Annika Bøstein Myhr: Asylsøkere og papirløse innvandrere i Europa. Verdien av selvbiografiske tekster og oversettelser av dem

Selvbiografier skrevet av papirløse innvandrere er viktige. For det første, minner de oss om at fortellinger i noen tilfeller kan forandre virkeligheten for enkeltindivider på avgjørende måter. For det andre, forteller både bøkene og mottakelsen av dem en hel del om samfunnene de beskriver.

Litteraturen om såkalte papirløse innvandrere vokser sakte, og forskning på slik litteratur likeså. Skjønnlitteratur om denne gruppen mennesker har siden EU på midten av 1990-tallet styrket grensekontrollen utad, blitt skrevet i økende grad, men de selvbiografiske tekstene uteblir nesten helt, fra syd til nord i Europa. Jeg har sant å si kun funnet tre slike selvbiografiske verk. Av disse tre er Maria Amelies Ulovlig norsk fra 2010 og Takk fra 2014 allerede kjent for norske lesere, mens de aller færreste vil ha hørt om Yawmiyaat Mahaajir Sirri  [En papirløs innvandrers dagbok] fra 2002 – en bok som forteller Rachid Ninys historie om hans liv som papirløs innvandrer i Spania i perioden 1997–2000.

Ninys dagbok finnes ikke på norsk, Amelies finnes ikke på spansk eller noe annet språk, og disse tekstene har ikke blitt sett i sammenheng før, delvis på grunn av at de ikke finnes på samme språk. Men problemene de to bøkene tar opp er felles for hele Europa: Europeiske nasjonalstater (og EU og EØS som større politiske enheter) er eksklusive klubber, og slipper ikke inn hvem som helst. De som kommer hit og blir her uten å ha juridisk tillatelse til det, mister også sine rettigheter, og lever derfor i frykt for å bli tatt av politiet og sendt ut.

Oversettelser

Deler av dagboken til Niny, ble i årene 1997–1999 utgitt i den Casablanca-baserte, arabiskspråklige avisen Al-Al’am [Folket], før det marokkanske kulturdepartementet utgav den i bokform. Så kom den tre år senere ut på spansk, som Diario de un ilegal [‘En ulovlig innvandrers dagbok’]. Ninys mål med å skrive og publisere dagboken var å opplyse folk om hvordan det er å være en papirløs innvandrer, og å ta et oppgjør med den allmenne oppfattelsen av innvandrere i Spania. Mens den marokkanske utgaven av Ninys dagbok skapte furore i Marokko, fordi den fremstilte det Europa som så mange lengtet etter å immigrere til som et heller lite trivelig sted, gjorde den spanske utgaven av dagboken sitt til at spanske lesere fikk et heller ublidt møte med virkeligheten i Spania sett igjennom øynene til en marginalisert innvandrer. Uten den spanske oversettelsen, ville ikke folk i Spania fått den innsikten boken ga. Hvilken effekt det ville ha om boken ble oversatt til andre språk, er uvisst, men den samme avsløringseffekten ville kanskje bli borte, siden man i land utenfor Spania kanskje ikke ville føle seg særlig truffet over hvordan papirløse innvandrere opplever spanjoler og det spanske samfunnet. Eller?

Amelie-saken i 2011

La oss tenke oss at boken ville bli oversatt til norsk i 2015. Ville ikke en tenkelig reaksjon være at norske lesere kunne komme til å tenke at i Spania er det sannelig ikke særlig annerledes å være papirløs innvandrer enn i Norge? Her ble vi minst like rystet da Maria Amelies selvbiografi Ulovlig norsk kom ut i 2010, som hva spanjoler ble da Ninys oversatte dagbok Diario de un ilegal utkom i 2002. I Amelies tilfelle handlet det, i alle fall til å begynne med, om at folk var sjokkert over hvordan barn av avviste asylsøkere behandles av den norske staten. Men i og med at Amelie ble arrestert utenfor Nansenskolen i 2011, kom saken hennes også til å dreie seg om hvordan man i Norge hanskes med papirløse innvandrere i utkastelsessaker. Dette er også helt sentralt i Amelies oppfølger Takk, som beskriver hennes opphold på Trandum transittmottak.

En av oss, en av dem: Effekten av å skrive selvbiografi

Selvbiografier om papirløse innvandrere engasjerer, fordi de forteller oss noe viktig om de landene de skrives i, og til og med oppfordrer til holdningsendringer og handlinger som vil ha direkte innvirkning på framtiden til både bokens forfatter og samfunnet han eller hun bor i. Og måten de er skrevet på, er vesentlig for hvilken innvirkning de har. Amelies første bok hadde for eksempel den effekten den hadde, fordi den framsto som ærlig og oppriktig, og som en fortelling som ikke skjulte noe – stedsnavn og navn på institusjonen Amelie studerte ved var oppgitt, og de opplysningene som var med i boken gjorde det lett for politiet og myndighetene å finne henne.

Sammenlikner man Ninys dagbok med bøkene til Maria Amelie, så finner man at fortellerne i begge tilfeller både styrkes og svekkes igjennom historien som berettes. De styrkes ved at de vinner stemme og handlekraft, men de svekkes ved at de stilles utenfor flertallet av papirløse innvandrere. Amelie skriver at når hun er tilbake igjen i Norge, føler hun seg maktesløs:

Jeg var feig. Jeg hadde ingen respekt for meg selv. Når jeg nå traff andre som var papirløse, klarte jeg knapt å snakke med dem. Jeg forsto så godt deres situasjon, og likevel var det ingenting jeg kunne gjøre for å hjelpe dem. Jeg var så sint, så sint for hvor håpløst det fortsatt ville være for dem å elske dette landet, hvor meningsløst det ville være for dem å ønske å bidra i arbeidslivet når de allikevel ikke ville bli akseptert, så lenge de manglet papirer.[i]

Når effekten av det å skrive er at man får status som en av “oss”, innebærer dette for Amelie en god porsjon skyldfølelse og skam overfor de som nå lever slik hun gjorde inntil 2011. Her skiller Amelies bok seg fra Ninys.

Rachid Niny
Rachid Niny

Mens Amelie fikk komme tilbake til Norge på grunn av at hun fikk et jobbtilbud av Norsk Teknisk Ukeblad, dro Niny i 2000 tilbake til Marokko for å fortsette sin karriere som journalist. I 2006 startet han til og med en ny avis, Al Massae [Ettermiddagen], som raskt ble Marokkos største dagsavis. Om boken hans hadde vært oversatt, ville flere i Norge kunnet få med seg hvilken ressurssterk mann den papirløse innvandreren Rachid Niny har vist seg å være, og at han i sitt hjemland Marokko innbitt forfekter ytringsfriheten – det som siden sent 1980-tall har stått som selve symbolet på såkalte vestlige verdier. Og Amelies historie hadde kanskje fått en annen utgang om den ikke hadde rørt ved akkurat de strengene i norsk samvittighet og kultur som går på nettopp ytringsfrihet.

Nytt blikk

Bøker som Amelies og Ninys er viktige. For det første, minner de oss om at fortellinger i noen tilfeller kan forandre virkeligheten for enkeltindivider på avgjørende måter. For det andre, forteller både bøkene og mottakelsen av dem en hel del om samfunnene de beskriver. Fortellinger kan gi et nytt blikk på både “oss” og “de andre”, og i dagens Europa er tekster av og om papirløse innvandrere svært viktige å oversette. Dette er en gruppe mennesker som ofte ikke blir hørt, og altså ikke har den samme ytringsfriheten som oss andre. Og derfor er det kanskje særlig viktig å oversette selvbiografiske tekster. Slike ekstremt sjeldne eksempler på at papirløse innvandrere selv kommer til orde og ytrer seg uten noen mellommann av noe slag, er ikke bare symbolsk viktige. De er viktige fordi de forteller historiene til konkrete individer.

I folks forestillinger er papirløse innvandrere en mye mer homogen gruppe mennesker enn hva de i virkeligheten er. Og i mediene nevnes de som oftest i forbindelse med kriminalitet. Amelie og Niny er eksempler på at papirløse innvandrere kan være svært ressursrike mennesker. Historiene deres viser imidlertid også at ressursene de besitter trues med å komme til kort om de ikke har støtte fra både mennesker og staten i landene de bor i. Bøker som Amelie og Ninys bør oversettes til og omtales på flere av Europas språk, også fordi de gir oss en anledning til å få innblikk i hvilken mottakelse papirløse innvandrere får i ulike land. Gjennom slike bøker lærer vi noe om andre land i Europa som ikke står i skolebøker eller historiske kilder. Vi lærer om Europa i dag, og om mennesker som bor her uten rettigheter. Vi lærer kanskje at de er mer like “oss” enn vi gjerne tror, mens “vi” er mer lik “de andre”, de som er uopplyste og inhumane, enn vil liker å tenke. Vi vil bli utfordret. Men også de ubehagelige bøkene trengs å oversettes.

[i] Amelie, Maria. 2014. Takk. Oslo: Pax: 110.

annika-myhr-300
Annika Bøstein Myhr

 

Annika Børstein Myhr (f. 1975) er doktor i sammenlignende litteratur med europeisk migrasjonslitteratur som spesiale. Hun er utdannet ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og Irkutsk Statsuniversitet og er for tiden gjesteforsker ved Universitetet i Cambridge.

Dette er en forkortet utgave av Bøstein Myhrs artikkel som kommer på trykk i Mellom #2/2015, i salg 24. november.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s