Juliane Wammen: Språk skaper empati

Språklig mangfold er viktig. Men hvorfor? Juliane Wammen, som jobber som litterær oversetter i Danmark, deltok i danskenes markering av Hieronymusdagen i 2016. Det fikk henne til å fundere over språket som en inngangsport til andre verdener.

Sprog skaber empati: kulturmøder i oversættelse

For nylig hørte jeg om et større markedsanalysebureau med en noget speciel oversættelsespraksis: Markedsanalysebureauets danske medarbejder lavede f. eks. et spørgeskema til en given undersøgelse og oversatte det selv til engelsk, ofte på et rudimentært niveau, eftersom analytikeren ikke var uddannet oversætter eller havde særlige sprogkompetencer. Dette engelsksprogede materiale var det, som kunden skulle tage stilling til, og hvis kunden sagde ja tak til undersøgelsens udformning, ville spørgeskemaet så blive oversat til de øvrige sprog inden for området – altså på baggrund af en original, oversat rudimentært, og af en ikke-kompetent person. Analytikeren klagede over at disse oversættelser tit var ret dårlige, og det er da også ganske muligt, at kvaliteten fra oversættelsesbureauet ikke holdt. Men et større problem, og årsagen til, at oversættelsesbureauet ikke kunne levere en god nok kvalitet, er nok snarere, at ”originalteksten” var skrevet på et fladt, unuanceret engelsk. Mulighederne for misforståelser er utallige.

Denne praksis er først og fremmest udtryk for en manglende respekt for sprogfaglige kompetencer: Man tror, at oversættelse og tolkning er noget, man bare lige kan gøre med venstre hånd, for ”vi kan jo alle sammen engelsk”. Ville man nogen sinde overveje at lade en tilfældig medarbejder rode med firmaets it-server på må og få, når der opstod et problem med det interne netværk? Det virker ikke sandsynligt. Men praksissen er også udtryk for en mere grundlæggende mangel på forståelse for, hvad sprog er og kan, noget man som oversætter ofte møder, når man skal forklare, hvorfor det for eksempel ikke er ligegyldigt, om det er menneske eller maskine der oversætter en tekst, eller at det at oversætte ikke bare primært består i at slå op i en ordbog. Den slags forestillinger glemmer, at der ikke er et en-til-en-forhold mellem ord på forskellige sprog, at nuancer og forskelle ikke bare er besværlige knaster, der skal udjævnes og fjernes gennem et fladt fællessprog, men at disse knaster faktisk udgør selve muligheden for at få indblik i helt andre verdner og tænkemåder end de vante, og dermed måske snarere skal betragtes som en styrke, end som noget der skal fjernes.

Sproguddannelser under pres

Det er ingen hemmelighed, at sproguddannelser på alle niveauer – folkeskole, gymnasier og universitetet – er under voldsomt pres i øjeblikket. Der går næsten ikke en dag, hvor man ikke hører om en sproguddannelse, som er blevet lukket, et fag der er blevet nedlagt eller lagt sammen med et andet, om at det er umuligt at få de unge til at vælge sprog som fag, både i gymnasiet og på universitetet. Og på trods af opråb fra erhvervslivet, om hvor vigtigt det er for handel og udveksling på tværs af grænser, at man kan tale med folk på deres eget sprog på et passende niveau (1), succeshistorier om, at Danmark f.eks. er det land, hvor der procentvis udgives næstmest oversat finsk litteratur (noget som bl.a. er opnået gennem et samarbejde mellem den statsligt finansierede Finnish Literature Exchange og finskstudiet på KU), eller at fag som tibetologi og assyriologi på Københavnsk Universitet og japansk på CBS nyder stor anerkendelse internationalt for deres stærke faglighed og traditioner, bliver sprogfagene alligevel lukket og skåret ned. På CBS er der således ikke længere egentlig forskning og undervisning i erhvervssproglige discipliner i andet end engelsk (2).

Sprog som indgang til andre verdner

I løbet af det seneste halve år har der været flere høringer og konferencer, som tog udgangspunkt i problemet med lukning af sprogfag og manglende sprogkompetencer i andet end engelsk. Og mange ord er blevet sagt om fremtidens arbejdsmarked og erhvervsliv i den forbindelse: om hvordan vi mister eksport- og handelsmuligheder, hvordan den manglende certificering af translatører fremover vil skabe problemer for firmaerne, hvordan det vil blive sværere at finde gode tolke til retssystemet. Alt sammen i den grad relevante grunde til at protestere voldsomt mod tabet af sprogkompetencer, som det vil tage mange, mange år at (gen)opbygge. Men der er et andet og dybereliggende aspekt af denne sprogdiskussion, som er mere uhåndgribeligt, men ikke desto mindre meget betydningsfuldt for, hvordan vi forstår os selv som mennesker og samfund. At kunne et sprog, at lære et sprog, er nemlig også en vej ind i en anden kultur, en anden virkelighed, en måde at forstå verden på, som gør en selv og samfundet rigere – i ikke-pekuniær forstand. I den forstand bliver oversættere, måske i særdeleshed af skøn- og kulturlitteratur, ikke bare formidlere af ”gode historier” fra andre lande, men også ambassadører for den kultur, det sprogområde, som deres litteratur er skrevet på.

Som det lød på årets Hieronymusdag (en årligt tilbagevendende konference som Kommunikation & Sprog arrangerer i samarbejde med Dansk Oversætterforbund, Forum for Billedmedieoversættere og Institut for Engelsk, Germansk og Romansk på KU), der netop handlede om, hvorfor sproglig mangfoldighed er vigtig: ”Det globale medborgerskab skal styrkes. Fremmedsprog er kulturbærende og kulturskabende. Mange sprog er vigtige i et lille land. Sprog påvirker vores holdning og vores udsyn til andre kulturer og sprog. Hvis der ikke er en underliggende strategi, bliver det en ren tilfældighed, hvem og hvilke kulturer vi udveksler med.” (3)

Sprogforståelse skaber empati

”Sproget er det mest personlige vi har. Det former vores tanker, det gør os i stand til at kommunikere med vores omverden, det gør os til dem vi er.” (4). Sådan skriver Det Danske Sprog- og Litteraturselskab i forbindelse med lanceringen af seksbindsværket Dansk Sproghistorie. Sproget er således grundlæggende for de fleste menneskers forståelse af deres egen identitet og et middel til at forstå verden – meget groft sagt som et filter hvorigennem man har adgang til de fænomener, der findes derude. Samtidig er det ikke muligt at træde ud af sit sprog, man er bundet til verden gennem sproglighed, og i særdeleshed også forbundet til menneskelige fællesskaber gennem sproget, både på det helt personlige mikroniveau og det abstrakte makroniveau. Sprog er så vigtigt, at f.eks. det ikke at mestre sit eget modersmål på en tilstrækkeligt nuanceret måde, ikke at kunne gøre sit indre liv forståeligt for sin omverden og ikke forstå nuancerne i, hvad den omverden kommunikerer, kan give voldsomme frustrationer og følelser af eksklusion og magtesløshed, som i sidste ende kan føre til voldelig adfærd. (5)

På det personlige, individuelle plan giver omgangen med et fremmed sprog derfor en bedre forståelse af andre, deres verdner og udgangspunkt, og skaber mulighed for tættere personlige relationer med færre misforståelser. Sprog er en indgang til anderledes måder at tænke på og se verden på. Det bidrager til kulturforståelsen at kunne sprog, for sprog er ikke blot et middel til kommunikation, det er også en internalisering af den andens verden, en mulighed for empati med den andens udgangspunkt. Relationen mellem sprog og verden er langt fra en-til-en; sprog udvikler sig i en dialog med omverdenen, skriver sig ind i den kontekst, de er opstået i, og reagerer på forandringer i den verden, samtidig med at de trækker tråde langt tilbage i tiden og langt ud i verden gennem ord og vendinger, særlig syntaks, tegnsætning og skrifttegn etc.

Et konkret eksempel er det grønlandske sprog, der i dag er truet, fordi så få mennesker (ca. 50.000) taler det. Det er det eneste sprog, som er opstået og udviklet i direkte forbindelse med den arktiske livsverden – dvs. hvis grønlandsk forsvinder, forsvinder også menneskets sprog- og begrebsliggørelse af den arktiske natur. (6)

Litterær oversættelse som middel til kulturforståelse

Engelsk er blevet lingua franca i mange grene af erhvervs- og forskningsverdenen, og det er berigende at kunne tale direkte med kollegaer på et fælles sprog. Men det er dybt problematisk at tro, at et almindeligt skoleengelsk er nok til at udtrykke komplicerede problemstillinger på en ordentlig måde. Det viser både en disrespekt over for den sproglige mangfoldighed, men også over for det engelske sprog, som selvfølgelig har sin egen kompleksitet.

Hovedparten af den litteratur, som oversættes til dansk, er oprindeligt skrevet på engelsk eller de nordiske sprog. Og dermed går vi glip af de forståelser af verden, som formidles gennem andre sprog. Det gælder ikke kun indholdet af den litteratur, der bliver oversat, det gælder også og i lige så høj grad måder at skrive og anvende sproget på. Oversættelser fra andre sprog – hvis den sproglige særlighed vel at mærke får lov at skinne igennem – tilfører det danske sprog nye og anderledes nuancer og variationer.

Sprogene har forskellige modi, stillejer, ligesom forfatteren bruger forskellige stillejer og sætningsbygninger inden for det enkelte sprog. Når man oversætter litteratur, smitter den fremmede syntaks og tekstopbygning i et vist omfang af på den danske, hvilket giver fornemmelsen af, at man læser noget, som er fremmed, samtidig med at det er på dansk. Det er en fuldstændig unik måde at kunne empatisere med andre på. Modersmålet og de associationer og tankebaner, ens primære sprog skaber i hjernen, kombineres med en let fremmed indholdsverden og strukturel verden, rent sprogligt. Man får så at sige den andens fremmedhed ind under huden på en ganske særlig måde. Hvis man har den holdning, at en oversættelse først og fremmest skal være hundrede procent dansk, oplever man ikke denne empati, men så kan der til gengæld være noget i indholdet, som giver én en mere faktuel, rationel viden om den fremmede anden.

Sproglige mangfoldighed giver bedre dansk

Dårlige oversættelser som følge af manglende sproglige kompetencer giver i sidste ende også et dårligt og unuanceret dansk, idet tilgangen til verden bliver baseret på et overfladisk ordforråd og manglende evne til at udtrykke sig nuanceret og rigt. Virkelighedens reelle kompleksitet går tabt i den afstumpede sprogverden.
Det danske sprog har altid taget imod mange påvirkninger fra hele verden og er blevet rigere af det. Og der er intet galt eller mærkeligt i, at det nu er engelsk, der dominerer. Men det manglende fokus på andre sprog giver et tab af nuancer og udtryksformer, som ikke kan måles og vejes umiddelbart, men som gør den kulturelle rettethed meget ensidig. Orienteringen – politisk, socialt, følelsesmæssigt – går kun i én retning, og eftersom verden er meget, meget større, er det et problem. Vi har i den grad brug for at forstå mennesker i andre dele af verden, både for vores egen og deres skyld. Vi har brug for at forstå deres menneskelighed, som mennesker. Og det at kunne tale og forstå – og oversætte – andres sprog, er en grundlæggende forudsætning for empati og forståelse.

Kilder
(1) Christensen, Joachim Hans Næshave & Anne Nyhus: ”Dansk Industri: vi har brug for de små sprog i dansk erhvervsliv” (DR Nyheder, 16/11-2016)

(2) Phillipson, Robert: “Universiteter sjofler fremmedsprogene” (Politiken, 25/10-2016)

(3) Hieronymusudvalget: ”Udtalelse fra Hieronymusdagen den 30. september 2016” (Kommunikation & Sprog, 30/9-2016)

(4) Det Danske Sprog- og Litteraturselskab: ”Dansk Sproghistorie 1-6, bd. 1” (DSL 9/11-2016)

(5) Demir, Ahmet: “Ikke at beherske sit modersmål giver konflikter” (DKNyt, 29/1-2013)

(6) Giese, Sebastian Loro: ”Sproglig mangfoldighed giver styrke – Hieronymusdagen 2016” (Babelfisken, 20/10-2016

 

Artikkelen stod opprinnelig på trykk i det danske tidsskriftet KOM – Magasinet for kommunikation og sprog #100.

julianne-wammenJuliane Wammen (f. 1976) er litterær oversetter og medlem av Statens Kunstfonds legatudvalg for litteratur i Danmark. Hun oversetter primært skjønnlitterær prosa fra engelsk til dansk og akademiske artikler til og fra engelsk. I tillegg er hun redaktør i det danske nettmagasinet om oversettelse, Babelfisken.

ViceVersa: Deutsch-Norwegische Übersetzerwerkstatt in Oslo, 24. – 28. April 2017

Gefördert aus dem ViceVersa-Programm des Deutschen Übersetzerfonds und der
Robert Bosch Stiftung. Mit freundlicher Unterstützung des Auswärtigen Amts, dem
Goethe-Institut Norwegen, der Botschaft der Bundesrepublik Deutschland in Oslo,
der Österreichische Botschaft in Oslo, NORLA (Norwegian Literature Abroad), Norsk
Oversetterforening sowie Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

collage_vice-versa
Ebba D. Drolshagen, Eliseabeth Beanca Halvorsen und Hinrich Schmidt-Henkel

Wir laden ein zur zweiten Werkstatt für Übersetzerinnen und Übersetzer aus dem
Norwegischen ins Deutsche und aus dem Deutschen ins Norwegische. Es ist Platz für
je fünf Kolleg*innen aus beiden Sprachrichtungen, die Texte aus der eigenen
Produktion vorstellen und diskutieren wollen. Wir werden 5 Tage lang Gelegenheit
haben, an den eingereichten Texten zu feilen. Die Teilnehmertexte gehen vorab allen
zu, eine kritische Vorbereitung wird erwartet. Mit der Werkstatt sollen auch
langfristige Arbeitsbeziehungen zwischen professionellen Literaturübersetzern aus
Norwegen und den deutschsprachigen Ländern gefördert werden. Neben der
Textarbeit stehen Begegnungen mit Fachpersonen aus dem Literaturbetrieb auf dem
Programm.

Werkstattleitung: Elisabeth Beanca Halvorsen (Oslo/Wien), Hinrich Schmidt-
Henkel (Berlin) und Ebba D. Drolshagen (Frankfurt).

Teilnehmerkreis: Übersetzer und Übersetzerinnen von Belletristik, Sachbuch,
Essay, Theater und Lyrik, die mindestens zwei Werke publiziert haben.

Kosten: 150 Euro Eigenbeteiligung für Werkstatt und Verpflegung und Unterkunft,
wobei eine private, von den Teilnehmern selbst organisierte Unterbringung möglich und – aus Kostengründen – ausdrücklich erwünscht ist. Die Reisekosten werden bis zu
einer Höhe von 300 Euro erstattet.

Beginn der Werkstatt: Montag, 24. April 2017, 13 Uhr.
Ende der Werkstatt: Freitag, 28. April, etwa 16 Uhr.

Ort: Norsk Oversetterforening, Rådhusgt 7, 0151 Oslo. Telefon 22 47 80 90;
E-Mail: post@translators.no

Bewerbung: bis 20. Februar 2017
Die Bewerbung ist erst gültig, wenn alle Unterlagen vorliegen. Eine Teilnahme ist nur
für die gesamte Dauer der Werkstatt möglich.
Die Auswahl der Teilnehmer erfolgt bis zum 15. März 2017.

Erforderliche Unterlagen (auf Deutsch oder Norwegisch):
1. Bio-bibliographische Angaben der Teilnehmerin/des Teilnehmers (max. 1
Seite).

2. 3 bis max. 5 Seiten der Übersetzung, die während der Werkstatt diskutiert
werden soll (doppelter Zeilenabstand, Zeilennummerierung am linken Rand, Raum
für Notizen am rechten Rand, Problemstellen markieren). Der Text soll aus einer
noch nicht veröffentlichten und nicht abgeschlossenen Übersetzung stammen.

3. Originaltext (Zeilennummerierung am linken Rand).

4. Kurze Darstellung von Autor und Werk, Leitfragen für die
Werkstattarbeit (max. 1 Seite).

Bitte alle Unterlagen mit dem Namen des Bewerbers/der Bewerberin kennzeichnen.
(Scans sollten unbedingt gut lesbar sein.) und als E- Mail-Anhang an alle drei
Mailadressen schicken:

Elisabeth Beanca Halvorsen
Tel. +47 91689199 – beanca@hotmail.com

Hinrich Schmidt-Henkel
Tel. +49 (0)1709676764 – hschmidthenkel@al.com

Ebba D. Drolshagen
Tel. +49 (0) 69 615535 – ebba.drolshagen@t-online.de

Weitere Informationen:
Deutscher Übersetzerfonds Jürgen Jakob Becker mail@uebersetzerfonds.de
Tel. +49 (0)30 80 49 08 56

Kreativt skrivekurs for oversettere

Velkommen til oversetterkurs hos NFF fredag 31. mars kl. 12 til 18.

Gled deg til et inspirerende og lærerikt kurs, dagen før årsmøtehelgen i Oslo. Eller sagt på en annen måte: velkommen til kunsten å luke bort uhumskheter og huller, til å øse av de utallige ordene og ordkombinasjonene som svirrer rundt i hodet, og å finne tekstens lyd og rytme.

Kursdagen er delt i to avdelinger. I første avdeling får vi et skrivekurs i regi av Ivo de Figueiredo, prisbelønt forfatter og tidligere leder for Aschehougs sakprosaskole. På oversetterkurset vil han snakke om de grunnleggende sidene ved å skrive litterær sakprosa, men også gå konkret inn på grep og knep som kan hjelpe oversetteren med å omskape originalteksten til litterær sakprosa på godt norsk. Kurset består av foredrag og samtale, med små, ufarlige skriveøvelser og lesninger av kjente forfatteres tekster.

F.v. Per Qvale, Tiril Broch Aakre og Ivo de Figueiredo.

I andre avdeling vil Tiril Broch Aakre og Per Qvale, begge anerkjente oversettere og forfattere, holde hvert sitt foredrag.

Tiril beskriver sitt foredrag «Den levende teksten» slik:

Det handler om å finne tekstens stemme. Om å slippe til seg selv. Om innlevelse og tolkning. Om tekst som lyd og rytme (litt om huet vs. kroppen). Og litt om perfeksjonisme og det uperfekte – fra en redaktørs/forfatters/oversetters perspektiv.

Pers foredrag har tittelen «Humskheter og huller. Oversetteriske overveielser» og vil ta for seg diverse grep:

  1. Gripe forfatterstemmen (hva er nå det for slags begrep?)
  2. Gripe en konsekvent strategi
  3. Begripe strukturer, stilplan, allusjoner og alskens
  4. Gripe falske venner ved vingebenet
  5. Gripe dypt i den norske skattkisten
  6. Ta et godt grep i gammastrikken og tøye norsken
  7. Gripe til forfatteren for hjelp

Kurset er inspirert av følgende ord fra Ivo de Figueiredo (hentet fra et intervju i serien «Ukas NFF-er»):

«Å skrive godt handler om å øve opp evnen til skrive like fritt som tanken flyr. Altså, være seg bevisst at alt kan sies på mange måter, og når vi skriver, må vi prøve å øke kapasiteten vår til å øse av de utallige ordene og ordkombinasjonene som svirrer rundt i hodet. Disse valgene gjør vi hele tiden når vi tenker, det tunge er å holde den samme flyten når vi skriver, endre allerede skrevne setninger, forme teksten som leire. Det krever igjen at vi er innstilt på å stryke gode setninger hvis de hindrer teksten som helhet i å bli bedre. Og det krever at vi lærer å ’gjennomskue’ strukturene i våre egne tekster, bare da er vi i stand til å omstrukturere dem.»

Program:

12.00 – 12.30: Lunsj, prat og presentasjoner.

12.30 – 15.30: Skrivekurs med Ivo de Figueiredo

15.30 – 16.00: Pause

16.00 – 16.45: Foredrag av Tiril Broch Aakre: «Den levende teksten»

16.45 – 17.00: Pause

17.00 – 17.45: Foredrag av Per Qvale: «Humskheter og huller. Oversetteriske overveielser»

Om kursholderen og foredragsholderne:

Ivo de Figueiredo har skrevet en rekke biografer og historiebøker, har mottatt Brageprisen (2002) og Språkprisen (2016) og er kanskje mest kjent for tobindsbiografien om Henrik Ibsen og familiefortellingen «En fremmed ved mitt bord» (2016).

Tiril Broch Aakre er forfatter, oversetter og tidligere redaktør i Tiden norsk forlag. Hun har mottatt Kulturdepartementets pris for oversettelse av barne- og ungdomslitteratur (2015).

Per Qvale er litteraturviter og skjønnlitterær og faglitterær oversetter og forfatter. I 1998 ga han ut boken Fra Hieronymus til hypertekst, en teoribok om oversettelse. Qvale er fått flere oversetterpriser: Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterpris (2002), Bastianprisen (2008) og Nordisk Oversetterpris fra Letterstedtska föreningen. (2013).

Praktisk informasjon:

Kursdeltagerne må ha med noe å skrive på, gjerne PC eller Mac.

Deltagere som ønsker det, kan få bestilt hotellrom på SAS-hotellet (der årsmøtehelgen blir arrangert) fra fredag til lørdag til NFF-pris. (Merk at det kan være rimeligere å bestille rom på nettet selv.)

Reisen må hver enkelt bestille og betale selv, men de som deltar på årsmøtet på søndag, får dekket reisen av foreningen (minus en egenandel?).

Vi planlegger en felles middag etter kursslutt fredag for dem som ønsker det. Denne  middagen dekkes ikke av kursavgiften.

Kursavgift: 500 kroner for NFF-medlemmer, 1000 kroner for ikke-medlemmer.

Påmeldingsfrist: NFF åpner opp for påmelding i slutten av uke 4 (du finner kurset i kalenderen på foreningens nettsider). Påmeldingsfristen er satt til mandag 20. februar 2017. Antall deltagere må begrenses, så her gjelder det å være raskt ute med påmeldingen.

For mer informasjon om kurset, vennligst kontakt kursleder Lene Stokseth: lene@stokseth.no

Påmeldingsfrist: mandag 20. februar 2017. Antall deltagere må begrenses, så her gjelder det å være raskt ute med påmeldingen.

Med vennlig hilsen
Kursleder Lene Stokseth og administrasjonen i NFF

Oda Myran Winsnes: Om å oversette sakprosa fra Syria

Det vokser sypresser i veikanten, og ute til høyre for veien lå en dyp grøft. Der nede lå de to døde. Stanken var ikke til å holde ut.

Hodene er hugget av og ligger for seg, litt unna resten av kroppen. Først er det bare ord. De skal oversettes, og det gjelder å finne igjen noe av den samme tonen i norsken som i den arabiske originalen. Det skulle for så vidt være greit nok. Oversetterjobben er den samme, betalingen er den samme, og forlaget setter de samme fristene, men denne gangen er det ikke snakk om sjarmerende og klønete romanfigurer med sine romantiske eskapader og selvransakende indre monologer.

Oversetteren – en gemen smed

Sakprosa har selvfølgelig noen barduner ned i den umiddelbare virkeligheten, såpass hadde jeg skjønt, men da jeg ga meg i kast med en krigsberetning fra Syria, ble det en brutal øvelse i å se livets grusomste sider få fritt spillerom mens jeg skulle prøve å konsentrere seg om noe så gement som å smi om setningene til brukbar norsk. Noen ganger tok det flere timer å få pusset til en god norsk oversettelse av noen enkle arabiske setninger, men så merket jeg med ett at ordene som ikke falt på plass, beskrev avrevne lemmer, bunnløs angst og liv det bare er blod og småbiter igjen av.

Nye fagfelt

inn-i-tomhetenJeg jobbet på spreng med Inn i tomheten av den syriske forfatteren og journalisten Samar Yazbek sist vår. Hun skriver om sine tre hemmelige reiser inn i de opprørskontrollerte områdene i hjemlandet Syria de siste årene, og resultatet er brennaktuelle glimt fra hverdagen på kanten av livet, klemt mellom Assads bomber og IS’ terrorstyre. Historiene som først var opprivende og tragiske, ble ganske snart vanlige tekniske oversetterutfordringer der jeg satt på hjemmekontoret eller på biblioteket her i Austin og strevde med den arabiske teksten foran meg. Jeg lagde en stor plansje som jeg hang opp på kjøkkenet med kart og oversikt over ulike bombe-, granat- og rakettyper, et detaljert skjema over de ulike gruppene som slåss i Syria og ei liste med grusomme ord for å prøve å være konsekvent med oversettelsene: avrevne kroppsdeler, blodpøl, kjøttslintrer, halsen skåret over, vammel stank av lik. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg så meg nervøst over skulderen da jeg lastet ned bilder av hvordan en simpel tønnebombe er satt sammen eller en oppskrift på hvordan opprørerne sveiser sammen en hjemmelaget bombekaster. Å få pirke i nye fagfelt skal jo liksom være noe av det spennende med oversettergjerningen, men dette var ting jeg ikke hadde sett for meg at jeg skulle ha greie på.

Til tross for et par lett blaserte briller var jeg ekstra engstelig for ikke å få det til riktig denne gangen, nettopp fordi de som får en stemme gjennom denne teksten, lever eller i det minste har levd, og verken de eller forfatteren trenger en belærende og plasskrevende oversetter som kommer i veien. Jeg kan ikke vurdere hvor presis Yazbek har vært i sin gjengivelse av det som møtte henne i Nord-Syria, men jeg skulle i alle fall ikke komme inn og kludre det til. «Den usynlige oversetteren» er like mye en hedersbetegnelse som en presis beskrivelse av yrkesanseelsen.

Om å oversette mennesker i krig

Det ligger et merkelig paradoks i oversetterarbeidet. Både originalen og sluttproduktet er tilgjengelige, så det føles alltid litt som om selve prosessen foregår på utstilling. Jeg ser for meg at leseren sitter der og ser hva jeg gjør, hvor jeg trår feil og hva som kunne vært annerledes. Han eller hun fnyser kanskje av at jeg bruker later til like ofte som virker som, eller at jeg foretrekker gudskjelov som idiomatisk motstykke til det mer fremmedgjørende lovet være Allah. Hvem som helst kan se på de to tekstene og gjøre seg opp en mening om hver eneste av de små avgjørelsene vi oversettere tar hele tiden. Når det er sagt, er det selvfølgelig ingen som setter seg til med en sånn pedantisk møye. I tillegg er det jo alltid et vell av muligheter, og det er ikke sikkert akkurat mine veivalg faller i smak hos andre som vet å navigere begge språkene uansett.

Allikevel satt jeg med en følelse av å måtte stå til rette for det jeg hadde valgt å la teksten si om disse menneskene på en helt annen måte enn når det dreier seg om fiktive figurer med mer flyktige røtter i livet utenfor litteraturen. Jeg innbiller meg at journalister har noen av de samme kvalene. Jeg var redd for å ikke få fremstilt menneskene forfatteren hadde møtt, på en like ærlig og nøktern måte som i originalteksten. Elendighetsjournalistikk og brutale krigsbilder som konkurrerer i tragedie, er normen for den syriske katastrofen, men jeg satt med side opp og side ned med beskrivelser som kommer enda tettere på uten å male med bred og blodig pensel, som når lastebilen med døde kommer til sykehuset med likene av en mor og de to barna hennes.

Fletta og ansiktet til den lille jenta kom til syne. Jeg er sannelig ikke sikker på om hun var fire engang. Hun hadde plastsandaler på bena, og tærne manglet på den ene foten. Det var blod overalt. Jeg fulgte etter guttene og skjøv den ødelagte foten inn under lakenet. Fingrene mine var stenket i blod.

Samtidig sitter faren til jenta på fortauet utenfor sykehuset og stirrer tomt ut i lufta. Han er helt hvit i fjeset, dekket av støv. Hvordan skal jeg egentlig holde fast ved en sånn prosaisk stil når jeg aller helst vil breie ut for norske lesere i voldsomme vendinger så de skal bry seg? Det hadde selvfølgelig blitt en elendig tekst, snusfornuftig, men også svulstig og uhederlig. Det kan være hardt å holde seg i skinnet.

oda_myran_winsnesOda Myran Winsnes (f. 1986) har en mastergrad i arabisk fra UiO med en oppgave om oversettelse av en saudisk roman til ulike europeiske språk. Hun er både skjønn- og faglitterær oversetter og arbeider dessuten som tekster for NRK. For tiden er hun bosatt i Austin i Texas

 

 

Mindfullness, lapratomi, empatiske oversettere og lokale monsterøgler

Skylaget lå tett over Oslo, men på Soria Moria skinte sola da NFF-oversetterne igjen kom sammen på det årlige Oversetterseminaret, den 12. og 13. november. Tittelen på årets seminar gav en pekepinn om at helgen var satt av til det mest vesentlige.

Til daglig sitter vi oversettere på hver vår tue og sysler med vårt. Det sier seg selv at når over hundre personer av dette kaliberet samles til en helg med faglig påfyll og god mat og drikke i godt lag, kan det bare bli en veldig fin opplevelse.

Mindfullness og lapratomi

img_8994
Kirurg Ola Christiansen og Oversetterutvalgets Rune R. Moen
Førsteamanuensis i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo John Ødemark oversatte meningen med livet for oss og pekte på at kulturelle faktorer er like viktige – eller viktigere – enn rent språklige forhold i oversettelsesarbeidet.

Kirurg og seksjonsoverlege i urologi ved Sykehuset Innlandet på Hamar Ola Christiansen disket opp med beretninger fra operasjonssalen. Vi fikk se levende bilder fra nyreoperasjoner og stifte nærmere bekjentskap med operasjonsutstyret. Sterk kost, men ingenting vi oversettere ikke tåler.

Empatiske oversettere og lokale monsterøgler

Severine Hubscher-Davidson underviser i oversettelsesteori og -praksis ved The Open University i Storbritannia. Hos oss fortalte hun om sin forskning på utpregede personlighetstrekk hos oversettere. Vi fikk blant annet vite at oversettere har mer empati og større forutsetning til å takle flertydighet enn andre mennesker (!).

Glade kvissvinnere: Guri Fjeldberg, Erla Madlener, Hanne Munkelien og Alexander Leborg
Glade kvissvinnere: Guri Fjeldberg, Erla Madlener, Hanne Munkelien og Alexander Leborg
«Fra lokale monsterøgler til globale masseproduksjoner» var tittelen på den engasjerende samtalen om oversatt sakprosa for barn og unge, mellom Wanda Voldner fra Foreningen !les, forfatter Jørn Hurum og forfatter og oversetter Simon Stranger. Litteraturkritiker Guri Fjeldberg var samtalens lune los.

Dag 1 ble avsluttet med «Kulturkviss» med selveste Anne Gaathaug, kvissmaster og forlagssjef i Kagge Forlag. Og ut i de små timer var det oversetterkollega Cecilie Winger som snurret plater. Det swinger med DJ-Winger!

Oversettere er verdens beste venner!

Kritiker, forfatter, journalist – og oversetter – Jon Rognlien ga oss en veldig god start på søndagen. Han forklarte hvorfor oversettere er verdens beste venner og fortalte om den legendariske Oversetteraksjonen i 2006, som ville vært en umulighet uten det sterke samholdet oversetterne imellom.

Nye oversetterbibler og viktige språkmarkører

Aud Søyland og Jan Olav Fretland ga i 2015 ut Norske skrivereglar og Norske skriveregler, bøker som skal hjelpe oss til å skrive bedre på papir og skjerm. Forfatterne av de nye «oversetterbiblene» ga oss et lynkurs i norske skriveregler for viderekomne.

img_9206
Doktor i lingvistikk Anders Vaa
Dag 2 ble avsluttet med et lystig foredrag om de viktigste markørene for de ulike norske dialektene. Anders Vaa er doktor i lingvistikk fra Universitetet i Oslo og ga nylig ut Dialektboka, en akustisk reise gjennom norske målformer. Det ble akkurat den energiinnsprøytningen vi trengte for å ta et oppstemt farvel med hverandre.

Oversetterutvalget takker alle innledere, gjester og oversettere som deltok på årets Oversetterseminar. Og husk: Neste års seminar går av stabelen 11. og 12. november 2017.

Oversetterseminaret 2016: Skjær til beinet!

Det er igjen klart for SoMo 2016, høstens vakreste eventyr. Påmeldingsfristen er i dag, så du har ingen tid å miste!

De faglitterære oversetterne møtes over skyene på Soria Moria i Oslo og fyller på med både faglig inspirasjon og nye bekjentskaper hele helgen til ende, lørdag 12. og søndag 13. november. Her er noen av opplevelsene som venter deg.

Saklig! Oversetterkurs med Hedda Vormeland og Eve-Marie Lund

img_6957
Hedda Vormeland og Eve-Marie Lund på fjorårets Oversetterseminar. Foto: Merete Franz.

Dagen før seminaret, fredag 11. november, kan du bli med på kurs, på samme sted. Velkommen til en tettpakket dag, full av hyppige aha-opplevelser. Her blir det høstopprydding i verktøyboden: Hva er det egentlig vi tar i bruk når vi oversetter? Er det noen virkemidler som bør legges på hylla, eller tvert imot tas oftere frem? Sammen med kursdeltakerne ser vi på forskjellige versjoner av samme tekst og prøver å finne ut noe om hva som fungerer, og ikke minst hvorfor. Nøkkelordene er «form» og «innhold» – hvordan påvirker de hverandre? Hege Mehren kommer for å fortelle om utfordringer og løsninger i arbeidet med en av høstens aktuelle sakprosabøker, Sauebondens liv av James Rebanks. Vi vil også komme inn på spørsmålet om lokalisering – hvilke tekster kan eller bør tilpasses «norske forhold»?

Melder du deg på kurset, får du rabatt på overnattingen på Soria Moria fra fredag til lørdag.

Å oversette meningen med livet – språk, kultur og vitenskap i oversettelsen av «mindfulness»

John Ødemark. Foto: UiO.
John Ødemark. Foto: UiO.

John Ødemark – førsteamanuensis i kulturhistorie med fokus på tidlig moderne kulturmøter og kulturvitenskapens kunnskapshistorie ved UiO, tar for seg strømninger i nyere oversettelsesteori som har hevdet at kulturelle faktorer er like viktige – eller viktigere – enn rent språklige forhold i oversettelses­ar­bei­det.

Ødemark leder prosjektet The Body in Translation – Translation, the Human body and Early Modern Demarcations of Knowledge.

Kirurgi for dummies

Ola Christiansen er seksjonsoverlege i urologi på SIHF Hamar. Han vil ta oss med på en verbal reise gjennom et vanlig kirurgisk inngrep. Hva heter utstyret, hvilke ord dukker opp underveis i operasjonen? Det blir også en nanoutstilling av vanlig operasjonsutstyr, samt et raskt innblikk i robotkirurgi.

Personality Traits and Translation Specialization: Different Strokes for Different Folks

Severine Hubscher-Davidson. Foto: The Open Univiersity
Severine Hubscher-Davidson. Foto: The Open Univiersity

Severine Hubscher-Davidson underviser i oversettelsesteori og –praksis samt fransk ved The Open University i Storbritannia. Severine har forsket på oversetteres personlighet og emosjoner og hvordan individuelle forskjeller påvirker oversettelsesprosessen. Hun har nylig publisert artikler om emosjonell intelligens og intuisjon i forbindelse med oversettelse og arbeider med et bokmanus for Routledge om effekten av emosjonsstyring på oversetternes prestasjoner. Foredraget holds på engelsk:

Personality psychology tells us that traits are relatively stable over time, and that they influence the tasks that people have to solve. In this talk I will discuss my work on professional translators, which suggests that some personality traits are helpful for some types of translation activities, and that literary and non-literary translators have different personality profiles. The objective of the talk will be to raise awareness of the potential of personality.

Fra lokale monsterøgler til globale masseproduksjoner

Hva skal barn og unge med oversatt sakprosa? Og hvilke sakprosabøker trenger de mest? Jørn Hurum er Norges mest oversatte sakprosaforfatter for barn, mens Simon Stranger i tillegg til å bli oversatt, også jobber som barnebokredaktør og oversetter. De møter en av landets mest engasjerte sakprosaformidlere, Wanda Voldner fra Foreningen !les. Samtaleleder er litteraturkritiker Guri Fjeldberg, forfatteren bak 101. De beste barne- og ungdomsbøkene 2005–2015.

F.v. Guri Fjeldberg, Simon Stranger, Jørn Hurum og Wanda Voldner.
F.v. Guri Fjeldberg, Simon Stranger, Jørn Hurum og Wanda Voldner.

Kulturkviss

anne-gaathaug

Tradisjonen tro blir det en uformell tevling før vi gå på rommene og pynter oss til festmiddagen. Hent deg en kopp eller et glass, og team up!

Som i fjor er vi så heldige å få besøk av kvissmaster og forlagssjef i Kagge forlag
Anne Gaathaug. Hennes populære kvisser på Litteraturhuset i Oslo har faste deltakere som Knut Nærum, Dag Solstad, Cathrine Sandnes og Ragnar Hovland. Anne har gitt ut boken Quiz med Anne.

Etter aperitiffen og den bedre tre retters middagen, blir det fest og svingom med DJ Winger.

En god start på dagen: Hvorfor oversettere er verdens beste venner

Jon Rognlien. Foto: NRK.
Jon Rognlien. Foto: NRK.

Rett etter frokost gir oversetter, forfatter og litteraturkritiker Jon Rognlien oss en god start på dagen. Han mener at å snakke med oversettere er noe ganske annet enn å snakke med for eksempel kritikere, forfattere, journalister eller politikere. Hva kan det komme av? Er det fordi oversetterne tilhører et mystisk, hemmelig forbund de kanskje ikke engang selv er klar over? Bli med, og få svar!

Lynkurs i norske skriveregler for viderekomne

De nye "biblene" er utgitt på Samlaget.
De nye «biblene» er utgitt på Samlaget.

Etter nyttig info fra administrasjonen og tillitsvalgte i NFF står Aud Søyland og Jan Olav Fretland klare til å gi oss et lynkurs i norske skriveregler. I 2015 kom parallellutgavene Norske skrivereglar / Norske skriveregler, også kalt den nye språkbibelen etter Vinje. Vi får forfatterne på besøk. Med humor og alvor kommer de to med eksempler fra boka og gir deg svarene du ofte har lett etter, som for eksempel: Er det forskjell på Danmark-Norge og Danmark–Norge? Skal det være stor B i Bygde-Norge? Er det punktum etter hver linje punktoppsett? Er det greit med smilefjes i offentlige brev?

Dialektboka

Når våre søsterorganisasjoner, NAViO og Norsk oversetterforening, har gitt oss et innblikk i deres arbeid for og med tekstere og skjønnlitterære oversettere, får du bli med på en akustisk reise gjennom norske målformer.

Anders Vaa. Foto: UiO.
Anders Vaa. Foto: UiO.

Med kunnskap og humør presenterer forfatter og språkforsker Anders Vaa de viktigste markørene for de ulike dialektene, med uttaler, bøyningsformer og stedegne ord. Østlendingenes tjukke L, trøndernes apokope og skarringa på Sør- og Vestlandet er tydelige kjennetegn på hvor i landet vi kommer fra. Teorien illustreres med lydeksempler. Dialektboka er utgitt på Spartacus Forlag.

 

Knut Hoem: Blant feinschmeckere på moderat budsjett

Litteraturkritiker Knut Hoems kåseri til feiringen av St. Hieronymus-dagen, i anledning oversetterprisutdelingen i NFFs lokaler den 29. september.

Mitt bilde av oversettere kommer for alltid til å være preget av synet utenfor vinduet i Sandakerveien 24c. Kan det ha vært i mai 2004? På min arm henger en snart ett år gammel guttunge med kolikklignende gråteanfall. Utenfor vinduet blomstrer kirsebærtrærne som denne bakgården er beryktet for. Under disse trærne står det kvinner i sommerlige kjoler og menn i lyse lindresser, ja ser jeg ikke også en hatt? Jo, så sannelig, det er en der som løfter hatten i en slags ubestemt hilsen, men ikke i min retning, men til selskapet, og de utbringer en skål til hverandre. Til lykke med dagen! Sånn har de det, tenkte jeg som ikke er en del av det, når de kommer ut fra sine lønnkammer som en Goethes Faust, ut av sine lønnkammer, powered by Mefisto, med medbrakte vinflasker av høy kvalitet som er kjøpt billig på en av de mange reisene til det andre landet, som alle oversettere har et bein i.

Feinschmeckere på moderat budsjett, der har du oversetterne.

Kjære oversettere, takk for invitasjonen, og til lykke med dagen. Jeg ble ikke en av dere, det kunne jeg jo ha blitt med min bakgrunn som germanist. Isteden skulle jeg bli en som betrakter dere utenfra, fra mitt vindu i tredje etasje i A-fløyen i radiohuset på Marienlyst. Som kritiker også av oversatt skjønnlitteratur betrakter jeg deres verk, etterhvert som bøkene ankommer min posthylle. Når jeg leser bøkene dere har oversatt finnes det litt distanse, masse følelser, norsklæreraktig rødblyantpåpekning av èn eneste blunder i en tusen siders roman, men håper jeg også, en evne til å vise begeistring når jeg støter på en god oversatt roman eller sakprosabok skrevet i et godt norsk, litterært språk.

«Han arbeidde såleis til fånyttes i framandt land, og det framandslege fullskjegget løynde berre dårleg det frå barndomen kjende andletet». «Det frå barndomen kjende andletet». Er det norsk? Et foranstilt preposisjonsuttrykk til, Jon Fosse, og jeg trekker min pistol. Jeg vet hvor du bor! Hvorfor ikke: Han arbeidde såleis til fånyttes i framandt land, og det framandslege fullskjegget løynde berre dårleg det andletet han kjende frå barndommen. Hvorfor skriver ikke Jon Fosse det når han oversetter fortellingen Dommen av Franz Kafka. Jo, det er fordi han elsker det arkaiske i å beholde tysk ordstilling på norsk. Nei, det var ikke derfor vet du. Det var fordi at hvis han hadde gjort det på den måten, så hadde han fått trøbbel med leddsetningen etterpå.

En setning som hakker i et hav av setninger som flyter i Jon Fosses oversettelse av fortellingen Dommen av Franz Kafka. Er det den jeg skal henge meg opp i?

Men så er det de gangene jeg ser at det flyter, så glad jeg blir! Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Det finnes forfattere der ute, som leser oversatt litteratur ikke ut fra forfatteren, men ut fra hvem som har oversatt boken til norsk. Henning Mankell, jeg har alltid syntes at han skrev et vakkert svensk språk. Men han var alltid minst like god på norsk, kanskje bedre. Jeg husker jeg snakket med Kari Bolstad om dette. Hun sa at hun ganske ofte ryddet litt i teksten hans, spesielt når han var litt pompøs, sa hun. – Henning Mankell er en stilistisk nytelse, skrev Cathrine Krøger, etter å ha lest Henning Mankells siste roman i Kari Bolstads oversettelse. Ja, nettopp, tenkte jeg da.

Men egentlig er vi vel av samme slag. Litteraturkritikere og oversettere er to slags parasitter, eller nei blodigler, på forfatterkroppen. Er det snyltedyr vi er, når vi tilegner seg kunstverket, for så å skape en ny tekst, som vi selv mener er et selvstendig kunstverk, gjør vi ikke? Min kollega Marta Norheim har skrevet om dette et sted, om hvorfor hun ble kritiker. Hun visste, skrev hun, at det var det ho dugde til, å dikte videre på den teksten en annen hadde skrevet. Vi skriver teksten videre, og leverer fra oss en tolkning av det vi har lest. Og tro det eller ei, det er dette som gjør oss lykkelige. Det er ikke slik at vi nødvendigvis ville bli forfattere. Jeg har en far som er forfatter, og det har aldri virket som noe å trakte etter, det yrket der. Men så er det også avstand mellom oss, jeg vurderer dere, dere vurderer ikke meg (i alle fall ikke offentlig). Og jeg vurderer dere uten å vite noe som helst av hvilke eventyr dere har vært gjennom på veien mot den ferdige språkvaskete teksten.

Jeg var på førtiårsjubileet til bokklubben her om dagen, ved bordet satt Agnete Øye og Thomas Lundbo, to franskoversettere, begge to helt glitrende vakkert antrukket denne festkvelden, men i tillegg med den gleden som det franske språket, den franske kulturen, og den franske offentligheten gir dem. Jeg satt og lyttet til stammespråket som utfoldet seg på min høyre side. Rett overfor meg satt Dagbladets Inger Merete Hobbelstad, dette flogvitet fra Hokksund. Hun satt der også, i det som en gang hadde vært Bokklubbens slott, nå var forvandlet til en ruin over tapt storhet.

Egentlig satt vi under åpen stjernehimmel der rundt leirbålet med kandalabrene blafrende, på restefesten til bokklubbadelen som mistet sine privilegier, og det var da Hobbelstad fortalte meg en historie som jeg har fått tillatelse til å bringe videre til dere. Den handlet om hennes venninne, og akkurat merker jeg, som den radiomannen at jeg er at jeg får lyst til å legge noe musikk under her nå, for eksempel litt Jan Gunnar Hoff.

[Hoem lar Hoffs ‘Living’ spille i bakgrunnen.]

Ja, det var altså hennes venninne, som hadde fått i oppdrag å oversette brevene som adjutanten til Jean-Baptiste Bernadotte hadde skrevet, da han var med på signingsferden gjennom Norges land. Han som skulle bli kong Carl Johan hadde vært på Røros med adjutanten på slep, og så skriver den franske adjutanten at han hadde møtt en øvrighetsperson, og dette noterer han ned. På fransk!

200 år etter sitter så Inger Meretes venninne, Henninge Solberg, og stirrer på det franske ordet. Hvilken øvrighetsperson i det norske bondesamfunnet er det han sikter til?  I dagevis lette hun etter det rette ordet, før hun til slutt skjønte at det var sorenskriveren han hadde møtt. Den lykkefølelsen dette må ha ildnet opp i henne, det ville for alltid forbli hennes hemmelighet, hvis jeg ikke hadde fått vite det denne kvelden i bokklubbenes slottsruin. Og når jeg fikk den ferdige boken på min pult, så ville jeg trolig ikke reflektert i særlig grad over det arbeidet som kunne ligge bak den sorenskriveren, som dukket opp i adjutantens brev. Det er slike eventyr som kommer for en dag, når man sitter sammen i et festlig lag, noe som sier mye om hvor viktig det er med festlige lag, egentlig, men det er en annen historie.

[Musikken ebber ut …]

Det var en gang et norsk bokeventyr, som het De norske Bokklubbene. En gang hadde de så mye penger at de kunne holde seg med et eget bord på Frankfurter Hof under bokmessen i Frankfurt, hvor champagnen fløt og pengene sildret nedover i etasjene og ut langs Akerselva og i blant var det også penger å hente for en oversetter som skulle være tilgjengelig på rett språk til rett tid. I disse velmaktsdagene, da pengesekken virket uendelig var det at Torill Viken og Alf van der Hagen satt i gang noe som de kalte Århundrets bibliotek. Når de skulle gi ute en ny utgave av Don Quijote, så bestilte de en ny oversettelse i samarbeid med forlaget. Ja, ikke nok med det de hadde laget et fond til oversetterne, og de delte ut en skjønnlitterær oversetterpris. Hvem er det nå som tar det kulturansvaret det er å utgi verdens klassikere i nye oversettelser? For disse må komme. På et tidspunkt blir Trygve Greiffs oversettelse av Blikktrommen om ikke uleselig, så gammelmodig for nye generasjoner, uansett hvor god den var i utgangspunktet.

På kontoret har jeg nå en stabel bøker. Det er Kafka på norsk, som ligger der. Den første oversettelsen av Kafka på norsk kom tidlig. Den revolusjonære Arbeiderpartimannen Håkon Meyer introduserte ham i tidsskriftet Mot Dag allerede i 1922, og oversatte også fortellingen Ein Brudermord, som Meyer oversatte med Mordet. Jeg tror kanskje det var Kafka som vekket mye av interessen for oversettelse i meg, for jeg gikk på tyskstudiet, leste åpningen på Prosessen, og skjønte at Kafka brukte konjunktiv i romanens første setning.

Jemand muss Josef K. Verleumdet haben, denn ohne dass er etwas böses getan hätte, wurde er eines Morgens verhaftet.

Det karakteristiske her er bruken av konjunktiv. Getan hätte betyr at det ikke er sånn nødvendigvis at Josef K ikke hadde gjort noe galt. Det betyr at han hevder at han ikke har gjort noe galt. Hadde hans uskyld vært en objektiv kjensgjerning så hadde det stått getan HATTE. Oversettelsen av Kafka på norsk har skjedd litt stykkevis og delt utover i etterkrigstiden. Mange har følt seg kallet, selvsagt, men noen gjennomgående og systematisk utgave at størsteparten av verket fikk vi først med Trond Winjes oversettelse på tidlig nittitall. Hvordan oversetter så han den første linjen i prosessen?

Jo han løser det bra, han skriver:

Noen måtte ha baktalt Josef K., for en morgen ble han arrestert uten at han hadde gjort noe galt.

Ganske bra i alle fall, tenker jeg. I dette måtte, ligger det i alle fall noe modifiserende i dette måtte, selv om det kanskje blir litt mer objektivt i oversettelsen. Men hvordan skulle han ellers gjort det? Hjelpe og trøste. Jeg kommer ikke på noe bedre.

Oversettere! Dette er ikke en debattartikkel. Det er et kåseri, eller ord for dagen, som det heter så flott.  Men selv om dette er et kåseri, så har jeg lyst å si at det å sikre nye oversettelser av de store verkene i verdenslitteraturen, ikke bare bør ligge på den enkelte oversetter eller forlag. Dette er en nasjonal oppgave mener nå jeg, og hva kunne det innebære? Kunne man se for seg at Kulturrådet administrerte en støtteordning for vår verdenslitteratur, der oversettere ble invitert til å levere prøveoversettelser, til et utvalg, som så valgte oversettere, som oversatte en valgt kanon av verdenslitteratur til norsk? Er det slik det må gjøres i en tid, der vi ikke har noen bokklubb, som kan innta en mesènrolle? Kunne vi så se for oss klassesett av de samme bøkene som ble distribuert til de videregående skolene og til landets biblioteker?

Det er et politisk spørsmål, som vi kan komme tilbake til i morgen eller kanskje neste uke. I kveld har vi andre planer. Noen av dere skal gå hjem med en signert Ørnulf Bast. Vi skal kåre den beste teksteren i universet!

I kveld så har dere stelt i stand fest igjen, og jeg kommer til å stå å se på dere litt på avstand, slik jeg sto den maikvelden i Sandakerveien, og så Kyrre Haugen Bakke løfte lett på hatten, dere er like elegante som den tyske poeten Gottfried Benn, da han begynte å frekventere Berlins litterære etablissementer like før krigsutbruddet i 1914, full av selvtillitt etter å ha skapt seg et navn ved å utgi diktsamlingen Morgue. Likhus, bare 26 år gammel. Før han ble dikter, så var han patolog, han jobbet som lege.

Året 1913 før tilbrakte han i likkjelleren i Berlin Westend, der han åpnet opp og sydde sammen nyankomne lik. Når han våknet etter å ha sovet vekk mesteparten av dagen etter nattjobben, satt han seg ned og skrev dikt om det. Ut av dette kom et av de største, men banebrytende diktene skrevet på tysk i det tjuende århundre. Det var et dikt om en blomst. Asters heter blomsten. Det er en hardfør sort, flerårig, og kjent for å overleve flere frostnetter. Om denne blomsten skriver Benn et dikt, der han fører blomsten inn i en uvanlig sammenheng. Dikter heter Kleine Aster. Det blir på norsk Lille Asters.

Den tyske originalen av dette fantastiske diktet lyder som følger:

Kleine Aster

Ein ersoffener Bierfahrer wurde auf den Tisch gestemmt.

lrgendeiner hatte ihm eine dunkelhellila Aster

zwischen die Zähne geklemmt.

Als ich von der Brust aus

unter der Haut

mit einem langen Messer

Zunge und Gaumen herausschnitt,

muß ich sie angestoßen haben, denn sie glitt

in das nebenliegende Gehirn.

Ich packte sie ihm in die Brusthöhle

zwischen die Holzwolle,

als man zunähte.

Trinke dich satt in deiner Vase!

Ruhe sanft,

kleine Aster!

Og nå skal jeg for første gang i mitt liv forsøke å bli en av dere, stille meg lagelig til for hogg og åpen for kritikk, på norsk kan diktet for eksempel lyde sånn som dette:

En forfylla ølkjører ble lagt på bordet. Noen hadde klemt inn en lys mørkelilla Asters mellom tennene hans. Da jeg gikk inn under huden og skar ut tunge og gane med en lang kniv, så må jeg ha kommet borti blomsten, for den gled ned i hjernen som lå ved siden av. Jeg stappet den inn i brysthulen innimellom alt treullet, da vi sydde ham sammen.

Drikk deg utørst i din vase!

Hvil i fred lille Asters!

Nå skal vi drikke oss utørste i vår hver vår vase, nei dette blir bare tull. Hvordan avslutter man egentlig et kåseri? Hvordan følger man opp Gottfried Benn? Hva er det naturlige neste steg? Jeg har forsøkt å påkalle alle kåsører som i kringkastingens historie har briljert i denne sjangeren, men det var så stille, så stille som om vi skulle befinne oss på likhuset til Gottfried Benn.

Kunne det være å rope ut en uforbeholden hyllest til det dere sitter og jobber med nå, hver på deres teig?

I et annet festlig lag, en femtiårsdag var det, satt jeg sammen med Eivind Lilleskjæret, som jeg delte mange gode år på germanistisk institutt sammen med. Han fortalte meg om det arbeidet han hadde fått i fanget, som var å oversette en monumental tysk biografi om Martin Luther til norsk, han fortalte om reiser til Wittenberg i Luthers fotspor, om det som skal føre frem mot at dette verket finnes tilgjengelig for norske lesere til jubileet neste år. Eivind er en god venn, og det gjør det alltid litt kjelkete i offentlig sammenheng, hvor det å snakke om venners arbeid ikke er noe vi vanligvis gjør, men jeg har bestemt meg for at St. Hieronymus i sin himmel ville kunne gå god for at jeg kan være så fri at jeg kan si at jeg gleder meg over at det skal komme en nye biografi om Martin Luther. På norsk.

knut-hoem_nrkKnut Ameln Hoem (født 18. desember 1970) er  litteraturkritiker og litteraturanmelder i NRK.

Elin Kittelsen: Ut av det golde landet

I norsk friidrett har noen rekorder vært tilsynelatende uslåelige: Lars Martin Kaupangs rekord på 1500 meter fra 1976, Knut Kvalheims rekord på en engelsk mil fra 1974, Grete Waitz’ rekorder på de samme to distansene og 3000 meter fra 1978 og 1979.

De virkelig mytiske rekordene finner vi i lengdehopp, Kristen Fløgstads hopp på 8,02 fra 1973, og Berit Berthelsens rekord på 6,56 meter fra 1968. Årstallene står der i toppen av tabellene og påkaller en fremmed tid, en fremmed verden, symboler på noe uslåelig og urokkelig.

«Det golde landet og andre tidlige dikt» av T.S. Elliot. Gjendiktet av Paal Brekke.
En tilsvarende urokkelighet henger også ved «Det golde landet» fra 1949,[1] Paal Brekkes gjendiktning av T.S. Eliots dikt «The Waste Land» (1922), «kanskje modernismens mest kjente dikt».[2] Ikke bare er begge versjoner av teksten kanonisert; Brekkes gjendiktning er omgitt av en sterk og levende mytologi som har få paralleller i norsk litteraturhistorie. Gjendiktningen blir stadig trukket fram som et litterært paradigmeskifte, den høyst forsinkede introduksjonen av den anglosaksiske høymodernismen i Norge, og den gjør året 1949 til «eit merkeår i norsk poesihistorie», skriver Atle Christiansen i Dag og Tid, ja, det var med dette modernismen var «komen til Norge for alvor».[3] Oversetteren selv fikk «litteraturhistoriens ord på seg for å være ‘modernismens far’ i Norge», skriver Jan Erik Vold.[4]

Til grunn for en slik historieskriving ligger tanken om det litterære u-landet Norge, som nærmest reddes ut av en mørk middelalder av den unge Paal Brekke – han var bare 26 år gammel da utvalget Det golde landet og andre tidlige dikt kom ut. Det er nærliggende å tenke seg at rollen «Det golde landet» har i denne fortellingen, ikke bare som tekst, men som en historisk hendelse, har bidratt til å gjøre Brekkes gjendiktning tilnærmet uangripelig.

For hvorfor har ingen andre tatt i Eliots dikt de siste 70 årene? Siste utgivelse av «The Waste Land» på norsk er fremdeles i Brekkes gjendiktning, og kom som del av serien Århundrets bibliotek i 1996. Riktignok basert på en revisjon Brekke selv gjorde i 1988, men 1949-teksten danner fremdeles utgangspunktet. «Revisjonen har bestått i å legge teksten tettere opp til originalen», skriver han i forordet i 1988-utgivelsen,[5] uten å konkretisere hva endringene består i. De er for det meste små: «en» er endret til «man», «stokker» er endret til «staver», av og til er delsetninger endret til det bedre, men ofte også uten noen egentlig effekt eller til det verre (som når «Fra vinduskarmen dingler undertøyet» blir til «Ut fra vinduet flagrer risikabelt hennes combinations» – det kunne til nød ha blitt forsvart om Eliots enderim hadde blitt bevart). I tillegg sniker et mer gammelmodig språk seg inn i 1988-versjonen («etter» blir til «efter», «ennå» blir til «ennu»), mens visse passasjer har fått et overdrevent muntlig preg («får’n», «sa’n», «kan’ke», «penga») – jeg ender opp med å foretrekke den friere tonen i den opprinnelige gjendiktningen. En av de viktigste endringene er kanskje at Brekke fjerner de fleste av de forklarende notene han i 1949 hadde lagt til T.S. Eliots egne selv om Eliot i et brev uttrykte motvilje mot dette tillegget. Brevvekslingen har dessverre ikke latt seg oppdrive, men motviljen burde ikke være overraskende, for, som vi vet i dag, viser det seg at Eliots sluttnoter var tenkt som en del av diktet, en ytterligere kompliserende dimensjon ved teksten.

Så kan vi spørre oss: Er det flere misforståelser og feil av denne typen? Er dette en gjendiktning som fortsatt har livets rett? Eller handler Brekkes stadige eiendomsrett over «The Waste Land» om berøringsangst, i en eller annen form?

*

Spørsmålet dukker opp etter at jeg på diktets første side (og jeg leser her den oppdaterte 1988-versjonen), til min overraskelse, kommer over ordet syden. For når T.S. Eliot i diktets linje 18 skriver «I read, much of the night, and go south in the winter», har det hos Paal Brekke blitt «reiser til syden om vinteren», og jeg tenker, reiser til syden, syden, virkelig? I en 2016-kontekst åpner konnotasjonene seg med ubønnhørlig styrke. Og i linjen over, «In the mountains, there you feel free», finner vi noe lignende – «In the mountains» har blitt «på fjellet».

Kanskje ubetydelig, men samtidig, det er den kontinentale aristokraten Marie, erkehertugens kusine, som fører ordet i disse første linjene, og det er som om det ubestemte og nonsjalante (in the mountains, go south) forvitrer i møtet med disse innarbeidede norske begrepene. Ved hjelp av en enkelt formulering («stamm´aus Litauen, echt deutch») klarer  T.S. Eliot å tegne opp et nylig totalforandret Europa-kart, med henvisningen til det tapte Øst-Preussen, den gamle verden, og setter med dette umiddelbart tonen for diktet. Det omflakkende livet i eksil og i drift gjennom Europa ville komme tydeligere fram om Marie fikk nyte friheten i fjellene, og at hun fikk dra mot sør når vinteren kom, tenker jeg. I det minste ville det spare leseren for opplevelsen av denne språklige dissonansen.

Og når jeg leser resten av diktets åpningsavsnitt nærmere, er det mer. På samme side finner vi en knotete oversettelse av en viktige liten passasje: et minne Marie har fra barndommen. På engelsk står det følgende:

  Bin gar keine Russin, stamm’aus Litauen, echt deutch.

                     And when we were children, staying at the archduke’s,

                     My cousin’s, he took me out on a sled,

                     And I was frightened. He said, Marie,

                     Marie, hold on tight. And down we went.

Og Paal Brekke oversetter:

Bin gar keine Russin, stamm’aus Litauen, echt deutsch.

                     og da vi var barn, vi bodde hos erkehertugen,

                     min fetter, tok han meg med på en aketur,

                     og jeg ble redd. Marie, sa han,

                     hold deg fast, Marie. Og nedover bar det.

Hvorfor denne nærmest uleselige syntaksen: «og da vi var barn, vi bodde hos erkehertugen, / min fetter, tok han meg med på en aketur»? Var setningen ikke egentlig bedre i den 1949-versjonen («og da vi var barn, og bodde hos erkehertugen»)? Og finnes det ikke bedre måter å bevare rytmen i out on a sled  («på en aketur»), and down we went («Og nedover bar det»)?

Til tross for at Brekke utpeker rytmen som en bærende kraft hos Eliot, både i etterordet til 1988-utgaven, og i forordet til 1949-utgaven, opplever jeg ikke at han nødvendigvis ivaretar den på en god måte. For hvordan forvalter han rytmen i en setning som «He said, Marie,/ Marie, hold on tight.»? Brekke velger å endre Marie / Marie, til «Marie, sa han,/ hold deg fast, Marie», og bryter slik opp både den opprinnelige sammenstillingens repetitive rytme og fjerner samtidig sammenhengen til diktets øvrige gjentakelser (som Shantih shantih, twit twit, jug jug). Det er noe viktig og insisterende ved denne repetisjonen; det er slik vi snakker når vi vil forsikre oss om at vi blir hørt. Mamma, mamma! hør, hør! Hold on tight, nå bærer det utfor en lang og bratt bakke.

«And I was frightened», sier Marie, «jeg ble redd», skriver Brekke. Men er det ikke en vesensforskjell? For Marie virker til å være redd før de setter utfor, hun ble ikke redd, hun var redd. Slik jeg leser det, er redselen mer grunnleggende, den virker til å strekke seg langt fordi denne lille turen, inn mot diktets premiss: En redsel som ikke lar seg fortrenge, uansett hva man finner på av aketurer og distraksjoner, uansett hvilke barndomsminner man påkaller. For om «The Waste Land» måtte oppsummeres, kunne det bli med nettopp denne ene setningen: «And I was frightened.» Eller som det står i diktet «The Love Song of J. Alfred Prufrock», som Eliot skrev to år før «The Waste Land»: «And in short, I was afraid.»

*

Og jeg er redd tvilen er vekket i meg. Til tross for at dette er detaljer, påvirker det helheten, og det er på sin plass å spørre om det fortsetter på samme måte gjennom hele diktet. Kan det være større problemer lenger ut? Har Brekke maktet overføre de litterære referansene og Eliots visjon på en god måte?

Det kan for eksempel virke som om Brekkes sterke ønske om å formidle Eliot for norske lesere har satt sitt preg i teksten, som i følgende setning: «Tenk på stakkars Albert, / efter fire år i krigen vil’n ha litt kos». Hos Eliot er dette «and think of poor Albert, / He’s been in the army four years, he wants a good time.» Fire år i krigen er noe annet enn fire år in the army; i Eliots tidligere utkast blir det dessuten påpekt at Albert aldri var i krigen, men jobbet med logistikk i The Transport Corps. Krigens undertekst er dessuten allerede påkalt i valget av navnet Albert, en fransk by som var et kjent symbol på verdenskrigens ødeleggelser. Her kan man argumentere for at Brekkes gjendiktning blir overtydelig i forsøket på å få fram hva diktet egentlig handler om, bak lagene av kompleksitet og gamle myter.

Og hva er effekten av gammelmodigheten som oppsto i 1988-revisjonen, ord som efter og sne? Og hvorfor er de store bokstavene i «HURRY UP PLEASE IT’S TIME», dette høylytte og gjentatte utbruddet fra barmannen i diktets andre del, fjernet av Brekke?

Jeg kan umulig være den første som merker meg disse problemene. Når ingen ting er gjort, kan det vitne om en generell uvilje i feltet mot å tre inn på en annens litterære territorium, eller en tanke om at dette diktet er «tatt», «gjort», og ikke trenger å oversettes igjen. Diktets mange og kompliserte referanser kan virke avskrekkende, i likhet med T.S. Eliots intertekstuelle og intellektuelle tilnærming til poesien ­– han hadde studert både ved Harvard, Sorbonne og Oxford, og lært gresk, latin, fransk og tysk på skolen i ung alder. Referanselitteraturen er etter hvert overveldende stor. Må man kanskje nettopp ha ungdommens naivitet og overmot for å ta på seg en slik oppgave?

Historisk sett har det også vært andre problemer ved å ta tak i «The Waste Land». Selv om Eliot fikk Nobelprisen i litteratur i 1948, heftet det spørsmål rundt hans tilknytning til fascismen, noe som også ble trukket fram i flere av de norske kritikernes anmeldelser av Det golde landet og andre tidlige dikt i 1949. Brekke var på sin side en respektert og til tider mektig litterat, som satt i ulike posisjoner: i Det litterære råd, som kritiker i Dagbladet, i arbeidsutvalget til Lyrikkutvalget til Den norske bokklubben, i tillegg til at han redigerte diktantologier og Nordisk Poetisk Årbok. Begge deler kan ha virket avskrekkende. Ikke minst var det høy temperatur i det poetiske feltet: Paal Brekke sto i front under Arnulf Øverlands angrep på modernismen i 1953, og beskrives som en symbolsk fiende for Jan Erik Vold og Profil-kretsen på 1960-tallet. Det må ha fremstått vanskelig for andre Eliot-interesserte å skulle angripe Brekke og «Det golde landet» i et slikt polarisert landskap.

Kanskje er fredningen av «Det golde landet» aller mest et tegn på litteraturfeltets omtanke og medmenneskelighet. Jeg leser datteren Toril Brekkes biografi Paal Brekke. En kunstner. Et liv fra 2002: Hun beskriver et liv i fattigdom, stadige angrep fra ulike kanter, tiltakende problemer privat, før Brekke til slutt nærmest ble utvist fra det litterære livet ­– avvist av den nye generasjonen, kastet ut av Det litterære råd, oppsagt som kritiker i Dagbladet. Skilsmisse, selvmordsforsøk. Ville hans psykiske helse tåle at noen også tok fra ham «Det golde landet»? Hvem ville ta den risikoen? Og mens jeg leser, kjenner jeg respekten vokse for den dedikerte innsatsen han la ned for å formidle den modernistiske tradisjonen, og de konsekvensene det fikk for ham. Jeg lar meg irritere over at hovedverket Roerne fra Itaka (1960) ikke står i lyrikk-hylla på Deichmanske hovedbibliotek; heller ikke noe annet av Brekke står der. Bare «Det golde landet» har de framme.

Og selv om den tilsynelatende er urokkelig, er det tydelige tegn på at det kan være behov for en gjennomgang, uten at det trenger å redusere Paal Brekkes innsats i litteraturhistorien. It’s time. Brekke har vært død i over tjue år, og uansett er forståelsen av «Det golde landet» i endring. Det er mer eller mindre etablert at modernismen hadde meldt sin ankomst i Norge lenge før «Det golde landet» kom ut i 1949.

Og for de spesielt interesserte: De uslåelige rekordene i norsk friidrett måtte ryke til slutt, en etter en. Den eldste av dem, Berit Berthelsens 6,56 i lengde fra 1968, forsvant i 2009, heller ikke den var skrevet i stein, slik man av og til kunne få inntrykk av etter hvert som årene gikk. Og en torsdag denne sommeren satt jeg i regnet på Bislett og så Grete Waitz’ rekord på en engelsk mil forsvinne over i historien, i kveldens aller siste løp. Så er det bare de to siste rekordene fra -78 og -79 som fortsatt står igjen, inntil videre.

[1] Paal Brekke, Det golde landet og andre dikt, 1949, Aschehoug.

[2] Jan Erik Vold, «Et essay om Paal Brekke», Her. Her i denne verden. Essays og samtaler, 1984, s. 215.

[3] Atle Christiansen, «Sanninga om Paal Brekke? », Dag og Tid nr. 51, 21. desember 2002.

[4] Jan Erik Vold, «Et essay om Paal Brekke», s. 215.

[5] Paal Brekke, Det golde landet og andre dikt, 1988, Aschehoug.

imageElin Kittelsen (f. 1984) har mastergrad i allmenn litteraturvitskap fra Universitetet i Oslo og er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Fett.

Denne teksten er hentet fra Mellom #2/2016, som lanseres 5. oktober.

Eivind Myklebust: Matematiske hjernar tenkjer ikkje likt

Den tredje greina av Jacques Roubauds tilsynelatande evig forgreinande verk ‘le grand incendie de londres’ (‘londons store brann’) har ein tittel som står direkte til Roubauds yrkestittel: Mathématique:.

Denne delen, av det Roubaud omtalar som «le Projet» – «Prosjektet» –, opnar med eit sitat som ofte blir tilskrive den sekstande amerikanske presidenten, Abraham Lincoln:

30683_couverture_hres_0People who like this sort of thing

will find this the sort of thing they like.

Linjedelinga skriv seg rett nok frå Roubaud, og ikkje frå Lincoln. Roubaud kommenterer også sitatet, i form av ei lita replikkveksling (omsett av underteikna):

  • Og det betyr?
  • Om lag dette: Dei som likar denne typen

ting, vil oppdage at dette er den typen

ting dei likar.

  • Ah… Og dette skal Lincoln ha sagt?
  • Om kva?
  • Om eit eller anna anna.

Lesaren som har følgd Lewis Carroll og hans Alice ned i det underjordiske eventyrlandet, vil kjenne att ein viss måte å snakke på. Eller tenke på, kunne ein seie. Eller skrive på, burde ein kanskje halde seg til å seie. I alle fall skreiv Carroll mellom 1874 og 1876 det som har blitt eit av dei store, ja, truleg det største og mest kjende «nonsens»-diktet i poesiens historie. The Hunting of the Snark (1876) er det reinaste vrøvl, i uttrykkets beste forstand: reinskore, perfeksjonert pølsevev:

’Just the place for a Snark!’ the Bellman cried,

As he landed his crew with care;

Supporting each man on the top of the tide

By a finger entwined in his hair.

 

’Just the place for a Snark!’ I have said it twice:

That alone should encourage the crew.

Just the place for a Snark! I have said it thrice:

What I tell you three times is true.’

For den som hadde lese Alice-bøkene, var ikkje personane, omstenda eller tenkemåtane i desse tøysete versa heilt ukjende. Heller ikkje teleskoporda – dei samandregne orda som Carroll brukar flust av i nonsens-dikta. Carroll bygde nemleg på «Jabberwocky» – det episke tullediktet frå Alice Through the Looking-Glass – for å skape The Hunting of the Snark, og som tittelen seier, skildrar altså Carroll ei jakt på ein «Snark». Lesaren må lure ein heil del på kva slags dyr denne Snarken eigentleg er – og det er poenget. I alle fall blir ein ikkje veldig mykje klokare av Carrolls eiga forklaring, som han har fortalt var den første linja som dukka opp i hovudet hans, og som får æra av å avslutte diktet: «For the Snark was a Boojum, you see.» Ein liten nedtur for den som venta seg ei fullgod forklaring. Men om ein har røynsle med teleskopord, vil ein moglegvis lese ordet «snark» som ei blanding av «shark» og «snake», eller kanskje heller «snail» og «shark». Altså sit ein att med eit bilete av ein slange-hai, eller ein snigel-hai – som anten kan vere ein farleg, symjande snigel, eller heller ein seig og treig landkrabbe av ein hai. Det er opp til deg!

For meg er det i alle fall slik. Men då overser eg sjølvsagt med vit og vilje Carrolls viktigaste poeng, som er at vi slett ikkje har peiling på kva ein Snark er. Dessutan er det ein svært bokstaveleg – i ordets heilt bokstavelege tyding – måte å lese Snarken på, og det dukkar raskt opp ein del problem om ein prøver å førestille seg dette ordkreaturet i dei situasjonane som forteljinga – gjennom gjetord, draumar og spekulasjonar – plasserer den i. Carroll gav i alle fall ikkje illustratøren sin – som forresten hadde det bedagelege namnet Henry Holiday – lov til å representere Snarken. Det vil seie, Holiday skal faktisk ha laga ein illustrasjon av Snarken, men Carroll nekta å ta den med i boka. Altså er det berre ni illustrasjonar i The Hunting of the Snark (og den som er interessert, bør få vite at Tove Jansson seinare har illustrert boka). I ein av illustrasjonane dukkar rett nok Snarken opp – men då i ein draum som «the Barrister» drøymer:

But the Barrister, weary of proving in vain

That the Beaver’s lace-making was wrong,

Fell asleep, and in dreams saw the creature quite plain

That his fancy had dwelt on so long

 

He dreamed that he stood in a shadowy Court

Where the Snark, with a glass in its eye,

Dressed in gown, bands, and wig, was defending a pig

On the charge of deserting its sty.

snarkFor oss som ser, er Snarken framleis vanskeleg å fange med blikket, der han står, på domstolen, i løyndomsfulle, rettslege gevant.

I avsluttinga avslører altså Carroll at Snarken faktisk var ein Boojum – «For the Snark was a Boojum, you see.» – som om lesaren allereie har godt grep om kva ein Boojum eigentleg er. Det einaste vi veit, er at dei Snarkane som er Boojumar, også er veldig farlege, noko Bakaren får merke i mot slutten av diktet, der han forsvinn – «softly and suddenly» – i lause lufta, og for godt. Så, etter å ha lese diktet, har vi ikkje kome mykje lenger enn like langt: Bakaren forsvinn, Snarken glepp unna, festen er over. Kanskje var det rein irritasjon som gjorde at Jorge Luis Borges, i den leksikonaktige boka The Book of Imaginary Beings, ikkje tok med Snarken i det heile. Det er hårreisande, vil nok dei som har greie på ordkreatur seie. Men også forståeleg, sidan Snarken er så provoserande unnvikande: Kvifor skal ein gidde å ta den med?

Diktet om Snarken har blitt gjendikta til norsk, av Herbjørn Andresen, og er utgitt på det vesle Askerforlaget. Her skal det likevel handle om Jacques Roubaud si omsetjing av Carrolls langdikt, som på fransk har fått tittelen La chasse au Snark. Roubaud gjer ikkje mysteriet ved Snarken mindre, og i hans versjon ser sistelinja slik ut: «Car ce Snark   était un boojum   voyez-vous». Førebels kan det vere det same med fransken. Poenget mitt er først og fremst typografisk. Det at Carrolls fireversstrofer har blitt til seksversstrofer hos Roubaud – med ulikt rimmønster og alt – får også stå ukommentert, enn så lenge. Men kvifor har Roubaud kursivert eit anna ord enn Carroll? Og kvifor har Boojumen stor bokstav på engelsk, men liten på fransk? Det forstår eg ikkje. Men ein ting forstår eg: Matematiske hjernar tenkjer ikkje alltid likt.

For til liks med Roubaud, var Carroll matematikar, og underviste i matematikk og logikk på Christ Church College i Oxford, då under namnet Charles Lutwidge Dodgson, som var fødenamnet hans. Dodgson publiserte fleire lærebøker i matematikk, men drog aldri til seg den store akademiske merksemda. I litteraturen hans, derimot, dreg den matematiske tenkinga støtt til seg merksemd.

Den danske matematikaren Bjarne Toft har til dømes forska på den skjulte matematikken i Alice i Eventyrland. Det som først framstår som nonsens, påpeikar Toft, viser seg ofte å innehalde stringent logisk eller matematisk tenking, og Carrolls litteratur inneheld like gåte- som spøkjefulle drøftingar av matematisk-filosofiske grunnlagsproblem. Denne forskinga kan vere skremmande for oss som jobbar med bokstavar, og ikkje tal: Kva er det vi ikkje ser her, eller ikkje forstår? Men forskinga kan i høgste grad vere oppløftande òg. Sjølv den mest tulleruskete ordleiken vi driv med, kan vise seg å vere meiningsfull, i ei meir vitskapleg tyding av ordet enn vi er vande med.

Så korleis les ein matematikken i litteraturen til Carroll? Ligg logikken baka inn i teksten, eller oppstår han i lesaren som kan knekke koden? Om spørsmålet er kryptisk, er det helst fordi vi treng eit døme. Eit av Bjarne Tofts døme frå Alice, handlar om talsystem. Der dei fleste av oss er vande med å bruke det arabiske talsystemet – kanskje betre kjent som titalssystemet – finst det også andre talsystem, til dømes attentalssystemet. Etter at Alice har drukke ein eliksir og blitt lita og stor, og så lita og stor att, og så lita att, og stor att, og så vidare, finn ho ut at ho må ta ein kunnskapstest på seg sjølv for å finne ut om ho framleis er seg sjølv: «I’ll try if I know all the things I used to know. Let me see: four times five is twelve, and four times six is thirteen, and four times seven is – oh dear! I shall never get to twenty at that rate!» Nonsens, tenkjer lesaren, fire gongar fem er sjølvsagt ikkje tolv!

Ikkje ifølgje titalssystemet. Men den matematisk innstilte lesaren Toft brukar altså attentalssystemet i staden for titalssystemet på Alice sitt reknestykke – og no, kjære matte-ukyndige lesar, skal eg presentere Tofts matematiske funn, og då gjeld det å halde tunga rett i munnen (men for all del ikkje pusten!).

I attentalssystemet er Alice sin påstand om at 4×5=12 korrekt: Talet 12 er faktisk 20 i dette systemet. Det første sifferet i talet 12 betyr nemleg 18, medan det andre sifferet fungerer som i det vanlege titalssystemet, altså som 2. 18+2 blir som kjend 20. Og 4×5 blir jo 20.

Kva så med Alices neste reknestykke, 4×6=13? Toft brukar ikkje attentalssystemet her, men hoppar tre skritt fram, og reknar etter tjueeintalssystemet. I dette systemet er talet 13 det same som talet 24 i titalssystemet: Det første sifferet betyr 21, medan det andre fungerer som vanleg, altså som 3. 21+3 blir som kjend 24. Og 4×6 blir jo 24.

Kva med neste reknestykke, 4×7, som Alice ikkje får avslutta? Følgjer ein Tofts system, og hoppar tre nye skritt fram i talsystemrekkja, til tjuefiretalssystemet, skal svaret på reknestykket bli 14, som jo er heilt korrekt, sidan det første sifferet betyr 24, og det andre fungerer som vanleg, altså som 4. 24 + 4 blir som kjend 28. Og 4×7, kva blir det? 28, sjølvsagt!

Om lesaren er lei no, så er det ikkje synd på deg, for kor ofte driv du – ja, du som les Mellom – eigentleg med tal? Samstundes kan eg trygge lesaren om at både vendinga og redninga er rett rundt hjørnet: Vi tek ein snarveg, låner ei liste frå artikkelen til Toft, og summerer opp gangen vidare slik:

4×8=15 (Dette stemmer i tjuesjutalssystemet)
4×9=16 (Dette stemmer i trettitalssystemet)
4×10=17 (Dette stemmer i trettitalssystemet)
4×11=18 (Dette stemmer i trettisekstalssystemet)
4×12=19 (Dette stemmer i trettinitalssystemet)

Men kva er det Alice seier? «Nei, nei, eg kjem aldri til tjue med denne farten!», står det i Sigrun Røssbø si nyomsetjing frå 2003. Alice har sjølvsagt heilt rett – ikkje med denne farten og ikkje på denne måten. For brukar du førtitotalssystemet, som er det neste på lista, så er ikkje 4×13=20 korrekt. I titalssystemet skal 4×13 bli 52, medan talet 20 i førtitotalssystemet blir 84. Systemet bryt saman, men Alice har full kontroll: Ho kjem seg aldri til tjue med denne reknemåten. Kvifor ho i det heile tatt ynskjer å kome seg til tjue – ja, det er eit anna spørsmål. Kanskje ligg det ein logikk bak det òg?

Det ligg i alle fall ein lærdom i dette, som er relevant for lesinga av The Hunting of the Snark. I jakta på Snarken får vi faktisk svar, vi veit berre ikkje kva vi skal gjere med det. Så snart vi har funne den rette optikken – språkleg, matematisk, logisk – å studere langdiktet gjennom, vil kanskje heile diktet gi meining? Eller ikkje:

Det er verdt å minne om at boka ikkje kom ut kva dag som helst i 1876, men på 1. april: Aprilsnarrk!

Det er også verdt å minne om tittelen på ei av dei andre bøkene til Carroll: Rhyme? and Reason?. Spørsmålet om det berre er rim, eller også fornuft, skal likevel få liggje, og eg skal nærme meg det eg har kome hit for: Jacques Roubaud si omsetjing av Carrolls dikt. Omsetjing handlar alltid, eller oftast, eller for det meste, eller også, om å overføre eit visst meiningsinnhald frå eit språk til eit anna. Så korleis overfører ein det som ikkje gir meining, som jo er nonsens-poesiens raison d’être, og som er The Hunting of the Snark sitt fremste våpen (Gilles Deleuze brukar til dømes nettopp dette diktet til å filosofere om meiningsdanning i Logique du sens frå 1969)?

I Mathématique: skriv Roubaud om den poetiske krisa han hadde som ung poet. Krisa var framprovosert av at han i ei årrekkje hadde skrive dårleg surrealistisk poesi. (Her kan det i ein parentes vere verdt å nemne noko Geoffrey Grigson skriv i føreordet til The Faber Book of Nonsense Verse: «Nonsense, in our special sense, has not much to do, I would say, with the rather boring, institutionalized, demodé and now academically studied nonsense of surrealism, which conformed too much to a conscious theory, to a programme»). I staden for å halde fram med å studere språk og litteratur på universitetet, byrja Roubaud å studere matematikk. Han ville verkeleg bli matematikar, skriv han, men legg snart til: «Men matematikar i kva slags forstand? Der var eit definisjonsproblem.» Roubaud ville vere matematikar, slik han også ville vere poet, men fann raskt ut at det ikkje var mogleg å vere det på same måte – «selon les mêmes modalités», som han skriv. Poet var noko han måtte vere med heile seg, matematikken var ein reiskap, men ikkje mindre viktig av den grunn, for han var overtydd «om at matematikken var heilt naudsynleg for å forstå verda. […] Anakronistisk, […] og litt pompøst, kunne eg ha sagt det slik: Gud […] har skrive verda i matematikkens språk. For å forstå verda, dechiffrere ho, må ein kunne dette språket». Halvvegs umedvite, og ikkje heilt uttalt, håpa Roubaud likevel at matematikken skulle bere frukter i poesien hans, og misforholdet mellom matematikken og poesien utvikla seg til eit fruktbart misforhold, som han oppsummerer slik: «Eg var overtydd om den absolutte ulikskapen mellom desse to aktivitetane, og meinte å ha alt å hente i den eine, matematikken, for å forsvare den uinnskrenkelege autonomien til den andre, poesien.» Poesiens autonomi står med andre ord sterkt hos Roubaud, og eg skal ikkje pirke på den nett no. Eg skal heller ikkje følgje Roubaud lenger på vegen i refleksjonane om forholdet og misforholdet mellom poesien og matematikken i livet hans. Men eg kan pirre lesaren med å avsløre at den fører han til ein militærstasjon i Sahara, der franskmennene prøvesprengde si første atombombe under Algerie-krigen, i 1960.

Roubaud byrja å bale med matematikken fordi han ville halde fast den flyktige, flakkande verda, som jo litteraturen berre bidreg til å gjere endå meir flyktig og flakkande. Likevel er det for Roubaud – som for Carroll – i litteraturen at dei matematiske krumspringa og avstikkarane har fått størst verknad, til dømes i den tidlege sonettsamlinga med tittelen , det matematiske symbolet for «tilhøyrer mengda». Boka er bygd opp som eit parti i det kinesiske spelet «Go», og er elles basert på mengdelæra. Også i Quelque chose noir, som finst på norsk med tittelen Noe Svart, i Thomas Lundbos sterke gjendikting, er det noko logisk-filosofisk – ikkje heilt ulikt Wittgensteins språk – i måten Roubaud skildrar sorga over den avdøde kona si, fotografen Alix Cléo Roubaud. Og så er det det store «Prosjektet» til Roubaud. Også dette var opphavleg eit forsøk på å sameine matematikk og poesi, noko som viste seg umogleg. Det faktiske bokverket, som kom ut i 2009, er ei erstatning for dette prosjektet, eller ei stadfesting av at prosjektet har feila. Ein stad inne i dette prosjektet, naturlegvis på den greina som heiter Mathématique:, har Roubaud også laga eit lite teaterstykke basert på det som blir kalla «Carrolls paradoks», etter den vesle dialogen «What the Tortoise Said to Achilles», som Carroll publiserte i tidsskriftet Mind i 1895.

Og så er det omsetjinga av langdiktet til Carroll, då, som franske lesarar, takka vere Roubaud, får oppleve i heilt eigne, idiosynkratiske verselinjer – verselinjer som den engelskspråklege lesaren kan sjå langt og misunneleg etter:

Pour du Snark      c’est l’endroit

              l’Homme à la Cloche      cria

Débarquant     soigneusement     ses matelots

            Et soutenant    chaque homme

                Sur le sommet     des flots

   Par les cheveux     entortillés   d’un doigt.

 

            Pour du Snark    c’est l’endroit

                je vous l’ai dit    deux fois

Rien que cela      devrait     vous encourager

            Pour du Snark    c’est l’endroit

                je vous l’ai dit    trois fois

  Ce que je vous dis       trois fois    est vrai.    

Og slik lesaren som jaktar på Snarken – Den kvite Snarken! – i Carrolls dikt, kanskje har jakta på ei lita utlegging om Roubaud si Carroll-omsetjing i denne teksten, så skal eg skuffe lesaren, slik lesaren også blir skuffa i avslutninga av The Hunting of the Snark: «For the Snark was a Boojum, you see».

I staden vil eg avslutte med ein av sonettane Roubaud har skrive, som eg kom til å tenkje på etter å ha lese desse linjene på nytt: «Ce que je vous dis     trois fois    est vrai.» / «What I tell you three times is true.» Denne sanninga må vere ei eventyrleg sanning, som eg mistenkjer er den same sanninga som Humpty Dumpty i det nemnde «Jabberwocky»-diktet har funne: «When I use a word», seier Humpty Dumpty, «it means just what I choose it to mean – neither more nor less.» Verken meir eller mindre, men heilt presis, akkurat det eg har bestemt at ordet betyr. Og om ein skal omsetje slike ord, er det berre ein stad å gå: Til matematikken.

Roubaud bestemte seg på eit tidspunkt for å byrje å skrive dikt som skulle vere enkle å omsetje. Sidan alle språk har tal, var løysinga enkel. Tittelen på det beste av desse dikta er «La vie: Sonnet» – «Livet: Sonett». Eg vil sitere diktet i sin heilskap, simultant på fransk, engelsk og norsk. Eg håper lesaren tek seg tid til å diktet høgt – i alle fall tre gongar, men gjerne fleire, på alle språk ein kan – for her står det om livet, og om døden, om å vere og ikkje vere:

000000 0000 01

011010 111 001

101011 101 001

110011 0011 01

 

000101 0001 01

010101 011 001

010111 001 001

010101 0001 01

 

01 01 01 0010 11

01 01 01 01 01 11

001 001 010 101

 

000 1 0 1 001 00 0

0 0 0 0 0 110 0 0 0 101

0 0 0 0 01 0 0 0 0 0 0

 

Eivind MyklebustEivind Myklebust (f. 1988) er litteraturviter og kritiker i blant annet Klassekampen og på barnebokkritikk.no

Denne teksten er hentet fra Mellom #2/2016, som lanseres 5. oktober.