Inger Sverreson Holmes: Er det plass nok til alle?

Oversetterutvalgets første parallellseminar var en panelsamtale ledet av advokat Hans Marius Graasvold. I panelet satt Astrid de Vibe fra Allmennbokutvalget i Forleggerforeningen, oversetter og språkvasker Hedda Vormeland og Synne Hedlo, daglig leder i Nye Tillen.

På den europeiske arenaen har det i de senere årene dukket opp nye aktører på forlagsfeltet. Aktører som liberaliserer bokmarkedet og utfordrer eksisterende avtaleverk. Det er ikke uvanlig at oversettere blir bedt om å undertegne individuelle avtaler der de lover ikke å diskutere honoraret sitt med andre, og der de frasier seg åndsverksrettigheter, i såkalte buyout-avtaler, og mister retten til å ha navnet sitt på verket.

I Norge har vi vært beskyttet av normalkontrakten i 114 år. Den er fremforhandlet med Forleggerforeningen av NFF og Norsk oversetterforening og regulerer både priser og arbeidsvilkår samt beskytter oversetternes åndsverksrettigheter.

Via massemarkedet er nye aktører på vei inn også her. Vi har fått såkalte ”bemanningsbyråer” som vil fungere som mellomledd mellom forleggerne og oversetterne, og som dermed presser honorarene og ikke tar hensyn til normalkontrakten.

Tendensen er ennå ikke så stor her til lands, men den er stigende. I det svenske markedet falt normalkontrakten for noen år siden av samme grunn. Erfaringene fra teksterbransjen viser også hvilke konsekvenser en slik utvikling kan få. Her har store teksterbyråer kommet inn som ledd mellom fjernsynskanalene og teksterne, og outsourcer så jobbene videre. Hver enkelt tekster tvinges ut i en situasjon der de er selvstendig næringsdrivende under konstant prispress, uten særlige rettigheter.

Fra venstre: Hans Marius Graasvold, Hedda Vormeland, Synne Hedlo, Astrid de Vibe

Oversetterutvalget ville derfor prøve å se inn i fremtiden og ønsket å snakke om utviklingen fremover. Synne Hedlo var modig nok til å stille som representant for Nye Tillen, og selv om mange er opprørt over å få dem inn som nytt mellomledd, ville vi se på spørsmålene prinsipielt.

Astrid de Vibe stilte seg undrende til hvorfor forlagene skulle ønske å bruke slike tjenester, og så ikke dette som noe problem. Men sett i lys av at denne typen byråer tilbyr full pakke med redaktørtjenester, oversettelse, språkvask og korrektur, vil det for eksempel være mulig for forlagene å redusere arbeidsstokken ved å outsource hele prosessen.

Motargumentet er at dette vil svekke den redaksjonelle kompetansen. Dermed kan forlagene ende opp med en høyere regning, selv om oversetterne får dårligere betalt. Når Nye Tillen forteller at de kan skilte med 35 forlag av alle størrelser på kundelisten, er det tydelig at ikke alle forlag deler de Vibes ståsted.

”Hvem betaler så for dette mellomleddet?” spurte vi. ”Vi har relativt små marginer på oversettelse”, svarte Synne Hedlo, men mente at oversetterne satte pris på at Nye Tillen tar hånd om innsalget overfor forlagene, og at reduksjonen i honorar oppveies av en jevn strøm av oppdrag, lange relasjoner og et fagmiljø i byrået.

Fra salen ble Cecilie Wingers artikkel på Bok365 om ”oversettertørke” nevnt. Det er mindre å gjøre for oversetterne generelt for tiden, og det er lettere å få folk, særlig dem som er yngre og nyutdannede, til å gjøre jobben til en lavere pris og uten bruk av normalkontrakten. Det fører igjen til press fra andre forlag om samme vilkår – noe flere av oversetterne i salen allerede hadde merket. Før eller siden kan det da bli for dyrt å være lojal.

Diskusjonen dreide seg ikke bare om honorarer, men også rettigheter. Hvilke rettigheter vil oversetteren sitte igjen med? ”Vi bruker faktisk normalkontrakten en del. Vi tar stilling til den stadig vekk, men hittil har alt blitt løst naturlig”, sa Synne Hedlo ”Bruken av normalkontrakten varierer med det vi blir enige om”. Hun sa også: ”Vi er et byrå som forholder oss til timepris”.

Jan Terje Helmli poengterte at det er et problem når Hedlo sier at de sporadisk forholder seg til normalkontrakten. Han minnet også om at normalkontrakten gjelder for honorarer som utbetales som lønn, ikke selvstendig næringsvirksomhet. Næringsvirksomhet gir mye dårligere vilkår for oversetterne enn lønn, man sier da fra seg hele det sosiale sikkerhetsnettet med trygderettigheter etc. Man må tjene veldig godt hvis det skal lønne seg å være næringsdrivende fremfor lønnstaker.

Har så forlagene plikt til å forholde seg til normalkontrakten selv om de forholder seg til en mellommann? Her befinner vi oss i en gråsone og samtaleleder oppfordret Forleggerforeningen til en inneståelse om at de vil holde seg til normalkontrakten. På det svarte Astrid de Vibe at ”det ville vært litt bråkjekt hvis vi lover noe” om disse nye forholdene, men at de gjerne ønsker ytterligere konkretisering gjennom innmelding av navn på forlag som bruker slike tjenester, slik at det er mulig å diskutere saken videre innad i Forleggerforeningen. Hun understreket imidlertid at Forleggerforeningen vil følge normalkontrakten slik den er avtalt.

Helmli konkluderte med at ”de Vibe har svart det vi venter oss. Forleggerforeningen skal ikke bruke mellommenn for å ødelegge vilkårene for norske oversettere”. Han minnet om at oversetterne står fritt til å velge hvilke avtaler de vil inngå, men oppfordrer medlemmene av NFF til ikke å ta oppdrag via bemanningsbyråer.

Helt til slutt ble Nye Tillen invitert til et dialogmøte med NFF. Noe de takket ja til.

Inger Sverreson Holmes er leder av Oversetterutvalget og varamedlem i NFFs styre.

Runa Kvalsund: Del av kaka

Manustenestebyrå som omgår normal­kontrakten, må takast på alvor.

Eg vil oppfordre alle medlemmar i dei norske oversettforeiningane, til ikkje å ta oppdrag frå Nye Tillen», lydde det frå Jan Terje Heimli, advokat i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening under den utan tvil mest temperamentsfulle debatten på seminarprogrammet til NFF i Oslo førre helg.

I panelet sat omsetjar Hedda Vormeland, dagleg leiar for manustenestebyrået Nye Tillen, Synne Hedlo, og medlem i allmennbokutvalet i Norsk forleggerforening, Astrid de Vibe. Nye Tillen er eit språk- og tekstbyrå som har skapt uro iblant omsetjarar som i dag får størstedelen av løna si frå norske forlag.

Byrået, som har eksistert i fem år, fungerer som mellomledd mellom forlaga og frilansarane, og konflikten botnar i at Nye Tillen betalar frilansarane langt mindre enn det forlaga gjer når dei formidlar oppdrag direkte. Slik blir byrået ein trussel mot det unike avtaleverket for omsetjarar som er blitt jobba fram her i landet – jamvel om dei førebels ikkje er store, og omsetjing er ein liten del av verksemden, som elles består av oppdrag frå næringslivet. Men kva funksjon  har dei eigentleg i norsk forlagsbransje? Og kven skal betale for den?

I panelet sat omsetjar Hedda Vormeland, dagleg leiar for manustenestebyrået Nye Tillen, Synne Hedlo, og medlem i allmennbokutvalet i Norsk forleggerforening, Astrid de Vibe. Samtaleleiar var advokat Hans Marius Graasvold.
I panelet sat omsetjar Hedda Vormeland, dagleg leiar for manustenestebyrået Nye Tillen, Synne Hedlo, og medlem i allmennbokutvalet i Norsk forleggerforening, Astrid de Vibe. Samtaleleiar var advokat Hans Marius Graasvold.

Astrid de Vibe var snar med å understreke at byrået slett ikkje er nokon trussel vi treng å ta på alvor. Vi kjem nok ikkje til å få slike tilstandar her som dei vi ser elles i Europa, der det mest er umogleg å overleve som frilansar i ein liberalisert bokmarknad. Men det urovekkjande er at eksistensen av eit slikt byrå er med på å utfordre godt etablerte rammevilkår. Normalkontrakten har no i 114 år vore ein reiskap som har sikra omsetjarane respektable honorar og gode lønsvilkår. I dag ligg minstehonoraret på 194 kroner per 1000 teikn. Fordi Nye Tillen tilsynelatande har funne ein måte å omgå normalkontrakten på og, som dei seier sjølve, «ikkje er bundne av noko regelverk», er det ikkje til å stikke under ein stol at dei vil bidra til å presse prisane ned. Fordi dei kan få uetablerte frilansarar som sårt treng oppdrag til å arbeide for lågare honorar, er det også gjennomførbart. Mitt første møte med byrået var også som nyutdanna omsetjar på jakt etter jobb. Eg takka nei til eit oppdrag då eg skjønte at dei ikkje hadde høve til å betale meg etter gjeldande satsar, fordi byrået skulle ha sin del av honoraret – men det er ikkje alle som er privilegerte nok til å kunne seie ifrå seg slike oppdrag. Forlaga er, logisk nok, ikkje villige til å betale utover normalkontraktshonoraret for eit mellomledd som for dei (slik det er i dag) ikkje har ein tydeleg funksjon.

Medlemmar av Norsk forleggerforening og NFF og/eller Norsk oversetterforening er alle bunde av regelverket til å bruke normalkontrakten. Nye Tillen, som tar alt frå 5  til 10 % honoraret, verkar ikkje som dei har tatt dette innover seg. Kvifor skal omsetjaren måtte gi bort ein del av honoraret sitt til eit byråkratiserande mellomledd?

Det Nye Tillen først og fremst kan tilby omsetjaren, er å ta seg av kontraktskrivinga – ei svært dyr teneste for omsetjaren, også fordi ho får betalt som sjølvstendig næringsdrivande, og ikkje som lønstakar, og dermed mistar det sosiale tryggleiksnettet som følgjer med. Problemet her er likevel ikkje manustenestebyråa i seg sjølve. Det er forlaga og Norsk forleggerforening som til sjuande og sist sit med ansvaret. Det er dei som må sørgje for at dei gode vilkåra ikkje kan rokkast ved, og ta tak i dette.

Ei oppfordring til Nye Tillen, om dei framleis vil jobbe inn mot forlagsbransjen, kan vere å heller satse på språkvask og korrektur, som på langt nær har same ordna forhold som omsetjarane. Men då må det vere eit poeng at vilkåra for tekstarbeidarane skal betrast – og det spørst det om dei er interesserte i.

Runa Kvalsund
runa.kvalsund@klassekampen.no

Runa Kvalsund er oversetter og redaksjonssekretær/journalist i Bokmagasinet i Klassekampen. Hun er også en av tre redaktører i oversettertidsskriftet Mellom.

Kronikken sto første gang på trykk i Klassekampen lørdag 16. april 2016.

 

 

Bård Borch Michalsen: Kommaets plassering

 «Et noenlunde brukbart forsøk på å nøste opp tråder fra nettets mørkeste kroker», håper han.

Nå har jeg grudd meg i nesten ni måneder. Det er tid for forløsning.

Jeg har snakket om kommaet i ulike fora de seneste årene, og hver gang har jeg skrevet en setning som denne på tavlen:

«Bergen er en vakker by» mener nordmenn flest.

Så har jeg spurt publikum: Hvor skal kommaet settes, foran eller etter anførselstegnet? De fleste har ropt, kauket eller hvisket dette svaret: etter anførselstegnet.

Altså slik:

«Bergen er en vakker by», mener nordmenn flest.

Noen har insistert på at kommaet skal settes foran anførselstegnet, andre har vært opptatt av budskapet, for eksempel foreslått at jeg burde ha brukt Sarpsborg som eksempel i stedet for Bergen.

Jeg har hevet meg over slike bagateller, gitt kred og kudos til flertallets svar og slått fast: Tidligere skulle kommaet settes foran anførselstegnet, men Språkrådet vedtok i 2004 at det skal settes etter, og iverksettelsen skjedde i 2008. Kommaets plassering i tilfeller som dette er det viktigste som er skjedd i den norske kommasfæren i vårt årtusen. Intet mindre.

So far, so good.

Så ble jeg gjort oppmerksom på hissige diskusjoner om saken blant oversettere i et lukket diskusjonsforum på nettet, i noe som heter O-ringen. Her er vi antakelig inne i det som kalles det dype internettet, stedet for lyssky affærer som narkotikahandel, valutasmugling og det som verre er.

«Kan du skrive en bloggpost om dette», spurte Merete Franz.

«Ja visst», svarte jeg eplekjekt.

Det er snart ni måneder siden nå, og jeg har ikke klart å skrive en eneste linje; jeg har ligget våken om nettene, svettet, sovnet, våknet, grublisert over kommaets plassering ved anførselstegn, uten å oppnå en sinnets klarhet.

Så ville skjebnen det at jeg på nyåret fant Helene Uris bok «Godt språk» i postkassen, og jeg skrev en anmeldelse hos medier24.com. Jeg likte boken, men stusset ved disse to setningene i forordet av Riksmålsforbundets leder Trond Vernegg:

«Hvor skal vi begynne, Trond,» spurte en advokatkollega …

«La oss begynne med ortografien,» var jeg både dum og ubetenksom nok til å svare.

Jeg skrev i et PS til omtalen av boken at det er påfallende med to feilplasserte kommaer, og at det etter rådende regler må være slik:

«Hvor skal vi begynne, Trond», spurte en advokatkollega …

«La oss begynne med ortografien», var jeg både dum og ubetenksom nok til å svare.

Min lille anmerkning passerte ikke ubemerket. Riksmålsforbundet ville ikke ha på seg påstander om feil, insisterte på at kommaet var plassert på rett sted. Da jeg oppdaget at Riksmålsforbundets leder dertil er advokat, ble mitt PS hos medier24.com fjernet. Jeg involverte meg i en noteutveksling med både Trond Vernegg og Tor Guttu, og Riksmålsforbundet sendte meg seneste utgave av «Norsk grammatikk» i gave. Tusen takk!

I brevvekslingen spurte jeg: Holder Riksmålsforbundet seg med egne kommaregler, eller følger forbundet Språkrådets regler?

Min klare konklusjon er denne: Riksmålsforbundet bryr seg ikke om Språkrådets regler, til tross for at forbundet i sin «Norsk grammatikk» gjentatte ganger viser til Finn-Erik Vinjes «Språkregler» som den smale vei.

Nevnte Vinje har skrevet 40 sider om nettopp kommaets plassering ved anførselstegn. Det gjør han under pseudonymet Petter Blek i en bok fra 2014 (trykt med støtte fra Bergen Riksmålsforening), og der er han faktisk innom Riksmålsforbundet og Cowards «Kortfattet riksmålsgrammatikk», som i 1959-utgaven foreskriver en tegnrekkefølge i samsvar med det Språkrådet vedtok i 2004. Denne rekkefølgen beholder Coward i 1986-utgaven, men da Riksmålsforbundet i 2013 ga ut en utvidet og revidert versjon gjennom «Norsk grammatikk», ble rekkefølgen omsnudd. Petter Blek er overrasket over at Riksmålforbundet ikke lar seg «affisere av Språkrådets nye forskrift».

Riksmålsforbundet bryr seg altså lite om våre offisielle regler for plasseringen av tegnene. Kan denne sivile ulydighet forsvares?

Nei.

Jeg er enig med Finn-Erik Vinje og Språkrådet: Det logiske er at kommaet plasseres utenfor anførselstegnet, for kommaet er ikke en del av anførselen. Det må altså være slik:

«Riksmålsforbundet er dessverre på bærtur», uttaler forfatteren av denne bloggposten.

PS Finn-Erik Vinje har altså skrevet 40 sider om saken. Siden Norge er et land for de spesielt interesserte (og oversettere er de særeste av de spesielle), drister jeg meg til å anbefale Vinjes fremstilling. I den nevner han også dette tankekors: Kommaet har nå fått en fornuftig plassering ved anførselstegn, men fortsatt er skrivereglene underlige når det kommer til punktumets plassering. For punktumet skal etter gjeldende forskrifter alltid plasseres foran det avsluttende anførselstegnet. Etter dagens regler er altså dette korrekt rettskrivning:

«Kongens Person», heter det i Grunnloven, «er hellig.»

Hvis du synes dette ser ulogisk ut, er du fri til å starte en debatt om saken. Hvis du heller vil bruke tiden til noe annet, må det også være greit.

 

Bård,portrettBård Borch Michalsen, cand.polit i medievitenskap. Arbeider som førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Campus Harstad.

 

 

 

Kilder:

Helene Uri: Godt språk. Alt du trenger å vite for å ordlegge deg korrekt. Kagge 2015

Det norske akademi for språk og litteratur: Norsk grammatikk, Kunnskapsforlaget 2015

Petter Blek: Punktum, punktum, komma, strek, 2014

 

Knut E. Karlsen: Norsk Ordbok – for folket, av folket

– Bestemora mi tok på kyrkjesnik før ho la av garde til kyrkja på søndagane, sa Linda Eide under lanseringa av Norsk Ordbok. Ho viste med det god veg inn i ordboka.

Av Knut E. Karlsen, seniorrådgjevar i Språkrådet

Det var mykje finfolk samla i Universitetsaulaen då ordboka blei heidra 9. mars. Kronprinsessa, stortingsrepresentantar og ordboksfolk frå inn- og utland var komne for å helse og gratulere med at ein milestolpe i norsk ordbokshistorie var nådd. Kva er det med denne ordboka som får slik merksemd frå alle kantar?

Folkemålet

Gigantprosjekt for å lage 14 bind av Norsk Ordbok - dvs. på nynorsk. Bokmål alene i midten.
Ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet

Norsk Ordbok har undertittelen Ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet. Det at folkemålet, altså dialektane eller talemålet, er nemnt før skriftspråket, signaliserer kor viktig denne delen av språkbeskrivinga er i ordboksverket. Det er kyrkjesniken, som konferansier Linda Eide trekte fram, eit godt døme på.

I språksamlingane som Norsk Ordbok byggjer på, kjem det fram at kyrkjesnik er registrert på Voss og i Nordhordland. Ordet har avgrensa geografisk utbreiing og er dermed eit typisk dialektord. Voss er ein av 750 stader i Noreg som er registrert som geografisk kjelde for eit ord i ordboka.

Norsk Ordbok er no ferdigstilt i tolv bind med over 300 000 oppslagsord og er det mest omfattande ordboksprosjektet i norsk historie. Ingen annan stad er det samla så mykje kunnskap om ordskatten i nynorsk og dei norske dialektane. Verket forklarer 15 000 faste uttrykk og vendingar, og meir enn 5000 skriftlege kjelder er nytta som dokumentasjon på tyding og bruk.

Norsk Ordbok gjev ei uttømmande vitskapleg framstilling av ordtilfanget i dei norske dialektane frå 1600 til i dag og av det nynorske skriftmålet. Ordboksartiklane inneheld tydingsanalysar med klåre definisjonar og avdekkjer og beskriv strukturar som ikkje er framstilt tidlegare. Dei har kjeldefesta døme på bruk i litteraturen og målføra og opplysningar om grammatiske eigenskapar og opphavet til dialektformene.

Nasjonalt verk

At språksamfunn har ordboksverk som dekkjer eit nasjonalspråk, er i seg sjølv ikkje unikt. Til dømes har tyskarane Deutsches Wörterbuch, som brørne Grimm sette i gang i 1838, og som blei avslutta først i 1961, etter 123 år. I 1879 starta James Murray for alvor arbeidet med Oxford English Dictionary. Det gjekk 49 år før det siste bindet kom i 1928. I Sverige kom første bindet av Svenska Akademiens ordbok i 1899. I dag, 117 år seinare, er utgjevinga komen til bokstaven t.

Lang produksjonstid på nasjonale ordboksverk er altså ikkje uvanleg i eit europeisk perspektiv, sjølv om det er urettvist å samanlikne ordboksprosjekta fordi både omfang og menneskelege og økonomiske ressursar har variert mykje.

Norsk Ordbok føyer seg inn i same tradisjon når det gjeld å beskrive skriftspråket. Det første bindet kom i 1966, og no i mars 2016 blei altså siste bindet og heile verket lansert. Det gjev ei produksjonstid på 50 år, men i røynda har arbeidet gått føre seg i mykje lengre tid.

Den første søknaden om midlar til ordboksprosjektet blei sendt av Samlaget så tidleg som i 1929, og i åra fram mot utgjevinga av det første heftet av bind 1 i 1950 blei det brukt mykje tid og ressursar på å samle og hente ut døme frå den litteraturen ordboka skulle byggje på. I tillegg blei folk rundt om i landet oppmoda om å sende inn opplysningar om eigen dialekt, og saman med andre kjelder om målføra resulterte det i ei samling på rundt 550 000 målføreord skrivne ut på setlar (kartotekkort) og ordna i arkivskuffer. Saman med dei litterære kjeldene utgjer korta eit setelarkiv på 3,2 millionar ord som i dag er digitalisert og søkbart for alle interesserte. På toppen av dette kjem eit tekstkorpus, ei samling av søkbare digitale tekstar, som inneheld nynorsk sak- og skjønnlitteratur frå 1860-åra og fram til i dag. Her finst tekstar frå dei gamle nynorskklassikarane som Garborg og Vinje til nye namn som Aina Basso og Maria Parr.

Frå 2002 blei Norsk Ordbok produsert på ei heildigital plattform, framleis for å bli publisert i bokform, men omlegginga førte til at ein med enkle grep også kunne lansere ein nettversjon av ordboka med digitale finessar som til dømes tillèt ein å velje kva type informasjon som skal vere synleg, og kart som viser utbreiinga av målføreord. Alfabetstrekket a–h er framleis ikkje tilgjengeleg i nettversjonen, fordi denne delen blei til i førdigital tid, men løysningar blir diskuterte.

Gamalt og nytt

Norsk Ordbok har røter tilbake til Ivar Aasen. Aasen gav ut ei revidert utgåve av ordboka si i 1873, med tittelen Norsk Ordbog. Hans Ross førte arven etter Aasen vidare ved å gje ut Norsk ordbog, tillæg til ‘Norsk ordbog’ av Ivar Aasen i 1895. Det er altså Aasen og Ross som først tek i bruk tittelen Norsk Ordbok, men det er inga tilsniking at tolvbandsverket som no er ferdig, har same tittelen.

Litt flåsete kunne ein seie at dagens utgåve er eit tillegg til Ross’ tillegg, men i alle høve er det slik at all informasjon frå ordbøkene til Aasen og Ross er innarbeidd i Norsk Ordbok, men tilfanget er rimelegvis kraftig utvida. Dialektorda er allereie nemnt, og ord som beskriv primærnæringar og tradisjonskultur, har brei plass i verket, men det er viktig å understreke at Norsk Ordbok dekkjer heile ordforrådet opp til våre dagar. Slår ein opp ord som pingle og wasabi, får ein også svar.

Viktig verktøy

Norsk Ordbok er til for alle språkinteresserte. Det er eit verktøy som alle som arbeider med språk i ei eller anna form, bør kjenne til. Ei svært aktuell brukargruppe er elevar og lærarar i skolen. Ordboka kan gje elevane svar når dei støyter på ord dei vil vite meir om. I tillegg til definisjonar og døme er opplysningane om dialektformer og kvar desse formene blir brukte i landet, heilt ned til kommunenivå, noko som kan stimulere språkinteressa til elevane. Her kan alle finne sitt språk omtalt, og det kan setje eleven i stand til å forstå forholdet mellom talespråk og skriftspråk betre.

Å oppdage at eins eige talemål er skildra i ei ordbok, vil ikkje berre styrkje respekten for eige språk, men også den personlege identiteten til elevane. Det å tileigne seg språkkunnskap gjennom ordbøker bør vere ein sjølvsagt del av arbeidsmåten til elevane.

Lurer du framleis på kva kyrkjesnik er for noko? Sisteleddet er hankjønnssubstantivet snik (eller snek), som er synonymt med lukt og tev. Og det gjev eit hint om kva samansetninga tyder: parfyme kvinnene tok på når dei skulle i kyrkja.

KEKarlsen2_SprakradetKnut E. Karlsen er seniorrådgjevar i Språkrådet.

NORFAG: Oversettere i skjønn forening

Minst 100 gode grunner til at det var bruk for enda en oversetterforening i Norge.

Oversatte dager i slutten av februar ble en tre dager lang fest for og med oversettere i alle varianter. En yrkesgruppe som vanligvis forsøker å være mest mulig usynlige i det de gjør, kom endelig ut i lyset for å vise fram litt av det de holder på med. Og kanskje like viktig: for å møte hverandre, på tvers av geografi, språk, teksttyper, fagområder, arbeidsmetoder og utfordringer. Og oversetterforeninger. Dem finnes det nemlig mange av i Norge!

Jeg nevner i fleng: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), Norsk oversetterforening (NO), Norsk audiovisuell oversetterforening (NAViO), Statsautoriserte translatørers forening (STF), Norsk tolkeforening (NTF), og sist – og faktisk også minst – den det skal handle om her, Norsk fagoversetterforening (NORFAG).

Fagoversetterne organiserer seg

NORFAG_2_4k

En januarkveld i 2012, ett år før STF kunne feire sitt hundreårsjubileum, troppet et knippe engasjerte fagoversettere opp til stiftelsesmøte for Norsk fagoversetterforening. Det var det flere grunner til. For det første var det et behov for å organisere oversettere som ikke kvalifiserer til medlemskap i de øvrige foreningene. For det andre hadde globalisering og finanskrise skapt et voldsomt prispress i oversettermarkedet. Og for det tredje gjorde inntoget av en del mindre seriøse aktører det ønskelig å skille mellom de som jobber profesjonelt og tar faget og yrket på alvor, og de som ikke er like seriøse.

I Norge er oversettere organisert etter hva de holder på med. NO og NFF samler de litterære oversetterne, altså de som oversetter hhv. skjønnlitteratur og sakprosa. Film- og tv- teksterne har gått sammen i NAViO, mens STF er forbeholdt dem som har tatt den statlige autorisasjonsprøven. Men mange oversettere jobber med helt andre ting enn bøker, film og tv, eller de har spesialisert seg på andre språk og fagområder enn de som testes i translatøreksamenen.

NORFAG er en forening for de som oversetter det vi kan kalle bruksprosa eller funksjonell sakprosa.

Det er et felt som rommer mange forskjellige teksttyper i ulike formater og innenfor en rekke fagområder. Det kan være brukerhåndbøker, tekniske spesifikasjoner og produktinformasjon, markedsføring og reklame, årsrapporter og salgsavtaler, nyhetsbrev og nettsider pluss mye annet både i trykt og elektronisk form. Kort sagt alt fra strikkeoppskrifter til hanskeromslitteratur. Men også oversettere av bruksanvisninger og brosjyrer synes det kan være hyggelig å møte kolleger og ha noen å prate fag med.

Støtter, bevisstgjør og opplyser

Mens oversetterne i NFF og NO i fellesskap har klart å etablere relativt ordnede arbeidsforhold med en definert forhandlingspart (Den norske Forleggerforening) og en normalkontrakt som regulerer pris og arbeidsvilkår, må NORFAG-medlemmer forholde seg til en rekke ulike aktører. Det er både store, globale oversetterbyråer, kommersielle selskaper, mindre firma, importører og eksportører, offentlige instanser og privatpersoner, i Norge og ute i verden. Som enkeltstående oversetter føler man seg lett liten og alene i møte med en del av disse. Det kan være vanskelig å vinne fram med egne betingelser og vilkår når det store byrået med egen juridisk avdeling hevder at «alle andre» har signert den ørten sider lange avtalen som skyver alt ansvar over på deg – med de økonomiske konsekvenser det innebærer. Eller når prosjektlederen forteller at det står en kø av folk klar til å jobbe billigere enn deg. Det er heller ikke alltid innlysende for en kunde på den andre siden av kloden at det skal koste mer å få oversatt noe fra tysk til norsk enn fra engelsk til spansk, spesielt ikke når Google Translate gjør det gratis. Eller at en oversetter i Norge koster mer enn en oversetter i Thailand.

Og mens normalkontrakten som de litterære oversetterne har kjempet fram, indeksjusteres hvert år, opplever fagoversettere at prisene har stått relativt stille de siste ti årene eller så. NORFAG har ikke de samme mulighetene til å fastsette en standardpris i markedet. Men vi kan støtte medlemmer som føler seg presset, og vi kan være med på å bevisstgjøre og opplyse både kunder og mindre erfarne oversettere. Sammen står vi sterkere enn vi gjør hver for oss, og det er enklere å oppnå bedre priser og vilkår når vi opptrer solidariske enn når alle konkurrerer mot alle.

Global bransje med harde bud

Verden og oversettermarkedet har forandret seg. Det utveksles mye mer informasjon på kryss og tvers av landegrenser. Ting skjer raskere. Og den teknologiske utviklingen har skapt nye muligheter. Det har etter hvert blitt vanlig å snakke om en todeling av markedet. På den ene siden finnes det utvilsomt masse informasjon som det er ønskelig å oversette, men der pris og leveringstid teller mer enn kvalitet. Satt på spissen kan en kanskje si at det er ting som ikke ville blitt oversatt om ikke muligheten for «kjapt og billig» hadde vært der. På den andre siden er det fremdeles mange tekster der kvalitet absolutt spiller en rolle. Men for en kunde i Frankrike som ikke kan norsk, er det naturligvis vanskelig å vurdere om den norske oversettelsen holder mål, både faglig og språklig. Han er nødt til å stole på at den leverandøren han har valgt, leverer den kvaliteten han forventer.

NORFAG ønsker å være et slikt kvalitetstegn.

Vi stiller krav til våre oversettere. Hos oss skal kunder være trygg på at de finner folk med riktig bakgrunn som jobber profesjonelt og vet hva som kreves. Og motsatt skal et medlemskap hos oss kunne brukes som et konkurransefortrinn i kampen om de kvalitetsbevisste kundene.

I takt med økt etterspørsel og en noe ukritisk tro på maskinoversettelse har nemlig også flere leverandører kastet seg inn på markedet. Ikke alle har en like profesjonell holdning til oversetterfaget og språklig kvalitet. Enkelte ser ut til å tro at den eneste kvalifikasjonen man trenger som oversetter, er å beherske to språk muntlig, og knapt nok det. Diverse nettbaserte gratisverktøy har gjort at det er «fritt fram» for alle, og noen ser det som en enkel mulighet til å tjene litt penger på si. I tillegg finnes det en del aktører som opptrer som rene mellommenn, dvs. som kjøper og selger oversettelser uten å foreta noen skikkelig vurdering av det som kommer inn eller det de sender ut. For å kapre kunder selger de oversettelser til spotpris, og betalingen de tilbyr, er naturligvis deretter. Utover å påvirke prisnivået i markedet er det også med på å skape urealistiske forventninger til leveringstid og leveringsmengde, forestillinger om at «hvem som helst» kan oversette, og at det ikke er så «nøye». Det går ikke bare ut over dyktige frilansere, men også seriøse byråer som ønsker å formidle tjenester av god kvalitet. Blir betingelsene for dårlige, vil det etter hvert bli vanskelig å holde på og rekruttere dyktige folk.

Fri flyt og fritt fall

Bilde fra NORFAG-dagen 2016. Eksempel på samarbeid: Norfag-medlemmer hører på Bjørn Olofsson fra Sveriges Facköversättarförening i lokalene til NFF.
Bilde fra NORFAG-dagen 2016. Eksempel på samarbeid: Norfag-medlemmer hører på Bjørn Olofsson fra Sveriges Facköversättarförening i lokalene til NFF.

NORFAG ble altså etablert for å fremme interessene til seriøse fagoversettere i et marked i fri flyt og fritt fall. Ved å samle frilansere som står overfor de samme problemstillingene, håper vi å øke den profesjonelle bevisstheten og stolthetene til medlemmene våre. Som gruppe står vi sterkere enn hver av oss gjør alene, og det kan være både motiverende og inspirerende å vite at det finnes flere som ønsker en bransje der en god jobb blir anstendig betalt. For det gjør det.

I slutten av februar, vel fire år etter at NORFAG ble etablert, kunne vi feire medlem nummer hundre! Det gir oss naturligvis større påvirkningskraft og flere muligheter de neste årene. Og det viser at det både er bruk for og plass til oss.

For selv om vi har mange oversetterforeninger i dette landet, er det ikke slik at det er tette skott og skulende blikk mellom medlemmer av «motsatt» leir. Tvert i mot. I NORFAG har vi opplevd at de andre foreningene har heiet oss fram. For på tross av forskjeller i kundegrupper, arbeidsmetoder og sjangere, har vi mange felles saker som forener oss. Godt språk, oversetteryrkets status, prispress, markedsendringer og rekruttering angår oss alle. Dessuten gjør oversettere mye forskjellig. Noen oversetter krigshistorie i det ene øyeblikket for så å kaste seg over en produktkatalog i det neste. Noen starter dagen med å tolke i en rettssal, og fortsetter med EU-dokumenter etter lunsj. Noen har både forlag og industribedrifter på kundelista. Noen oversetter hovedsakelig krimbøker, men tar en film i ny og ne. Derfor er mange med i flere foreninger. Desto større grunn til å glede seg over at så mange har funnet veien til oss. Og du: Vi har plass til flere!

Les mer på www.norfag.org, og besøk vår facebookside https://www.facebook.com/norfag

Camilla Larsen
Camilla Larsen

Camilla Larsen, leder i NORFAG og medlem av Oversetterutvalget i NFF.

Pål H. Aasen: Saviano til norsk – å kjærtegne brutalitetens røtter

Dette med kjærtegningen og røttene er blitt en slags privat metafor for det plagsomme ved å oversette Roberto Saviano til norsk. Jeg skal komme tilbake til det, men først noen ord om italiensk språk og kultur. Og i den forbindelse må jeg nesten få lov til å fortelle historien om Den hellige forhuden, Il Santo Prepuzio, altså Jesu’ forhud, det eneste han etterlot seg av sitt eget kjød.

Det viktigste ordet på italiensk er bello, eventuelt bella, belle eller belli, alt etter kjønn og tall. Som om man ser verden gjennom et filter hvor forskjellen mellom pent og stygt er det som deler inn og klassifiserer alle ting. Som om det ganske enkelt betyr godt og dårlig. Man snakker for eksempel om vakre nyheter, eller å ha en vakker følelse for noe. Man sier ikke takk for sist, men at det er vakkert å se deg igjen – og så pen du er i dag… For første bud i det sosiale livet er å gjøre en god figur, eller som italienerne sier: fare una bella figura.

En annen måte å skille mellom godt og dårlig på, er å bruke kjønnsorganene. Klassifiserer man noe ved hjelp av det mannlige kjønnsorganet cazzo, er det ikke så bra, mens ting som får det kvinnelige kjønnsorganet figa knyttet til seg, er helt supert. Både klær og biler kan være figa, hvis de er virkelige lekre. Til og med mannlig skjønnhet beskrives med det kvinnelige kjønnsorganet, riktignok med grammatisk hankjønn. En spesielt attraktiv mann er altså figo på italiensk.

Roberto Saviano
Roberto Saviano

Roberto Saviano kvalifiserer vel til denne betegnelsen. Han ble verdenskjent i 2006 med boken Gomorra, en personlig beretning om mafiaen som dominerer hjembyen hans, Napoli. Like etter at boka kom ut, ble han dømt til døden av den napolitanske Casalesi-klanen, og siden har han levd med fem politifolk rundt seg, hele døgnet, i snart ti år nå.

Sju år etter Gomorra kom oppfølgeren ZeroZeroZero. Denne gangen dreier det seg om kokain, om den globale kokainindustrien. Saviano forteller et tjuetalls kortere historier fra Mexico til Moskva, og vever dem sammen til et bilde hvor det er kampen om det hvite gullet som styrer verdens gang. Eller som han selv skriver: ”Verden er en rund deig som stadig hever.” Og kokainen er melet i denne deigen.

Jeg bodde i Roma da jeg fikk tilbud om å oversette boka – men etter å ha sett litt på teksten, skjønte jeg at jeg måtte komme meg vekk, til et roligere sted, uten trafikk og roping. For det er noe med stilen til Saviano som ikke alltid uten videre lar seg gjengi på et fornuftig bokmål.

ZeroZeroZero
ZeroZeroZero

Den nye boka begynner for eksempel med en ganske så fantasifull skildring, henvendt til leseren, av hvordan praktisk talt alle omkring deg bruker kokain i skjul, fra ”han som sitter ved siden av deg nå på toget”, til ”psykologen som kona di går til, eller din manns beste venn, han som har flørtet med deg i årevis”.

Og så fortsetter det med en retorisk figur som blir repetert 23 ganger på de første tre sidene:

 Hvis det ikke er ham, så er det sjåføren som kjører deg hjem. Hvis det ikke er faren din eller moren din, hvis det ikke er broren din, så er det din sønn. Hvis det ikke er sønnen din, så er det sjefen din, eller sekretæren hans. Hvis det ikke er sjefen din, så er det kona hans, og hvis det ikke er kona hans så er det elskerinna. Og er det ikke noen av disse, så er det sykepleieren som akkurat nå skifter kateter på bestefaren din.

Og så videre, 17 ganger til.

Skulle jeg få oversatt denne boka, måtte jeg komme meg ut av Roma, til et sted hvor det var mulig å høre sine egne tanker. Jeg fant en ledig leilighet på internett, tok bussen nordover og skrev under leiekontrakten rett etter det første måltidet, sikkert fortsatt med villsvinfett på fingrene.

Jeg visste ikke da at jeg også skulle komme til å snuble over et av de mest kuriøse utslagene av italienernes dragning mot kjønnsorganer – nemlig kulten omkring Den hellige forhuden.

Jesus under kniven
Jesus under kniven

Denne historien er ikke spesielt godt kjent i Norge. Søker man på ”jesu forhud” på norsk Wikipedia , så får man ingen treff, men i stedet spørsmålet: Mente du ”Human-etisk forbund”?

På italiensk wikipedia kan man derimot lære at Jesu’ omskjæring fant sted åtte dager etter fødselen, at den avskårne hudfolden ble lagt i en alabasterkrukke med konserverende oljer, og at det var Maria Magdalena som etter korsfestelsen fikk ansvaret for denne helligste av alle relikvier.

Etter 1500 år med historiske omveier havner relikvien til slutt i Calcata, en liten landsby fem mil nord for Roma. Det vil si, helt til slutt forsvinner den også derfra. Da er vi kommet til julen 1983, og hva som egentlig skjedde, er et hittil uløst mysterium.

Calcatatåke
Calcata i tåke

Men jeg visste altså ingenting om Jesu’ forhud før jeg selv havnet i Calcata og lot meg innskrive i manntallet der som innbygger nummer 71. Verken at forhuden fantes, eller at den ikke fantes lenger.

Jeg kjente heller ingen av de sytti sjelene som bodde der fra før, men ble snart kjent med de fleste. Dette var om sommeren, man satt på kirketrappa eller utenfor en av de fire barene.

Nesten alle var som meg selv innflyttere, de opprinnelige innbyggerne var blitt tvangsflyttet på 60-tallet til en slette i nærheten på grunn av jordskjelvfare.

Nå er landsbyen et skjevt tverrsnitt av den italienske befolkningen, med håndverkere og arkitekter, sosialarbeidere og alkoholikere, musikere og pensjonister, i tillegg til alle som lever av å tilby mat og drikke til helgeturistene og hverandre.

Den ene baren er drevet av skuespilleren Gianni Macchia, særlig kjent fra en del erotiske filmer fra 70-tallet. Veggene er dekorert med fordomsfrie bilder fra hele karrieren.

gianni1
Gianni Macchia
Gianni
Una Storia d’Amore

Selvfølgelig har han også en del å fortelle, om møter med Sophia Loren, om rollen hos Fellini som så å si var i boks. Kveld etter kveld sitter han der og forteller disse historiene til den som vil høre.

Baren til Patricia er derimot bare åpen på lørdager, da den ukentlige burleskforestillingen finner sted. Resten av uka skriver hun på et historisk verk – om Den hellige forhuden. Det vil si, mest av alt sitter hun på kirketrappa og forteller om dette historiske verket, som kanskje ikke alltid baserer seg på sikre historiske kilder, men som til gjengjeld bugner av bisarre anekdoter og mysteriøse vendinger.

Charlemagne til hest, med pave
Charlemagne til hest, med pave

Som da forhuden 1. juledag år 800 kommer ridende inn i Roma på Karl den Stores hvite hest. Charlemagne skulle la seg krone til keiser av det tysk-romerske riket, og i den anledning hadde han med seg en liten oppmerksomhet til pave Leo den III. Selv hadde Karl fått tak i forhuden på en tur til Jerusalem, men det er uklart om han ganske enkelt stjal den fra Den Hellige Gravs Kirke, eller fikk den overlevert av en engel mens han lå på gulvet og ba.

Pave Leo plasserte den unike relikvien i et sølvskrin og låste den inn i Sancta Sancturum, det helligste hellige, kapellet i Lateran-basilikaen i Roma. Og der ble den liggende i 700 år, side om side med jomfru Marias kam, Josefs hammer, bordet fra det siste måltid og Johannes Døperens hode (uten fat).

På Rock Café, baren til Bruno, går det i mer profane ting, alt fra Jimi Hendrix til Janis Joplin – det er uansett formen som teller og ikke innholdet. Gir du Bruno et stikkord, holder han det gående resten av kvelden med rytmiske gjentagelser og punchlines på rim. En kveld hører jeg ham bruke denne vendingen som Saviano åpner boka si med: Hvis det ikke er ham, så er det en annen. Og er det ikke den andre, så er det en tredje. Og så videre.

Og dagen derpå våkner man altså til oversettelsen. Man sitter der med morgenkaffen og setter over, ord for ord, slik man gjerne gjør i begynnelsen, for at ingenting skal gå tapt. Og så leser man over det man har skrevet og finner ting som dette:

Med én hånd streifer du voldens opphav, med den andre kjærtegner du brutalitetens røtter. Med ett øye observerer du palassenes grunnmurer, med ett øre lytter du til de finansielle strømmenes pulsslag.

Disse linjene skal beskrive en innsikt i tingenes egentlige tilstand: At verden henger sammen gjennom kokainøkonomien. Men jeg forestiller meg den norske leseren som her kniper igjen øynene, rister på hodet og forsøker igjen:

Med én hånd streifer du voldens opphav, med den andre kjærtegner du brutalitetens røtter.

Han forsøker vel kanskje å si at han har begynt å kjenne volden på kroppen. At han kan ta og føle på den, som vi sier. Men vil ikke den norske leseren få helt andre assosiasjoner her? Eller i hvert fall tenke: Det var da voldsomt.

Det er dette som er så flott med Saviano, sier Patrizia en kveld vi sitter på kirketrappa. Han kler seg naken, og forstår med hele kroppen.

Jeg leser gjennom et annet avsnitt jeg har oversatt sånn cirka ord for ord. Saviano snakker her om det smertefulle forholdet han har til sin mafiabefengte hjemby, Napoli:

Smerten ved blodet som fyller torgene, smerten ved navnene som forlenger listene, det er for meg en smerte som ikke forsvinner selv om du blåser på den med all pusten du har. Det er en smerte som ikke kan heles, ikke engang med Mercurochrome, ikke engang ved å sy den igjen.

Hva får vi ut av dette på norsk? Selv ser jeg ikke meningen for bare metaforer. Og denne ideen om at ordet ”smerte” gjør framstillingen sterkere om man bare gjentar det fire ganger – det er det ikke mange norske sakprosaister som ville kommet på.

Men italienerne er i det hele tatt mer presise når det gjelder smerte. De har ikke ganske enkelt vondt i magen, men i magesekken, tarmene eller leveren. De enkelte kroppsdelene kan til og med betraktes som handlende subjekter. I en annen bok jeg har oversatt fra italiensk hadde hovedpersonens hode vært på reise i flere måneder. Av og til tok hånda fram et lommetørkle fra bukselomma, mens lungene pustet inn den tunge lufta. I det italienske språket er altså kroppen allerede dissekert.

Men Savianos språklige gester har noe annet i tillegg – noe som mer og mer tar form av en Kristus-positur: Han er den som med utstrakte hender absorberer verdens smerte – og han er den som påtar seg skylden:

For meg er det for sent. […] Et liv i eksil, et liv under beskyttelse, som en kjettersk helgen. Skyldig om han spiser, falsk om han faster. […] Jeg har dryppet napolitansk blod i folks ører over halve verden, men i forstaden Scampia er fortsatt alt ved det samme. Altså skyldig, skyldig i alt.

Ja, sier Patrizia. Det er kanskje litt mye. Men han er jo faktisk en slags helgen. En som har ofret alt. En Kristus-figur.

Og så minner hun meg på at trappa vi sitter på, er den samme som Jesu’ forhud ble båret ned under den årlige prosesjonen 1. januar hvert år, helt til den plutselig forsvant i 1983.

Men lå ikke forhuden trygt forvart i et sølvskrin i den evige by?

Jo, men bare fram til den beryktede plyndringen av Roma i 1527. Da er vi i reformasjonens hvetebrødsdager, 16 år tidligere hadde Martin Luther krabbet på knærne opp trappen i Sancta Sanctorum og blitt overbevist om at dette ikke kunne være veien til himmelrik.

Nå kommer tyske leiesoldater på besøk, de såkalte Landsknechte, og de tar seg retten til å skjende på det groveste alt som kan kalles katolsk – Sankt Paulus’ og Peters hoder blir kastet omkring på Lateran-plassen, fra knekt til knekt.

DACS; (c) DACS; Supplied by The Public Catalogue Foundation
Plyndringen av Roma

Men én av disse knektene har en mer pragmatisk tilnærming: Han knabber sølvskrinet og stikker. Til hest tilbake gjennom byporten, opp langs Via Cassia, men så, en avstikker på en smal eselsti gjennom den frodige Treja-dalen, forbi den pittoreske landsbyen der oppe på den høyreiste, men porøse klippen. Kanskje stoppe og ta en rast der også – få seg et saftig villsvin og litt ublanda vin fra de lokale bøndene.

I stedet ble han klubbet ned og kastet i et fangehull under kirken, før han ble fraktet videre og solgt som gissel eller slave. Det var først 30 år senere, i 1557, at den daværende presten i Calcata fant sølvskrinet i en haug med eselmøkk. Da han åpnet skrinet, fyltes rommet av en parfymert duft, og snart var hele landsbyen innhyllet i en dis av vellukt, sies det.

Kanskje var det derfor relikvien fikk bli i Calcata. Landsbyen ble i hvert fall snart et hellig sted. Vatikanet innstiftet en tiårig syndsforlatelse for alle pilgrimer som dro til Calcata, og denne ordningen ble opprettholdt i nesten 400 år. Hvert år på første nyttårsdag gikk altså prosesjonen gjennom landsbyen, med frelserens forhud på pidestall først i toget.

Prosesjonen i Calcata

Hver eneste første nyttårsdag fram til det Herrens år 1983. Da stilte landsbypresten Don Dario seg opp på kirketrappa og forkynte at forhuden var borte. Noen hadde brutt seg inn i presteboligen og tatt med seg den hellige relikvien, som han for sikkerhets skyld hadde oppbevart i en skoeske i klesskapet på sitt eget soverom.

 

Så hvor er den nå? spør jeg, 30 år senere. Og hvem tok den?

Det er blitt kveld på kirketrappa, vi drikker rødvin av hvite plastkrus. Det finnes mange teorier, sier Patrizia og fortsetter fortellingen.

Sporene fører egentlig i alle retninger.

Dagen før forsvinningen var presten Don Dario blitt oppsøkt av to mystiske menn, kledt i mørke dresser. De ba om å få se på relikvien, men det er uklart om Don Dario etterkom ønsket. Det var uansett ikke uvanlig at det kom folk og spurte etter forhuden. Det gikk rykter om at søsteren til Darios svigerinne var blitt kvitt muskelplagene sine etter bare så vidt å ha luktet på skrinet den lå i. Og i hvert fall én gang skal presten ha vist fram forhuden i vinkjelleren til Cappelone. Hva om han bare hadde mistet den på vei hjem i fylla?

Men Patrizia er mest opptatt av å følge sporene bakover i historien, for eksempel til Irene av Athen, som i en annen versjon av forhudens tidlige historie hadde gitt relikvien til Karl den Store som en hemmelig bryllupsgave, etter å ha tatt livet av sin mann og sin eldste sønn med gift.

Igjen og igjen blir man slått av italienernes taleførhet. Når de først kommer i gang, er det liksom med en slags lengsel etter sin egen stemme.

Og jo mer jeg leser av boka til Saviano og lytter til mine nye sambygdinger, slår det meg at det er et samsvar der. Av og til får jeg det for meg at stemmen i Savianos tekst liksom lener seg over mot leseren, legger armen rundt skuldrene hennes og hvisker henne varmt og fuktig inn i øret.

Som når han mot slutten av boka forteller hvordan leseren helst bør forholde seg til ordene han skriver:

Legge dem i munnen, tygge dem i stykker og svelge dem slik at det de består av kan virke inni oss, lyse opp nattens uutholdelige uro og streke opp grensa som skiller lykken fra smerten.

Jeg har jo for lengst begynt å frykte at ZeroZeroZero skal bli en ufrivillig komisk bok på norsk. Men hvis det er slik at Saviano bare utnytter maksimalt den hangen til språklig forføring som finnes i alle former for samkvem her nede, så kan jeg kanskje tone ned disse gestene i den norske utgaven. Sagt på en annen og mer tabloid måte: Hvis Saviano har skrevet en bok til italienske kvinner, så skal jeg forsøke å oversette den for norske menn. For selv om dette er en personlig form for sakprosa, så skylder man vel også saken selv at den får komme til orde.

Det betyr å sette inn et slags stilistisk filter i teksten. Kanskje kan man forestille seg en slik maskin til å tørke frukt og sopp med. En mekanisme i språkarbeidet som gjør teksten mer anvendelig og mer konsentrert ved å liksom å tørke den ut.

Den stadig gjentatte smerten, ”smerten ved blodet som fyller torgene” osv., kan dermed bli seende slik ut i norsk oversettelse:

Blodet i gatene og de stadig nye navnene på listene over døde, er for meg en smerte som ikke lar seg lindre, et sår som ikke kan sys igjen.

Tre ganger har jeg strøket ordet ”smerte”, men det står der fortsatt en gang, og det er allerede nesten mer enn nok.

Og hva så med voldens røtter og kjærtegningen av opphavet? Ord for ord ble setningen tørket ut, til bare dette sto igjen:

Voldens og brutalitetens opphav er blitt noe håndfast og fortrolig.

Her er jeg ærlig talt litt usikker. Det kan være jeg har forgrepet meg på teksten på dette punktet. De utstrakte hendene, det lette streifet over billedlige røtter, er blitt redusert til et par streite adjektiv på norsk. Men én hånd er i hvert fall kommet med, inni det ene adjektivet, håndfast. Og i tillegg er setningen forståelig.

I oversettelse er det uansett alltid et element av manipulasjon, sier Theo Hermans. Ordet manipulasjon betyr forresten også ”triksing med hendene” på latin, så da er det vel helt sikkert det jeg har gjort her. Jeg mener oversetteren må få lov til å manipulere litt, når det trengs. Og når det trengs, det må diskuteres først fra tekst til tekst, og så fra setning til setning.

Men nå til slutt er det et annet spørsmål som trenger seg på:

Hva var det egentlig som hadde skjedd med Jesu’ forhud? Var den virkelig blitt stjålet, og i så fall av hvem?

Det er spor som peker mot Vatikanet i Rom og pave Johannes Paul II.

Johannes Paul II
Johannes Paul II

For allerede fra slutten av 1800-tallet var forhuden blitt et problem, eller la oss si et sårt punkt, for den katolske kirken. Som om man hadde begynt å se den med modernitetens kritiske blikk. Man begynte kanskje til og med å skamme seg litt over det som bare ble kalt la piccola cosa, den lille saken.

Pave Leo 13. benyttet i hvert fall året 1900 til å gjøre helomvending. I det nye århundret ville det ikke bli snakk om noen syndsforlatelse lenger, altså ingen pilegrimsbonus ved å dra til Calcata – men derimot bannlysning dersom man så mye som nevnte forhuden ved navns nevnelse.

En av dem som skulle vært bannlyst etter denne definisjonen er den irske forfatteren James Joyce.

James Joyce
James Joyce

Mot slutten av romanen Ulysses snakker Leopold Bloom og Stephen Dedalus om forhuden i Calcata mens de står og tisser på et gjerde i Blooms bakgård. Dette er faktisk Stephens siste tanke i Ulysses:

…hvorvidt den guddommelige forhuden, den hellige katolske apostoliske Kirkes kjødelige vielsesring som oppbevares i Calcata, fortjente en alminnelig ærbødighet eller den fjerde grad av tilbedelse som tilkom andre avskårne guddommelige utvekster såsom hår og tånegler.

(Ulysses, s. 548. Oversatt av Olav Angell)

Joyce kunne altså blitt lyst i bann for dette, men ville nok ha tatt det med fatning: Han hadde meldt seg ut av den katolske kirken i 1898.

Heller ikke innflytterne som kom til Calcata på 70-tallet, ville skamme seg i takt med Vatikanet. De trosset i stedet alle forbud og gjenopptok den årlige prosesjonen, de gjorde den til et karneval og en kjærlighetsfest, med frelserens lille krans i sentrum for dansen.

Vi kan tenke oss hvordan de satt og gremmet seg femti kilometer lenger sør.

De gremmet seg, la hodene sammen, og så sendte man sine to best kledte menn ut på landsbygda for å snakke med den lokale presten.

Det er naturligvis flere teorier om hva som skjedde så. Kanskje tok de to bare med seg forhuden tilbake til Vatikanmuseet, slik at den nå ligger i kjelleren der, trygt forvart sammen med resten av den katolske kirkens tjuvegods.

Eller kanskje er det noe i den spektakulære teorien om at de i stedet brakte den til et hemmelig genteknologisk laboratorium under Peterskirken, der Vatikanets egne forskere arbeider med å klone forhudens genmateriale. Etter 2000 års venting på Jesu’ gjenkomst hadde man altså endelig fått nok og bestemt seg for å ta saken i egne hender.

Eller hva om de to ikke engang trengte å ta med seg relikvien. Det finnes de som mener at paven bare hadde gitt presten ordre om å pensjonere forhuden. Gjemme den unna, legge den tilbake, til krypten under kirkegulvet i den lille kirken.

I så fall kan det faktisk hende at landsbyen som reiser seg fallisk opp fra den frodige Treja-dalen fortsatt i det skjulte er kronet med frelserens forhud.

Som Saviano selv sier mot slutten av boka si:

Verden er en rund deig som stadig hever. Men sannheten finner du aldri.

Pål H. Aasen
Pål H. Aasen

Oversetter Pål H. Aasen ble tildelt Bokhandelens sakprosapris til oversettere for oversettelsen av ZeroZeroZero i 2015.

Mellom #1 2016: Mellom tekst og scene

Tidsskriftet Mellom lanserer #1 2016 med en samtale om teater og oversettelse lørdag 20. februar kl. 14 under Oversatte dager.

MELLOM TEKST OG TEATER

Oversatte dager 2016I anledning lanseringen av nytt nummer inviterer Tidsskriftet Mellom til en samtale om teater og oversettelse. Hvordan er det annerledes å oversette teater sammenlignet med trykket tekst? Hvilke normer dominerer innenfor teateroversetting i dag? Hva kan skje med en tekst når den er innom så mange forskjellige tolkningsledd og så mange hender på veien fra manus til scene?

  • Edvard Hoem, forfatter, gjendikter og skribent
  • Maria Tryti Vennerød, dramatiker, poet og oversetter
  • Ole Johan Skjelbred, skuespiller, dramaturg, regissør og oversetter

Samtaleleder: Runa Kvalsund, redaktør for Tidsskriftet Mellom


Mellom tekst og scene

Mye av oversettervirksomheten i Norge foregår i dag på teatrene, og motsatt: Så mye som opp mot halvparten av stykkene på programmet hos noen av de store institusjonsteatrene er oversatt. Likevel er oversettelse av scenetekster et underbelyst tema. Teater er lag på lag med tolkning, og rører ved noe grunnleggende i oversettelsesarbeid generelt.

Lederen til Mellom #1 2016
Av Runa Kvalsund, Ida Hove Solberg og Marianne Lilleeng Walløe

Mellom #1 2016
Mellom #1 2016

Når utenlandske stykker skal settes opp på norsk, er det selvsagt oversetterens tolkning av den dramatiske teksten som vil danne grunnlaget for oppsetninga. Men det ligger samtidig svært mye jobb mellom tekstgrunnlag og teaterforestilling. Og mye tolkning. I første omgang må dramaturg og regissør lage selve forestillinga ut ifra sin tolkning av teksten, det samme gjelder de som lager kulisser og kostymer. Så vil skuespillernes forståelse av tekstgrunnlaget ha stor betydning for resultatet, måten de uttaler setningene på, intonasjon, pauser, dynamikk, gester og kroppsspråk. Noen ganger må ting endres eller kuttes for å passe sceneform, publikum, skuespillere. Nå kan det ha skjedd mye fra da oversetteren ga fra seg «ferdig» manus til dramaturgen.

Vi har i dette nummeret av Mellom gitt ordet til aktører innenfor teateroversettelsens verden. Tove Bakke beskriver et dramatisk møte med teateroversettelse – i dramaform. Oversetteren har en spesiell rolle i sceneoppsetninger av utenlandske stykker, men er altså likevel bare en av mange aktører som er involverte i prosessen. Det er ikke alltid bare enkelt å bevege seg fra skrivebordet og ut på leseprøver og premierefesten, og dessuten oppgi en del av kontrollen til dramaturger, regissører og skuespillere. I dette nummeret møter Mellom dessuten Ola E. Bø, oversetter og dramatiker ved Det norske teatret, til samtale om hvordan teateroversettelse skiller seg fra oversettelse av tekster som «bare» skal leses. Det viktigste er hvordan språket ligger i munnen på skuespillerne, sier han. Men hva innebærer det for oversetteren, som i de fleste tilfeller sitter nokså isolert og jobber med skrift på papir?

Edvard Hoem skriver om arbeidet med å oversette Shakespeare, som har fulgt ham siden gymnaset, da han prøvde å oversette den første linja i Antonios replikk i The Merchant of Venice: «In sooth I know not why I am so sad.» «‘Gjendikting’ likar vi å kalle det når vi arbeider med tekster av dette slaget», skriver Hoem. «Eg er ikkje sikker på kor treffsikkert uttrykket er. Men det minner oss iallfall om at å omsetta ikkje betyr det same i alle samanhengar.» Anne Lande Peters viser i sin tekst hvordan ett enkelt ord, «Hvad», på grunn av sine mange betydninger og funksjoner, kan – og kanskje må – oversettes på forskjellige måter når Ibsens Hedda Gabler oversettes til japansk. Kathrine Nedrejord skriver om overteksterens utfordringer og mange roller i møte med performance-teater. «Oversetteren blir langt mer enn en oversetter: Hun eller han blir en del av den helhetlige, estetiske opplevelsen», skriver hun, og ser nærmere på den franske oversetteren Christilla Vasserots arbeid med tekst for scene av Rodrigo Garcia og Angelica Liddell: «Vasserot […] må sies å ha hjulpet frem både Garcia og Liddells gjennombrudd i Frankrike, ved sine oversettelser og sin rent fysiske deltakelse i forestillingene.» I tillegg presenterer vi russiske Oleg Bogajevs mest oversatte stykke, Den russiske folkeposten, for første gang på norsk. Bogajev er for øvrig aktuell med vårens storsatsning på Det norske teatret, Andre verdskrigen. Natt i verda.

I årets første Mellom har vi også en bolk viet den franske forfatteren Édouard Louis, med første kapittel av Louis’ En finir avec Eddy Bellegueule på russisk, pluss en norsk oversettelse av et utdrag fra en tidlig versjon av neste bok – en forsmak på romanen L’histoire de la violence som kom ut på fransk i januar 2016, og som kommer ut på norsk i høst. Louis har også skrevet, spesielt til dette nummeret av Mellom, en dagsaktuell tekst om samfunnsstrukturene som ligger til grunn for Farvel til Eddy Bellegueule. Det er også svært aktuelle spørsmål som belyses i nederlandske Arnon Grunbergs novelle «Hamsteren» med den betegnende undertittelen «eller: Europas framtid», oversatt til norsk av Carline Tromp. I en nesten lettvint veksling mellom det helt lille og det helt store kommer forfatteren inn på temaer som globalisering og flyktningkrisen, og minner oss om at «[d]et store bildet […] består av utallige små prikker – og de er alle vesentlige», slik Tromp skriver i sin introduksjon.

I spalta «Mellom periferiar» kan vi by på en sjelden begivenhet: Iris Fernández Muñiz og Ida Hove Solberg har samarbeidet om å oversette to asturianske poeter. Det er muligens første gang poesi skrevet på asturiansk, som snakkes nord i Spania, er å lese på norsk. Mellom har siden oppstarten hatt et mål om å gi mye plass til kritikk av oversatt litteratur, og i dette nummeret har vi hele sju bokmeldinger.

Velkommen inn i Mellom! (Vennligst skru av mobiltelefonen.)

Chr. Amadou og K. Gjerpe: Da Bibelen ble norsk – på nytt

I Prosas Oversatt-skattkiste har vi funnet to essay av hhv. Christine Amadou og Kristin Gjerpe, som begge skriver om arbeidet med nyoversettelsen av Bibelen i 2011.

Mens Amadou skriver om den praktiske erfaringen med å delta i oversetterteamet, anmelder Gjerpe boken Bibelsk, der de skjønnlitterære forfatterne, Karl Ove Knausgård, Hanne Ørstavik, Håvard Rem med flere, som ble brukt som stilistiske konsulenter, har skrevet om sine erfaringer.


Hurlumhei hos Hieronymus

Av Christine Amadou

Mellom høystemthet og byråkrati: Slik har arbeidet med den nye bibeloversettelsen fortont seg for en av de mange involverte. Resultatet er en mer fremmedartet bibel.

Hver gang jeg går inn til Hieronymus (På tå.
For at nyfikne ikke skal plire med øynene. Kruse leppene.
Få vann på møllene.) glipper løven med øyelokkene. Krummer den klørne
Dypere inn mellom potene og sovner igjen i en blid gul mildhet.

[…]

Hver gang jeg går inn til Hieronymus blir jeg ustanselig
opptatt av en som er opptatt med et fredelig gjøremål.
Hører jeg bare lyden fra fjærpennens kraslinger
på pergament. Pusten fra sovende dyr.

(Astrid Hjertenæs Andersen)

Oversetternes skytshelgen er den hellige Hieronymus (347-420), som oversatte Bibelen fra gresk og hebraisk til latin. I billedkunst og litteratur fremstilles han gjerne i stille arbeid i skrivestuen, med en sovende løve ved føttene. Hieronymus er blitt sinnbildet på oversetteren som sitter alene og andektig med sin tekst.

bibelen 2
«Bibelen» Bibelselskapet 2011

Men bildet av den lydløse og ensomme bibeloversetteren treffer dårlig når man kastes inn i arbeidet med Bibel 2011. Denne oversettelsen involverte nærmere femti mennesker som i løpet av 11 år satte til livs til sammen 3500 smørbrød, som hadde kamper og omkamper om ordvalg, som sendte tekstene ut på høring, og som til slutt opptrådte i prosesjon under lanseringen i Domkirken tidligere i høst. Flokken av medarbeidere omfattet filologer, teologer, skjønnlitterære forfattere – mennesker med høyst ulikt forhold til både Bibel og språk.

Hva skjer når alle disse menneskene ramler inn i Hieronymus’ skrivestue? Når oversetterens tradisjonelt sett ensomme dialog med teksten blir erstattet med en langt større samtale mellom både enkeltmennesker og interessegrupper?

Fra min utkikkspost i Bibelselskapets oversettelsesutvalg kan jeg si at på sitt beste skapte det overraskende løsninger og en fantastisk dynamikk, en helt ny måte å oversette på. På sitt verste, derimot, en ørkenvandring mellom beslutningsorganer, dragkamper og kompromissløsninger. For oversettelsesarbeidet var ikke bare preget av menneskelig og faglig mangfold, men av en vel gjennomtenkt organisasjon. Kilden til alt tekstarbeidet lå i de fire oversettergruppene, oppkalt etter paradisets fire elver. Her møttes primæroversettere, altså filologer, og stilister, det vil si skjønnlitterære forfattere. Bibelens tekster ble fordelt mellom gruppene. Begge målformer skulle være representert i alle fire, og det fant sted et intenst samarbeid som åpnet for et nytenkende og skapende forhold til teksten. Fra oversettergruppene vandret teksten så til redaksjonskomiteen, derfra videre til det mer normerende og overgripende Oversettelsesutvalget. Til slutt skulle teksten godkjennes av Bibelselskapets styre, med representanter for ulike kirkesamfunn. Innen teksten kom dit, hadde den også vært gjennom teologiske konsulenter og flere høringsinstanser. Helt bokstavelig høring faktisk: Salmenes bok ble sunget igjennom, teksten skulle ikke bare sikres rent litterært, men også musikalsk.

Århundrers tradisjon

Ved hver korsvei kom ønsket om at man måtte ”tilbake til grunnteksten”. Nå er begrepet original- eller grunntekst litt vrient når det dreier seg om Bibelen. Men først og fremst var det overraskende å måtte påpeke dette når man ellers som oversetter er vant til å forholde seg til en grunntekst hele tiden. Hva ellers?

Utfordringen med bibeloversettelse ligger ikke bare i å samstemme oversetterkoret. Den består også i å forholde seg til alt som ligger mellom oss og grunnteksten, oversettelsestradisjonen som har avleiret seg i kultur og litteratur, i en hel verdensforståelse, rett og slett. Hva gjør den nye oversettelsen med et eksisterende bibelspråk som for mange fremstår som uforanderlig? Allerede Hieronymus var klar over problemet: I forordet til den latinske oversettelsen av Matteus-evangeliet skrev han at ”før folk får svelget spyttet sitt vil de skrike ut at jeg er en falskner og en gudsbespotter som har våget å tilføye, endre og rette de gamle skriftene”. Selv når oversetterne går tilbake til Bibelens grunntekst (som faktisk i flere tilfeller er forandret siden 1978, takket være tekstfunn, som Dødehavsrullene, og filologiske studier), kommer de ikke unna århundrers innarbeidede bibelspråk.

Bibel 2011 inneholder noen store endringer, og mange, mange små. Noen bryter med tradisjonen, andre tar bevisst vare på den. Hvert eneste valg har måttet forholde seg til den. I den nye oversettelsen av juleevangeliet (Luk 2,1-14) ser vi eksempler både på bevaring av det gamle og brudd med det. I vers 7 står det nå: ”og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.” I et så kjent skriftsted ville det være meningsløst og brutalt å forandre for forandringens skyld. ”Krybbe” og ”svøpe” er ikke ord fra dagligtalen, de er fine ord som tar vare på det forunderlige, og som har gjenklang i julesangene. Kjenner man ikke andre salmer, kjenner man da i det minste dem! Herberget, derimot, det er forsvunnet. Rett og slett fordi det ikke hører hjemme der. Ordet ble innlemmet i Bibelen av Luther, som oversettelse av det greske ordet ”katalymma”. På datidens tysk betegnet Herberge ”ein Ort wo ein Fremder zu Nacht bleiben kann” – altså et sted der en fremmed kan bli over natten. Det dekket delvis det greske ordet, som betegner et fellesrom der menneskene holdt til og ble tatt imot. I den norrøne oversettelsen av juleevangeliet kalles dette ”gesta scala”, altså gjestestuen. I arbeidet med den nye oversettelsen var nettopp gjestestuen et av forslagene, men det ble forkastet fordi det ga for mange assosiasjoner til en konvensjonell moderne arkitektur. Herberget ble på sin side forkastet fordi det i dagens norsk betegner et slags hotell, pensjonat eller hospits, ikke et rom der man tar imot sine gjester. Løsningen man endte på, var altså at de ikke fant ”husrom”. De måtte ta til takke med stallen.

En overordnet metode

Selv om Bibel 2011 er mer enn en revisjon, har nyoversettelsen uavlatelig hatt både grunntekst og et utall tidligere bibeloversettelser for øye. Manøvreringen mellom dem betyr også at oversetterne har måttet velge en overordnet metode. Ofte kategoriseres bibeloversettelsene (og andre oversettelser, for den saks skyld) som enten konkordante eller idiomatiske, altså som enten ord for ord-oversettelser, eller som meningsoversettelser. I en slik sammenheng er den nye oversettelsen nok mer konkordant enn idiomatisk. Den skiller seg da også fra den mer forklarende 1978-oversettelsen ved at teksten har skrumpet inn: Bibel 2011 inneholder 17 000 færre ord på bokmål og 13 000 færre på nynorsk enn den forrige oversettelsen. Bare bruken av ordet ”kjøtt” må ha krympet teksten betraktelig. I 1978-oversettelsen var det greske ordet ”sarx”, som tidligere var blitt oversatt med det dansknorske ”kjød”, erstattet med flere lange og fortolkende uttrykk, som ”menneskets syndige natur”. Eller, som i Romerbrevet 7,18: ”For jeg vet at i meg, det vil si slik jeg er i meg selv, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke.” I Bibel 2011: ”For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke.”

Et annet skille mellom oversettelsestilnærminger stammer fra den tyske teologen og Platon-oversetteren Schleiermacher. For ham er oversettelser enten hjemliggjørende eller fremmedgjørende, oversetteren tyr enten til en ”Domestizierung” eller en ”Verfremdung”. De første norske bibeloversettelsene, særlig de nynorske, gjenspeiler et sterkt ønske om å forankre Skriften i det norske og tyr dermed til hjemliggjøringen. I den aller eldste norrøne oversettelsen er til og med slangen i paradiset blitt til en hoggorm.

Det norske bibelspråket skulle bryte med det danske og gjøre det bibelske landskapet norsk. Det betød at også stedsnavnene ble oversatt. Alexander Seippels oversettelse fra begynnelsen av 1900-tallet er den som går lengst i fornorskningen; hos ham kalles Akrabbim-skaret for Skorpion-skaret, og Sela-Hammahlekot kalles Skiljarknausen (1. Sam. 23,28). I 1930-oversettelsen står det på dette stedet: ”Så vendte Saul tilbake og forfulgte ikke David lenger; men dro mot filistrene. Derfor kalles dette sted Sela-Hammahlekot.” I 1978 kommer det norske tilbake: ”Derfor kalles dette stedet Skillehammeren.” I Bibel 2011 får vi faktisk både i pose og sekk: ”Derfor kalles dette stedet Sela-ha-Mahlekot, %Skilleklippen&.” Her er det hebraiske ordet beholdt, men for at den forklarende innledningen skal ha en mening, er også navnet oversatt.

Distanse

Fremmedheten er et klart kjennetegn ved Bibel 2011, helt i tråd med Schleiermacher. Hans oversettelsesteoretiske dictum sa nemlig at det var originalens ånd som skulle bevares. Da måtte ikke oversettelsen bli dagligdags, men ta vare på en syntaktisk og uttrykksmessig distanse. Man skulle merke at teksten var fremmed og dens verden uvant. På samme måte hadde de første kristne bibeloversetterne med seg en forestilling om at Skriften har en kropp og en sjel. Språket er sjelens hus, og når huset bygges om, er det for å ta vare på sjelen som bor der. Det skal ikke rives, men nennsomt bygges om for å bevare.

I den nye oversettelsen er man ikke redd for fremmede bilder og uttrykk, ”tilbake til grunnteksten” betyr også bort fra det altfor norske. Det gir seg til og med typografiske uttrykk: Noen av klagesangene, de siste ordspråkene og en del salmer er opprinnelig skrevet ut fra et akrostisk prinsipp: Hver linje i et vers begynner med den samme hebraiske bokstaven, og hele salmen går på den måten gjennom det hebraiske alfabetet. Ingen har gjort forsøk på å gjenskape dette på norsk. Men som en påminnelse om at det opprinnelig ligger en ordnende idé bak versene, er nå de hebraiske bokstavene forsiktig plassert i margen.

I de eldste norske bibeloversettelsene hadde man et behov for å forankre teksten i det norske, både når det gjaldt landskap og levesett. Bibel 2011 går derimot langt i å vise det fremmedartede. På den måten gjenspeiler den en ny bevissthet om hvordan det norske blir til nettopp i møte med det fremmede.

Christine_Amadou_32844Christine Amadou (f. 1958) er idéhistoriker og oversetter.


Verdens mest beklådde bok: Stilistene har ordet

Av Kristin Gjerpe

Et knippe skjønnlitterære forfattere formidler sine erfaringer som ”stilister” i arbeidet med den nye bibeloversettelsen. De er ikke bare gode. Boka, derimot, er blitt en svært god innføring i nærmest alle aspekter ved det å oversette.

”Etter hvert svant jeg ut av arbeidet, også med en viss avmektig lettelse,” skriver Hanne Ørstavik. For ”Hvor var det blitt av Gud? Hvor var det blitt av himmelrommet?” For henne var teksten, de nye forslagene til oversettelse som hun fikk oversendt på e-post, ”ord, som kanskje var riktige, men den [teksten] virket ikke mer”. Hun var altså ute i et ærend som overskrider det oversetterfaglige, og hennes korte bidrag i antologien Bibelsk blir stående som et andpustent sukk, et forvirret, ja fortvilet spørsmålstegn: ”Hvem skal snakke det store språket, om ikke Gud?”

Slik er det heldigvis ikke med de andre dikternavnene oppført på forsiden av denne utgivelsen. Redaktørnavnene er forresten gjemt vekk, inne i boka og bak forfatterne, men alt tyder på at de har gjort en grundig redigeringsjobb, selv om jeg jo lurer på hvor mye de har styrt de enkelte bidragene – det sier det korte forordet ingenting om. Kanskje er valget av bokomslag likevel ikke så mye et utslag av beskjedenhet som av en nærmest poetokratisk ærefrykt. Den deler redaktørene i så fall med Bibelselskapet, og med Tom Egil Hverven, som heller ikke figurerer på forsiden. For det var skjønnlitterære forfattere som ble hentet inn som stilistisk ekspertise da arbeidet med en ny bibeloversettelse kom i gang i 1999, og ikke sakprosaforfattere, ikke historikere og biografer. Enda biografien vel må sies å være en bibelsk hovedsjanger, i alle fall der Jesu liv beskrives i ulike versjoner i de fire evangeliene?

"Bibelsk" Redigert av Christine Amadou og Anders Aschim. Verbum Forlag 2011
«Bibelsk» Redigert av Christine Amadou og Anders Aschim. Verbum Forlag 2011

Til gjengjeld møter vi her de skjønnlitterære forfatterne som sakprosaister, med unntak av Jon Fosse og fire andre, som alle har levert mer lyriske tekster. Det skaper en ujevn rytme i samlingen – oppkvikkende og skjerpende! Men jeg går til sakprosaistene, jeg vil høre dem tenke rundt selve oversettelsesarbeidet. Og fordi Bibelen er en slik broket samling tekster – hvor ellers finner man et så gigantisk sjanger- og tidsspenn? – berører bibeloversettelse de fleste oversetterspørsmål overhodet.

Å lese korrektur på Skrifta

Ikke overraskende er det lengste essayet (25 sider) skrevet av Karl Ove Knausgård, som kaller seg ”hjelpemann på Bibelen”. Det nest lengste (15 sider) er Paal-Helge Haugens; han har lest ”korrektur på Skrifta”. Begge skriftstykkene er verdt hele antologien alene. Ingen av de to feirede dikterne kan hebraisk eller gresk, men med filologer og teologer på bakkeplanet kan de trygt bevege seg inn i det høyloftede oversetterverkstedet. Det gjør de med alvor, flid og meditativ innlevelse. ”Sa Gud ‘lys, bli til’, sa han ‘la det bli lys’, eller sa han ‘det skal bli lys’?” spør Knausgård om skapelsesberetningen, og skriver om de ulike mulighetene at de ”tilhører den hebraiske grunnteksten, og er konstante, løsningene man velger, tilhører samtiden, og er foranderlige”.

Men slik resonnerte han ikke i 2005 da han etter et kvarters betenkningstid svarte ja til mannen i mobiltelefonen som spurte om han ville være med som tekstkonsulent på Det gamle testamente. Selv hadde han nylig utgitt En tid for alt. Saklig, med den lærde essayistiske stilen vi kjenner som lange innslag i romanene hans, beretter Knausgård om sin bratte læringskurve, ikke bare fra han var en glødende anti-kristen ungdom i Kristiansand, men også fra den gang et av barna skulle døpes og han sier til presten at han er ”konservativt anlagt”, at ”det var viktig å ta vare på det språket som tradisjonen hadde etablert”. En av de overordnede, mer prinsipielle innsiktene han etter hvert erverver seg, går i helt motsatt retning:

”Det finnes ingen faste normer for språklig kvalitet, og i samme øyeblikk som noen skulle ha fastsatt en slik norm, vil den være ubrukelig, fordi det gode språket, slik vi oppfatter det, unnviker alt som står stille, det søker alltid det levende, det som er i bevegelse.”

Paal-Helge Haugen går mer historisk til verks og minner om at ”all europeisk bibelomsetjing kviler på tekstlege tilnærmingsmåtar som vart grunnlagde i renessansen”. Ad fontes – til kilden, bakenfor middelalderens mangelfulle kopier – var drivkraften bak renessansehumanistenes filologiske arbeid med antikkens tekster. Grunntekstens særdrag, også syntaktisk, skulle gjenskapes, idiomatiske nyskapninger tvang seg fram, og de europeiske folkespråkene – som nå for første gang ble brukt som bibelspråk – fikk tilsig av hebraiske og greske stilmidler. De største oversetterne var Martin Luther til tysk og William Tyndale til engelsk, den siste med livet som innsats: I 1536 ble han brent på bålet som kjetter. Oversetterkomiteene til Bibel 2011 ser seg som arvtakere til denne tradisjonen, men risikerer neppe livet. Oversettelse er ikke lenger politikk.

Dette er stil: Et par ”og”, og en hel verden påkalles

De skjønnlitterære forfatterne kan ikke kildespråkene, men fikk i oppgave å sørge for godt norsk, at det ble høy stilmessig kvalitet. Det er i tråd med nyere internasjonal oppfatning av Bibelen som et litterært fenomen. For en god oversettelse handler ikke bare om hva noe betyr, men likeså mye om hvordan noe betyr. ”Dei siste par-tre tiåra har det vokse fram ei ny og sterk interesse for dei estetiske sidene ved framstillingsformene i bibelbøkene,” skriver Haugen. Oskar Stein Bjørlykke kretser inn stilspørsmålet på denne måten:

”Kva for stil og stilnivå har grunnteksten i dei ulike skriftene eller skriftavsnitta? Er det kvardagsspråk her? Poetisk språk? Forteljing? Eller kanskje argumentasjon? Når svaret er klart, gjeld det å finne det tilsvarande stilnivået på norsk. […] Skal det til dømes på norsk heita jord når det på hebraisk står ”erets”? Eller skal det kanskje heita bakke, mark, eller åker?”

I betegnelsen ”stilist” ligger altså mer enn det som har med det norske språket å gjøre. Vel så viktig – og her er de skjønnlitterære forfatterne av Bibelsk stort sett enige – er holdningen til de stilene som finnes i grunnteksten. Bjørlykke markerer stilspennet med to påstander: ”Det er noko jordisk og menneskeleg ved Bibelen” og ”Det er også noko himmelsk ved Bibelen”. Jan Ove Ulstein holder seg på et mer lokalt plan når han i ”Jakta på ein Esekiel-modus” går veien om sin egen dialekt, i underkapitlet ”Sunnmørsmodus”. Anbefales!

Hvilken verden kan så en konjunksjon påkalle? For eksempel den hebraiske, der ”og” markerer begynnelsen på en setning, ikke bare sammenhenger og forbindelser: ”Og jorden var øde og tom, og mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.” I norsk normalprosa kunne det blitt, ifølge Knausgård: ”Da jorden var øde og tom, lå mørke over dypet, og Guds ånd svevde over vannet” – med en reduksjon i antall ”og” fra fire til to – eller som i 1978-bibelen: ”Jorden var øde og tom, og mørke lå over dypet, men Guds ånd svevde over vannet.” I det siste eksemplet innføres et ”men” som stryker den hebraiske verden bort; den forsvinner, mener Knausgård, med den syntaksen som hadde skapt en tekst med noe ”stilistisk enkelt over seg, hvor kompleksiteten ikke ligger i et mangfold av ord eller en stor variasjonsbredde i setningenes lengde og rytme, men tvert imot i spillet av gjentagelser”. Gjentagelsen av konjunksjonen er nettopp det som ”ikke lukker noen ting, ikke hever noe fram på bekostning av noe annet, men hele tiden likeordner”. Haugen gir et historisk riss: Mens de tidlige bibeloversettelsene til folkespråkene beholdt konjunksjonen ”og” (hebraisk waw) i und og and, valgte de nyere oversettelsene

”anten å stryke waw eller å variere med andre konjunksjoner enn dei som tilsvarar ”og” på norsk, eller beintfram å erstatte konjunksjonen med meir fortolkande samanbindigar som gav temmeleg eintydige signal om årsak og verknad, om temporal sekvens og motiv for handlingar.”

Det siste skjedde i nynorskversjonen av skapelsesberetningen, som lyder ”Det verte lys! Så vart det ljos”, ikke ”Og det vart ljos”. Haugen kommenterer: ”Det blir omtrent som å slå på ein lysbrytar.”
For Knausgård handler bruken av ”og” om ”hvordan hebreerne tenkte skrift, eller hvordan de tenkte i skriften”. Og den mentaliteten hebreerne hadde, ”er ubetinget en annen enn vår mentalitet, og for en oversettelse er det avgjørende å komme i kontakt med den mentaliteten. Altså ikke så mye hva de tenkte, som måten de tenkte det på”. Alt dette er, tenker jeg, overførbart til tekster oversatt også fra annet enn hebraisk. Hvor ofte har jeg ikke som manusvasker for norske oversettelser forsøkt å gjeninnsette originalens konjunksjoner, dette lille ordet ”og” som velter hierarkier, som sidestiller eller hakker opp i små biter i stedet for å glatte ut i harmoniserende vendinger der det ikke skal harmoniseres!

Uenighet

I essayet ”Fatal filologi” spør Håvard Rem: Er Jesus mer sønn av Gud eller av menneske? Ved å sammenlikne de ulike genitivskonstruksjonene i ættetavlen i Lukas 3,23-38 viser Rem hvordan en oversettelse kan gripe inn i substansen av en tekst, endre hele den verden som teksten skal få oss til å se: Sønn av David, sønn av Abraham, sønn av Noah og så videre med totalt 76 slektsledd, inntil siste (eller første) ledd, hvor det ikke heter sønn av Gud, men Guds sønn, enda grunnteksten har samme genitivskonstruksjon. Slik forsterkes Jesu guddommelighet, på bekostning av den Jesus som ifølge Rems resonnement er et forbilde for marxister, humanetikere, muslimer, new agere og en rekke utenomkristne tradisjoner: en profet, en mystiker, en sosial reformator, ingen ”Guds sønn”. Noe av den samme tendensen sporer han opp i Bibelens bruk av ordet ”menneskesønn”. Han er sterkt uenig i noe av det som blir gjort i den siste bibeloversettelsen: ”%Menneskesønnen& støvsuges ut av Den hebraiske bibel, og blir et eksklusivt gresk/kristent uttrykk.”

Inger Elisabeth Hansen er en av de norske, nålevende poetene jeg setter høyest, også som gjendikter, der hun gjerne forflytter seg flere århundrer tilbake i tid. Hvordan var hennes møte med bibeloversettelsesarbeidet, og hvorfor trakk hun seg ut etter fire år? Hennes begrunnelse er mer faglig fundert enn Ørstaviks, men også hun skriver om den følelsesmessige motstanden mot visse endringer. ”Hjerteskjærende,” kaller hun oppdagelsen av at ordet for ”evighet” i Predikerens bok kapittel 3 vers 11 – ”Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt ned i menneskenes hjerter” – viser seg å være det hebraiske ordet olam, som snarere betyr ”den tiden som varer”, eller ”verden”, men også ”hemmelighet”, ”mørke”. ”Skal de ta evigheten fra oss?” spør hun, og forteller at bibelverset ble lest i begravelsen til begge foreldrene hennes. Det personlige fører straks over i det faglige når hun går i rette med hovedprinsippet for den nye bibeloversettelsen, det med å velge konkordante løsninger, ord som i størst mulig grad samsvarer med grunntekstens ord.

Begrunnelsen for dette prinsippet er at jo nærmere man kommer den konkrete grunnbetydningen av et ord, jo mer lar man teksten beholde et tolkningsrom – det beste vern mot all skriftfundamentalisme. Som Haugen skriver: ”Omsetjinga skal opne for flest mogeleg av tekstens nyansar […] og slik legge til rette for eit tolkningsspektrum som også inkluderer dei tilsynelatande motseiingar som kan finnast i teksten.” Evighet, ser det ut til, er en tolkning av ordet olam som utelukker de andre betydningene. Men det er her Inger Elisabeth Hansen kommer med sitt motstøt: For er ikke Bibelen, ”verdens mest beklådde” bok, noe mer og annet enn en grunntekst man skal finne tilbake til? Gjennom eksempler hentet fra ulike lands bibeloversettelser til ulike tider, viser hun hvordan Bibelen også består av de mange lagene som tolkningene opp gjennom historien har lagt over grunnteksten, slik at det blir nytteløst, og kanskje heller ikke ønskelig, å oppspore en opprinnelig tekst for så å gjenskape den på moderne norsk. For henne kan ikke evigheten hos Predikeren erstattes av ”alle tider” eller ”tid som varer”, ”dette er rett og slett begreper som ikke finnes, de vekker ingen klang, de lyder flatt i en tekst som er og har vært sterk og klingende”.

De skjønnlitterære forfatterne ble invitert inn i et digert verksted for bibeloversettelse og er kommet ut derfra mange erfaringer og innsikter rikere. Slik føler også jeg det som leser av denne essaysamlingen – med alle sine litterære kvaliteter, med de sterke personlige stemmene, er den mer lærerik enn noen alminnelig, oppramsende og skjematisk innføringsbok i oversetterteori.

Kristin Gjerpe

Kristin Gjerpe (f. 1964) er oversetter og skribent.

Artiklene stod første gang på trykk i Prosa 6, 2011.

 

 

Emma Bakkevik: Om oversettelse og visualisering

Som oversettere av sakprosa lærer vi mye rart – men det vi blir eksperter på, er visualisering.

I løpet av de siste årene er en retning innen psykologien, såkalt ”positiv psykologi”, blitt umåtelig populær. Tilhengere av denne retningen mener at det blir lettere å behandle psykiske lidelser dersom man fokuserer på å bli bedre, fremfor å legge for mye vekt på patologien. Men positiv psykologi er ikke bare forbeholdt høyt utdannede spesialister; mannen i gata har også fattet interesse for konseptet – dette er nemlig nyttig for ”vanlige” mennesker også. I tråd med den moteriktige DIY-holdningen[1], viser det seg at du hele tiden har holdt nøkkelen til å bli lykkelig i din egen hånd, eller, rettere sagt, i ditt eget hode. Teorien er at man kan ta mentale grep for å bli et lykkeligere menneske, ved å trene seg opp til å tenke mer positivt. Ikke minst kan en slik positiv tankegang også få fysiske konsekvenser; ved å være åpen for at kroppen kan bli frisk, øker sjansene for at dette skjer.

Poenget er; it’s all in your mind. Hjernen din er mektigere enn du tror.

Og i likhet med andre begrep som også har fått mye oppmerksomhet den siste tiden, slik som nevroplastisitet, handler altså positiv psykologi om hjernens hittil uoppdagede potensial.

Man kan nok neppe løse alle mentale lidelser ved å tenke positivt, på samme måte som det antageligvis blir litt for knapt å si at hvem som helst kan ”tenke seg lykkelig”. Men det er et svært interessant tema, og særlig er en av hjørnesteinene i positiv psykologi, nemlig visualisering, verdt å ta en nærmere kikk på. En av måtene man (visstnok) kan bli et lykkeligere menneske på, er ved å forestille seg at man gjør ting man er dårlig til eller synes er ubehagelig, som å gå opp til muntlig eksamen eller prestere i en idrett. Gjennom å se for seg eller visualisere at man gjør noe, skapes nye nerveforbindelser i hjernen, som kan trenes opp slik at de husker hvordan det skal gjøres til neste gang. Med andre ord kan du bli flinkere til omtrent hva som helst, ved bare å øve inne i hodet ditt – det kan være mens du sitter på bussen eller mens du står i kø, det spiller ingen rolle. Poenget er at du klarer å forestille deg hvordan noe skal foregå. Det er i grunnen ganske likt dagdrømming, men kanskje med et litt mer spesifikt formål. Og det er tydeligvis en måte å styrke selvtilliten din på, som igjen øker sjansen for å bli lykkelig. Voilà.

Det artigste med visualisering, er at vi benytter oss av det hele tiden. Nylig er det blitt et veldig moteriktig fenomen, men hvis du tenker deg om, er det jo noe vi alltid har brukt. Det er faktisk slik vi fungerer. Vi visualiserer konstant; det er jo selve grunnlaget for det vi kaller betydning; at et ord for deg ikke betyr det samme for meg. Sagt på en annen måte; når vi skriver og snakker, bruker vi bare ordene for å beskrive det vi visualiserer. Likevel går det jo an å visualisere mer – vi kan bruke visualiseringen som et aktiv verktøy, til å trene hjernen vår til å hente frem mer av sin uoppdagede kraft.

Hjernen er som en hund; den venter tillitsfullt på at du skal leke med den.

Visualisering er en del av oss, enten vi er klar over det eller ikke. Men noen visualiserer mer enn andre. Vi som oversetter er jo helt avhengige av det! For å oversette ord for ord er jo ikke akkurat det mest krevende, det kunne en datamaskin fint utført. Grunnen til at folk betaler oss for å gjøre denne jobben, fremfor å bare ta i bruk et oversetterprogram, ligger mellom linjene – bokstavelig talt. Det handler om kultur, om ord og uttrykk som har en annen betydning enn det helt åpenbare. Det er meningen bak denne sammensettingen av bokstaver vi skal frem til – hva vil forfatteren egentlig si med dette? Deri ligger grunnen til at oversettelse ikke er å oversette – det er å gjendikte. Man må forstå hva som skal frem, og gjendikte det på sitt eget språk. Her kommer visualiseringen inn i bildet. Jeg kan se på en setning, og forstå den helt fint, men likevel tenke at den er vrien å oversette til en god norsk setning. Så kikker jeg opp, ut av vinduet eller hva det måtte være som møter meg over dataskjermen, og hører setningen på nytt inne i hodet mitt.

Da er det jeg ser det forfatteren sier. Jeg får et mentalt bilde av hva betydningen i setningen er, og med det utgangspunktet er det noe som faller på plass.

Og vips så deiser en setning på mitt språk ned i hodet på meg; en setning som lyder helt norsk, og som er det tilsvarende av det originalteksten sa.

Når du leser en tekst, oppfanger du kjapt om den ”høres” riktig ut eller ikke. Men det er ikke sikkert du finner feilen med det første. Hjernen fungerer på et annet hakk enn vår daglige bevissthet er klar over. Vi kan bli stående og gnage på den samme setningen i utrolig lang tid, bare fordi vi skjønner at det er noe feil, uten at vi kan sette fingeren på hva. Men hjernen vet. Vi må bare sørge for at kommunikasjonen flyter. Én del må snakke til en annen, ellers blir det bare forbisnakking. Visualisering hjelper oss med å forsterke denne forbindelsen, ved å få oss til å forstå selve bildet – og faktisk er det jo akkurat slik litteratur leses, i bilder. Tekst er veldig mye mer illustrerende enn ved første blikk. Ja, det er en haug med bokstaver, men prøv den som kan, å lese én setning uten å få assosiasjoner til noe annet, det vil si, bilder som dukker opp i hodet. Tenk bare på alle de karakterene og stedene en roman skildrer, som du ser for deg i ditt indre. Her snakker vi visualisering de luxe.

Denne illustrerende egenskapen er svært gunstig for en oversetter; når et ord ikke kan oversettes, må vi gå inn i metaforenes verden og hente ut det som kan representere det tilsvarende, selv om det blir med veldig ulike ord. Hovedpoenget med å oversette er ikke å gi en ny språkdrakt til setningene, men å gjengi budskapet som de representerer. Selv om visse ting ikke kan oversettes, dersom de er for lokale eller bare ikke gir mening på målspråket, er det viktigste er at du som oversetter forstår hva forfatteren prøver å si. Deretter er det opp til deg å bruke ditt eget språk til å danne et tilsvarende bilde – jobben din er å skape den samme forestillingen inne i hodene til leserne når de leser teksten på et annet språk enn det opprinnelige. Oversetteren må med andre ord forstå hva forfatteren virkelig mener med ordvalget sitt, for å kunne videreformidle den samme tanken til det nye publikummet.

Det er nesten som å være litt synsk. En oversetter må lese mellom linjene og sette seg inn i forfatterens hode for å grave opp intensjonen som ligger under alle disse bokstavene og tegnsettingene.

Man må åpne sitt indre øye for å se det forfatteren ser, slik at man i sin tur kan henvende seg til sine språkfrender og med sine egne formuleringer få dem til å se det samme.

Det er kommunikasjon på et høyt nivå, konkretisert på et lavt nivå. Ordene er jo tross alt bare midlet vi bruker til å fortelle. De er nødvendige for at vi skal kommunisere tanker og forestillinger, følelser og meninger – det å sette ord på noe gjenspeiler måten vi forholder oss til omverdenen på. Visualisering er alfa og omega. Og som oversettere er vi flinkere til det enn vi tror.

[1] Do It Yourself.

Emma BakkevikEmma Bakkevik (f. 1987) er oversetter og frilansskribent. Hun er mest på reisefot, men har base i Barcelona.

Kristin Gjerpe: Storm i en tekopp!

Til bords med Aschehoug, Cappelen Damm, Kagge, Gyldendal og Versal – eller åtte oversatte kokebøker. Et flott selskap, men hvordan er det med språket?

Ha det på tunga. Svelge det glatt, sluke det rått. Må tygge litt på det. Ikke tid til å fordøye alt sammen. Ta munnen for full.

Nei, glem matmetaforikken! Dette er real. Kokebøker er oversettelse fra praksis til ord, fra smak til språk, på hver bokside taler maten, helt bokstavelig. I oversatte kokebøker skjer det dobbelt opp. Her skal det handle om det siste; jeg har snust meg gjennom en stabel av de mest velutstyrte oversatte kokebøkene fra 2011 for å studere hvordan matoverføringen til norsk skjer i ledende norske forlag. Utgivelsene har det til felles at de er praktbøker, og noen mye mer enn andre: Gjennom fotografier og formgivning byr oppskriftene på seg selv, lokker og gjør seg lekre for leseren. (1)

Men høy salongbordsfaktor biter ikke på meg; målet er å gå kritisk til verks og undersøke hvordan forlagene håndterer kulturoverføringsprosessen på språkplanet. For hvis mat er kultur, er kokebokoversettelser storstilte kulturmøter. Hvor mye er investert i selve språkarbeidet?

TV-kokker og andre britiske kjendiser

En gang i tiden var engelsk mat kjent for å være særdeles lite spennende: kål, erter, pølse, stappe. Det var før feinschmecker-damene på The River Café i London lærte opp kule, folkelige Jamie, før sofistikerte Nigella sukket og slikket seg gjennom TV-skjermen og inn i de tusen begjærlige hjem, før eplesunne Sophie Dahl skrev kosmopolitisk om mat som gjør henne vidunderlig godt, og trendy Tariq Malouf åpnet koppkakebakeriet sitt i Notting Hill, en bydel kjent for bokkafeen Books for Cooks vis-à-vis den minst like kjente Julia Roberts- og Hugh Grant-besøkte The Travel Bookshop.

Eh – koppkaker? Det heter visst ikke det på norsk, enda navnet bare viser til at ingrediensene opprinnelig ble målt i antall kopper, ikke i desiliter eller gram. Kanskje fordi koppkaker kan forveksles med kroppkaker, svenskenes potetballer – raspeballer, komler, komper – fylt med flesk og løk og tradisjonelt servert med tyttebærsyltetøy og smeltet smør? Den forvekslingen vil vi jo ikke ha. Så på norsk heter det en cupcake, cupcaken, flere cupcakes, alle cupcakene. På folkemunne: køppkæiks. Og det er altså en lang vei fra blek, overkokt kål – innbegrepet av tradbritisk kjøkken – til disse fargerike kreasjonene på hyllene i The Hummingbird Bakery som nyhetsjournalisten Tarek Malouf begynte å bake da han kom hjem til London etter en sommerferie i USA tidlig på 00-tallet.

hummingbird
Tarek Malouf «The Hummingbird Bakery. Kakeboken» Oversatt av Jonas Bjarkøy – Aschehoug 2011

Aschehougs oversetter har valgt å beholde mange av de engelskspråklige betegnelsene i Maloufs bok The Hummingbird Bakery – kakeboken. Derfor heter det topping, ikke glasur, og den mest populære cupcaken er red velvet som like etterpå heter rød fløyel. Muffins heter muffins, cookies cookies og brownies brownies, mens biscuits er kjeks. Jeg synes ikke denne vekslingen gjør noe, det er bedre enn en krampaktig konsekvent fornorsking. Thanksgiving er ikke blitt høsttakkefest, marshmallows ikke … ja, hva skulle det blitt? At Brooklyn blackout-kake er ”et must for sjokoladeelskere”, har jeg heller ingen problemer med. I inkonsekvensene er det en slags muntlighet som passer sjangeren. Men selvsagt går det an å tenke seg en annen type oversetter som benytter anledningen til å briljere med sprelske påfunn, det kunne kledd den mørke kaka like godt. Likevel skal vi nok være glade for at forlaget har latt være; forfatteren gjør et poeng av New York-inspirasjonen for bakeriet sitt. Sammen med de innbydende fotografiene frakter teksten oss rett og slett til en annen, mer spektakulær baketradisjon enn vår hjemlige – den plasserer på utstilling for vårt indre blikk disse overdådig pyntede, søte, klissete, fristende amerikanske kakene. Far vedere – å gjøre synlig, la oss se det for oss – kaller Umberto Eco denne viktige oversetterteknikken.(2)
Vi ser altså for oss noe litt annet enn nyttige nedfallsfruktpaier og tørre formkaker.

”… passer perfekt til ettermiddagsteen”
Det skriver Tariqs oversetter, siden de amerikanske lekkerbiskenene hans like fullt kan inntas til tradisjonell tea, denne erkebritiske institusjonen med kolonial forhistorie knyttet til importen av teblader fra Darjeeling, Assam og Ceylon fra 1600-tallet av.

Sophie Dahl
Sophie Dahl «Miss Dahls frodige fristelser» Oversatt av Jonas Bjarkøy – Aschehoug 2011

I Miss Dahls frodige fristelser av Sophie Dahl – med en oversatt tittel som nesten overgår originalens ”voluptuous delights” – forteller det blonde barnebarnet til sjokoladefabrikk-Roald Dahl om hvordan hun som liten lot dokkene sine ha ”de flotteste teselskapene i hele London” med en så streng gjesteliste at det egentlig bare var hun selv som ”fikk glede av teen”. Å ja, teen? Tror ikke det, nei. Oversetteren gjør ingen forsøk på å smette inn en forklaring, så det er opp til leseren å tenke seg at det er snakk om noe tyggbart i tillegg til drikken. Han kunne faktisk bare skrevet ”fikk glede av maten”. Kanskje var Sophie Dahls dokketeselskaper litt som farmorens teselskaper, som beskrives noen avsnitt senere, for der ble det ”servert te hver dag, med hjemmelagede scones og ingefærkake på hennes aller fineste porselen”. Av sammenhengen framgår det at farmorens ”te” finner sted mellom lunsj og (sen) middag – det vi på skolen lærte var ”five o’clock tea”. Med andre ord et mellommåltid som ble vanlig i høyere sosiale lag i England fra 1870-tallet av, hundre år etter at te hadde erstattet ale – ja, øl! – som britenes frokostdrikke.

For veldig mange år siden ble jeg invitert ”på te” hos en indisk jente som den italienske kjæresten min var blitt kjent med på norskkurset. Stor var vår overraskelse da hun på det lille hybelkjøkkenet ikke bare brygget te med melk, men også sto og stekte fiskepinner og varmet opp frossen grønnsaksblanding til å servere oss denne ettermiddagen. Når jeg nå googler ordet ”tea”, støter jeg raskt på setningen ”What’s for tea, mum?”, visstnok en av de hyppigst uttalte i England. Et svar kan være det samme som Miss Dahl forteller om her: ”Da jeg var seks, kom vennen min, Ka-Ming, på besøk for å drikke te. Det ble servert makaroni og ost, og youghurt til dessert.” For når barn kommer skrubbsultne hjem fra skolen, spør de selvsagt ikke om te, de spør – ja, om hva det er til middag i dag. Da bør vel en oversetter skrive det? I Dahls bok, som i tillegg til delikate oppskrifter inneholder selvbiografiske matanekdoter fra et liv i sus og dus, ser det ikke ut til at oversetteren har tenkt over saken. ”Sosiale aktiviteter i England dreier seg ofte om den tradisjonsrike teen,” skriver han. Vi forstår raskt at det er måltidet det er snakk om, ikke kun drikken: Enebarnet Sophie var ikke utpreget sosial og likte ikke ”å dele verken leker eller mat med andre”, hun ville, bekjenner hun, ha alt potetgullet for seg selv når hun inviterte på te.

Litt som ”kaffe” hos oss, kanskje. ”Ta en kaffe sammen” betyr et uformelt treff, en prat ute på en kaffebar, mens ”komme på kaffe”, eventuelt ”invitert til kaffen”, betyr kakeselskap alias kaffeslabberas.

Dahl-oversetteren lar altså ”tea” bli ”te” uansett, om det er Vogue-redaktøren som ”laget te i en ordentlig tekanne” eller det er snakk om lettvintmiddagsklassikeren mac ‘ cheese – ostegratinert makaroni. Kan det ha vært en bevisst overveielse å velge det enkleste (for oversetteren), i den tro at leseren i løpet av Miss Dahls kokebok automatisk vil opparbeide seg en innsikt i det britiske te-begrepets omfang? Jeg tviler, men det kan ikke utelukkes. Og på sett og vis fungerer det. Særlig hvis man allerede har fått en innføring i form av te i betydningen fiskepinner! (3)

Fra TV til bok

nigella
Nigella Lawson «Nigellas Kjøkken. Livretter fra hjemmets hjerte» Oversatt av Tordis Bølgen – Cappelen Damm 2011

I min egen kokebokhylle har jeg en av Nigellas mange bøker i original, med den vidunderlige tittelen How to be a domestic goddess. Baking and the art of comfort cooking. Den sist oversatte har fått en mer nøktern tittel, (Nigellas kjøkken. Livretter fra hjemmets hjerte) og innholdet er deretter – leseren får en grundig, omstendelig innføring i kjøkkenkunsten. Jeg er i tvil om hvor mye det er oversetterens skyld at det guddommelige ved Nigella her er blitt borte. En tilfeldig valgt setning fra TV-stjernens innledning lyder: ”Men tro meg på mitt ord når jeg sier at meningen med boka ikke utgår fra troen på at det er moralske sider ved matlaging eller at virksomheten er bevis på spesielt edle hensikter og rosverdige egenskaper.” Gjesp! Jeg hopper til en oppskrift i kapitlet om risotto (men hopper over den omstendelige kapittelinnledningen). Bildene er ulekre og ikke lekre TV-Nigella verdig, dette ser ut som grøt (”depresjonsjagende masse,” står det om risottoen, en contradiction in terms). Oversettelsen i oppskriftene er det derimot lite å utsette på, den er etterrettelig, nøyaktig og forståelig, selv om påstander som at ”den vil boble entusiastisk” (om vinen som i begynnelsen av kokeprosessen tilsettes risen på høy varme) kanskje ikke gjør seg så bra på norsk. (4)

Ellers observerer jeg at Nigella ikke serverer te til sine gjester. ”Griser i ullteppe”, derimot! Det viser seg å være wienerpølser rullet og stekt i butterdeig. ”Innbakte pølser,” heter det vel på norsk.

jamie oliver
Jamie Oliver «Jamie på 30 minutter» Oversatt av Ingrid Espelid Hovig – Gyldendal 2011

Det er sånt som Jamie Olivier kunne servert også. Det typisk moderne britiske kjøkken er eklektisk, med retter fra hele verden, men tar samtidig vare på traust engelsk føde. Det spesielle med akkurat denne Jamie-boka, Jamie på 30 minutter, er at hvert kapittel består av trinn-for-trinn-instruksjoner om hvordan man går fram for å lage et tre-retters måltid på maks en halvtime. Lite utenomsnakk, direkte, detaljert – dette passer for nybegynnere og er gaven til unge som skal flytte hjemmefra for første gang: ”START Få alle ingredienser og redskaper på plass. Fyll og kok opp vannkjelen. Sett grillen på fullt.” Og hvem er det som snakker på denne kontante måten? Ingen ringere enn Ingrid Espelid Hovig! Hun er blitt kokebokoversetter i Gyldendal, og med sin praktiske og fornuftige tilnærming til matlaging gestalter hun her Jamie på ypperlig vis. Pleier han å slurve og slafse og slenge rundt seg med sleiver og ukvemsord på TV? Ikke her. ”Rens rødløken og del den i to,” heter det oppstrammende om potetgratengen som lages til sennepskyllingen, og videre, i all enkelhet: ”Vask potetene, la skinnet være på og skiv dem i food processoren sammen med løken.” Ikke ”i matmaskinen”? Nei, og ikke lages det mat på nynorsk heller. En oversetter tjener sin bok og sitt forlag, og nynorsk ser ikke ut til å være et foretrukket mål i sjangeren.

Gourmetrestaurantene

ElBulli
Ferran Adrià «En dag på elBulli» Oversatt av Irene Inman Tjørve Kagge – Forlag 2011

To av bøkene i stabelen skiller seg ut, både i format – tunge, svære – og innhold: De er ikke egentlig kokebøker, men presentasjoner av verdens angivelig to beste restauranter. En dag på elBulli er en hyllest til ”ideene, metodene og kreativiteten til Ferran Adrià”, dokumentert gjennom en dag ved spisestedet i det nordlige Spania før det stengte for godt i fjor sommer (uten at det opplyses om det). (5) Det handler om et ”avant-garde-kjøkken”, om avanserte teknikker for kjemisk manipulasjon av ingredienser. Bildene dominerer, med små tekster som dette: ”Snacks klare til servering: Maltmel-luftbaguette med karamellisert kanel-’godteri’, Svart oliven-oreokjeks med kremfløte, Parmesan-marshmallow.” Det er nesten umulig å vurdere oversettelsen av dagens 30-rettersmeny når ingen av rettene likner noe gjenkjennelig. Jeg kan uansett tenke meg en mer oppklarende forklaring enn denne: ”Begre til Pacojet-en, en maskin som brukes til å lage sorbeter og frosne pulvere, fylles med pudret uttrekk av grønne furukongler, og mangostaner blir delt i båter før servering.”

noma
Renè Redzepi «NOMA. Tid og sted i nordisk kokekunst» Oversatt av Ellen K. Berg og Ingrid Espelid Hovig – Versal 2011

NOMA. Tid og sted i nordisk kokekunst, den tilsvarende påkostede presentasjonen av den nordiske avleggeren til elBulli, styrer unna slik vaklende språkakrobatikk, selv om det også her dreier seg om å hylle en kjøkkensjef (René Redzepi), hans ”kreative matfilosofi” og ”nyskapende København-restaurant”. Med det grove papiret, den sammenhengende teksten i innledningen, nærfotografiene av ”Tangarter fra den norske kyststripen”, ”Ferske muslinger fra den svenske vestkysten” og så videre i midterste bolk, og samlingen av oppskrifter i siste bolk, er dette en nærmest poetisk utgivelse. Det er to oversettere, og jeg vil tippe at den ene, Ingrid Espelid Hovig, står for oppskriftene. ”Knivskjell og persille, pepperrot, blåskjellsaft”! ”Grisehaler og potetskrell, steinsoppolje og eplespon”! Sånn lyder det. Rettene er ikke enkle, men språket skaper klarhet, ikke det motsatte. Vakkert gjennomført. Igjen lurer man på hvorfor oversetternavnene er gjemt langt bak.

Mamma mia, che bella spaghettata!

mamma mia
Cristina Bottari «Mamma Mia. Ekte italiensk mat» Oversatt av Mariangela Cacace – Cappelen Damm 2011

Fra gourmetkjøkkenets tinder – hva er vel bedre enn å stige ned i kjøkkenet til en italiensk mamma, eller inn i Napolis bakgater med kneiper der en tallerken pasta fyller magen og letter sinnet? Det er typisk at titlene på de to kokebøkene med italienske oppskrifter ikke er oversatt: Med maten, som med musikken, har italienerne erobret verdensspråket.

Bak det noe utidsmessige omslaget til Mamma Mia skjuler det seg en sympatisk, litt uvanlig italiensk kokebok. Den er mer regional enn nasjonal, knyttet til forfatterens egen oppvekst på Po-sletta, og tonen er både personlig og allmenn, på en likefram måte som ivaretas i oversettelsen. Godt gjort! Som alltid er dilemmaet hvor mye som skal beholdes av opprinnelig terminologi eller titler på retter. Her er det løst pragmatisk: ”Bucatini med pancetta og pecorino”, ”Spaghetti carbonara”, men ”Makaroni med steinsopp, reker og squashblomster”. Sideoppsettet er scrapbokaktig og gir plass for anekdoter og forklaringer, som i oppskriften på ”Alici arraganate” – da har vi først fått se bilder av ansjoser og sardeller, og så blir det forklart at arraganato betyr panert, dekket med strøkavring.

Nikko Amandonico «Una Bella Spaghettata. Pastaretter fra Napoli» Oversatt av Ann Høydalsnes – Aschehoug 2008

Una bella spaghettata er den hyggelige måten å kaste ut gjester på når festen har vart for lenge og alle har drukket for mye og blitt sultne igjen; man setter på pastavannet og lager den enkleste av alle sauser: olivenolje, tørket chilipepper og hvitløk. Una bella spaghettata er også den spontane pastamiddagen man lager i stand når som helst ellers; kokebokforfatteren, svenskitalieneren Nikko Amandonico, har dratt hjem til en rekke napolitanere fra alle sosiale lag og fått deres yndlingsoppskrifter. De er det bare å følge i denne utgivelsen! Alt tyder på at oversetteren har fått med seg det som trengs.

Og vinneren er…
Vanskelig å si! Jeg er positivt overrasket. Det gjøres ikke lenger blundere med mål og vekt og temperatur. Oversetterne og de usynlige, ikke-navngitte språkkonsulentene som forlaget hyrer inn i etterkant, anstrenger seg for å skrive godt norsk og balanserer mellom å beholde det fremmedartede som gjør maten til annen mat, og gjengi oppskriften på en måte som gjør retten mulig å tilberede på norsk. Visste vi ikke hva kedgeree var fra før, så vet vi det etter å ha lest Miss Dahls oppskrift med kolje, karri og ris. Men ”en bunt engelsk karse”, det må man lete lenge etter i en norsk grønnsaksdisk. Hva slags karse er det snakk om når det ikke er den spinkle som barn sår på bomull? Ikke godt å si, men av bildene skjønner man at feltsalat burde duge, eventuelt babyspinat. Aschehoug kunne gjerne spandert en mer matlærd språkkonsulent til denne utgivelsen, for det hjelper lite å finne riktig ord i ordboka hvis ingrediensen ikke eksisterer på markedet. Eller omvendt: La matkjenneren oversette, og språkkonsulenten justere ordvalget.

Det er nettopp dette som har skjedd i Versal og Gyldendal når de har hyret Ingrid Espelid Hovig som oversetter. Derfor utroper jeg henne, sammen med de usynlige språkkonsulentene og redaktørene, til vinneren i denne uoffisielle kokebokoversetterkonkurransen. Hun lager maten mentalt mens hun skriver den, det er jeg sikker på, og det merkes.

For kan man oversette kokebøker uten å vite noe om matlaging? Jeg mener nei. Oversettelse er aldri bare en ord-til-ord-overføring, ikke en ren filologisk øvelse. Oversettelse går veien om virkeligheten. I dette tilfellet maten, hvordan den ser ut, smaker, lukter, hvordan hver ingrediens oppfører seg i varme og kulde, lar seg vispe, røre, smelte, stivne, brune, bløtgjøre, surre. For å være en god kokebokoversetter må man være kjent med – eller gjøre seg kjent med – kjøkkenets hemmeligheter. Teksten skal far vedere – visualisere, iscenesette – men også la oss smake og berøre.

Og mer: Kulturkunnskap må til! Ideelt sett bør oversettere ha bebodd landet det oversettes en kokebok fra (i tillegg til å ha lest seg opp på Henry Notakers mathistoriske forfatterskap). Som Per Qvale antyder i Fra Hieronymus til hypertekst: ”Oversetteren bør vel ha smakt seg frem en smule.” Han fortsetter: ”Således er ’en brødskive’ ikke uten videre a slice of bread.” (6) Nemlig. Akkurat som tea ikke uten videre er ”te”.

Og stormen i tekoppen? Tja, det må ha vært engelskmennene som fikk vannglasset til å bli et tekrus. (7) Sikker er jeg ikke, og det er uansett ikke ”min tekopp”, for å si det med andre ord.

Artikkelen stod første gang på trykk i Prosa 6, 2010.

Kristin-Gjerpe_avatar_1395391875Kristin Gjerpe (f. 1964) er oversetter, skribent og redaksjonssekretær i Prosa.

 

 

Noter:

(1) Et annet fellestrekk: Alle er bøker jeg ikke kjenner oversetteren av. I det lille norske oversettermiljøet er ikke alltid det så lett, men her viste det seg – flaks! – at de viktigste oversatte kokebøkene fra 2011 var ført i pennen av andre enn for eksempel Kyrre Haugen Bakke og Eva Storsveen. For en oversetter er det aldri morsomt å kritisere kollegaer, og det er enda mindre morsomt når man ellers vet at de har god smak.

(2) Se kap. 8 i Ecos oversettelsesteoretiske verk Dire quasi la stessa cosa. Esperienze di traduzione (Milano 2003).

(3) Victoriatidens barn og tjenere inntok ikke kveldsmåltidet (dinner el. supper) sammen med de voksne. Mellommåltidet (tea) på ettermiddagen var derfor det siste, og mer substansielt enn scones eller tynne agurksmørbrød (cream tea). Tea ble hovedmåltidet, såkalt meat tea, selve middagen. Man satt ikke ved lave bord i salongen (derav low tea), men ved det høye kjøkkenbordet (high tea). Til en fransk oversetter som ikke aner hvordan hun skal oversette ”What’s for tea, Mum?” (”Et ce thé maman?”, ”Qu’est-ce qu’il y a pour l’heure du thé, maman?”) forklarer en engelsk kollega på nettet: ”In this context, ‘tea’ doesn’t refer to the drink but to an afternoon meal. In some areas of the UK ‘tea’ is synonymous with ‘dinner’; in others it’s a bit different, in that it’s eaten earlier, around 4.30 pm or 5 pm. We could discuss the cultural/social background of this for hours, but essentially, ‘tea’ is the slightly more old-fashioned, more Northern way of saying ‘dinner’.”

(4) Cappelen Damm er ellers et forlag som får det til på kokebokfronten, noe jeg også ser etter å ha bladd meg gjennom tre bind i serien Verdens kjøkken. Også disse oversatt av dyktige folk (kvinner, som så ofte ellers når det gjelder kokebokoversettere), som jeg må lete etter navnene på i kolofonsiden helt bakerst: Monica Faye (Spania) og Irene Inman Tjørve (Thailand og Frankrike).

(5) Utgivelsen er derfor en slags svanesang. Se denne kritiske kommentaren: guardian.co.uk/lifeandstyle/wordofmouth/2011/jul/29/cut-the-el-bulli

(6) Per Qvale. Fra Hieronymus til hypertekst. Oversettelse i teori og praksis:Oslo 1998, s. 223.

(7) For uttrykkets historikk, se http://en.wikipedia.org/wiki/Tempest_in_a_teapot