Sammen mot Frankfurt 2019!

I 2019 har Norge æren av å være gjesteland på verdens største bokmesse i Frankfurt. Tyskerne tilbyr oss en egen paviljong på hele 2500 kvadratmeter, som selvfølgelig skal fylles med norsk litteratur i all sin bredde. Samtidig er det på sin plass å trekke inn en velbrukt metafor, nemlig å se på bokmessa som en nyoppusset bro mellom Norge og Tyskland.

Denne tysk-norske broen bør ikke være enveiskjørt, men ha jevn trafikk i begge retninger, før, under og etter 2019. Er det ikke jevn trafikk nå? kan man spørre. Mitt inntrykk er at det i dag oppleves som mer eksotisk for en nordmann å lese en tysk samtidsforfatter (i norsk oversettelse) enn det er for en tysker å lese en norsk samtidsforfatter (i tysk oversettelse).

Norske forlag utgir færre tyske bøker

I Frankfurt 2019-satsingen skal norske forfattere suse nedover Europa med statlig støtte, mens mange flere tyske forfattere enn for bare noen tiår siden ikke slipper inn i Norge. Oversatt litteratur selger i det hele tatt dårlig her til lands, med noen bestselgende unntak. Hvorfor er det en tydelig tendens at norske forlag utgir færre tyske bøker? Noen forklarer det med at de ofte er for tykke (= dyre oversettelser), eller at tyske forfattere har et navn ”det er vanskelig å uttale” og angivelig vanskelig å selge. Det som avgjør om en tysk bok på norsk har livets rett eller betaler seg, er om den blir innkjøpt av Kulturrådet, et nåløye selv prisvinnende tysk kvalitetslitteratur ikke alltid kommer igjennom.

Vi bør være mer nysgjerrig på tysk kultur og litteratur

Mange land kan misunne oss at vi i det hele tatt har en innkjøpsordning, og enda flere kan misunne oss NORLA (Norwegian Literature Abroad), et litterært organ finansiert gjennom kulturdepartementet. NORLA gjør et flott arbeid gjennom sine støtteordninger til oversettere og utgivere av norsk litteratur ute i verden. Det er naturlig nok NORLA som leder arbeidet med bokmessa i Frankfurt, og som i den forbindelse inviterte til en innspillskonferanse i Oslo 26. april. Publikum fikk blant annet høre høystemte taler fra kronprinsesse Mette-Marit, kulturminister Linda Hofstad-Helleland og Innovasjon Norge. Dagbladets utsendte, Jon Rognlien, betegnet det hele treffende nok som ”et litterært vekkelsesmøte”. Jeg fikk assosiasjoner til Lillehammer-OL i -94 og Brundtlands ”Det er typisk norsk å være god”. Og Norge har mange gode skjønnlitterære og faglitterære forfattere som fortjener en plass i Frankfurt, men som professor Helge Rønning og forfatter Erik Fosnes Hansen reiste seg og påpekte, burde nordmenn være mer nysgjerrig på vertslandets kultur og litteratur.

Gjensidig kultur- og kunnskapsutveksling på oversetterseminaret ViceVersa. Foto: Ebba D. Drolshagen

NORLA-konferansen var en del av programmet på det tysk-norske oversetterseminaret ViceVersa, som jeg arrangerte sammen med min tyske kollega Ebba D. Drolshagen. Seminaret ble støttet av solide partnere i begge land, blant annet NORLA, Norsk Oversetterforening og NFF på norsk side, mens initiativet kommer fra Deutscher Übersetzerfonds med Robert Bosch-Stiftung og det tyske utenriksdepartementet i ryggen. Ti oversettere, seks med tysk og fire med norsk som morsmål, fordypet seg i hverandres upubliserte oversettelser.

De tyske oversetterne framsto som uvurderlige ambassadører for norsk litteratur, og innviet oss norske oversettere i utfordringene ved å oversette Stig Sæterbakken, Merete Lindstrøm, Mattis Øybø, Ragnar Hovland og Karl Ove Knausgård til tysk. Kanskje vil disse fylle deler av paviljongen i Frankfurt, men hvorfor ikke gjøre noe på norsk jord også, og inkludere tysk litteratur i norsk oversettelse? I kjølvannet av NORLA-konferansen og ViceVersa-seminaret oppfordret kulturattaché Frauke Silberberg ved Tysklands ambassade i Oslo til å presentere begge lands litteratur i hennes ambassade. Dette kan utvides til flere arenaer. En slik satsing på det gjensidige forholdet mellom tysk og norsk litteratur fikk gjenklang hos flere av ViceVersa-oversetterne, som nå er i gang med å mobilisere kreftene.

For noen år tilbake ble det utgitt en bok med tittelen Ikke bare laks og pølser. Tysk-norske forbindelser gjennom hundre år. Den anbefales herved, så gjenstår det å se om noen vil skrive Ikke bare Nesbø og Goethe. Norsk-tyske forbindelser i det 21. århundre.

Kommentaren ble først publisert i BLA, Bokvennen Litterær Avis nr. 4/2017.

Elisabeth Beanca Halvorsen Foto: Blünderbuss

 

Elisabeth Beanca Halvorsen (f. 1979) er oversetter og cand.philol. med hovedfag i tysk og master i faglitterær skriving og dessuten styremedlem i Norsk oversetterforening.

Årsmøteseminaret 2017: Løsarbeidersamfunnet

Et av årsmøteseminarene Oversetterutvalget arrangerte på NFFs årsmøte forrige helg, var samtalen mellom Jonas Bals og Elin Ørjasæter om frilanserens sosiale usikkerhet og uvisse fremtid.

Innledningsvis fortalte leder i Oversetterutvalget Inger Sverreson-Holmes om bakgrunnen for samtalen, som tok opp tråden fra oversetternes fagpolitiske seminar høsten 2017:

Mange tanker ble vekket hos oss da vi avholdt et internt fagpolitisk seminar i vår, der svenske Olav Fumarola Unsgaard beskrev internasjonale tendenser og hevdet, som britiske Guy Standing, at all usikkerhet og fleksibilitet i dagens arbeidsmarked gjør oss frilansende oversettere, blant andre løsarbeidere, selvstendig næringsdrivende og midlertidig ansatte, til det nye prekariatet. Det blir færre og færre som har et trygt og forutsigbart arbeidsliv, arbeidsforholdene er mer flytende og det er større krav til alltid å være tilgjengelig.

Leder i Oversetterutvalget Inger Sverreson-Holmes

– Det er så få frilansere i Norge at vi egentlig ikke har forholdt oss til dem som gruppe, sa FAFO-forsker Kristine Nergaard i diskusjonen som fulgte. Men kan det stemme? Eller er det bare at vi ennå ikke har skapt oss en felles identitet som gruppe, og ennå ikke har blitt en statistisk kategori og et eget politisk subjekt?

I en levekårsundersøkelse NFF utførte blant sine oversettermedlemmer i 2016, fant vi at 83 prosent er frilansere. 45 prosent jobber mer enn 40 timer i uka. Bare 21 prosent har tegnet frivillig syke- eller uføreforsikring. Rett under halvparten sier at de ikke tar seg råd til å være syk. Likevel sier 54 prosent at de trives i jobben sin, 26 prosent at de trives veldig godt. På forfattersiden har jeg ingen tall, men vet at det var en jevn nedgang i inntektene til frilansforfattere fra 2006 til 2013.

Så hva får vi igjen for denne friheten? Velferdsordningene er jo ikke tilpasset vår arbeidsrealitet, hverken med tanke på trygd eller skatt. Trygdeavgiften for selvstendig næringsdrivende ligger på 11,4 prosent, for lønnsmottakere er den 8,2 prosent. Hvorfor det? Arbeidsledighetstrygd har vi ikke krav på, og blir vi syke, får vi ikke mer enn 65 prosent av 6 ganger folketrygdens grunnbeløp fra 17. sykedag. Vi betaler altså mer i trygdeavgift for færre rettigheter. Veldig mange av oss vil bli minstepensjonister.

Som selvstendig næringsdrivende og frilansere arbeider mange altså helt uten sikkerhetsnett. Men mange kreative mennesker vegrer seg for å tenke økonomi. Få vet hvordan egen pensjon vil bli. Eller for eksempel at stipender, som kan hjelpe deg å få en levelig årslønn, ikke er pensjonsgivende. Burde vi ha rustet oss bedre for det yrkeslivet vi har valgt?

Vi ville så gjerne ha en politiker fra et av regjeringspartiene her i dag for å snakke om dette, finne ut hvilke tanker de har om vår situasjon og hva de har tenkt å gjøre for å tilpasse seg utviklingen – og vi har kontaktet over 30! slike – blant annet de fleste fra stortingsgruppa til Høyre og Frp. Svaret har stort sett vært det samme over hele linja: Det var jo interessant, men det vet jeg ingenting om. Så hvem er det som henger etter? Er det frilanserne, systemet, politikerne eller en kombinasjon av alle tre?

Frilanseren – den nye løsarbeideren?

Tittelen på dette blogginnlegget er rappet fra forfatter og skribent Eli Ørjasæters bok med samme navn. Løsarbeidersamfunnet utgis til høsten; forfattere er Ørjasæter selv og tidligere Fafo-forsker Line Eldring. På oversetternes årsmøteseminar møtte Ørjasæter Jonas Bals, som er rådgiver for parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet og forfatter av boka Hvem skal bygge landet? Det var kritiker og litteraturviter Merete Røsvik Granlund som ledet samtalen.

Innledningsvis oppsummerte Røsvik Granlund hva som egentlig kjennetegner frilanseren blant oss forfattere, oversettere og kritikere:

  • Som produsenter av immaterielle verdier og åndsverk i et lite land og et lite språkområde, altså i et dårlig kommersielt marked, er det er ikke lett å tjene penger på det vi produserer. Riktignok er det sånn at kopivederlaget generer stipendpenger, men problemet er at ikke alle som søker stipend, får det.
  • Vi har høy kompetanse på det vi driver med, og gjør arbeid som noen andre faktisk er helt avhengige av for å drive sin virksomhet; vi er innholdsleverandører. Likevel får vi dårlig betalt. Er det sånn at stipendordningene indirekte subsidierer dem vi jobber for?
  • Kan det vi driver med, karakteriseres som det Naomi Klein kaller McJobs i boka No logo? Vi driver med ting som det egentlig ikke er meningen at vi skal kunne leve av; ting vi sysler med i helgene og på ettermiddagene, fordi vi brenner for det i en overgangsperiode. Det som gjør det enda mer komplisert er at folk med fast jobb ofte driver og «koser seg med» de samme tingene på fritida og ikke er så interessert i å drive opp honorarene. Konsekvensen for mange av oss er at vi er nødt til å ha ekstra inntekt ved siden av, enten vi vil det eller ikke.

Hvordan skal vi i en så komplisert virkelighet jobbe for å forbedre rettighetene våre?

Jonas Bals og Elin Ørjasæter kjenner problematikken fra to ulike sider; Bals har jobbet med å organisere østeuropeiske arbeidere på norske byggeplasser, mens Ørjasæter blant annet underviser i ledelse på Høyskolen i Christiania.

– Jeg mener at det er viktig å hente frem erfaringer fra det som har skjedd med lønns- og arbeidsforholdene i byggebransjen, påpekte Bals i sin innledning. – Jeg blir ofte invitert til å snakke om «Det nye arbeidslivet», men faktum er at det som skjer nå ikke er noe nytt, snarere tar vi en krapp u-sving tilbake til sånn vi hadde det i Norge før arbeiderbevegelsen fikk makt og innflytelse.

Vi står kanskje ikke med lua i handa, men med mobilen

Jonas Bals påpekte at det vi ser i byggebransjen her til lands og ute i Europa, er at det blir stadig vanligere å tilby byggearbeidere fast ansettelse uten lønn eller oppdrag; det er oppdragsbekreftelsen gjelder. Folk venter på oppdrag, sms-er med tilbud om jobboppdrag. Vi ser eksempler på arbeidsoppdrag som kun varer i én dag, og er tilbake til en løsarbeidersituasjon.

Falske selvstendig næringsdrivende

Han fortalte at kontraktørvirksomheten begynte å bre om seg i den europeiske byggebransjen på 1980-tallet. Denne praksisen har fått utfolde seg spesielt fritt i Storbritannia, mens vi i Norge tidlig utviklet en politikk for å møte dette. – Vi hadde vi en kontraktørklausul som sikret at det ikke var lov til å benytte seg av kontraktører i offentlige oppdrag, forklarte Bals. – Men så åpnet arbeidsmarkedet seg og fra 2004 og 2007, og vi fikk et veldig stort tilbud på arbeidskraft og mange nye utfordringer. Polske byggearbeidere i Norge ble presset til å opprette enkeltpersonforetak, noe vi heldigvis er i ferd med å få bukt med nå.

Stikkordet her er altså organisering. Det har vært en utfordring å få utenlandske byggearbeidere til å handle kollektivt, men Bals har hatt suksess med å samle enkeltpersonforetak i aksjeselskaper og på denne måten sikret arbeidernes rettigheter. Er dette en erfaring vi forfattere, oversettere og kritikere kan trekke veksler på?

– Flere vil få det veldig bra, og flere vil få det veldig dårlig

Elin Ørjasæter åpnet sin innledning med en prognose: – Mens den store hyggelige middelklassen og arbeiderklassen relativt sett blir mindre, vil de som er rike eller fattige relativt sett bli flere, påpekte hun. Dette er virkeligheten vi bør begynne å forberede oss på allerede i dag.

Frilanserens hverdag er underpublisert innenfor arbeidslivsforskningen

I dag er det lite forskning på frilanserens hverdag, og det til tross for at det finnes nærmere 100 000 klassiske frilansere innenfor kultur og media, et par hundre tusen til som er selvstendig næringsdrivende og som har det som hovedlevebrød, og enda et par hundre tusen som har det som attåtnæring.

– Forklaringen på denne underpubliseringen kan være at det er vanskelig å kategorisere sånne som dere, sa Ørjasæter. – Dere befinner dere i ulike skattetekniske og arbeidsrettslige kategorier: Noen av dere fakturer, andre er skatteteknisk sett frilansere og får utbetalt lønn uten arbeidsforhold eller har deltidsjobber innenfor det ordinære arbeidslivet. Forskerne blir jo helt gale når de ikke klarer å kategorisere og må starte prosjektet med ti sider om kategorisering!

Det blir enklere å kategorisere oss, når vi organiserer oss.

Det som imidlertid kan slås fast, og her henviste Elin Ørjasæter til Agenda 2016, en bacheloroppgave fra 2016 om oversettere og til Beate Elstads studie om frilanserens trivsel, er at frilanserne opplever en stor grad av indre motivasjon og jobbtilfredshet – kombinert med økonomisk utrygghet. Som Elstad formulerte det: «Frilanserne har det for kult til å slutte. Lav lønn er ikke årsaken til at frilanserne forlater yrket.»

– Det er altså ikke rart at alle disse politikere (31!) sa nei til å stille her i dag, for de vet ingenting om hverdagen til deres, påpekte Ørjasæter.

– Nye forretningsmodeller vil smadre forlagsbransjen

I neste omgang pekte Elin Ørjasæter på en rekke tendenser som vil kunne komme til å gjøre seg gjeldende i årene fremover. Godt språk er for nedadgående, og betalingsviljen for godt språk er synkende. Det er mange om beinet; hardere konkurranse vil gi en evig nedtur. På lang sikt ser vi en disrupsjon: Ny teknologi gir nye forretningsmodeller som vil smadre forslagsbransjen, som Ørjasæter for øvrig beskriver som syke organisasjoner med dårlig integrasjon, dårlig ledelse og mye daukjøtt til enhver tid (særlig i ikke-redaksjonelle funksjoner). Den siste tendensen hun pekte på var at ikke minst ikke-stedbundne tjenester vil oppleve sterkt prispress, først og fremst på grunn av delingsøkonomien (som freelancer.com og upwork.com for oversettelse).

– Den sittende regjeringen satte ned et utvalg for å se på delingsøkonomien; jeg skal rose den for det, for det kommer ikke Bals til å gjøre. (Humring fra salen.) Rapporten viste blant annet at ikke-stedbundne tjenester som oversettelse, grafikk, programmering, alt det en part kan sitte og gjøre i India, vinner priskonkurransen.

Anbefalt strategi for oversetterne

– Jeg hadde ikke blitt lei meg om et av mine barn ville bli oversetter, men jeg hadde tenkt at nå skal mamma sørge for å henge på hele tiden for å gi råd om markedsføring på nett, oppfordre poden til stadig å finne interessante nisjer og for all del ikke bli helt avhengig av én stor forlagskunde, for det blir døden på sikt. Jeg ville fulgt godt med på om ungen var innovativ, leste skattereglene og var opptatt av hvordan han markedsførte tjenestene sine, sa Ørjasæter i slutten av innledningen sin. – Og glem ikke at det er mye dere slipper som frilansere: Dere slipper å ha en umulig sjef, og dere slipper å møte opp pent kledd klokka åtte om morgenen på et fremmed sted!

Frilanseren – både glad og trist

F.v. Merete Røsvik Granlund, Elin Ørjasæter og Jonas Bals

Vi kunne slå fast at frilanseren og den midlertidige arbeideren både kan kategoriseres om en undertrykt, utnyttet stakkar som ikke til kjenner rettighetene sine, og som en glad person som for eksempel liker å sitte og jobbe på kafé, jobbe til seint på kvelden og elsker friheten sin.

Så var det over til samtalen.

Merete Røsvik Granlund henvendte seg først til Jonas Bals:

– I boka di argumenterer du for at vi må tenke solidaritet i møte med konkurransen innenfor samme bransje. Vi forfattere, kritikere og oversettere er jo i stadig konkurranse med hverandre, om stipender og oppdrag og kvalitet: Har vi vært for dårlige på solidaritet?

– For byggebransjen ville det vært katastrofalt om vi ikke hadde valgt en solidarisk og inkluderende linje. Se til England der parolene i de illegale demonstrasjonene har vært British Jobs for British workers (hentet fra Gordon Browns tale på landsmøtet til Labour) og Shut Them Out. All europeisk erfaring tilsier at den eneste måten å bekjempe sosial dumping på, er å involvere arbeiderne som blir utsatt for den. I Norge har vi langt på vei lyktes med dette.

– Ørjasæter, du snakker også om solidaritet. Men er det realistisk å tro at vi får til en hensiktsmessig organisering? Vi tør ikke å forhandle lønn fordi vi er redde for at vi ikke vil få flere oppdrag. Vi er jo per definisjon «fast ansatte uten lønn mellom oppdrag». Hva tror du ville være en god strategi for oss som gruppe?

Dere er en del av en fagforening – NFF. Det dere fremforhandler av sentrale avtaler, må dere fortsette med. Det er viktig med en tosporsstrategi, men jeg ville vært opptatt av forholdet til selvstendig næringsdrivende om jeg hadde vært NFF. Dere blir ofte presset til å være selvstendig næringsdrivende. Dere må legge opp en strategi for å tenke en kollektiv avtale også i tilfeller der dere fakturerer som næringsdrivende. Dette er imidlertid ulovlig per i dag fordi det ville være konkurransesamarbeid, men i delingsøkonomiutvalget foreslår man å mykne opp denne lovgivningen under forutsetningen av at forhandlinger føres av en organisasjon. Om dere ikke sier til forlagene at dere tenker i de baner, så gjør det på bakrommet. Mitt råd: Sett dere inn skattereglene, ha orden på den personlige økonomien, registrer et oppdrag på upwork.com for å se hvordan det funker, gjør dere kjent med den digitale økonomien. Har dere tid en sommer, ta dere en sommerjobb der dere selger produkter på gata. Dere trenger å lære dere å selge! Lær dere å selge dere selv! Det å drive med salg er noe av det dere ikke behersker, men som det er viktig å kunne.

– Det som gjør mest vondt, er ofte det vi trenger mest. Dette er vi dårlige på.

Men kan dere ikke selge dere selv, kan dere oppleve ikke å bli ringt til neste gang. Det er helt reelt. Hadde det vært en idé å bli flinkere til å selge inn bøker som bør oversettes? Finne bøker som selger godt i utlandet, og foreslå dem til forlagene?

– Jonas Bals, bør vi ha egne foretak, eller bør alle oversetterne bør slå seg sammen i ett selskap?

Jeg har forsøkt meg på fagorganisering på kulturfeltet (i egenskap av å være litteraturkritiker), men det er nesten enda vanskeligere å organisere kulturarbeidere som elsker sin selvstendighet og frihet, enn det er å organisere innvandrede arbeidere. Jeg tror likevel ikke det er noen vei utenom hvis man ønsker å gjøre noe med den sosiale og økonomiske utryggheten.

– Vi er flere som kjenner på utryggheten nå. Ika Kaminka, leder i Norsk oversetterforening og leder av trygde- og pensjonsutvalget i Kunstnernettverket: Kan du si noe om det du ser av endringer nå for oss oversettere, og om hvordan dere jobber i Kunstnernettverket for våre sosiale rettigheter?

Leder i Norsk oversetterforening Ika Kaminka

Noe av det mest positive som har skjedd i kunstnerøkonomien og kunstnerpolitikken, er paradoksalt nok regjeringsskiftet fordi den sittende regjeringen på veldig mange områder har ført en politikk som har truet med å være ganske katastrofale for kunstnerne. Det har tvunget hele kunstner- og kulturfrilanserkollektivet til å lære seg å drive politikk. Det har altså bidratt til at det såkalte Kunstnernettverket, som består av 19 forskjellige organisasjoner som jobber sammen, har blitt et slagkraftig nettverk som har klart å endre regjeringens politikk på flere områder. Ikke minst når det gjelder stipender, men også andre sider ved kulturpolitikken. Det har gjort oss som kollektiv langt mer bevisst på hvor viktig det er å jobbe politisk, og hvor mye vi kan få til. Kunstnernettverket jobber kollektivt på ulike områder, blant annet med næringspolitikk og trygde- og pensjonsrettigheter. Akkurat nå jobber vi med å få inn en lovendring i folketrygdloven som vil bety mye for oss som sitter her i dag. Dessuten har vi et mål om at vi i løpet av 16 år vil få opprettet en ordning der kunstnere og frilansere får en slags tjenestepensjon. Det har vært viktig og riktig å gå sammen om disse tingene, på vegne av våre til sammen 25 000 medlemmer.

– Jonas Bals, vi hører at LO har etablert et nytt initiativ for selvstendig næringsdrivende[i] , LO Selvstendig, og at det jobbes for å opprette et LO Kultur. I vår bransje finnes det flere organisasjoner som ikke egentlig er fagforeninger, bør de satse på å utvikle sine egne organisasjoner videre eller etablere fagforeninger? Hva er forskjellen?

– For det første vil si at det var et interessant innlegg fra Ika Kaminka. Mine erfaringer har fått meg til å tenke at her vi har en stor jobb å gjøre og bør samarbeide med LO. Godt å høre at når man opplever angrep, skaper det engasjement og tegn til motmakt – selv om det finnes nok av slike initiativer gjennom historien som har resultert i ingenting, som skrift i sand, hvis man ikke bygger struktur, institusjonaliserer og gjerne tilslutter seg en organisasjon. Kulturfolket bør søke tilslutning.

– Sa arbeiderpartimannen, spyttet Elin Ørjasæter inn.

– Ja. Og LO-mannen. Men vi kan være enige om at arbeiderklassen i Norge har hatt mye å hente på å være organisert.

– Ja, det er jeg enig i. Men jeg er litt mer i tvil … Hadde jeg vært i deres sko, hadde jeg meldt meg inn i LO Selvstendig, dersom det er mulig å være enkeltmedlem – bare for gøy, se om det funker. Av nysgjerrighet, men jeg er stiller meg avventende til det hele. Er usikker på akkurat hva de kan tilby. Det LO Selvstendig snakker om er rådgivning innenfor juss og regnskap, altså ikke noe NFF ikke kan eller en autorisert regnskapsfører bidra med eller Otto Risangers årlige blekke. Jeg er heller ikke for faste ansettelser i alle kulturjobber til enhver tid. Her er det noe i arbeidets natur som gjør at det kanskje ikke er viktig, for eksempel sammenlignet med snekkere. Jeg har ingen klare svar, men er usikker på om Bals svar er riktig.

– Det blir iallfall feil dersom man skal melde seg inn for å se om det er riktig, dette er en jobb som skal gjøres mer eller fra scratch, og som dere må gjøre mer eller mindre sjøl. Det er ikke et passivt medlemskap der du betaler kontingent og kan nyte godt av alle mulige tjenester. Du får et kollektiv i ryggen, en kollektiv strategi, som kan bidra til å etablere sterkere kollektive avtaler. Man trenger innspill om hvordan man går frem. Hvor er det naturlig å starte?

– Ryggraden i LO er jo klubbene på arbeidsplassene. De eksisterer ikke innenfor kulturfeltet på samme måten; jeg ser fortsatt ikke helt nytten for oss her. Dere har allerede avtalen med Forleggerforeningen. Det å være LO-medlem i seg selv er et problem siden det er så sterkt knyttet til Arbeiderpartiet. Hadde LO blitt etablert på nytt, hadde ikke denne forbindelsen vært så sterk. Dere kan finne opp verden litt på ny nå.

– Jeg må si litt om det med klubber på arbeidsplassene: Enhetene har blitt mindre i våre dager – for eksempel kan flere grupper fra ulike arbeidsgivere organiseres i én klubb. I motsetning til dem sliter for eksempel Kritikerlaget med å få kollektive avtaler med hver og en bedrift, de må ha felles standarder. Kulturfeltet sliter altså for å få til dette og bør dra veksler på arbeiderbevegelsen. Og når det gjelder forholdet mellom LO og AP: Det kollektive medlemskapet er oppløst, men det finnes et samarbeid. Det er en stor styrke; medlemmene av norske LO har klart å holde stand. Det tjener det norske samfunnet og arbeiderne og sikrer god kontakt med tillitsvalgte over hele landet. At Høyre ikke møter her i dag, er blant annet fordi de mangler den kanalen. (LO har 900 000 medlemmer.)

Oh, my god! Men Kritikerlaget er et interessant eksempel. Hvem er kunden? Det er de store avisene. Som skal trykke anmeldelser, men det har de nesten sluttet med. Vi ser en sterk nedgang. Det kommer også til å skje med forlagene om ti år; vi er på vei inn i en helt ny verden. Jeg tror ikke det blir noen dårlig verden for folk med den spisskompetansen dere besitter. Men jeg er i tvil om gårsdagens løsninger også er løsningene i fremtiden.

Her fikk du et sammendrag av samtalen som fant sted på årsmøtet i NFF på SAS Radisson Blu Hotel lørdag 1. april. Er det riktig som det sies at politikerne vet for lite om tingenes tilstand og frilanserens behov, kan de jo starte med å lese seg opp her. Til slutt skal du få med deg noen litteraturtips:

Litteraturtips:

Guy Standing: Prekariatet

Jonas Bals: Hvem skal bygge landet?

Elin Ørjasæter: Løsarbeidersamfunnet (utgis høsten 2017)

[i] LO-sekretær Renee Rasmussen, som skal lede LO Selvstendig, var invitert til denne samtalen, men hadde dessverre ikke anledning.

Merete Franz, medlem av Oversetterutvalget og redaktør for denne bloggen

Dommen

Norsk Oversetterforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har undersøkt norske forlags omtale av oversettelser på egne nettsider og i sosiale medier. Foreningene har nedsatt en arbeidsgruppe som blant annet har gått gjennom nettsidene til 17 norske forlag. Gjennomgangen viser at norske forlag ofte omtaler oversettelser uten å oppgi opphavsmannens navn. Les mer om undersøkelsen med eksempler HER.

Arbeidsgruppens dom over forlagenes nettsider, basert på telling 12. januar 2017:

Bra:

  • Bazar følger opp normalkontraktens bestemmelse om navngiving.
  • Bokvennen/Vidarforlaget/Solum/Transit: Normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider er oppfylt. Flott at også språk og originaltittel er med.
  • Font følger systematisk og forbilledlig opp normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider. Oversetter er umiddelbart synlig og presenteres på lik linje med forfatter. (Med unntak av antologier og bøker presentert i kortform i den elektroniske katalogen.)
  • Fontini følger systematisk opp normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider (med én glipp).
  • Gyldendal følger opp normalkontraktens bestemmelse om navngiving på nettsider.
  • Juritzen: Normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider er som regel oppfylt.
  • Kagge: Normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider er som regel oppfylt, men en del tilfeller av slurv, særlig for bøker i andre kategorier enn skjønnlitteratur.
  • Mangschou følger opp normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider.
  • Oktober følger systematisk opp normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider (med noen få glipper). Oversetternavn er lett synlig på linje med forfatter.
  • Pax: Normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider er som regel oppfylt, men en del tilfeller av slurv.
  • Pelikanen følger opp normalkontraktens bestemmelse om navngiving på nettsider
  • Press: Normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider er oppfylt, med få unntak.
  • Samlaget følger stort sett opp normalkontraktens bestemmelse om navngiving, men slurver med småbarnsbøkene.

 Middels:

  • Aschehoug følger stort sett opp normalkontraktens bestemmelse om navngiving, men gjør det unødvendig vanskelig å finne frem til opplysningen om oversetterens navn. I tillegg glipper det litt oftere enn det burde, og det kunne med fordel opplyses om originaltittel/kildespråk. Tigerforlaget navngir overhodet ikke oversetter.

Dårlig:

  • Cappelen Damm slurver med å navngi oversetter, og oversetters navn er ikke umiddelbart tilgjengelig og synlig, men krever mye klikking. Manglende navngiving for halvparten av de oversatte titlene på forsiden gjør at vi ikke kan si at normalkontraktens bestemmelse om navngivelse på nettsider er fulgt.
  • Spartacus følger ikke opp normalkontraktens bestemmelse om å navngi oversetter på nettsider. Det er i tillegg umulig å se at oversettelsene er oversettelser, dersom man ikke vet det.
  • Vigmostad og Bjørke følger ikke opp normalkontraktens bestemmelse om navngivelse. Der hvor oversetterens navn er tatt med, er det i de fleste tilfellene som løpende tekst i omtalen av boka. I noen tilfeller er oversetternavnet lagt inn som et av flere forfatternavn, uten nærmere forklaring eller opplysning om at det dreier seg om en oversettelse. Forlaget har altså åpenbart ikke noe eget felt for oversetternavn i systemet som brukes. Dermed er det helt tilfeldig om den enkelte som legger inn informasjon, husker at dette skal være med.

 

Delta på aksjonen ved å legge igjen denne logoen i kommentarfeltene på sosiale medier.

 

Mye slurv på forlagenes nettsider

Oversetterforeningene har undersøkt norske forlags omtale av oversettelser på egne nettsider og i sosiale medier. En telling viser at mange forlag ikke oppfyller sine forpliktelser.

Oversettere er både skapende og utøvende kunstnere og har opphavsrett til sitt verk. Dermed har de også krav på å bli navngitt når verket markedsføres, ifølge åndsverklovens paragraf 3: «Opphavsmannen har krav på å bli navngitt slik god skikk tilsier, så vel på eksemplar av åndsverket som når det gjøres tilgjengelig for almenheten.» I Normalkontrakt for oversettelser, som Forleggerforeningen og oversetterforeningene (Norsk Oversetterforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening) har forhandlet frem, er dette ivaretatt slik: «I omtale av verket i annonser, på markedsføringseksemplarer, i bokkataloger, i omtale på forlagets nettsider m.v. skal oversetterens navn tas med såfremt det er praktisk mulig.»

NO og NFF får en del signaler fra medlemmer om at det slurves med dette, og har derfor tatt initiativ til en undersøkelse av forlagenes praksis. Gjennomgangen viser at norske forlag ofte omtaler oversettelser uten å oppgi opphavsmannens navn.

Forlagenes nettsider

Arbeidsgruppens gjennomgang av nettsidene til 17 forlag[1] viste at de fleste forlagene følger opp regelen om navngiving, men at nesten alle slurver. Tre forlag (Cappelen Damm, Spartacus, Vigmostad & Bjørke) skilte seg negativt ut. Tellingen ble foretatt 12. januar, men eksemplene som vises i dette blogginnlegget, er med ett unntak fra uke 13).

Omtale av forlagets utgivelser er hovedinnholdet på forlagenes nettsider. En stor del av titlene er oversatt, og flere av forlagene opplyser tydelig og greit om oversetternavnet, f.eks. slik:

[1] Aschehoug, Bazar, Bokvennen/Solum/Vidarforlaget/Transit, Cappelen Damm, Font, Fontini, Gyldendal, Juritzen, Kagge, Mangschou, Oktober, Pax, Pelikanen, Press, Samlaget, Spartacus og Vigmostad & Bjørke.

 

 

 

 

 

 

Dog med en glipp i dette eksempelet: Boken øverst til høyre er også oversatt. Ingen oversetternavn på forlagets nettsider, men ifølge en nettbokhandel er det Pål F. Breivik, Christian Rugstad og H.L.V. Siempre som har skrevet den norske teksten.

Andre ganger må man klikke flere ganger (typisk på et plusstegn eller en fane merket «mer info») for å få tilgang til oversetternavnet.

Trykker man på «Les hele teksten» (her hos Aschehoug), er man like klok. Man må trykke på det diskré plusstegnet for å få vite at det er Inger Gjelsvik som har oversatt denne boka.

 

Plusstegnet (dette er fra Cappelen Damm) skjuler navnet på opphavsmannen til den norske teksten (i dette tilfellet Linda Marie Vikaune).

Det er unektelig rart at en sentral opplysning som hvem det faktisk er som har skrevet en tekst, skal gjemmes bak flere klikk. Dessuten er det ikke alt som fungerer for alle nettlesere:

Dette bildet fra 12. februar viser hvordan presentasjonen så ut i Chrome på en Mac. Forlaget ble gjort oppmerksom på problemet, så nå er Henning J. Gundersens navn synlig.

Vanskelig tilgjengelig informasjon er altså regelen snarere enn unntaket hos flere forlag. Men i tillegg er det mange tilfeller hvor det glipper helt, slik at en oversettelse presenteres som om den var en norsk bok. Bare utenlandsk anmeldersitat og merkelappen «en av Tyrkias viktigste forfattere» røper at det her dreier seg om en oversettelse:

(Denne er oversatt av Ingrid Austveg Evans.)

Vil du vite hvem som har oversatt boka om Mussolini, må du forlate forlagets nettside og oppsøke en nettbokhandel. (Svaret er Henrik Eriksen.)

I enkelte tilfeller løftes en bok frem som oversettelse, men uten at vi får vite hvem som har stått for den norske teksten anmelderen altså karakteriserer som en «godt oversatt selvbiografi»:

(Denne er oversatt av Kjersti Velsand.)

Noen forlag lar nesten helt konsekvent være å oppgi navnet på oversetteren, blant dem Vigmostad og Bjørke:

(Denne boken er oversatt av Eve-Marie Lund.)

Aschehoug har stort sett med oversetternavnet på sine egne nettsider (om enn godt gjemt). Aschehoug-imprintet Tigerforlaget, derimot, presenterer konsekvent oversatte bøker som om de var skrevet på norsk):

Pussig nok kan man velge emneknaggen «oversatt» på nettsiden, men bøkene har tilsynelatende oversatt seg selv. Klikker man seg inn for å lese mer, finner man utenlandske anmeldersitater, men ingen opplysninger om oversetter. (Håp i høstfarger er oversatt av Lene Stokseth, Hemmeligheter fra et levd liv og Snø fra Brasil av Roskva Koritzinsky. Sistnevnte ble for øvrig først utgitt med anonym oversetter og uten opplysning om at boka var oversatt via engelsk.)

Og dette smitter selvsagt over på moderforlagets nettsider – denne boken er oversatt av Kathrine Hake-Steffensen:

Arbeidsgruppens dom over forlagenes nettsider kan du finne her.

 Forlagenes omtale av oversettelser i sosiale medier

Arbeidsgruppen undersøkte forlagenes bruk av Facebook og Instagram. På Instagram fant vi at forlagene reklamerer for oversatte bøker uten å oppgi oversetternavn, oversetteren nevnes bare helt unntaksvis (i forbindelse med prisnominasjoner o.l.). Samlaget nevner oversetteren en del ganger (særlig Kristin Sørsdal), men heller ikke her er oversetter nevnt i alle innlegg. På Facebook fant vi hos absolutt alle forlagene omtaler av oversettelser («endelig ute på norsk», «NY Times bestselger i norsk utgave», osv.) som manglet oversetternavn. De fleste forlagene har i ett eller et par tilfeller nevnt eller tagget en oversetter, men det forandrer ikke inntrykket av at det er mye slurv her.

Font forlag har de beste nettsidene, men slurver på Facebook:

(Gåten er oversatt av Marius Middelthon, Ildbarnet av Tore Aurstad.)

NTB har ikke tatt med oversetterens navn, og forlaget bøter ikke på det i sitt innlegg:

Samlaget fremhever ofte Ferrante-oversetter Kristin Sørsdal, men ikke alltid:

(I Svikne dagar er for øvrig oversetterens navn bare oppgitt på smussomslaget, det glimrer med sitt fravær i selve boken.)

I NRK-saken Oktober her lenker til, er oversetternavnene med ­– men forlaget tagger bare forfatteren og glemmer sin egen oversetter (Tor Tveite).

 

Delta på aksjonen ved å legge igjen denne logoen i kommentarfeltene på sosiale medier.

 

 

 

Frilanseren – den nye løsarbeideren?

Årsmøtehelgen står for døren i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Oversetternes første fagbolk setter søkelyset på frilanserens velferdsrettigheter.

Elin Ørjasæter og Jonas Bals
Andelen selvstendig næringsdrivende er i vekst i hele den vestlige verden. Flere kan være sin egen herre og jobbe når de vil, hvor de vil og med det de er mest interessert i, hevder optimistene.  Professor Guy Standing, som skrev boka Prekariatet hevder at veksten i næringsdrivende handler om marginalisering, ikke selvrealisering.

Prekariatet er en samfunnsklasse i rask vekst, de kan ikle seg fine titler som konsulent, frilanser eller gründer. Men egentlig er dette de nye løsarbeiderne, en stor, ulykkelig og fattig klasse i den digitale økonomien, mener Standing. Veksten i prekariatet er teknologidrevet, hevder Elin Ørjasæter, og derfor er også veksten vanskelig å stoppe.

Jonas Bals kan fortelle hvordan en hel bransje, byggebransjen, allerede er ødelagt ved at løsarbeidere har fortrengt de fast ansatte. Kan det samme skje med forlagsbransjen, en bransje vi forbinder med kultur og kunnskap, fjernt fra byggeplassene Jonas Bals snakker om?

Problemet er at velferdsordningene ikke oppdateres raskt nok til nye modeller for arbeid, mener oversetterutvalget i NFF. De ønsker bedre vilkår for selvstendig næringsdrivende og frilansere. Ørjasæter har ingen tro på at politikerne vil ta seg råd til bedre velferdsytelser for selvstendig næringsdrivende.

Bør vi forfattere og oversettere ruste oss for utviklingen, snarere enn å jamre over den?

Jonas Bals – rådgiver for parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet og forfatter av boka Hvem skal bygge landet?

Elin Ørjasæter – forfatter og skribent, utgir  Løsarbeidersamfunnet i august, en bok hun skriver sammen med tidl. Fafo-forsker Line Eldring

Samtaleleder: Merete Røsvik Granlund – kritiker og litteraturviter

Oversetter John Gottman seg selv til norsk?

Bok365 presenterer månedlig en oversikt over bestselgende oversatt sakprosa. På førsteplass i februar finner vi John Gottmans samlivsbok Det kvinner vil ha, det menn vil ha. Boka er oversatt, ja vel. Men hvem har oversatt den?

Dette er ingen uvanlig hendelse. Bok365 er heller ikke alene om å glemme oversetteren, en slepphendthet som  treffer skjønn- og faglitterære utgivelser med samme styrke.

Både Norsk oversetterforening og Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening får en del henvendelser om manglende navngiving, og i 2016 tok foreningene initiativet til en innsats på området.

Hedda Vormeland fra NO og Camilla Larsen fra NFF fikk i oppdrag å undersøke hvordan det egentlig står til. I januar 2017 ble det foretatt en telling, hvor det ble sett på omtale av oversatt litteratur. Foreningenes utsendte undersøkte forlagenes nettsider og så i tillegg på avisanmeldelser og forlagenes kontoer på Facebook og Instagram. Tellingen bekreftet inntrykket av at det er mye slurv og resulterte i en rapport der det ble dokumentert hvordan forlagene overholder (eller ikke overholder) plikten de har i henhold til normalkontrakten på hhv. nettsider og sosiale medier. For enkelte forlag var resultatet skuffende, og det er dette som er utgangspunktet for saken som stod på trykk i Klassekampen denne uken.

Her kan du lese artikkelen i sin helhet:

Norske forlag anklages for å usynliggjøre oversetterne på nettsidene sine.

Oversette oversettere

Norske oversettere mener flere forlag begår avtalebrudd når de unnlater å nevne oversetterens navn i bokomtalene på sine nettsider.

Av Dag Eivind Undheim Larsen

Klassekampen 28. mars 2017

– Når et oversatt verk blir omtalt, enten det er på forlagenes nettsider eller sosiale medier, skal det også komme klart fram hvem som har oversatt boka, sier oversetter Hedda Vormeland.

Norsk oversetterforening (NO) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) har tatt initiativ til en kartlegging av norske forlags nettsider, og en telling viser at oversatte bøker ofte omtales uten at oversetterens navn blir nevnt.

Verstinger

Blant verstingene i klassen finner vi renommerte forlag som Cappelen Damm, Spartacus og Vigmostad & Bjørke.

Hedda Vormeland mener forlagene gjør seg skyldig i brudd på samarbeidsavtalen mellom norske forleggere og oversettere, som går under navnet «normalkontrakten».

– Enkelte forlag lar nesten konsekvent være å oppgi oversetternavn i omtalen av oversatte bøker. Men i normalkontrakten går det klart fram at oversetterens navn skal oppgis i omtalen av verkene, sier hun, og forteller at de to norske oversetterforeningene nå planlegger en kampanje for å få mer oppmerksomhet om dette.

Praktisk mulig?

Normalkontrakten er en samarbeidsavtale mellom norske forleggere og norske oversettere. Avtalen har et eget punkt om navneangivelse. Her heter det at:

«I omtale av verket i annonser, på markedsføringseksemplarer, i bokkataloger, i omtale på forlagets nettsider mv. skal oversetterens navn tas med såfremt det er praktisk mulig.»

– Kan det ikke være praktisk vanskelig alltid å skulle nevne oversetterens navn?

– Jeg kan ikke skjønne at det skal være et problem. De har jo alltid med navnet på illustratørene i bokomtalene, sier Vormeland. – Å nevne oversetterens navn handler ikke bare om gi yrkesgruppa mer oppmerksomhet, påpeker Vormeland. – Det er også viktig forbrukerinformasjon. Klassiske verk finnes ofte i flere versjoner, og vil man lese en av Jane Austens romaner, kan det være greit å vite om det er en oversettelse fra 1930 eller Merete Alfsens oversettelse fra vår egen tid, man har med å gjøre.

– Ingen versting

Tone Hansen, informasjonssjef i forlaget Cappelen Damm, medgir at navnet på oversetterne kunne kommet tydeligere fram forlagets nettsider.

– Dette er noe vi arbeider med, sier hun.

Men hun liker ikke at Cappelen Damm har havnet på en verstingliste.

– Jeg må få understreke at oversetterens navn faktisk er oppgitt på våre nettsider når vi presenterer oversatt litteratur: Dersom man trykker på plusstegnet under rubrikken «utgivelsesår», kommer også oversetterens navn til syne. I vår digitale verden forstår de fleste at det kommer mer informasjon når man trykker på et plusstegn.

Hansen avviser også at de har brutt normalkontrakten.

– Poenget mitt er at vi faktisk opplyser om oversetterens navn, derfor blir det også feil å plassere oss blant de dårligste i klassen, sier hun.

 

Jon Rognlien: Hvorfor oversettere er verdens beste venner

Å snakke med oversettere er noe ganske annet enn å snakke med for eksempel kritikere, forfattere, journalister eller politikere. Det er bedre, mye bedre. Hva kan det komme av? Kanskje av at oversetterne tilhører et mystisk, hemmelig selskap de muligens ikke engang selv er klar over at finnes?

Det oversettere driver med, har betydning for deres personlighet langt utover det mange andre jobber har. Oversettelse er ikke bare et intellektuelt arbeid, en måte å tjene til livets opphold på, et viktig verktøy for å utvikle forståelsen mellom ulike folkeslag og kulturer fra alle steder og tider. Oversettelse er også en livsstil, en levemåte, et tankesett, et livssyn.

Jeg er sikker på at utøvelsen av dette yrket, denne profesjonen, dette håndverket, denne kunsten, – har positive effekter på mentaliteten hos utøverne. Innsikt i hva som skjer under oversettelse, både på et bevisst og et ubevisst plan, både teoretisk og praktisk, er viktige utvidelser av menneskenes forstand.

Praksis i yrket, med stadig skiftende saksområder, språklige uttrykksmåter og ulike kundegrupper, gir oversetterne tilgang til vidsyn og toleranse.

Min praksis som oversetter, kritiker, journalist og kommentator gjør at jeg møter alle slags folk og fe, alle slags yrkesgrupper, i den litterære verden. Denne verdenen kalles til tider «Det litterære kretsløp» eller «Den litterære andedam», alt ettersom man ønsker å se den som noe stort og organisk, eller som noe litt barnslig og sølete. Begge deler er selvfølgelig riktig – og det er nettopp slikt en oversetter vet. Tilværelsen, tankene, språket, litteraturen kan ikke reduseres til legoklosser som settes sammen på hvilke som helst måter. Oversettere ferdes i flerdimensjonale landskap, i lys og mørke, men det betyr ikke at det er hvor som helst.

Samvær

Å være sammen med oversettere er overraskende annerledes enn å frekventere forfattere. Det gjelder både forfattere av sakprosa og skjønnlitteratur, både de virkelighetslitterære og de som produserer fantasifigurer. Det er også annerledes enn å henge med kritikere og forlagsansatte. Dette er selvfølgelig en grov tilsnikelse, ikke minst fordi mange opererer i flere av feltene. Tettheten av litterære blandingsmisbrukere er større enn de rendyrkede kulturplantene. Uten ugress, ingen litteratur.

I forenklingens tegn kan vi likevel si noe generelt, for å fremheve det spesielle ved oversettere. De andre gruppene som er nevnt – kritikere, forleggere, forfattere, journalister – er folk som vil noe, som skal noe, som MÅ noe.

  • De er ambisiøse, de har begjær.
  • De vil opp, de vil fram.
  • De ønsker å bli forstått som unike.
  • De ønsker å gjøre en forskjell (som det heter, litt haltende oversatt).
  • De vil virke, i virkeligheten.
  • Når de ikke virker, drukner de – i alkohol og selvforakt.

Og hva er det da oversettere vil?

Oversettere har ofte en fryktløs holdning til det ukjente. De er vant til å bli leid inn til vanskelige, uoversiktlige oppdrag som kan føre dem inn på nye stier gjennom villniset. De vet at det finnes slanger og skorpioner i jungelen. De har hjelpemidler, men må mest av alt stole på egen kløkt, egen intuisjon. Hvert oppdrag gir ny mening, nye meninger som skal forvaltes og overføres fra én hjerne til mange andre. Kunnskapen om hvordan slik overføring foregår, er et ypperlig middel mot eksistensiell angst.

Der en forfatter tynges ned av byrden av hvor ubetydelig det forjettede livet som kunstner faktisk er, og hvor uhåndgripelig løftet om litterær apoteose (guddommeliggjøring gjennom kåringer og priser) viser seg å være, vil en oversetter ha sikret seg den beste tilskuerplassen for å se den uteblitte apoteosens traurige drama utspille seg Off-Broadway. Drømmen om å nyte aristokratiske privilegier, rikdom og berømmelse, alt dette som får forfattere til å sprelle på de litterære skråbredder, er oversetteren spart for. Oversettere, også de som begår store, litterære bragder, blir som regel glemt. Dermed kan oversetteren nyte fra publikumsområdet eller i kulissene. Eller kanskje aller helst som sufflør. Den som sitter skjult for publikum og sikrer at replikkene faller på rett plass.

Oversetteren kan lettere slappe av. Oversetteren har muligheten for å oppnå den dyktige, erfarne håndverkerens faglige komfort – roen man får nyte som frukt av en stadig foranderlig, økende, og overraskende utvikling i sin egen horisont.

For en forfatter er ikke denne komforten uten videre så lett tilgjengelig. Forfatterne martres av stadig å måtte finne på noe nytt, den vanskelige andreboka, tredjeboka, femteboka og sekstendeboka. Skal de være tro mot seg selv eller overraske publikum med nyskapning? Er de i stand til å skape nytt eller dømt til å skrive samme boka enda en gang? Når Hamsun kunne karakteriseres som «A One-Book Writer» av sin amerikanske forlegger, hva da med stakkars meg?

Det er langt mellom forfattere som jobber med så ulike emner som de fleste oversettere gjør. Kanskje noen barne- og ungdomsforfattere, de proffeste av dem, får sjansen til å være med på like mye rart, men iallfall ikke i den samme, overveldende mengden. Oversettere får servert i fanget alt det tematiske og stilistiske mangfoldet som forfattere fortvilet kaver etter.

De beste vennene

Oversettere er de beste vennene fordi de er trent opp av de stadige utfordringene av egne evner og kyndighet. Det er sunt for sjela å erkjenne at man kommer til kort, gang på gang, gjerne flere ganger om dagen. Det er sunt for toleransen å streve etter utvidelse av de språklige horisontene, å foreta hyppige stup ned i obskure felter av menneskelig adferd og dyrenes liv, i alle slags historiske omgivelser. Det er sunt å skaffe fakta om utdaterte maskiner, imaginære oppfinnelser, fremtidsdrømmende nybrottsteknologier og nedstøvete konflikter. Oversettere får muligheten til å holde det nysgjerrige barnet i seg lys levende mye lenger enn en gjennomsnittsvoksen kan.

Oversettere brennes på bålet av totalitære tyranner. Oversettere er i dyp slekt med de antiautoritære, de udogmatiske, de skeptiske tradisjonene. De vantro, de pragmatiske, de tolerante. Tryllekunstnere og detektiver. Folk som Michel de Montaigne, Giordano Bruno, dragomannen i Levanten, jødiske lærde som dukker ned i fortolkning og gransking av mer eller mindre hellige tekster. Den rastløse, evige forskningen i koder og tegn. Bærere av lys inn i mørke.

Denne pragmatiske, skeptiske ånden er tilgjengelig for alle og enhver, den koster ikke penger, den blir aldri nedslitt, og den tar deg med til steder både inni deg og ute i verden. Derfor er det alltid substans å hente i samvær med oversettere.

Joda, det foregår også lunkent småprat om dagligdagse ting oversettere imellom. Og det forekommer spisse albuer, selvskryt og baktalelser. Men det var ikke det vi snakket om akkurat nå.

Denne teksten er en omarbeidet versjon av en tale holdt på NFFOs oversetterseminar i november 2016, under tittelen «En god start på dagen». Ha derfor unnskyldt det noe hektiske preget av festtale.

Jon Rognlien, f. 1960, bosatt i Oslo, har oversatt skjønnlitteratur, sakprosa, artikler, tegneserier og filmer siden 1980, har hovedfag i italiensk språk og litteratur fra UiO, anmelder litteratur og skriver kommentarer i Dagbladet, er deltid hjelpemontør elektro og var forfatter av Den store ml-boka – norsk maoisme sett nedenfra.

 

 

Dag Johnsen: Om ei Juridisk ordliste som ikke bør glemmes

Nikolai Gjelsvik
Nicolaus Gjelsvik (Kilde: SNL)

Nicolaus Gjelsvik var fra Sunnfjord og ble professor i juss ved Universitetet (i Kristiania) i 1906. I boka Von og veg, som kom ut det året han døde, i 1938, skriver han at da han tok juridikum i 27-års alderen, fikk han oppgaven «Om fordele og mangler ved en kodifikation af civilretten», og i besvarelsen ble han nødt til å skrive at disse kodifikationane gikk naturlig sammen med «revolutionsaarhundredets doktrinære tro paa lovens almagt til menneskehedens lyksaliggjørelelse».» Å skrive sånt syns han var så fælt at ved siden av jussen ble målsaka svært viktig for han. Så dårlig norsk skulle studentene hans slippe å skrive!

von-og-vegVon og veg har som undertittel «Norsk målføring – Norsk eller latinsk stilgrunnlag – Nokre ord til ettertanke for målfolk og bokmålsfolk». Siden det er litt seint å skrive bokmelding (anmeldelse) cirka 80 år etter at boka kom ut, skal jeg holde meg fra å kommentere Gjelsviks i-mål, utrettelige kamp mot s-genitiven og den aasenske skepsisen til bydialektene. Men han har også mange eksempler på dårlig nynorsk (noe de som blir satt til å skrive stortingsdokumenter bør merke seg). På 80 år skjer det mye med et språk, og det har det gjort med begge skriftspråkene våre.

I Juridisk ordliste, som jeg hadde mye glede av da jeg oversatte Hegels bok Rettsfilosofien, skriver Gjelsvik: «I rettsmaalet som i anna maal er ikkje ordi det vandaste, men sjølve stilen. Rettstankane er jamnast enkle og klaare i seg sjølv. Det gjeld berre aa gjeve dei ei enkel og klaar form.»

Nå er ikke jurister kjent for å være dem som er flinkest til å følge dette. Og filosofer og teologer er vanligvis ikke bedre. Men skal en oversettelse bli god, må en nettopp følge Gjelsviks råd. Særlig i filosofi, for filosofien skal jo befatte seg med tanker, og en tanke kan uttrykkes på alle språk og på mange måter på hvert språk. Om de gamle grekerne hadde brukt vårt språk slik det nå er, ville de selvsagt ikke sagt ting så innfløkt eller krøkkete som det blir gjort i enkelte oversettelser. Og blir oversettelsen uforståelig, behøver det ikke å være fordi originalen ikke er til å forstå, men simpelthen fordi oversetteren ikke har forstått det han eller hun oversetter eller ikke er kjent med «dei fyremunene det norske maalet hev», for å sitere Gjelsvik. Er det derimot bare babbel i originalen, bør nok også oversettelsen være bablete. Men da er det ikke filosofi, selv om det gir seg ut for det.

Gjelsviks poeng var at norsk har et eget stilgrunnlag. Stilgrunnlaget finner vi i den muntlige talen, i dialektene. Og det norske språket er svært godt til å uttrykke tanker med, mente han. Spørsmålet en oversetter bør stille seg er: Ville jeg ha sagt det sånn? Uttrykker jeg meg sånn når jeg snakker med noen?

Det foreligger en fordom hos akademikere om at en kan gjengi en gammel tekst «helt korrekt». Men da glemmer en at det språket de gamle skrev i, på samme måte som språket vårt, hadde sine begrensninger. Språket gjenspeilte tidsånden, og den var en annen enn vår tids ånd. Vi lever her og nå, «Uansett er ethvert individ barn av sin tid, og slik er også filosofien sin egen tid fattet i tanker» heter det hos Hegel. Språket et åndens tilvære, sier han flere andre steder, og er det sant, så må vår tids ånd fattes i vår tids språk. Og den ånden som ga seg uttrykk i klassiske tekster, må også kunne uttrykkes på vårt språk. Ellers er det ingen vits i å oversette, en bør heller bruke tida på å arrangere kurs i fremmede og døde språk.

Om Gjelsvik hadde lest Hegel, er ikke interessant her. Men det er samme slags tanker det gis uttrykk for. Og dette er noe alle som bruker språket – og det gjør jo alle, og særlig de som setter ord på tanker som var uttrykt på en annen måte, et annet sted og i en annen tid – bør tenke gjennom. Og Gjelsviks bøker gir mat til tanken. Derfor denne svært forsinkete bokmeldinga.

dag-johnsen

Dag Johnsen er magister i filosofi. Han har mellom annet vært byråkrat i tillegg til filosofilærer, og er nå pensjonist (og oversetter av noen sentrale verker av Hegel utgitt på Vidarforlaget).

– Hur lenge ska vi straffast for at vi gillar vårt jobb?

Det var spørsmålet Olav Fumarola Unsgaard stilte på oversetternes fagpolitiske seminar i høst.

Det har gått en stund siden den gang, men det er overhodet ingen grunn til ikke å legge ut denne teksten nå. Situasjonen er den samme for frilansere over det ganske land, og Oversetterutvalget i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening tar opp tråden igjen med en debattsamtale på NFFs årsmøte i april, under tittelen «Frilanseren – den nye løsarbeideren?». I panelet sitter Jonas Bals (rådgiver for parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet og forfatter av boka Hvem skal bygge landet?) og Elin Ørjasæter (forfatter og skribent, utgir boka Løsarbeidersamfunnet i august). Samtalen ledes av kritiker og litteraturviter Merete Røsvik Granlund. Du får lese mer om hvordan det gikk her på bloggen etter årsmøtet.

Men tilbake til høstens fagpolitiske seminar, som ble arrangert av på Norsk oversetterforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og åpnet ballet da de audiovisuelle teksterne og de skjønn- og faglitterære oversetterne kom sammen for å feire Hieronymusdagen i Oslo den 29. september i fjor.

Norsk oversetterhistorie

Bjørn Herrmann
Bjørn Herrmann

Innledningsvis kåserte nestleder i Norsk oversetterforening Bjørn Herrmann om den legendariske Oversetteraksjonen som ble arrangert i 2006, og som har 10-årsjubileum i år. Hermann var selv leder av Norsk oversetterforening den gang og trakk opp linjene fra målet om å inngå en avtale med Forleggerforeningen som ble formulert i 1948, til den første normalkontrakten var på plass i 1972 – 25 år senere. I 1952 ble den første Bastianprisen utdelt, fikk vi vite. Prisen har utvilsomt bidratt til en kvalitetsøkning på skjønnlitterære oversettelser, påpekte Hermann. I 1991 ble det gjennomført en første oversetteraksjon, men det var ikke før i 2006 at kravene fra 1991 ble innfridd.

En felles oversetteridentitet

Oversetteraksjonen i 2006 ble så vellykket fordi oversetterne allerede hadde en felles identitet og, i motsetning til andre europeiske foreninger, «en avtale å si opp». Norske oversettere er godt stilt, vi er en del av et system som er gjennomsyret av avtaler. «Det nytter å ta grep,» sa Herrmann.

Et av utgangspunktene for aksjonen var at forlagene nektet å betale for mellomrommene i oversettelsene. På denne tiden ble oversettelsene levert på diskett, under aksjonen ble tekstene levert inn til forlagene uten mellomrom (sic!). Dette var kun ett av flere kreative tiltak som ble iverksatt. Det ble trykket opp Pokémon-kort med bilder av forleggerne på, oversettelser av hele manus ble levert inn i papirbunker til forlagene, fraktet rundt av aksjonens egne sykkelbud og det ble arrangert gateteater på Sehestedsplass. I det hele tatt var det en lystig aksjon som ikke bar preg av klaging og syting. Det var konstruktive meldinger med glimt i øyet og en utpreget lagånd som preget Oversetteraksjonen.

Oversetteraksjonen 2006 ble en ubetinget suksess. Oversetterne fikk gjennomslag for alle sine krav overfor Den norske forleggerforening. Bjørn Hermann forteller at det var lærerikt og morsomt å få bli med på arbeidet med å utforme den nye avtalen, en avtale som fortsatt funker godt i dag, og som vi alle nyter godt av.

Se til utlandet

For å verne om det gode avtaleverket vi har i dag, er det vesentlig at vi følger med på hva som skjer i landene rundt oss, presiserte Bjørn Hermann. I dag er det Sverige som har de dårligste avtalene i Norden, mens danskene er i støtet. Spesielt når det gjelder opphavsretten. Og er det noe vi kan være helt sikre på, så er det at EUs opphavsrett kommer hit til Norge også. Det er viktig at vi informerer oss og forsøker å forstå og påvirke der vi slipper til – for eksempel via CEATL, European Council og Literary Translator’s Associations.

Er vi det nye prekariatet?

fumola
Olav Fumarola Unsgaard

Neste taler var forlagsredaktør og frilans sakprosajournalist Olav Fumarola Unsgaard fra Sverige. Er oversetterne informasjonsøkonomiens prekariat, var spørsmålet han stilte. Han pekte på en rekke utfordringer: ny teknologi (ingen har funnet frem til en tilfredsstillende løsning for hvordan aviser og tidsskrifter skal ta seg betalt på nett) og endrede lesevaner (alt finnes på ett sted, på elektroniske enheter). Og for oversetternes del: Det leses mer på engelsk (i tilfellet Ferrantes Napoli-kvartett var det mange som leste første bok på morsmålet, men som leste de neste på engelsk så de slapp å vente) og internasjonale bestselgere slippes samtidig, noe som har gitt oss fenomenet hurtigoversettelse. I tillegg kommer at bokhandlerne ikke lenger velger bøker selv, forlagene trenger flere bestselgere i året for at hjulene skal gå rundt; antall fysiske bokhandler er kraftig redusert og utgivelsene har en mye kortere eksponeringstid. I mange land er det markedsliberalismen som styrer. Det er i dette økosystemet oversetterne befinner seg i dag, påpekte Fumarola Unsgaard og fremhevet viktigheten av at det stadig økende antall frilansere organiserer seg. «Det er viktig å danne forbund, slik at man blir et tall i statistikken, som er den viktigste indikasjonen på tingenes tilstand, sa Fumarola Unsgaard. «Ikke minst for å dele og spre gode ideer og skape en felles identitet.» Her refererte han til den vellykkede Oversetteraksjonen i 2006.

Oversetteren Ordenes ridder

Neste punkt på programmet var en panelsamtale som ble ledet av oversetter Hedda Vormeland, og i panelet satt forlagssjef Trond Petter Hinrichsen, FAFO-forskere Lilja Mósesdóttir og Kristine Nergaard samt oversettere Jon Rognlien og Johannes de Vries. «Ordenes ridder – trenger vi frilanseren, hva trenger frilanseren?»

Jon Rognlien har ordet.
Jon Rognlien har ordet.

Neergaard sa at frilansere i Norge stort sett er høyt utdannet og godt organisert. De tilhører gjerne et yrkesfellesskap, blant annet basert på sertifiseringer. Johannes de Vries beskrev teksternes virkelighet som Ville Vesten; lønnsforholdene er blitt mye dårligere. Teksterstanden følger akkurat nå utviklingen i NRK med argusøyne. Jon Rognlien påpekte at oversetterne har kjempet for å slippe unna forlagsbransjens føydalisme. Vi må kreve respekt for kollektive løsninger, sa han. Og oppfordret alle til å holde øye med den nye trenden der teksterbyråmodellen også gjør seg gjeldende i forlagsbransjen. Og Mósesdóttir fra FAFO hevdet på sin side at frilansere flest setter pris på friheten sin, men synes at de betaler dyrt for den.

Samvirkelag – fremtidens løsning?

Mósesdóttir hadde i det hele tatt flere viktige budskap. For det første, sa hun, kan vi forvente et økt antall enkeltpersonforetak i tiden fremover, parallelt med at oppdragsgiverne blir færre og de sosiale rettighetene blir dårligere. Lønnsmottagende frilansere har bedre rettigheter enn enkeltpersonforetakene. Følgelig anbefalte hun selskapsformen samvirkelag, som per definisjon er en økonomisk organisasjon som skal arbeide for å bedre medlemmenes økonomiske stilling.

Ansvarsfraskrivelsessyndromet

Oversetterne
Bjørn Herrmann og oversetterne

Rognlien snakket om det han kalte «ansvarsfraskrivelsessyndromet» og siktet både til helse- og pensjonsordningene (eller mangelen på dem) og kvaliteten på oversettelsene (forlagene er raskt ute med å gi eksterne vaskere og oversettere skylden når ting går galt). De Vries skjøt inn at det viser seg at dette med kvalitet likevel ikke er så viktig, når kvalitet koster.

Det var bred enighet i panelet om at for å komme de ulike problemene til livs, er det viktig at samfunnet (myndighetene) eller svært sterke interesseorganisasjoner stiller krav. Økt kunnskap og bevisstgjøring er nødvendig både blant frilanserne og oppdragsgiverne. Forhandlingsmakt er en vesentlig faktor, ble det sagt, og her stiller panelet seg bak forrige taler Olav Fumarola Unsgaard.

– Språkvaskerne inn på kolofonsidene!

Flere meldte seg til orde i ordskiftet etter panelsamtalen: Ika Kaminka uttalte at vi oversettere bør bli mye flinkere til å snakke om økonomien i det vi gjør. Samtaleleder Hedda Vormeland talte språkvaskernes sak: De bør få timebetaling. I den påfølgende diskusjonen kom det frem flere synspunkter, blant annet at språkvaskerne burde hatt en fagforening i ryggen. Det burde gjennomføres en spørreundersøkelse som avdekker hva språkvaskerne egentlig tjener. Og språkvaskerne bør få en velfortjent plass på kolofonsidene.

arrkom
Arrangementskomiteen ved Kari Engen, Guro Dimmen og Kristin Gjerpe.

Det fagpolitiske seminaret ble til slutt oppsummert av juridisk rådgiver i NFF Jan Terje Helmli. Han påpekte at oversetterhonoraret i dag er 36 prosent høyere enn det ville vært om ikke Oversetteraksjonen ville vært gjennomført i 2006. «Vi må verken undergrave oss selv eller fellesskapet. Vi må forvalte godt det eksisterende avtalegrunnlaget,» var ordene han rundet av med.

Stor takk til Guro Dimmen, Kari Engen, Kristin Gjerpe og Hilde Lyng, som sørget for et godt og opplysende seminar i anledning Oversetterdagen 2016.

Et utdrag av denne teksten sto første gang på trykk i NFF-Bulletin 3/2016.

«Oversatt, men ikke oversett» – faglig og festlig

Onsdag 14. februar gikk arrangementsserien «Oversatt, men ikke oversett» av stabelen for 18. gang, på Litteraturhuset i Bergen.

«Oversatt, men ikke oversett» finansieres av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk oversetterforening og ble opprinnelig initiert av oversetter Lene Stokseth, som fortsatt holder i tøylene. – Hovedmålsettingen med arrangementene er å løfte fram oversettermiljøet på Vestlandet og å gjøre arbeidsmetoder og resultater fra oversetteryrket kjent blant et bredt publikum, forteller Stokseth. – Og det har vi lyktes med. Oversetterne i regionen kjenner sin besøkstid, noe som gjør det veldig motiverende for meg å jobbe med dette.

God oppslutning og stor faglig bredde

Lene Stokseth
Lene Stokseth

Pinlige tabber og fantastisk fagformidling. Russisk homofili og finsk-norske kulturforskjeller. Islandske perler og kinesiske misforståelser. Dette er noen av overskriftene fra «Oversatt, men ikke oversett» det siste året. Temaene favner bredt, og det er ingen tvil om at arrangementsserien fungerer som et godt utstillingsvindu for oversetteriet.

Oversetteren Hedda Vormeland og forfatteren Kristin Fridtun har stilt opp. Den prisbelønte teksteren Marianne Hagen og Annelise Ly fra fagspråk og interkulturell kommunikasjon ved NHH har stilt opp. Og det har også professor Annjo Greenall fra NTNU, russiskoversetteren Dina Roll-Hansen og forfatteren Bjørn Sortland. Listen er lang og god.

Tettere på Lindgren

I første akt denne kvelden i februar fikk vi høre om forfatter og oversetter Agnes-Margrethe Bjorvands arbeid med nyoversettelsen av Astrid Lindgrens Pippi-bøker. Bjorvand fortalte at hennes største motivasjon i dette arbeidet var å tette igjen alle hullene – få passasjer som tidligere er utelatt i oversettelsene, med i de nye norske utgavene. De tidligere norske utgavene var faktisk både 20 og 40 sider kortere enn originalene.

agnes-margrethe-bjorvand
Agnes-Margrethe Bjorvand

For det har seg nemlig sånn at både Håkon Bjerre, som oversatte Pippi til norsk første gang i 1946, og Jo Tenfjord, som oversatte en samleutgave av alle Pippi-bøkene på 1960-tallet, både utelot avsnitt som var av vesentlig betydning, og ellers også tok seg friheter som i stor utstrekning endret på hendelser og karakteristikkene av Pippi, Tommy og Annika. Annerledes-jenta Pippi er ikke så veldig annerledes hos Bjerre, fortalte Bjorvand.

I arbeidet med nyoversettelsen har hun primært forholdt seg til de svenske originalene og holdt et øye med endringer Astrid Lindgren selv har foretatt i teksten gjennom årenes løp.

Hvorfor nyoversette?

Det finnes noen opplagte grunner til at behovet for en nyoversettelse har tvunget seg frem. I Bjerres utgave bodde Pippi i Utsikten, og ikke i Villa Villekulla, som norske barn senere fikk stifte bekjentskap med da tv-serien ble vist på NRK. Diskrepans altså. Jo Tenfjord endret dette allerede i sin versjon.

Vi fikk også høre at der Pippi snakker veslevoksent (i motsetning til Tommy og Annika) og bruker pronomenet «man», har dette tidligere blitt skrevet om. Og poenget med at Pippi er en merkelig voksen i barnekropp, går tapt. Autoriteten hun påberoper seg, forsvinner.

Redundans, Lindgren-ord og småord

Bjorvand viste også til eksempler på at Bjerre og Tenfjord ikke beholdt typiske Lindgren-ord (som «förfärligt» og «förskräckligt» og «märklig», «märkvärdig» og «underligt») i sine tekster, noe som antakelig skyldes at de ikke hadde den oversikten over Astrid Lindgrens forfatterskap som vi tross alt har i dag.

Videre bruker Lindgren bevisst gjentakelse som et poetisk virkemiddel i sine bøker. Bjerre og Tenfjord hopper glatt over dem. De tar heller ikke med de mange muntlige småordene som er så typiske for Lindgrens skrivestil.

Lindgren-biograf og -oversetter

2015 ble et travelt år for Agnes-Margrethe Bjorvand. Ikke bare nyoversatte hun Pippi-bøkene og skrev etterord i nyutgivelsen av flere andre av Lindgrens kjente og kjære bøker, hun oversatte også Jens Andersens nye Astrid Lindgren-biografi fra dansk og skrev sin egen biografi om Astrid Lindgren. Bjorvand viste frem både Lisa Aisatos nydelige illustrasjoner fra denne biografien, som i første rekke henvender seg til barn, i tillegg til Ingrid Nymans friske Pippi-tegninger.

– Bøker er utilgjengelige for barn hvis vi ikke gjør dem tilgjengelige for dem, avsluttet Agnes-Margrethe Bjorvand. Der har hun gjort en solid innsats for fremtidige lesere av Astrid Lindgren. Bjorvands nye oversettelser tar godt vare på Lindgrens forfatterskap og gjør det til en fryd å lese bøkene høyt.

Til helvete med Dante – Work in Progress

I andre akt tok oversetter og vinner av Bastianprisen Erik Ringen oss med på en reise gjennom sin gjendiktning av Dantes Den guddommelige komedie. Ringen mente at det var betryggende å åpne med hornmusikk, og startet ballet med å vise et opptak fra Roberto Benignis storstilte Dante-show, som han for noen år siden turnerte med i Italia. For mens vi lærte om Dante under tvang på skolebenken, er italienerne blussende stolte av sin Dante, kunne Ringen fortelle.

Italienernes Ivar Aaasen

Som Ivar Aasen gjorde her i til lands, samlet også Dante italienske dialekter med mål om å skape en nasjonsfølelse. På Dantes tid, 1300-tallet, var det ikke vanlig å skrive litteratur på italiensk, det var latin som regjerte. Dante la grunnsteinen for det normerte italienske språket, slik vi kjenner det i dag.

I Den guddommelige komedie går Dante dessuten enda lenger for å appellere til leserne; han benytter seg av flest mulige italienske stedsnavn i de mange metaforene for å gi leseren en følelse av tilhørighet. Det funket, skal vi tro Ringen, for det finnes 850 håndskrevne kopier av komedien fra 1300- og 1400-tallet, noe som tyder på stor interesse.

Trøblete enderim

Komedien er skrevet med enderim, noe som ikke kan beholdes i den norske versjonen uten at det går på bekostning av innholdet. Enderimene er beholdt i den eldste nynorskversjonen (mens den nyere og komplette, utført av Magnus Ulleland, ikke har det) og dessuten i en av de danske versjonene. Erik Ringen har ofret enderimet for en god gjengivelse av innholdet.

– Jeg har hele tiden tenkt at jeg har hatt en tøffere jobb enn Dante, spøkte Ringen. – Dante var nemlig en ordentlig sleiping!

Erik Ringen
Erik Ringen

Med dette siktet han til Dantes flittige bruk av assimilasjon. Dante slo sammen ord som sluttet og begynte på en vokal der antall stavelser i strofene ikke gikk opp, noe som vanskelig lar seg gjøre på norsk. Men siden et av de viktigste målene under gjendiktningen er å pakke den norske versjonen inn i samme antall stavelser som Dante, veksler Ringen mellom «men’ske» og «menneske» og «him’len» og «himmelen».

– Jeg er misunnelig på den som får gjendikte til nynorsk, utbrøt Ringen og påpekte at det ikke finnes mange språk som har så mange stavelser som bokmål, og trakk frem ordet «kjærlighet» som eksempel (kjær-lig-het kontra li-ebe, a-mour, love …).

Noe som kan by på trøbbel, er å følge de elleve stavelsene Dante bruker i hver strofe, et mål Erik Ringen har satt seg for å kompensere for de tapte enderimene. Når enderimene forsvinner, mister teksten sin språklige musikk og sin patos, og det hele blir mindre episk. Gjennom noen konkrete eksempler viste Ringen hvordan han gjør det godt igjen ved å kjøre strengere på rytme.

Dante – en modernist

Erik Ringen har tidligere oversatt Marco Polos reiseskildringer, den første reiselitteraturen vi kjenner til, som også ble skrevet på 1300-tallet. Skildringene fremstår som en slags sosialantropologisk katalog – helt rensket for jeg-pronomenet. Selv om det ville vært helt naturlig å innføre et «jeg» her. Det er det Dante som gjør, og dermed fremstår han som en moderne forfatter, avslutter Ringen.

Det ble en spennende «Oversatt, men ikke oversett»-kveld i Bergen. Vel verdt å ta turen over fjellene for. Og 25. april går neste seanse av stabelen; da kommer Gunvald Ims for å snakke om sin oversettelse av den tyrkiske forfatteren Asli Erdoğan, og førsteamanuensis i spansk ved Institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen Åse Johnsen som skal snakke om oversettelse av flerspråklige tekster.

Merete Franz, redaktør for Oversatt sakprosa og medlem av Oversetterutvalget i NFF.