Språkvaskerne er forlagsbransjens slitere. Når skal forlagene begynne å betale dem anstendig lønn?
Jeg var nok litt avstandsforelska i Forlagsbransjen. Likte den i hvert fall veldig godt. Jeg syntes den var spennende, litt mystisk, og klok og dyktig, med bra folk og fine bøker. En bransje jeg gjerne ville bli kjent med, henge med. Og kanskje til og med jobbe for.
Så bød muligheten seg. Jeg skulle språkvaske en oversettelse, en spennende tekst. Sånt som Forlagsbransjen driver med, tenkte jeg. Jeg ga meg i kast med oppgaven, flikket på språket og stablet om setningsledd mens jeg sjekket opp mot originalen, rettet feil, oppklarte misforståelser, foreslo alternative løsninger. Tenkte: Dette blir bra!
Så slo det meg. Vi har ikke avtalt honorar for jobben. Jeg var ny og naiv, tenkte vel at dette er jo Forlagsbransjen, det handler jo om Litteratur, de betaler sikkert anstendig. For jeg syntes jo jeg skulle ha anstendig betalt. Selv om det var både morsomt og interessant, så var dette jobben min, det var dette jeg skulle leve av.
Så jeg kontaktet forlaget. Da viste det seg at honoraret, som ble beregnet ut fra en fast sats, ville gi meg i underkant av hundre kroner i timen, omtrent på nivå med det jeg fikk da jeg hadde sommerjobb på Saltdal Turistsenter som syttenåring – en lang universitetsutdannelse tidligere.
Penger er fortsatt et ikke-tema når forlagene setter ut språkvask til frilansere. Forbløffende ofte sender redaktører oppdragsforespørsler uten å nevne betaling med ett ord. Kanskje skammer de seg over det lave nivået? Kanskje vil de helst forbigå det i stillhet? Dessverre skjer det også forbløffende ofte at frilansere glemmer – eller kanskje ikke tør – å påpeke at vi lever av penger og ikke av kjærligheten til språket og litteraturen. Frilanserens første bud: Avtal betaling på forhånd! Ikke skam deg over at du jobber for penger, heller ikke når du er ny i bransjen!
Lite har skjedd med honorarene siden jeg fikk mitt første vaskeoppdrag for et tiår siden. Noen forlag gir språkvaskerne sine timelønn, men de fleste – Aschehoug, Gyldendal, Samlaget, Oktober, for å nevne noen – opererer med en fast sats per tusen tegn, som om alle tekster krever samme arbeidsinnsats. Akkorden gir som oftest svært lav timelønn, gjerne langt under 200 kroner hvis jobben gjøres grundig. For det er forskjell på tekster. Noen ganger tar det en time å gå gjennom tre sider, andre ganger tar man ti sider i timen. Med faste satser er det den samvittighetsfulle, grundige vaskeren som betaler med gratis arbeidskraft hvis en tekst krever tid. For tid – arbeidstid – er som kjent penger, også for en kulturarbeider som liker det hun driver med. Frilanserens andre bud: Regn ut timelønna! Det er ikke riktig at du skal bære risikoen hvis teksten trenger mer enn småflikking!
De senere årene har jeg vasket flere manus. Men nå ber jeg om timelønn. Sammen med redaktøren kan jeg godt anslå hvor mange timer jeg kommer til å bruke – og eventuelt justere dette når jeg har kommet i gang med teksten og ser hva den krever. Dermed får jeg betalt for den tida det tar å bearbeide teksten skikkelig. La oss ta et eksempel: Jeg skulle nylig vaske en oversatt roman som besto av 280 000 tegn. Forlaget tilbød meg 16 kroner per 1000 tegn i honorar, altså ca. 4500 kroner for jobben. Manuset var på 135 wordsider. Det var en krevende tekst hvor jeg stadig måtte sjekke opp mot originalen. Skulle jeg gjøre jobben skikkelig, og det ville forlaget at jeg skulle, klarte jeg i gjennomsnitt fem sider i timen, noe som ville gitt en timelønn på 167 kroner. Her ble vi enige om timelønn og et maks antall timer. Honoraret endte på et anstendig nivå, og jobben ble gjort skikkelig.
Dessverre er det ikke sånn det vanligvis foregår. Resultatet av de faste, lave satsene er at forlagsbransjen hver eneste dag underbetaler en yrkesgruppe den ikke klarer seg uten. De frilansende språkvaskerne er forlagsbransjens prekariat: De er underbetalte, uorganiserte – og uvurderlige. Forlagene utnytter – mer eller mindre bevisst, mer eller mindre kynisk – at språkvaskerne ikke har noen fagforening, og at mange er nye og sugne på jobb. Likevel hjelper det å snakke sammen – og det er viktig å si fra til redaktørene. Frilanserens tredje bud: Protestér når du blir tilbudt luselønn. Si nei til oppdraget om du kan, og forklar hvorfor!
Skal forlagene utgi gode bøker, er grundig manusvask og påfølgende korrektur helt avgjørende. Enhver forfatter og oversetter vet – eller bør vite – at uten dette leddet vil bøkene deres være skjemmet av stavefeil, grammatiske blundere, slappe setninger, feiloversettelser og annet grums. Det gjelder uansett hvor fremragende en forfatter eller en oversetter måtte være.
Gode, erfarne språkvaskere er gull verdt, det vet alle redaktører. Men med dagens vilkår har de færreste råd til å holde på lenge nok til å bli ordentlig gode og erfarne. Det er et stort tap for forlagsbransjen og for litteraturen.
Jeg er ble ikke sjarmert i senk av Forlagsbransjen da jeg lærte den bedre å kjenne, men jeg synes fortsatt at den har bra folk og fine bøker, som den må ta bedre vare på. Så inntil språkvaskerne organiserer seg, vil jeg rette en appell til norske forlag: Hvem av dere vil gå foran og bryte mønsteret? Hvem vil ta opp hansken? Hva med deg, Aschehoug? Eller deg, Samlaget? Hva sier du, Gyldendal? Og du, Oktober? Krev skikkelig arbeid av oss, mot at vi får skikkelig betalt av deg!
Kronikken sto første gang på trykk i Klassekampen lørdag 7. november 2015.
Oversatt sakprosa 