Annjo K. Greenall: Profesjonelle oversettere, amatøroversettere og språkendring

Mange profesjonelle oversettere så vel som vanlige lesere lar seg provosere av den stadig økende mengden anglisismer i norsk dags- og ukepresse. Uoversatte ord og uidiomatiske direkteoversettelser ligger strødd ut igjennom tekstene som fragått hundebæsj langs Akerselva.

Vi omtaler gjerne disse anglisismene som et resultat av en amatørmessig jobb, utført av journalister og skribenter som ofte ikke engang er klar over at de oversetter og som jommen burde skjerpe seg.  Spørsmålet er imidlertid om det vi er vitne til her, like gjerne kan karakteriseres som naturlig språkendring in æksjn?

Kjærestepar ”driver hverandre gale” (dagbladet.no 8/5/14), mennesker som er sinte på hverandre ”blåser hverandre opp med eksplosiver” (nrk.no 10/5/16), og hverdagshelter er ikke ’ressursrike’ men ”ressursfulle” (vg.no 15/10/14). Eksempler av denne typen har også tidligere blitt omtalt her på bloggen, blant annet i Merete Franz innlegg ’Slå opp, da! Djises . . . ’. I dette innlegget presenterer Franz den danske oversetteren, teksteren og forfatteren Kirsten Marie Øveraas’ bok 10 Faldgruber – oversættelse for ikke-oversættere, en bok hvor forfatteren tipser blant andre journalister om når de bør prøve å unngå anglisismer og andre oversetterfeil – når disse fører til faktafeil, manglende forståelse, og når de blir irritasjonsmomenter i teksten – og om hva som kan gjøres for å unngå dem.

Språkets status quo

I en profesjonell oversetters verden er eksempler som de ovenfor selvsagt ’bommerter’ som man skal og må til livs. En profesjonell oversetter vil i de fleste tilfeller betrakte seg selv som én som er kallet til å utøve godt språk. Og definisjonen av godt språk er til enhver tid språkets status quo, definert som det man finner mellom to permer i ordbøker og grammatikkbøker, styrt av normer forfektet av de offentlige institusjonene som er satt til å forvalte språket. Det ligger også viktig prestisjebygging og bransjemessig overlevelse i det å kontrastere sin egen rolle og kompetanse opp mot den stadig mer tallrike amatøroversetterens haltende bestrebelser.

Det er ikke bare-bare å oversette. It’s not only-only.

En språkforsker vil her absolutt godt kunne være på den profesjonelle oversetterens side. En profesjonell oversetterstand er en forutsetning for å ta seg av en stadig økende global kommunikasjon, og for å sikre en korrekt, tydelig og målgruppebevisst overføring av informasjon mellom tekster og kulturer. Samtidig kan vi også bli positivt nysgjerrige på denne amatøroversetteren, og på det som kan tenkes å skje med språket i kjølvannet av den tekstproduksjonen hen står bak.

Varig påvirkning fra latin

220px-vastgotalagen_blad_21
Västgötalagen, hentet fra Wikipedia.

Kontakt mellom ulike språk har til alle tider vært en av hoveddrivkreftene bak språkendring. Og oversettelse er selvsagt en form for språkkontakt. I et bokkapittel om ”translation-induced language change” forteller språkforskerne Svenja Kranich, Viktor Becher og Steffen Höder om hvordan hyppige oversettelser av latinske, religiøse tekster til gammelsvensk i mange tilfeller fikk en varig påvirkning på det svenske språket. Den tallrike Birgittinerordenen var åsted for langvarig og stabil språkkontakt mellom latin og svensk i Sverige på 1400- og 1500-tallet. De første oversettelsene var relativt frie parafraser, men gradvis ble denne frie strategien byttet ut med en mer bokstavtro form for oversettelse. Resultatet ble blant annet framveksten av innovative bindeord eller uttrykk som til þäs at [to this that] (modellert etter det latinske ad hoc ut ([to this that] > ’until, in order that’)).

Årsakene til at oversettelsespraksisen fikk slike effekter er ifølge disse forskerne mange. At oversettelsen skulle være bokstavelig er selvsagt én. Intensiteten i språkkontakten er en annen. Videre handler det om prestisjen til latin i forhold til gammelsvensk. Denne prestisjen fører til at språket blir oversatt ofte, og til at de innovative språkelementene deretter fester seg i språket. Sist men ikke minst handler det også om at selv om latin og gammelsvensk ikke var spesielt nært beslektede språk, så var de iallfall typologisk relatert til hverandre. Likheter mellom språk legger naturlig nok bedre til rette for bokstavelige oversettelser enn ulikheter gjør.

Oversettelsesrelaterte språkendringer i vår tid

Noen av de samme faktorene ligger ifølge forfatterne også bak mer moderne språkendringer som resultat av oversettelse fra engelsk til tysk. Når det gjelder intensiteten i kontakten mellom engelsk og tysk språk, viser forfatterne til UNESCOs Index Translationum der det er registrert at engelske tekster oversettes til tysk oftere enn til noe annet språk. Engelsk er et prestisjefylt språk, og tross noen ulikheter har engelsk og tysk en god del morfologi og syntaks til felles. Oversettelser fra engelsk til tysk står ifølge flere forskere bak en god del innlån av ord og uttrykk i det tyske språket, og i tillegg har forskning vist at oversettelser fra engelsk til tysk har ført til en mindre faktaorientert og mindre nøytral skrivestil i tyske oversettelser, så vel som i nyskrevne tekster.

Begynner vi å se noen likheter med vår egen situasjon nå? Klart vi gjør.

Lite eller ingen systematisk forskning er blitt foretatt med tanke på hvordan oversettelser fra engelsk til norsk påvirker det norske språket, men vi kan vel forestille oss at situasjonen ikke er så helt annerledes hos oss.

Direkteoversettelser som dem jeg ga eksempler på innledningsvis, ser vi i norske tekster daglig. Noen av dem er så pussige at de kanskje aldri vil finne veien inn i det norske språkinventaret. Andre er mer subtile og mer likt noe opprinnelig norsk og kan dermed lettere snike seg inn bakveien. En kjapp googling er i mange tilfeller nok til å få en indikasjon på hvilke ord og uttrykk som er på vei inn. Et uttrykk som å ’blåse hverandre opp med eksplosiver’ får i skrivende stund kun et par treff, mens ordet ’ressursfull’ får over 900. Selv etter at man luker ut alle treffene som er grunnet maskinoversettelse, gir dette noen tydelige signaler.

Amatøroversetterne produserer flest anglisismer

Språkforskerne Kranich, Becher og Höder stilte ikke spørsmålet om hvem disse oversetterne var og er, som drev og driver disse språkendringene. Men det ligger mellom linjene at det er snakk om profesjonelle oversettere – i svensk senmiddelalder boklærde Birgittinermunker, og i tysk nåtid profesjonelle oversettere av næringslivsrelaterte tekster. Også her i Norge faller av og til profesjonelle oversettere i ’anglisismefella’, jfr. Kari Risviks oversettelse av Salman Rushdies Joseph Anton, hvor Rushdies skjønnskriving av det engelske uttrykket ’the shit hit the fan’ ble oversatt direkte til ’ekskrementene nådde ventilasjonssystemet’. For en mindre etablert oversetter enn Risvik kan offentlige reaksjoner på slike oversettelser fra landets språketablissement slik det skjedde i denne saken, bety et være eller ikke være for karrieren. Derfor gjelder det å være forsiktig. Journalistene, derimot, som nettopp er ansatt som journalister og ikke som oversettere, står kanskje ikke like lagelig til for hogg, og kan dermed tillate seg noen (få) glipper? Dessuten har de ikke alltid tilgang på mellommenn i form av redaktører og språkvaskere som hjelper til med å holde teksten ren og pen. Og så har de det ekstremt travelt. Nettutgavene spesielt skal forsynes med en evig strøm av ny og oppdatert informasjon. Sist, men ikke minst leses de av vanlige folk i farta, som i større og større grad selv bruker lånord og direkteoversettelser fra engelsk som del av sitt daglige vokabular, og som dermed kanskje ikke legger så godt merke til disse elementene i journalistenes tekster, noe som kanskje fører til færre og mindre strenge sanksjoner mot språkbruken. Slik blir det til at det er amatøroversetterne som produserer flest oversettelsesbaserte anglisismer, og dermed i størst grad driver disse språkendringene.

Og da blir jo spørsmålet, bør de få lov til å fortsette å gjøre det? Svaret på dette er innfløkt. På den ene siden har vi en nåtidig språksituasjon å ta vare på. Vi må sikre oss et språk og en språkbruk som er forståelig, klar og hensiktsmessig for dagens lesere. Dette krever en viss konservatisme. Samtidig kan språkutviklingen kun bremses, aldri stoppes helt. Derfor kan klagesangen over anglisismene noen ganger oppleves som litt overfølsom, skylapp-preget og kanskje, ja, litt futil? Når nå det er sagt, er jeg fullt på linje med dem som mener at det er viktig at en tekst alltid må fungere vis-à-vis sin målgruppe. Og dette vil nok for mange teksters vedkommende bety en utluking av noen anglisismer. Men kanskje ikke alle?

 

Kilde: Kranich, Svenja, Viktor Becher & Steffen Höder. 2011. A tentative typology of translation-induced language change. In: Multilingual Discourse Production: Diachronic and Synchronic Perspectives, ed. by Svenja Kranich, Viktor Becher, Steffen Höder and Juliane House, 11-44. Amsterdam: John Benjamins.

Annjo Klungervik Greenall

Annjo K. Greenall er professor i engelsk språk og oversettelse ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU. Hun har gitt ut boka Cultural Mélange in Aesthetic Practices (2015) sammen med professor Domhnall Mitchell (NTNU).

Advertisements

2 thoughts

  1. «Vi er i ferd med å løpe ut av tid her», sa en programleder i Dagsnytt Atten, på tampen av et innslag. Anglisismene kunne fylle bindsterke verk etter hvert. Men tidsnød-argumentet må avvises: En person med god språkfølelse og en bevisst holdning til arbeidsverktøyet ville simpelthen ikke begå slike bommerter som å «blåse opp med eksplosiver» osv. Det er kunnskapen og bevisstheten det skorter på, ikke tiden. Og verre skal det bli.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s