noe vi skal forstå. Riktignok er det mange tåkefyrster i filosofien, men skikkelig filosofi er det bare dersom ordene uttrykker noe som bør være forstått og som kan gjengis på en forståelig måte. Filosofen kan selvsagt ha forstått ting galt, men en gal forståelse er også en forståelse, og blir den klart uttrykt, kan den korrigeres. (Dette er for øvrig et viktig poeng i Hegels filosofi.) Og uansett kan en forklare ordspill, tvetydigheter osv i noter.

Når en oversetter filosofi, må en forstå det filosofen er ute etter å meddele. Når Knut Johansen i nevnte samtale sa at han ikke har forstått noe av den filosofen han har oversatt, kan det enten ha vært en form for koketteri eller et forsøk på å komme kritikk i forkjøpet. Eller så var det ironisk (Søren Kierkegaard habiliterte seg med en avhandling om begrepet ironi), men ironi er vanskelig, og var det det, er det ikke godt å vite hva han mente. Et av Knuts hovedpoenger var at han må prøve å gjengi forfatterens stil og ånd i oversettelsene sine. Vel og bra, men jeg tviler på at det er mulig dersom han ikke har forstått ham. En videre diskusjon av dette blir lett en filosofisk diskusjon, så jeg stopper her.

Siden dette skrives like etter Søren Kierkegaards bursdag, kan det være grunn til å nevne at Peter Thielst for noen måneder siden skreiv en kronikk i Politiken der han stilte spørsmål om en ikke måtte modernisere dansken til danskenes nationalfilosof fordi danskene ikke forstår ham lenger. Og tyskerne har samme problem med klassikerne sine. Gadamer var ikke dum da han sa at vi bare så vidt har begynt å forstå Hegel. Han visste godt at hundre år før mente «alle» at de hadde forstått ham, og en viktig grunn til at han kunne si noe sånt, var at ordene har skiftet mening  og at moderne tyskere altså ikke snakker sånn som tyskere gjorde på begynnelsen av 1800-tallet – og at nettopp dette er en viktig grunn til at Hegel er vanskelig å forstå. Jeg kan ikke dy meg for å sitere Kierkegaard: «Ordene er til for å skjule tankene – at man ingen har». Det kunne han si fordi han hadde lest sin Hegel og visste at det bare er i språket at en kan gjøre rede for hvilke tanker en har – om en da har noen.

Oversette betyr å sette over. Nå som alle fjorder og sund skal ha bruer eller tuneller, kan det være på sin plass å minne om hvem det var som satte over. Det var fergemannen. Og om båten var liten eller den som skulle over var spesielt tung, fikk han la bagasjen bli igjen. Når vi oversetter, må vi gjøre det samme, for det er innholdet vi vil ha over, ikke den formen det hadde på den bredden det forlot. Vi må kle av det den språklige formen det hadde, ta innholdet over og kle det i en ny form på den andre sida. Vi forlater den formen meningene kledde seg i, og kler dem opp igjen i det andre og moderne språkets drakt (det er derfor det heter språkdrakt). Slik må oversetteren krysse tidas elv. Og er det ikke mulig, kan det bare være fordi originalteksten er uklar eller har mistet enhver aktualitet. Og siden det er meningen – tekstens ånd – han oversetter, er dette – til forskjell fra det spiritister driver med eller det en kanskje kan lære på engleskoler – virkelig åndemaning: Oversetteren maner fram filosofens ånd fra de døde bokstavene. Og for å bli hos fergemannen:  Kharon, som satte de døde over elva Styx, tok med seg sjelen over og forutsatte at den fikk en ny ham på den andre sida. Oversetterens oppgave er å gi teksten et nytt liv på det andre språket.

Alle fag har sin egen terminologi, filosofien også. Aristoteles viet et helt kapittel i Metafysikken til filosofiske ord. Men ser vi nærmere etter, ser vi at det dreier seg om ord fra dagligtalen, altså ord som alle andre også bruker, men som filosofer ofte trenger. Grunnen til at en kan si de er filosofiske, er at de er allmenne, de må brukes uansett hva det er vi snakker om. Og det er ord som «ting», «det der», «noe», «vesen», osv. Den viktigste forskjellen på disse ordene og den latinen medisinerstudentene må lære før de kommer ordentlig i gang med studiet, er at det ikke går an å peke på vesenet eller begrepet det der på samme måte som anatomen peker på et leggbein og dermed har forklart hva et leggbein er for noe. Men uansett må vi huske at Aristoteles skrev på sin egen samtids dagligspråk – han hadde ikke noe annet. Vår tids språk vil også komme til å forandre seg, hvordan vet vi ikke. Derfor er oversettelse ferskvare.

Det er nok ofte rett at en filosofs eller filosofis ånd også gir seg uttrykk i stilen. Men å gjengi en stil når syntaksen er svært forskjellig fra vår, er en svært vanskelig øvelse. Når Hegel skal oversettes, er det likevel kanskje enklere, for han oppfordret studentene sine til å unngå vanskelige latinske ord når en hadde gode tyske, og la vekt på en omgangsspråklig måte å uttrykke seg på når en skriver filosofi. Til studentene sine i Jena sa han ifølge Karl Rosenkranz i boka om Hegels liv mellom annet følgende: «Dersom en vil fiksere begrepet, har vi et middel som dels realiserer et slikt mål, men som også kan være et farligere onde enn slett ikke å begripe, nemlig den filosofiske terminologien, som består av ord som er konstruert til dette bruket med utgangspunkt i fremmede språk, nemlig latin og gresk. Jeg vet f eks ikke hvorfor uttrykket kvantitativ forskjell skulle se mer presist ut enn om vi sier forskjellig størrelse. Egentlig er det viktigste i et folks kulturelle dannelse å kunne uttrykke alt på sitt eget språk.» Og videre: «Denne fremmede terminologien, som dels er unyttig og som dels blir brukt feilaktig, blir nettopp et stort onde fordi den gjør begrepene, som i seg selv er i bevegelse, til noe fast og fiksert slik at sakens ånd og liv forsvinner, og filosofien reduseres til en tom formalisme, og intet blir da lettere enn å tilegne seg denne terminologien og bruke den til å fare med vås. Men de som ikke behersker terminologien, tror at det som sies, er svært vanskelig og spesielt dypt. Nettopp dette er det som gjør denne terminologien så forførerisk, for det er svært lett å tilegne seg den. Og det er desto lettere å uttrykke seg i den, fordi jeg kan tillate meg å si alle mulige meningsløsheter og trivialiteter bare jeg ikke skammer meg for å snakke til folk i et språk de ikke forstår.» Selv pleier jeg å spørre meg «ville jeg sagt det samme sånn?» som en slags siste test på om oversettelsen er passabel, men jeg får selvsagt ikke alltid like gode svar. Men siden det tar lang tid å oversette filosofi, må jeg kunne si som sofisten sa om gudene: Saken er vanskelig og menneskelivet kort. Uansett kan Hegels resonnementer være vanskelige nok å følge om en ikke i tillegg skal ha problemer med ordene og syntaksen hans. En fergemann som setter passasjerene til å ro, er en dårlig fergemann.

Den som vil oversette filosofi, må selvsagt kjenne ordenes betydninger slik de har endret seg gjennom filosofihistoria. Og ulike filosofer har brukt samme ord i ulik betydning, og det må oversetteren også kjenne til. Dette må han ta hensyn til når han oversetter. Og fordi flertydige ord har differensiert seg, eller fordi vårt språk ikke har ord som rommer de samme flertydighetene som det språket filosofen brukte, men derimot andre, må oversetteren foreta valg som noen ganger kan utvide, andre ganger innskrenke tolkningsmulighetene i forhold til det spennet originalteksten har. Dessuten vet han som sagt ikke hvordan hans eget språk vil utvikle seg, og derfor heller ikke hvor lenge det som ser brukbart ut i dag, vil holde.

Det er i Hegels ånd å oversette ham slik at han blir mulig å forstå for enhver som er interessert. Rosenkranz forteller at Hegel også sa følgende til studentene sine i Jena:  «Han protesterte på det innstendigste mot forestillingen om at filosofien ut fra sin natur bare kunne være noe for noen utvalgte, som om den krevde et slags aparte geni eller en egenartet konstitusjon. ‘Det må kort bemerkes at filosofien som vitenskap om fornuften både ut fra sin egen natur og sin allmenne måte å være til på nettopp er til for alle. Riktignok nås den ikke av alle, men det er ikke det det er snakk om, like lite som at alle mennesker blir fyrster. Det opprørende er at det kan hevdes at noen mennesker står over andre fordi de er forskjellige av natur, som om de skulle være vesener av en annen art.’»

Hegel sier at språket er åndens tilvære. Altså om du spør hvor ånden – meningen eller forståelsen – holder til, er Hegels svar «i språket». Og han mener språket helt generelt, et hvilket som helst språk, eller sagt på en annen måte: Alt som har mening, kan uttrykkes på et hvilket som helst språk. Og særlig norsk. Norsk er et utmerket språk å tenke på (eller i). Arne Næss sa en gang at han hadde lurt mye på om det egentlig går an å tenke på engelsk. Han mente nok at det gikk an, men om tankene skulle bli noe bedre av at de ble uttrykt på engelsk, var han nok mer i tvil om. Og Hegel, som la sånn vekt på forandring, ville kunnet uttrykke seg vel så godt på norsk, siden vi i større grad orienterer oss etter verbene, og de fikserer ikke tankene på samme måte som substantivene, som tyskerne i større grad orienterer seg i forhold til. Vi kan bruke som-setninger der tyskerne lager seg substantiver, teksten blir litt lengre, men det fins neppe noe «som ikke enten er eller gjør noe som …»

Når jeg oversetter Hegel, skulle jeg gjerne vært spesialist på talemålet i Stuttgart i 1770-åra. Det er jeg ikke, og ikke kjenner jeg noen som er det heller. Og kanskje ville det ikke ha hjulpet. Men at den som oversetter, må forstå hva filosofen må ha ment, anser jeg for å være helt nødvendig for at en oversettelse skal bli god. Målet er oversettelser der oversetteren har forstått hver setning, men da holder det ikke å forstå hvert enkelt ord, for setningenes mening framkommer først i en forståelse av det hele, for det er det hele som er det sanne, forsikrer filosofen. Derfor er altså syntaksen vel så viktig som selve ordene. Jeg begynner og slutter med å flytte ordene rundt i setningene, og ofte finner jeg ut at jeg må bruke andre ord enn dem jeg først begynte med eller dem som står i ordbøkene, og da har jeg god hjelp av synonymlistene i Duden. Målet er at hver eneste setning er forståelig i den sammenhengen den står i som del av verket som helhet.

Det er ikke mange setninger hos Hegel som ikke kan oversettes på minst fem måter. Oversetteren må hele tida velge. Jeg gjør gjerne rede for hvilke valg jeg selv har tatt i oversettelsene mine, og jeg blir takknemlig for forslag til forbedringer og blir gjerne gjort oppmerksom på eventuelle misforståelser jeg kan ha vært offer for. Det kommer stadig nye til som vil være interessert i filosofi, og som fergemannen må vi nok regne med å ta både en og to turer til.

På ferie på jobb

 

 

Av oversetter Hedda Vormeland

Vi oversettere er som regel frilansere, og som de leiesoldater vi altså er, beveger vi oss fra det ene oppdraget til det andre. Mye er likt – vi skal alltid skrive «det samme» på norsk som i originalen – men mye er også forskjellig, ettersom det faglige innholdet er nytt fra gang til gang. En fagoversetter som også er fagmann eller -kvinne, har terminologien på innerlomma, klar til bruk. Vi som ikke er biologer, historikere eller pedagoger, men oversetter hummer og kanari, må ty til hjelpemidler og/eller gode hjelpere. Og heldigvis stemmer det iblant at tilfeldighetene er våre venner.

Den ukuelige er en biografi om Louis Zamperini, som var ung flysoldat under andre verdenskrig. Jeg oversatte den våren og sommeren 2011, og jeg lærte mye om mangt – fra friidrett til luftkrig. Og jeg trengte hjelp. På O-ringen er det kolleger med kunnskaper om det meste, men det finnes grenser, og en av dem går nok like hitenfor detaljbeskrivelser av B-24 Liberator, bombeflytypen som Zamperini tilbrakte svært mye tid i et eksemplar av fram til det styrtet over Stillehavet. Heldigvis kunne Forsvarsmuseet sette meg i kontakt med en kunnskapsrik, vennlig og tålmodig pensjonist, og dermed falt flyets «kroppsdeler» på plass i teksten, sammen med besetningens titler og en del våpenterminologi.

Hjemmelsmannens bidrag hjalp meg et godt stykke på vei, men dette flyet som spilte en så stor rolle i Zamperinis liv og dermed også i boka, var fortsatt en haug forskjellige løse deler for meg. Jeg gransket bilder og streifet omkring på Internett i lyse mainetter. Ferien nærmet seg, og jeg skulle til California med familien. En dag, på jakt etter enda mer detaljerte beskrivelser av Liberatoren, fant jeg noe som ga meg hjerteklapp. Av 18 482 fly av denne typen er det færre enn tjue som er helt eller delvis bevart, hvorav ett eneste fremdeles kan fly. Det heter Witchcraft og er eid av en stiftelse som flyr det fra flyplass til flyplass i USA og viser det fram. Lista over steder hvor det skulle lande, lå på stiftelsens nettsider, og jammen skulle det ikke til California samtidig som jeg! Nå gjensto bare å overbevise mann og barn om at de tolv milene mellom Berkeley og Sacramento var vel verdt å tilbakelegge for at jeg skulle få tatt en titt på dette flyet som jeg følte at jeg også hadde oppholdt meg i de siste ukene.

Siden jeg har en tålmodig og forståelsesfull mann, og siden barna ikke hadde så mye imot å kjøre rundt på en amerikansk highway i leid minivan (med medbrakt barneplate på full guffe) bare det var utsikter til is ved reisens slutt, sto jeg, fylt av noe som minnet mistenkelig om ærefrykt, en junidag på asfalten under det siste flydyktige eksemplaret av B-24 Liberator. Piloten svarte på alle mine spørsmål og fortalte, lysende av noe som definitivt var ærefrykt, om sine egne møter med Louie Zamperini. Jeg balanserte bortover gangbroen gjennom bomberommet, kikket inn i glassnesen, så på navigatørbordet og cockpiten – og tok mengder av bilder hele veien.

Da jeg jobbet meg gjennom oversettelsen etter ferien, kunne jeg se for meg alle spaker, ventiler og brytere. Det er ikke sikkert leserne kan merke at jeg faktisk visste hva jeg skrev om – men det er lov å håpe.

Bilde

Livet som reiseguideoversetter

Av oversetter Lotte Holmboe

”Så heldig du er som sikkert får reise masse!” Det er kommentaren jeg oftest får når jeg forteller folk utenfor forlagsbransjen at jeg oversetter reiseguider. Jeg skulle ønske det var slik, men virkeligheten er en ganske annen. Som oversettere flest tilbringer jeg det aller meste av arbeidstiden min ved skrivebordet, ikke på loffen rundt i Europa for å teste hoteller og restauranter.

imagesDet som skiller oversettelse av reiseguider fra mange andre faktaoversettelser, er behovet for tilpasning til lokale forhold. Hvis jeg oversetter en reiseguide om Roma, er det for eksempel ikke relevant for norske lesere å få vite hvordan de reiser til Den evige stad fra New Zealand, eller at amerikanere må ha med seg strømadaptere! Derimot har jeg god oversikt over hvor du finner informasjon om europeisk helsetrygdkort og kan fortelle norske lesere at P.A. Munch ligger begravet på den protestantiske kirkegården i byen.

Men også tilpasning til lokale forhold er en balansegang. Reiseguider er som regel internasjonale samproduksjoner, og siden bøkene er ferskvare, må de oppdateres jevnlig. Og hvis jeg da har gjort for store endringer i den originale oversettelsen, gjør det jobben mye vanskeligere når ny informasjon skal inkorporeres i den gamle teksten.

Likevel er dette en jobb jeg elsker og håper å få fortsette med i mange år. Selv om jeg ikke får betalt for å reise fysisk, skal det godt gjøres å finne en jobb som er mer fristende for en reiseglad kvinne! Og det er ekstra morsomt å sitte og skrive om Petersplassen eller Colosseum når jeg selv har opplevd stedene og kan drømme meg tilbake dit i teksten…

Velkommen!

Hjertelig velkommen til en flunkende ny blogg om oversettelse! Denne bloggen er startet på oppdrag fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, og her vil det komme bidrag fra oversettere som arbeider med sakprosa. Forvent variert innhold – alt mellom himmel og jord (og for den saks skyld over himmelen og under jorda) finnes i faglitteraturen.

Ønsker du å bidra med ditt eget innlegg? Kontakt meg, Hedda Vormeland, på e-post. Benyttede bidrag honoreres med 500 kroner.