Mellom #2/2016 | Poesi og gjendiktning

I et fornøyelig intervju med seg selv i Dag og Tid for noen år siden, stilte sakprosaforfatter Morten Strøksnes seg følgende spørsmål: Er poesi sakprosa eller skjønnlitteratur?

– Poesi er kanskje ingen av delene, svarer Strøksnes, som setter pris på det intelligente spørsmålet. – For poesien står på egne føtter når det gjelder sjanger, kanskje fordi poesien er en metasjanger som undersøker grensene og skrankene til språket. Men jeg vil likevel hevde at poesien ligger nærmere sakprosaen enn fiksjonslitteraturen. Det er dessuten påfallende at når poetene ikke skriver poesi, så skriver de gjerne god sakprosa, slik Håvard Rem påpekte, med statistisk belegg, i tidsskriftet Prosa for noen år siden.

Neste utgave av Tidsskriftet Mellom slippes den 5. oktober. Og du er invitert på slippfest! Temaet i den aktuelle utgaven av Mellom er nettopp poesi – og gjendiktning. Her på Oversatt sakprosa er vi igjen så heldige å få legge ut noen smakebiter. Vi begynner med lederen:

Sløret som held lesaren på avstand

På mange språk skil ein mellom poesi og prosa, men på norsk finst også eit etablert skilje på omsetjarsida, mellom omsetjing og gjendikting. Kva ligg i dette? Kva kan det grove sjangerskiljet bringe med seg av vesensforskjellar? Er ein poesiomsetjar i større grad ein meddiktar enn prosaomsetjaren er medforfattar? Ser ein på kven som ofte omset poesi, kan det i alle fall vere nærliggande å tenkje slik; det er ofte etablerte poetar som gjendiktar.

Mellom #2 2016

Kanskje blir omsetjaren synlegare her enn elles. Denne synlegheita kan i ein del tilfelle kome av at gjendiktaren har eit nært forhold til den aktuelle poeten, og er kan hende initiativtakar, involvert både i utveljinga av dikt og i kontekstualisering i form av for- eller etterord. I dette nummeret finn vi blant anna Jan Erik Volds formidling av amerikansk poesi i Noreg og Odveig Klyves gjendiktingar av den iranske poeten Forugh Farrokhzad som døme på dette. Gjendiktaren er altså ofte ein viktig litteraturformidlar, kanskje i enda større grad enn det omsetjaren kan vere for prosaen. Samstundes inneber det at ein som lesar i større grad er prisgitt gjendiktaren i møtet med den gjendikta poesien, enn tilfellet vil vere i prosaen.

I fleire tilfelle spelar dikta som blir gjendikta, og dikta som gjendiktaren sjølv skriv, på kvarandre. Endre Ruset skriv i dette nummeret om arbeidet med å gjendikte Inger Christensens Det til norsk, og korleis det påverka hans eiga skriving i debuten ribbeinas vingespenn (2001). Skal ein tru Gunnar Wærness, pregar inspirasjonssirkelen mellom gjendiktar og poet store delar av poesihistoria: «Når poeter ikke direkte og i bokform oversetter andre poeter, holder de uavbrutt på å sitere, intertekstualisere, låne, stjele og forvandle annen poesi som har gjort inntrykk på dem. […] Gjennom å granske hvordan innflytelsesrike forfattere har inspirert, latt seg inspirere, og hvordan dette har nedfelt seg i deres oversetterpraksis, kan den interesserte leser få et tydelig bilde av hvordan formgrep fra andre tradisjoner assimileres og omformes i norsk litteraturspråk.»

Første bolken i dette nummeret av Mellom er via gjendikting mellom skandinaviske språk, noko som inntil 2015 ikkje var innlemma i innkjøpsordninga for skjønnlitteratur. Kan hende såg ein ikkje behovet, men som Anna Kleiva skriv i sin tekst om å gjendikte Asta Olivia Nordenhof, er det «langt ifrå alle som synest det er barnemat å lese bøker på dansk eller svensk. I tillegg blir danske og svenske utgjevingar sjeldan tekne inn i bokhandlane, eller omtalte i norske aviser, før dei eventuelt blir omsette. […] Omsetjing opnar dørene mellom dei skandinaviske landa, gjer skandinaviske bøker meir tilgjengelege for lesarane.»

God lyrikk blir ofte kjenneteikna ved at dikta grip lesaren, jamvel om ein ikkje straks skjønar kvifor; det er noko direkte og djuptliggande i språket, eller i rytmen, eller i bilda som treffer ein. Men då er det også viktig at ein kan lese dikta på det språket ein kjenner best. François-Eric Grodin, som er i ferd med å gjendikte Kjersti Annesdatter Skomsvolds poesi til dansk, skriv i sin tekst om korleis framandspråket kan vere eit filter som ligg mellom diktet og lesaren: «Kan en dansk læser ikke lige så godt læse den på originalsproget? Nej. For selv om de fleste af os ville kunne læse den og forstå langt størstedelen, så vil der altid være et filter, et slør som holder læseren på afstand […]».

Elles byr vi i dette nummeret av Mellom på Tuva Engdal si gjendikting av Bjørn Rasmussen, som i vår vart nominert til Nordisk råds litteraturpris; ei forteljing av fribyforfattar Dessale Berekhet, omsett av Johanne Fronth-Nygren, og ein samtale mellom dei; essay av mellom andre Khashayar Naderehvandi og Elin Kittelsen; Julia Wiedlocha si gjendikting av Halina Poświatowska; Kjartan Fløgstad si omsetijng av Fogwill, og mykje meir. Tusen takk til Eivind Myklebust som har vore ein god støttespelar for oss i arbeidet med dette nummeret.

Velkommen inn i Mellom!

Helsing redaksjonen

Runa Kvalsund & Ida Hove Solberg

Annjo K. Greenall: Profesjonelle oversettere, amatøroversettere og språkendring

Mange profesjonelle oversettere så vel som vanlige lesere lar seg provosere av den stadig økende mengden anglisismer i norsk dags- og ukepresse. Uoversatte ord og uidiomatiske direkteoversettelser ligger strødd ut igjennom tekstene som fragått hundebæsj langs Akerselva.

Vi omtaler gjerne disse anglisismene som et resultat av en amatørmessig jobb, utført av journalister og skribenter som ofte ikke engang er klar over at de oversetter og som jommen burde skjerpe seg.  Spørsmålet er imidlertid om det vi er vitne til her, like gjerne kan karakteriseres som naturlig språkendring in æksjn?

Kjærestepar ”driver hverandre gale” (dagbladet.no 8/5/14), mennesker som er sinte på hverandre ”blåser hverandre opp med eksplosiver” (nrk.no 10/5/16), og hverdagshelter er ikke ’ressursrike’ men ”ressursfulle” (vg.no 15/10/14). Eksempler av denne typen har også tidligere blitt omtalt her på bloggen, blant annet i Merete Franz innlegg ’Slå opp, da! Djises . . . ’. I dette innlegget presenterer Franz den danske oversetteren, teksteren og forfatteren Kirsten Marie Øveraas’ bok 10 Faldgruber – oversættelse for ikke-oversættere, en bok hvor forfatteren tipser blant andre journalister om når de bør prøve å unngå anglisismer og andre oversetterfeil – når disse fører til faktafeil, manglende forståelse, og når de blir irritasjonsmomenter i teksten – og om hva som kan gjøres for å unngå dem.

Språkets status quo

I en profesjonell oversetters verden er eksempler som de ovenfor selvsagt ’bommerter’ som man skal og må til livs. En profesjonell oversetter vil i de fleste tilfeller betrakte seg selv som én som er kallet til å utøve godt språk. Og definisjonen av godt språk er til enhver tid språkets status quo, definert som det man finner mellom to permer i ordbøker og grammatikkbøker, styrt av normer forfektet av de offentlige institusjonene som er satt til å forvalte språket. Det ligger også viktig prestisjebygging og bransjemessig overlevelse i det å kontrastere sin egen rolle og kompetanse opp mot den stadig mer tallrike amatøroversetterens haltende bestrebelser.

Det er ikke bare-bare å oversette. It’s not only-only.

En språkforsker vil her absolutt godt kunne være på den profesjonelle oversetterens side. En profesjonell oversetterstand er en forutsetning for å ta seg av en stadig økende global kommunikasjon, og for å sikre en korrekt, tydelig og målgruppebevisst overføring av informasjon mellom tekster og kulturer. Samtidig kan vi også bli positivt nysgjerrige på denne amatøroversetteren, og på det som kan tenkes å skje med språket i kjølvannet av den tekstproduksjonen hen står bak.

Varig påvirkning fra latin

220px-vastgotalagen_blad_21
Västgötalagen, hentet fra Wikipedia.

Kontakt mellom ulike språk har til alle tider vært en av hoveddrivkreftene bak språkendring. Og oversettelse er selvsagt en form for språkkontakt. I et bokkapittel om ”translation-induced language change” forteller språkforskerne Svenja Kranich, Viktor Becher og Steffen Höder om hvordan hyppige oversettelser av latinske, religiøse tekster til gammelsvensk i mange tilfeller fikk en varig påvirkning på det svenske språket. Den tallrike Birgittinerordenen var åsted for langvarig og stabil språkkontakt mellom latin og svensk i Sverige på 1400- og 1500-tallet. De første oversettelsene var relativt frie parafraser, men gradvis ble denne frie strategien byttet ut med en mer bokstavtro form for oversettelse. Resultatet ble blant annet framveksten av innovative bindeord eller uttrykk som til þäs at [to this that] (modellert etter det latinske ad hoc ut ([to this that] > ’until, in order that’)).

Årsakene til at oversettelsespraksisen fikk slike effekter er ifølge disse forskerne mange. At oversettelsen skulle være bokstavelig er selvsagt én. Intensiteten i språkkontakten er en annen. Videre handler det om prestisjen til latin i forhold til gammelsvensk. Denne prestisjen fører til at språket blir oversatt ofte, og til at de innovative språkelementene deretter fester seg i språket. Sist men ikke minst handler det også om at selv om latin og gammelsvensk ikke var spesielt nært beslektede språk, så var de iallfall typologisk relatert til hverandre. Likheter mellom språk legger naturlig nok bedre til rette for bokstavelige oversettelser enn ulikheter gjør.

Oversettelsesrelaterte språkendringer i vår tid

Noen av de samme faktorene ligger ifølge forfatterne også bak mer moderne språkendringer som resultat av oversettelse fra engelsk til tysk. Når det gjelder intensiteten i kontakten mellom engelsk og tysk språk, viser forfatterne til UNESCOs Index Translationum der det er registrert at engelske tekster oversettes til tysk oftere enn til noe annet språk. Engelsk er et prestisjefylt språk, og tross noen ulikheter har engelsk og tysk en god del morfologi og syntaks til felles. Oversettelser fra engelsk til tysk står ifølge flere forskere bak en god del innlån av ord og uttrykk i det tyske språket, og i tillegg har forskning vist at oversettelser fra engelsk til tysk har ført til en mindre faktaorientert og mindre nøytral skrivestil i tyske oversettelser, så vel som i nyskrevne tekster.

Begynner vi å se noen likheter med vår egen situasjon nå? Klart vi gjør.

Lite eller ingen systematisk forskning er blitt foretatt med tanke på hvordan oversettelser fra engelsk til norsk påvirker det norske språket, men vi kan vel forestille oss at situasjonen ikke er så helt annerledes hos oss.

Direkteoversettelser som dem jeg ga eksempler på innledningsvis, ser vi i norske tekster daglig. Noen av dem er så pussige at de kanskje aldri vil finne veien inn i det norske språkinventaret. Andre er mer subtile og mer likt noe opprinnelig norsk og kan dermed lettere snike seg inn bakveien. En kjapp googling er i mange tilfeller nok til å få en indikasjon på hvilke ord og uttrykk som er på vei inn. Et uttrykk som å ’blåse hverandre opp med eksplosiver’ får i skrivende stund kun et par treff, mens ordet ’ressursfull’ får over 900. Selv etter at man luker ut alle treffene som er grunnet maskinoversettelse, gir dette noen tydelige signaler.

Amatøroversetterne produserer flest anglisismer

Språkforskerne Kranich, Becher og Höder stilte ikke spørsmålet om hvem disse oversetterne var og er, som drev og driver disse språkendringene. Men det ligger mellom linjene at det er snakk om profesjonelle oversettere – i svensk senmiddelalder boklærde Birgittinermunker, og i tysk nåtid profesjonelle oversettere av næringslivsrelaterte tekster. Også her i Norge faller av og til profesjonelle oversettere i ’anglisismefella’, jfr. Kari Risviks oversettelse av Salman Rushdies Joseph Anton, hvor Rushdies skjønnskriving av det engelske uttrykket ’the shit hit the fan’ ble oversatt direkte til ’ekskrementene nådde ventilasjonssystemet’. For en mindre etablert oversetter enn Risvik kan offentlige reaksjoner på slike oversettelser fra landets språketablissement slik det skjedde i denne saken, bety et være eller ikke være for karrieren. Derfor gjelder det å være forsiktig. Journalistene, derimot, som nettopp er ansatt som journalister og ikke som oversettere, står kanskje ikke like lagelig til for hogg, og kan dermed tillate seg noen (få) glipper? Dessuten har de ikke alltid tilgang på mellommenn i form av redaktører og språkvaskere som hjelper til med å holde teksten ren og pen. Og så har de det ekstremt travelt. Nettutgavene spesielt skal forsynes med en evig strøm av ny og oppdatert informasjon. Sist, men ikke minst leses de av vanlige folk i farta, som i større og større grad selv bruker lånord og direkteoversettelser fra engelsk som del av sitt daglige vokabular, og som dermed kanskje ikke legger så godt merke til disse elementene i journalistenes tekster, noe som kanskje fører til færre og mindre strenge sanksjoner mot språkbruken. Slik blir det til at det er amatøroversetterne som produserer flest oversettelsesbaserte anglisismer, og dermed i størst grad driver disse språkendringene.

Og da blir jo spørsmålet, bør de få lov til å fortsette å gjøre det? Svaret på dette er innfløkt. På den ene siden har vi en nåtidig språksituasjon å ta vare på. Vi må sikre oss et språk og en språkbruk som er forståelig, klar og hensiktsmessig for dagens lesere. Dette krever en viss konservatisme. Samtidig kan språkutviklingen kun bremses, aldri stoppes helt. Derfor kan klagesangen over anglisismene noen ganger oppleves som litt overfølsom, skylapp-preget og kanskje, ja, litt futil? Når nå det er sagt, er jeg fullt på linje med dem som mener at det er viktig at en tekst alltid må fungere vis-à-vis sin målgruppe. Og dette vil nok for mange teksters vedkommende bety en utluking av noen anglisismer. Men kanskje ikke alle?

 

Kilde: Kranich, Svenja, Viktor Becher & Steffen Höder. 2011. A tentative typology of translation-induced language change. In: Multilingual Discourse Production: Diachronic and Synchronic Perspectives, ed. by Svenja Kranich, Viktor Becher, Steffen Höder and Juliane House, 11-44. Amsterdam: John Benjamins.

Annjo Klungervik Greenall

Annjo K. Greenall er professor i engelsk språk og oversettelse ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU. Hun har gitt ut boka Cultural Mélange in Aesthetic Practices (2015) sammen med professor Domhnall Mitchell (NTNU).

Emma Bakkevik: Bakteriell innsikt

Vet du hvor mange av genene dine som faktisk er menneskegener? Skarve to prosent. Resten – 98 prosent – tilhører bakterier som lever i og på kroppen din.

Dette er bare én av mange forbløffende opplysninger om bakterier som en av verdens fremste forskerne innen mikrobiologi, Martin J. Blaser, presenterer i sin bok Missing Microbes[1]. Det viser seg nemlig at bakterier spiller en langt større rolle i livene våre enn de fleste av oss aner. Menneskekroppen er hjem til en helt enorm mengde bakterier; i én milliliter av tykktarmen din finnes det flere bakterier enn det finnes mennesker på jorden – for å gi et eksempel. Det er vanskelig å forestille seg det, men i praksis består vi av bakterier. De utgjør vårt personlige mikrobiom, som fungerer som et ekstra organ for kroppen vår, og har vært med oss siden vi ble født.

Likevel forbinder vi først og fremst bakterier med uhygieniske forhold og smittsomme sykdommer. Av denne grunn er vi blitt ivrige tilhengere av antibiotika og har gjort oss selv en bjørnetjeneste ved å bruke for mye av det. Selv om antibiotika unektelig er svært nyttig og har reddet utallige mennesker fra å dø av skumle infeksjonssykdommer, finnes det alvorlige bivirkninger av et slikt overforbruk, som vi først nå ser konsekvensene av.

De «uskyldige» bakteriene under angrep

Mikrobemangel_cover
Mikrobemangel av Martin J. Blaser, oversatt av Emma Bakkevik

Det mest kjente problemet er knyttet til antibiotikaresistens. Bakteriene er svært flinke til å tilpasse seg, og de har evnen til å utvikle resistens mot antibiotika, noe som innebærer at de ikke lenger blir påvirket av medisinen. Dette kan være veldig alvorlig, i tilfeller der bakterier forårsaker dødelige infeksjonssykdommer vil vi dermed stå uten behandlingsalternativer. I det siste har vi sett flere utbrudd av resistente bakterier i Norge, som de fryktede gule stafylokokkene (MRSA). Generelt sett er mennesker som har brukt lite eller ingen antibiotika bedre rustet til å overleve en infeksjon av denne typen bakterier. Grunnen til dette er en annen, mindre anerkjent bivirkning: ikke bare taper vi terreng i kampen mot smitte og infeksjoner, men i tillegg har bruken av antibiotika gått ut over de «uskyldige» bakteriene, som er essensielle for vårt immunforsvar. Antibiotikumet sveiper bredt, og tar livet av både gode og onde bakterier. Når vi mister våre iboende bakterier, svekkes immunforsvaret vårt. Særlig er det én bakterie som er spesielt viktig for oss, som Blaser har basert sin forskning på. Den går under navnet H. Pylori, og lever normalt sett i magesekken. På 1990-tallet oppdaget forskerne at denne bakterien dukket opp hos mennesker med magesår, og man lanserte dermed en kampanje for å bli kvitt den. Leger overalt skrev ut antibiotika ved den minste mistanke om bakteriens tilstedeværelse. Antibiotika ble normen for alt som kunne likne en bakteriell infeksjon – legene skrev ofte ut antibiotika for halsinfeksjoner uten å vite om årsaken var en bakterie eller et virus, bare for sikkerhets skyld. Årene gikk. Samtidig så man utviklingen av en slags epidemi av kroniske sykdommer som allergi, astma og diabetes. Disse tilstandene ble bare vanligere og vanligere, uten noen tydelig årsakssammenheng. Parallelt til dette ble fedme stadig mer utbredt, særlig i USA – vi kjenner alle stereotypen av en overvektig amerikaner. De siste årene har denne tendensen spredd seg til land som Canada, Australia og Storbritannia, for å nevne noen.

Heksejakt på H. Pylori

Ifølge Missing Microbes finnes det en sammenheng mellom alle disse lidelsene – en felles komponent. Tidligere teorier lente seg på dårlig kosthold og genetiske faktorer, samt et moderne, stillesittende samfunn. Nå viser det seg imidlertid, takket være forskningen til Blaser, at det menneskene med astma, diabetes, allergier eller fedmeproblemer har til felles, er at de alle mangler H. Pylori. Altså kan antibiotika være synderen til hele elendigheten. Det som skjedde da legevitenskapen gikk til angrep mot H. Pylori, den såkalte magesårbakterien, var at man ikke tok forbehold for at bakterien kunne spille en viktig rolle i den menneskelige tarmfloraen. Med andre ord, selv om man fjernet H. Pylori i god tro, var resultatet at man mistet en veldig viktig bakterie, som før denne heksejakten begynte, hadde beskyttet oss mot plager som astma, allergi, diabetes og fedme.

Mikrobiom i ulage

Dette er banebrytende forskning. Hvis det virkelig stemmer at det finnes én hovedagent bak denne epidemien av moderne sykdommer, kan vi kanskje bli i stand til å overvinne dem og dermed hjelpe millioner av mennesker over hele verden. Forbindelsen mellom fysisk og psykisk helse er dessuten ofte sterkere enn man tror; Blaser beskriver også hvordan bakteriene er i stand til å kommunisere med nervecellene våre. Det vil si at hjernen vår ikke arbeider alene; den mottar faktisk ordre fra tarmene. Dette kan bidra til å kaste lys over mange psykosomatiske tilstander. For eksempel ser man tendenser til at depresjoner og angstlidelser er knyttet til et mikrobiom i ulage. En potensiell kur for slike lidelser vil være å gjenopprette H. Pylori i bakteriefloraen til dem som har mistet bakterien. Man har allerede sett positive resultater fra fekal transplantasjon, en litt kontroversiell behandling som innebærer at avføringen fra en frisk person overføres til pasienten som mangler H. Pylori.

Om dette blir standard prosedyre, gjenstår å se. Men innsikten om hvor viktig bakteriene våre er for oss, kan forandre alt.

Vi står i fare for å ta kverken på vårt eget, indre økosystem dersom vi ikke finner nye metoder for bruken av antibiotika – som å utvikle nye varianter som målrettet kan angripe de farlige bakteriene uten å skade vårt iboende mangfold.

Dessuten holder det ikke å begrense eget forbruk så lenge antibiotika finnes i både drikkevann og matvarer; det er behov for å ta et oppgjør med hele industrien. Bevisstgjøring om tematikken er det første som må skje, og til dette formålet er Blasers dokumentasjon makeløs. Til alt hell er boken også en skikkelig godbit å lese; interessante anekdoter i kombinasjon med historiske fakta og rykende fersk forskning gjør den vanskelig å legge fra seg. Slett ikke verst for en bok om bakterier.

God lesning!

[1] Oversatt til norsk av undertegnede, med tittelen Mikrobemangel, utgitt på Mime forlag.

Emma BakkevikEmma Bakkevik (f. 1987) er oversetter og frilans skribent. Hun er mest på reisefot, men har base i Barcelona.

Bård Borch Michalsen: Historien om det tyske språkets undergang

Amerikanske hits dundrer gjennom bilhøyttalerne i Bayerischer Rundfunks formiddagssending «Music at work», oppslag på cafeene lokker med «public viewing» fra et idrettsstevne i Frankrike, og på den andre siden av fjellet blir neste dags første måltid inntatt hos Breakfast Club Innsbruck.

Anglifiseringen har så menn tatt det tyske språket også, så Andreas Hock har mangt å ta fatt i når han i en bestselger fra 2014 i foreløpig fem opplag beskriver hvordan det står til med et språk som han sier en gang rørte mennesker til tårer med sin poesi og velklang, og som ble perfeksjonert av diktere og tenkere. I dag? I dag går det ad undas, skal vi tro forfatteren, og jeg ser ham for meg: Den pensjonerte tysklektoren (74) som med tversoversløyfe ser forfallet overalt hvor han enn snur seg.

978-3-86883-443-7
Andreas Hock: Bin ich denn der Einzigste hier, wo Deutsch kann? Über den Niedergang unserer Sprache Riva Verlag, femte opplag 2015, 194 sider

Jeg googler og finner: Forfatteren er en journalist, redaktør og forfatter på 42 år, og jeg må justere bildet av ham: Han er en tysk variant av Lille Lord Fauntleroy, en veslevoksen ungdom som drømmer om den tiden da Goethe og Schiller skrev sine verker, eller enda lenger tilbake, til 1583. Da etablerte fyrst Ludwig von Anhalt-Köthen «die Academia delle Crusca», verdens første språkselskap som hadde som ambisjon å skille klinten fra hveten og skape det rene språk.

Den gang var det påvirkning fra italiensk og spesielt fransk som skapte trøbbel for det tyske språket, og Voltaire skal ha sagt at tysk bare var egnet for soldater og hester. Senere kom trusselen annetstedsfra, fra «eine westgermanische Sprache», og det var en tysk innvandrer og sviker som i amerikanske Virginia i 1794 sørget for å få avvist et forslag om å oversette statens lover også til tysk. Dermed var alt håp ute over there, og hun ble ikke hetende Elisabeth Schneider, men Liz Taylor.

Resten er historie, og i Andreas Hocks hode en sammenhengende historie av forfall. Alle har feilet. I skolen trenger ungene verken å skrive diktat eller lære klassiske dikt utenat, og bare de hører ordet grammatikk, går de i energisparemodus.  Radio og fjernsyn forderves av engelske ord og uttrykk, og de som lager lovene, konstruerer misfoster som Abstandseinhaltungserfassungsvorrichtung. Adolf Hitler og Joseph Goebbels går heller ikke helt fri, og det gjør slett ikke DDR, som skulle lage et politisk korrekt språk. Kulturhaus er blant propaganda-begrepene forfatter Hock harselerer over. Så er ikke næringslivets viktigperer det spor bedre med «Lean Manangement», og folk flest gir katten i å skrive korrekt når de nærmer seg pc-en. Og tyske barn heter nå Justin, Kevin, Lilli Camille og Amira-Melinda.

Det finnes fortsatt en og annen Berta, men det går ikke bra med henne heller, for hun kaller gatekjøkkenet sitt Berta’s Snack’s, og er dermed ved Hocks yndlingstema: Aprostrofene som sprer seg som virus (også) i det tyske språk.

Så er det altså ikke håp? Det ser ikke slik ut, skal vi tro forfatteren. Ikke engang de lærde filologene som i 1996 vedtok en rettskrivningsreform, levnes ære. De skapte «Chaos, Anarchie und Tumult» og beredte grunnen for enda flere analfabeter i Tyskland. Nå skal det være 7,5 millioner av dem.

Gamlisungdommen Andreas Hock har skrevet en bok som faktisk er både lærerik og underholdende, dersom man ikke lar seg irritere over en vinkling som er gefundenes fressen for surpomper som mener alt var bedre før, som ikke ser at vi alle skriver mer enn vi har gjort noen gang, og som heller ikke aksepterer at språket er dynamisk og endrer seg om vi vil det eller ikke – og stundom til det bedre.  Forfatteren begraver seg i alt han mener går feil vei, men lanserer ikke en eneste strategi eller løsning for et bedre språk. Det nærmeste han kommer, er å sitere bestevennen Johan Wolfgang von Goethe:

«Man sollte alle Tage wenigstens ein kleines Lied hören, ein gutes Gedicht lesen, ein treffliches Gemälde sehen und, wenn es möglich zu machen wäre, einige vernünftige Worte sprechen.»

Ikke dumt skrevet, akkurat det.

Og ja: Forfatteren har lagt inn to skrivefeil i boktittelen.

 

Bård,portrettBård Borch Michalsen, cand.polit i medievitenskap. Arbeider som forfatter og foredragsholder og er førstelektor ved Norges arktiske universitet (UiT) .

 

Rune R. Moen og Stein Gabrielsen i Düsseldorf

MLA, eller Modern Language Association, som arrangerte konferansen «Other Europes: Migrations, Translations, Transformations» i Düsseldorf 23.–25. juni, ble etablert så tidlig som i 1883 og har base i USA.

Organisasjonen har nå nesten 25 000 medlemmer i 100 land, og dette var den første konferansen utenfor USA/Canada. Foreningen «provides opportunities for its members to share their scholarly findings and teaching experiences with colleagues and to discuss trends in the academy».

De fleste av medlemmene arbeider i undervisningssektoren, og de er også opptatt av oversettelse – om enn i vid forstand. Deres definisjon av «translation» er nok en litt annen enn den vi oversettere til vanlig bruker. Norske Siri Nergaard, som flere kjenner fra blant annet årets Oversatte dager, holdt for eksempel et innlegg om «Migrants: Subjects in Translation».

MLADet var totalt 70 sesjoner i løpet av de tre dagene konferansen varte, men siden det kunne være opptil ti parallelle sesjoner, var det begrenset hvor mange vi fikk dekket. I hver sesjon på halvannen time var det to til fire personer som presenterte et tema, ofte etterfulgt av en debatt og spørsmål fra salen. Den store svakheten, sett fra vår side, var at de aller fleste bare leste opp teksten de hadde skrevet, og selv om artikkelen kunne være velskrevet, ble presentasjonsformen utrolig lite spennende.

I sesjonen Translating Theory, altså oversettelse av sentrale personers arbeider, kom det frem interessante poenger om oversettelsene av tekstene til blant annet Heidegger, Walter Benjamin og ikke minst Freud. Det ble kommentert at i Tyskland ble Freuds tekster ofte oppfattet som ganske poetiske, litterære og til og med morsomme, men kanskje ikke så «vitenskapelige» som han selv hadde ønsket. I oversettelsene til engelsk ble det imidlertid definert mange «nye» begreper basert på greske og latinske røtter, og dette var med på å gi ham en høyere status i den engelskspråklige verdenen, ble det sagt, i det minste i den tidlige perioden.

Den sesjonen som var aller mest interessant for oss som oversettere, var Literarisches Übersetzen: Wechselwirkungen von Theorie und Praxis.

Professor Albrecht Buschmann snakket om begrepet transparens i oversettelse, i hvilken grad kildeteksten skinner gjennom i den oversatte teksten, og forskjellige teoretiske tilnærminger til dette. Som hovedskille trakk han frem to sentrale teoretikere. Walter Benjamin fokuserer på enkeltordenes betydning, hvordan det tilsvarende ordet kan bety forskjellige ting på forskjellige språk, for eksempel at «brød» i Frankrike er noe annet enn «brød» i Tyskland. På grunn av dette bør kildeteksten i størst mulig grad være gjenkjennelig i målteksten. Katarina Reiss mener den oversatte teksten skal flyte som om den er skrevet av en forfatter. Det har vært vanlig å skille mellom oversettelse som et håndverk, mens det forfatteren skriver, er kunst. Ifølge Reiss er en god oversettelse ikke et håndverk, men nettopp kunst. Samtidig er drømmen om transparens mellom oversettelse og originaltekst en utopi.

Dr. Henri Bloemen innledet deretter sitt innlegg med at all praksis er teoretisk, og at all teori også er praktisk. Oversettelse er en form for litteratur – og utgjør en spenning mellom teori og praksis. I Nederland er den oversetterteoretiske forskningen som regel deskriptivt orientert, mens den i Tyskland har fokus på funksjonalisme. De som praktiserer, får i realiteten sine retningslinjer fra andre.

Dr. Martina Nicklaus holdt et innlegg om den amerikanske oversettelsesteoretikeren Lawrence Venuti, og spør i forbindelse med dette hvor synlig oversettere bør være? Et hovedskille i denne forbindelse er mellom «foreignizing» og «domesticating». Ved foreignizing brukes ukjente, utenlandske begreper i teksten for å fremheve at det faktisk dreier seg om en oversatt tekst. Slike elementer kan virke fremmedgjørende og irriterende. Alternativet, domesticating, er at ukjente ting glattes over for å skape best mulig flyt i teksten. Teksten vil da bli lettere å lese, men samtidig forsvinner kanskje noen elementer. Det er mulig å objektivisere graden av slik fremmedgjøring i en tekst, og den kan måles statisitisk ved å studere frekvens. Og løsningen? Som vanlig noe midt i mellom: «Be visible, be invisible, just know what you’re doing».

Dr. Caroline Sauter fra Zentrum für Literatur- und Kulturforschung Berlin snakket om teori og praksis hos Walter Benjamin og Gershom Scholem. Hos Benjamin blir oversettelse presentert som språkfilosofi, og det blir understreket at oversetterens oppgave er et filosofisk problem. Det er et privilegium å oversette for å forstå. Benjamins teori kan slik være en forbindelse mellom teori og praksis. For Scholem handler oversettelse om å forlate sin egen sfære og leve i en fremmed sfære. Hvis man elsker det, vil det gi en bedre oversettelse.

Oversettelse er en kjærlighetshandling, det handler om hvordan man lever og snakker i denne sfæren.

Scholems tilnærming skiller teori fra praksis. Det handler om fordypning.

Dr. Belén Santanas innlegg handlet om den spanske oversettelsesteoretikeren og oversetteren Miguel Sáenz samt den tyske oversetteren Swetlana Geier. Sáenz snakket om oversettelse som en «urbeskjeftigelse» og en «kjærlighetshandling», og også om oversettelse som avhengighet («droga addictiva»). Oversettelse er en måte å leve på. Teoretisk sett er oversettelse en prosess bestående av avgjørelse. En god oversetter er en som tar gode avgjørelser. Dette kan ikke bare fokusere på enkeltaspekter. Geier mener oversettelse ikke er noe som kan læres, at dette er en meningsløs tanke. En oversetter trenger et begrep om helheten.

Oppsummerende fra denne sesjonen: Hvorfor skal man skille teori og praksis? Praksis handler om nåtid, mens teori handler om fremtid. Teoretikerne har noe praktikerne ikke har, nemlig tid!

Mer generelt kan det sies at mange av innslagene på denne konferansen var litt på siden av det som angår oss oversettere. Det fikk oss imidlertid til å stille et interessant spørsmål. For hva er egentlig relevant for oversettere? Hvis man legger litt godvilje til, er det mulig å besvare dette spørsmålet med ett ord: Alt. Det kan være enormt lærerikt å høre kunnskapsrike fagpersoner øse av sin kunnskap på det området de kan aller mest om. Lærerikt både med tanke på generell innsikt, men også mer spesielt med tanke på terminologi.

Og en konferanse har dessuten det sosiale elementet. Der er det ofte tilfeldighetene som styrer, og denne gangen ville det seg slik at vi lærte litt om Kraut electronica, tyske trafikkgebyrer og Düsseldorfs eget Altbier, for å nevne noe.

Det vil aldri være slik at alt som blir sagt på en slik konferanse, treffer like godt. Det er litt som å se på Monty Python-skjetsjer. Man må holde ut timevis med mindre interessante ting før gullkornene kommer. Men når de kommer, viser det seg ofte at de er verdt ventetiden.

To eksempler på dette er fra sesjonen Other Europes: A Conversation på lørdag. Den japanske Yoko Tawada, som er bosatt i Berlin, fortalte om sin flerspråklige hverdag i det nye Europa, og påsto at hun i arbeidet med oversettelse fra tysk til sitt morsmål «fant den dypeste form for meditasjon» (noe å huske på før neste deadline). Oppsummerende i denne samtalen ble det forsøkt å finne et svar på spørsmålet «Hva kan kunsten bidra med?» Panelets svar på dette var at kunstens rolle er å få oss til å saktne farten og stoppe opp. Filmklipp fra den britiske kunstneren og filmmakeren Isaac Julien, som viste henrivende vakre bilder av dans og natur satt opp mot scener fra båtflyktningers hverdag, underbygget på en fin måte dette poenget.

 

steinStein Gabrielsen er faglitterær oversetter og statsautorisert translatør. Han er medlem av Oversetterutvalget I NFF og til daglig ansatt som oversetter i Utenriksdepartementet.

 

 

Rune R. MoenRune R. Moen er faglitterær og litterær oversetter og medlem av Oversetterutvalget i NFF.

 

Lene Stokseth og Merete Franz: På fest hos litteraturen – et reisebrev

Fire knappe døgn forsvant som dugg for den varme maisola på Lillehammer. Vel tilbake i Bergen og Skien, over 20 arrangementer senere, satt vi tilbake med følelsen av å ha vært på en flere ukers lang reise, på en lang og dyptpløyende reise i samtidslitteraturen.

Sakprosaoversetterne Lene Stokseth og Merete Franz var på plass på Litteraturfestivalen på Lillehammer fra 25. til 28. mai for å la seg inspirere, få nyttige innspill og møte gamle og nye kjente. Og nettopp sånn ble det.

Noe av det fineste med å være på festival er at du slumper borti ting du ikke visste om fra før. Det åpner nye, mentale dører og byr på overraskende gleder. Uansett hvilken strategi du legger opp, vil du imidlertid gå glipp av mer enn du får med deg i mylderet av interessante programpunkter under Litteraturfestivalen. Her kan du lese litt om hva vi klarte å gape over.

Gåten avslørt

Hilde Østby, Floor Rieder og Jan Paul Schutten. Foto: Gøran Karlsvik

Etter en heseblesende sisteetappe på buss for tog fra Hamar, ankom vi cirka midt uti seansen med nederlandske Jan Paul Schutten og Floor Rieder, forfatteren og illustratøren bak den prisvinnende, europeiske bestselgeren Livets gåter. Forfattermøtet var det ande av fire arrangementer på Sakprosaseminaret, som ble arrangert av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Tidligere kommunikasjonsrådgiver i NFF Hilde Østby ledet samtalen og lot sin begeistring for boka smitte over på publikum. Schutten fremsto som en glitrende formidler og la vekt på at sakprosaen har en særstilling i litteraturformidlingen til barn og unge. Sakprosaen må ikke leses fra perm til perm og egner seg derfor perfekt til å vekke leselyst, sa Schutten. Som oversettere skulle vi ønske at Bodil Engen, som har fått svært gode anmeldelser for sin oversettelse, hadde fått en plass i panelet. En fiffig detalj fikk vi likevel med oss: Oversettelsen av Livets gåter til ulike språk gjorde det nødvendig å endre på illustrasjonene. For eksempel fikk Adam og Eva mye større fikenblader i den amerikanske versjonen enn i den nederlandske.

Kunsten å prøve

Marit Eikemo og Geir Gulliksen snakket blant annet om hvorvidt det kan trekkes en grense mellom det skjønnlitterære og det sakprosaiske essayet. Eikemo sa at «det å skrive er en erkjennelsesform». Essayet er en refleksjon over hvem man er i verden, en slags personlig tilnærming. Gulliksen på sin side mente at det å skrive essays «er en intensjon om å nyansere bastante påstander.»

Foto: Gøran Karlsvik
Geir Gulliksen, Marit Eikemo og Kaja Schjerven Mollerin. Foto: Gøran Karlsvik

Det ble en veldig inspirerende og opplysende samtale om sjangeren; både om dens form og dens rolle. Det som gjør essayet spesielt, er at det skrives på et språk som ikke er emosjonelt, men som kan ta opp i seg noen erfaringer som blir borte i de mer journalistiske tekstene, pekte Eikemo på. Det handler om hvilken innsikt essayet gir, i motsetning til intetsigende debattinnlegg (som vi stadig ser flere av). Og det handler om «det historiske rommet» – om hva det store, felles prosjektet er i vår tid.

Et hav av muligheter

Morten Strøksnes leverte en virvelvind, eller en havvind, av et foredrag om sakprosaens muligheter. «Det gjelder å skrive noe som fester seg i kroppen,» sa Strøksnes, «noe som ikke bare snakker til hjernen.» Sakprosaen er like fri, stilistisk og formmessig, som romanen. Sakprosaforfatterens verktøykasse og virkemidler er den samme som den skjønnlitterære forfatterens.

Foto: Gøran Karlsvik
Morten Strøksnes, vinneren av Brageprisen for beste sakprosabok i 2015. Foto: Gøran Karlsvik

Strøksnes redegjorde for en rekke grep (skifte mellom personal og autoral synsvinkel, endre kameravinkel eller linse og på den måten gjøre boka mer levende, gjøre leseren til en slags medforfatter, få leseren til å glemme det asymmetriske forholdet mellom forfatter og leser …). Og ikke minst pekte han på at færre sakprosabøker kommer fra akademia (blant annet på grunn av tellekantsystemet). Likevel ser det lyst ut for sakprosaen, mente Strøksnes: Sakprosaen har blitt profesjonalisert og blir i dag i høy grad sett og anmeldt av kritikerne. Ikke minst er sakprosaen tatt med i innkjøpsordningen, og sakprosaforfatterne har blitt ønsket velkommen som medlemmer i Norsk forfattersentrum.

Morten Strøksnes rundet av Sakprosaseminaret, som du kan se i sin helhet på NFFs YouTube-kanal.

Det utsatte mennesket

Beate Grimsrud, Mette Karlsvik og Sofi Oksanen.

Sofi Oksanen og Beate Grimsrud er to skandinaviske stjerneforfattere som hver på sin måte skriver om det å være utsatt: Grimsrud om den indre sårbarheten, og Oksanen om den ytre. Mette Karlsvik ledet samtalen på engelsk og norsk. Oksanen kjente vi godt fra før, mens Grimsrud gjorde et solid førsteinntrykk med sine finurlige funderinger og inspirerende formuleringer. («Når vi kan sende en mann til månen – hvorfor kan vi ikke sende alle sammen?») Hun havner på «må lese»-listen for større kreativitet i språket.

Hagefesten på Nansenskolen

Beate Grimsrud, Karolina Ramqvist og Birger Emanuelsen inntok scenen i solnedgangen – i den praktfulle hagen på Nansenskolen. Alle tre leste fra sine siste romaner, det ble grilling og vin og masse mingling. Hagefesten er nettverksbygging i de beste rammer man kan tenke seg. Og etterpå gikk turen til Teltet, der Kraftwerk-inspirerte Brødet & Eselet spilte opp.

Søndre Park

Mens Helene Uri avsluttet sin programpost Debutantene kommer, der hun presenterte debutantene Veronika Erstad, Erlend Wichne, Neha Naveen og Martine Johansen med sine ekstremt velformulerte introduksjoner, kretset oversetterne rundt uteserveringen foran scenen i Søndre Park mens de speidet etter et ledig bord i sola. Klare til å slå til før Knut Ofstad inntok scenen for å fortelle om sine oversettelser av Frank Bills romaner. Ofstad er en røff type, og Bills karakterer enda røffere. Oversettelsen av Bills romaner innebærer oversettelse av sørstatsdialekten, som Ofstad har valgt å oversette til den «breieste dialekta» han har i sitt repertoar. Han uttrykte misunnelse overfor oversettere som er født utenfor Oslogryta og dermed ofte har andre arbeiderdialekter å ty til. «Alle dyktige forfattere har en egen stemme, et personlig avtrykk – en tone som oversetteren må overføre til sin versjon,» påpekte den rutinerte og anerkjente oversetteren.

Etterpå ble vi sittende i sola og lot litteraturen utspille seg på scenen foran oss.
Forfatter Birger Emanuelsen inviterte til torsdagslunsj. Den kinesiske forfatteren Yu Hua og hans norske oversetter Harald Bøckman gjorde et sterkt inntrykk under opplesningen fra boka Den sjuende dagen – som går rett inn på «må lese»-listen for nye impulser og større kunnskap om dagens Kina. Og så uforlignelige Vigdis Hjorth, sprudlende og kreativ som alltid – og med et engasjerende kåseri om Søvn og selvrefleksjon. Hjorth presiserte at alt handler om å analysere sine drifter. Neste forfatter ut var Yu Hua sammen med sin oversetter Harald Bøckmann. Til slutt var det Jørgen Brekke og Nina E. Grøntvedt som inntok scenen.

Hva er en god bok?

Helene Uri ledet samtalen mellom Nora Nordskar Hoel (alias bokbloggeren Kasiopeia), Jan Kjærstad og Morgenbladets smått beryktede anmelder Bernhard Ellefsen på scenen i Banken. Det var kun skjønnlitteraturen som fikk spalteplass, men det var likevel en veldig interessant diskusjon. Kjærstad pekte på at ettergløden, avtrykket en bok setter, ikke får noen plass hos anmelderne (forfatterskap som Ferrante og Klougart). Også har vi forfattere som surfer bedre i tiden, som Milan Kundera på 1980-tallet. Videre mente Kjærstad at det ikke er kritikerens oppgave å sette karakter, men å sette fingeren på forfatterens særegenhet. Kritikeren skal trenge inn i en bok, ikke bedømme. Ellefsen var ikke enig og uttalte at han ikke kan skille lesning og vurdering. Blogger Hoel var enig i at bokbloggerne ikke bør forsterke de store meningene, men heller «kaste lys inn i nisjene», som Ellefsen uttrykte det.

Feministkveld i Teltet

Ved solnedgang fant vi oss en bås i det fantastiske Teltet, et originalt sirkustelt fra 1800-tallet som festivalen har leid inn fra Belgia for anledningen. Teltet har trevegger, tregulv og ekte blyglassvinduer, og den røde teltduken gjør at lyset i rommet blir helt spesielt og skaper en magisk ramme rundt litteraturformidlingen. Først ut var Klar tale med Amal Aden og Marta Breen, så var det duket for Ny norsk (nynorsk?) humor med Kristin Fridtun, Kjersti Rorgemoen og Agnes Ravatn. En perfekt avslutning på en ellers perfekt dag.

Mensen

Fredag morgen fortsatte vi på feministbølgen, eller rettere sagt mensbølgen, med en samtale mellom Marta Breen, Ruth Lillegraven og Jenny Jordahl, og utgangspunktet var den nye mensen-antologien.

Utdelingen av Bokhandelens forfatterstipend til Kjersti Rorgemoen, Casper André Lugg og Eline Lund Fjæren.

I parken fortsatte Ruth Lillegraven med opplesning sammen med Rune Berglund Steen, Inger Elisabeth Hansen og det svenske stjerneskuddet Jonas Hassen Khemiri viste hvordan sakprosa kan smelte sammen med skjønnlitteratur når en avisartikkel om en rockefestival forvandles til et essay om en mormor med gryende demens: Mormors Mitsuhishi. Intet øye var tørt.

Fra orkesterplass i Søndre Park fikk vi også med oss Utdelingen av Bokhandelens forfatterstipend. Hovedprisen på 200 000 kroner gikk vel fortjent til Kjersti Rorgemoen for Håpet og festen, mens Casper André Lugg og Eline Lund Fjæren ble tildelt 50 000 kroner hver.

Banknatta

FullSizeRender
Gine Cornelia Pedersen og Vigdis Hjorth.

Og endelig var det duket for den legendariske Banknatta. Men først var vi invitert på Sprudlende vorspiel med Vigdis Hjorth og Gine Cornelia Pedersen, som fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin første bok Null og også har gitt ut andreboka En kjærlighetshistorie. Det var et møte mellom generasjoner, mellom to viktige stemmer i nyere norsk litteraturhistorie. Hjorth løftet Pedersen på en måte som fikk oss til å prise oss lykkelige over å være blant de få som fikk oppleve seansen. Bare Hjorth er Hjorth, og Gine Cornelia Pedersen fortjener all heder og ære.

Og så løp vi i flokk ned til Banken, der vi var blant de uheldige som måtte se Liv Gulbrandsen fremføre Min kamp 1–3 på storskjerm, fordi folk sto som sild i tønne inne på Café Stift.

IMG_6588
Liv Køltzow på Ferdigsnakka Live.

Ferdigsnakka Live ble en forrykende opplevelse til stor jubel; vi fikk poesi og romanutdrag framført av Hanna Dahl, Christelle Ravneberget, Liv Køltzow, Rebecca Dinerstein og Vigdis Hjorth akkompagnert av Bendik Hovik Kjeldsberg, Nils Martin Larsen og Emile The Duke.

Unge lovende

Lørdagen opprant med Marta Breen i samtale med Unge lovendes Siri Siljeseth og Gine Cornelia Pedersen, som diskuterte hvilke tendenser i tiden som gjør at TV-serien har fenget så mange. Deretter kom et høydepunkt for oversettere: Ingrid Haug i samtale med sin forfatter Rebecca Dinerstein om arbeidet med Sol hele natta. For Haug var det spesielt å arbeide med en engelskspråklig forfatter som kan norsk; hun har jobbet mye med å finne den rette tonen og grublet over hvordan hun skal formidle forfatterstemmens funderinger over et fremmed språk. Dinerstein har vokst opp på Manhattan og hadde ingen erfaring med natur da hun flyttet til Lofoten. For henne ble Hamsuns bøker «a dictionary for understanding the landscape, plants and animals I saw around me».

Slå opp i ordboka!

Kristin Fridtuns folketale «Slå opp i ordboka!» vekket stor begeistring hos publikum, som nok besto av mer ihuga ordbokbrukere enn folk flest. Dette foredraget er alle oversettere forunt! Hør bare hvordan Kristin siterer forfatter Aina Basso: «Eg er storforbrukar av ord. Sit og søker i ordbøker timevis kvar veke. Leitar etter dei rette orda, dei som ikkje alltid kjem med det same, dei som ikkje kjem først til mølla.» Det er sånn vi holder på, vi oversettere også.

«Khemirisk»

Jan Kjærstads forfattersamtale med Jonas Hassan Khemiri var en opplevelse. Det ble stor oppstandelse da Khemiri i 2003 ga ut sin debutbok Ett öga rött, en bok fra Stockholms innvandrermiljø, skrevet på en blanding av svensk, engelsk, fransk og arabisk – «khemirisk». («Och jag talar det flytande,» sa Khemiri fornøyd.) Dette språket ble forløperen til «kebabnorsk», som Khemiris oversetter Andreas Østby lagde en egen ordbok for, og som flere norske forfattere er blitt inspirert av.

Som kjent var det Tom Lotherington som fikk Det skjønnlitterære oversetterfonds pris 2016, som ble utdelt på den litterære festaftenen i Maihaugsalen under Litteraturfestivalen. Dagen etter ble han intervjuet av Alf van der Hagen i Søndre Park. Vi har lyst til å avslutte med noe Lotherington sa i intervjuet:

«Å oversette er det motsatte av å sitte her og snakke med publikum.»

Så sant. Den ofte så ensomme oversettergjerningen er også den strake motsetningen av å være gjest på Litteraturfestivalen, som var et overflødighetshorn av inspirasjon, møter, ideer og gode innspill en sakprosaoversetter kan ta med seg i det videre arbeidet med å skrive kreativt. Hjem igjen dro vi hakket mer bevisst på å jobbe med å finne den rette tonen og velge bedre og mer presise ord enn «det første som kommer til mølla».

Vi kommer tilbake i 2017.

 

lene stokseth

Lene Stokseth er både skjønn- og faglitterær oversetter og styremedlem i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

 

 

merete franzMerete Franz er faglitterær oversetter og tekstforfatter, medlem av Oversetterutvalget i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og redaktør for denne bloggen.

Ragnhild Engetrøen: Språk og glede i Umeå

Blant nyutsprungne bjørker i Nord-Sverige arrangerte Sveriges Facköversättarförening (SFÖ) ein tredagars språkkonferanse. Konferansen gjekk føre seg frå 19. til 22. mai og var den 26. i rekka. Alt under opninga blei lista lagt høgt, og med trolsk lys, teknotrommer og joik kjende vi at forventningane steig.

Temaet for konferansen var Våga sprida glädje, og arrangørane sjølve serverte gleder på løpande band. Det innslaget som skapte mest høglydt glede blant tilhøyrarane, var det standup-komikaren frå New Zealand som stod for. Latteren runga i lokalet då han fortalde om favorittordet sitt på svensk: Sei rullator med mørk stemme og kraftig rulle-r, så ser du straks for deg ein figur frå Game of Thrones! Vi smilte òg samstemmande til omsettaren som berre hadde eitt lysbilde med seg, med teksten I like what I do.

2016-05_Umeå_06
Klesklypa står utanfor Bildmuseet.

Dei samiske innslaga var både interessante og tankevekkande. I Sameradion må dei til dømes lage nye samiske ord etter kvart som nyheiter og ny teknologi gjer det nødvendig. Vi fekk elles eit lite innblikk i arbeidet med prosjektet Queering Sápmi, om korleis det er å vere annleis i eit samfunn som på mange måtar allereie blir rekna som «annleis». Vi høyrde òg om kolonisering og om korleis samane ofte blir omtala i fortid: Her låg busettingane. I dette området hadde samane reinbeitene sine. «Kvifor ikkje notid? Vi er her framleis», sa musikaren Sofia Jannok, som gav næring til tankane med vakker musikk som ho kalla power-joik.

Også andre innlegg inspirerte. Dei to som tok for seg anbod, snakka naturleg nok om svenske tilhøve, men det viktigaste poenget hos dei gjeld like mykje for oss i Noreg: Vi som er små, skal ikkje konkurrere på pris, men på kvalitet. Fagbøker var eit anna aktuelt tema, og vi fekk tips til korleis ein kan presentere prosjektet sitt dersom ein vil skrive eller omsette fagbøker.

Dei fleste av dei 178 deltakarane på SFÖ-konferansen var nok omsettarar, men det var òg til stades språkkonsulentar, prosjektleiarar og andre som arbeider med eller berre er interesserte i språk. Konferansen var profesjonelt gjennomført, og som omsettar med heimekontor sette eg stor pris på både mangfaldet i føredraga og kaffipausane innimellom då eg fekk treffe andre språkfolk og samtidig friske opp svensken. No gler eg meg til neste omsettingsoppdrag frå svensk.

Ragnhild EngetrøenRagnhild Engetrøen er utdanna fagomsettar i engelsk, men arbeider òg frå svensk. I tillegg til ei mengd hefte og bøker om diverse dataprogram har ho omsett bøker om mellom anna interiør og innreiing, populærvitskap, leiing og marknadsføring.

Tom Lotherington: Oversette Adonis

Når en seriøs forlegger spør frilanseren om han kan påta seg å oversette den siste boka til Adonis, da benytter ikke frilanseren sin frihet til å si nei, selv om tittelen skulle være noe såpass lite fengende som «Vold og islam». Uansett tittel og tema sier man ikke nei til Adonis.

Jeg hadde egentlig ikke tid til å påta meg denne jobben – en 180 siders prosatekst med spørsmål og svar, en samtalebok: det burde kunne gjøres på fjorten dager, men vi kjenner oss selv og vet at det i praksis blir minst en måned, og en måned hadde jeg strengt tatt ikke å avse, om det ikke hadde vært for at det var Adonis.

Han er jo en gud. Jeg tror syriske muslimer har bedre kontakt med de greske guder enn vi nordiske lutheranere (kanskje fordi gudene var assyriske før de ble greske?). Vi på vår side innbiller oss at Adonis bare var en pen ung mann med drag på litt eldre gudinner, og tenker oss at en poet som tar et sånt navn, må være både innbilsk og forfengelig og påfallende opptatt av å nyte modne kvinners gunst. I virkeligheten – om man kan bruke et sånt ord om gudenes verden – er han en fruktbarhetsgud med tilhold vekselvis i dødsriket og i Afrodites seng, han er årstidenes gang, døden og gjenfødelsen, i tillegg til at han på si’ er alle anemoners opphavsmann.

Man sier ikke nei til å oversette en dikter med slike attributter.

Men altså: Vold og islam er en slags sakprosabok. Adonis har ikke selv skrevet teksten, det er det Houria Abdelouahed som har gjort. Hun er en feministisk orientert psykoanalytiker (og oversetter) som har samtalt med Adonis på deres felles morsmål, arabisk, og deretter skrevet ut samtalene og oversatt dem til fransk. Den arabiske teksten foreligger visstnok ikke i trykt form, jeg tør ikke spekulere på hvorfor. Den inneholder noen ganske krasse karakteristikker av Koranen, religionen og hele kulturen.

Av Adonis foreligger på norsk bare diktsyklusen Mihyars sanger (1961), i sin tid gjendiktet av Halvor Roll (Gyldendal 1985), i dag umulig å oppdrive (unntatt på bokhylla.no). Adonis er en større dikter enn dette mangelfulle bokutvalget kunne tyde på. Så når endelig en ny bok av denne dikteren skal oversettes til norsk, er det litt leit at det er en tekst han ikke selv har ført i pennen (bortsett fra et lite essay til slutt, der han stiller Sartres eksistensialisme opp mot islam, «som er en essensialisme», og samtidig tøyer sin norske oversetters begrensninger til bære- eller bristepunktet).

Teksten er ellers ikke så muntlig som man kunne ha trodd, til å være skrevet ned etter to menneskers lærde samtale. De siterer stadig Koranen (på fransk). Jeg er så heldig å ha en eldre norsk oversettelse av den samme hellige boka (av Einar Berg, Universitetsforlaget 1980). Men er det den samme? Notasjonen eller nummereringen av versene er ulik; her er det snakk om konvensjoner som herværende oversetter ikke har kjennskap til. Den franske og den norske koranteksten kan også være forbløffende forskjellige, noe som trolig bunner i at Guds ord rett og slett er uoversettelige.

Det samme gjelder en god del velbrukte ord i det sekulære franske språk, så som «sekularisme» og «obskurantisme». De er dagligdagse på fransk, men blir fremmedord på norsk. Det er en uskikk at ordene skifter valør på veien fra det ene språket til det andre, men i en tekst på såpass høyt intellektuelt nivå, får man tillate seg noen fremmedord. «Det var en revolusjon av konfesjonell og tribal art, ikke borgerrettslig», står det et sted.

Det kunne nok ha vært sagt med andre ord, men i så fall måtte det ha vært mange flere av dem.

Adonis later til å ha full oversikt over den arabiske idéhistorien og henviser ofte til både fritenkere og teologer, før-islamske lærde og brutalt henrettede kjettere gjennom tidene. Slikt blir det fotnoter av. Arabiske navn og uttrykk er transkribert med en mengde diakritiske tegn som ikke lar seg gjengi med et ordinært tastatur, og som oversetteren ikke kjenner meningen med. Kanskje markerer de trykk, stavelseslengde og uttale, kanskje betydningen endres hvis disse prikkene og strekene kommer feil? Her trenger vi som aldri før en arabiskkyndig konsulent!

Men først en vanlig manusvasker. Det viser seg at hun (for meg ukjent og anonym) har et personlig forhold til avdøde koranoversetter Berg og tar ham i forsvar der jeg har lagt inn en fotnote som kan leses som kritikk av hans arbeid. Den fotnoten må redigeres. Dessuten vil hun ha en bestemt skrivemåte av profetens navn. Det er greit for meg. I min barnelærdom het han Muhammed, og tilhengerne hans kaltes muhammedanere. Ikke noe av dette er gangbart lenger. Med dagens teknologi er det en enkel sak å endre bokstaveringen av et navn gjennom hele manuskriptet.

Mohammad eller Muhammed, det er ett fett. Adonis staver det Mahomet, forresten.

Så skaffer forlaget en sakkyndig konsulent. Han har en nyere utgave av Bergs norske Koran, og bruker nok en god del tid på å korrigere mine notasjoner. Han går også inn for en tredje skrivemåte av profetens navn. Det er som sagt greit for meg. Men et eller annet sted i prosessen roter det seg til, slik at boka går i trykken med tre forskjellige versjoner av det samme navnet. Og kommer det ikke et nytt opplag, så står de der ennå. Jeg beklager.

Adonis heter egentlig Ali Ahmad Said Esber, født 1930 i Syria, senere i landflyktighet i Libanon og nå Frankrike. Han uttaler navnet sitt på fransk manér, med trykk på siste stavelse: Ado-niss.

 

Portrett_2Tom Lotherington (f. 1950) er forfatter og oversetter.

Han har skrevet både dikt, romaner og biografier, oversatt en lang rekke bøker og gjendiktet flere diktsamlinger. Tom Lotherington fikk Bastianprisen for oversettelsen av Jonathan Littell: De velvillige i 2009. I april i år mottok han Norsk Oversetterforenings Hieronymusdiplom for sin «elegante og innsiktsfulle formidling av oversetteriske sammenhenger», og sist uke mottok han Det skjønnlitterære oversetterfonds pris for sitt samlede virke.

Jan Terje Helmli: Oversetteroppdrag for forlag via mellommenn?

Temaet for et seminar på NFFs årskonferanse 9. april gjaldt fremveksten av redaktørbyråer eller manustjenestebyråer innenfor det litterære feltet. Slike byråer tilbyr bl.a. oversettelser, språkvask og redaktørtjenester til norske forlag. I debatten ble det fremholdt at byråenes virksomhet kan føre til betydelige endringer av etablerte produksjonsprosesser i bokbransjen og stilt spørsmål ved om byråene vil kunne utgjøre en trussel mot norske oversetteres velferd.

Med utgangspunkt i opplysninger som paneldeltaker Synne Hedlo fra Nye Tillen AS ga under seminaret, vil jeg forsøke å gi en generell kommentar til dette.

En hovedproblemstilling for seminaret var om manustjenestebyråer kan benyttes til åundergrave de normalkontraktsvilkårene for oversettelser som er forhandlet frem mellom Forleggerforeningen og NO/NFF.
Forleggerforeningen har skriftlig uttrykt enighet med NO/NFF om at avtaler skal følge normalavtaleverket også når avtaleinngåelse skjer via et mellomledd. Det er imidlertid en forutsetning at forlaget må være medlem i Forleggerforeningen og at oversetteren må være medlem i NO/NFF. Dette kan synes som en beroligende avklaring.

Men for oversettere som utfører oversettelsesoppdrag i selvstendig næringsvirksomhet, er situasjonen vesentlig mer uklar enn for oversettere som får honoraret som lønn. Mulighetene til å forhindre at normalkontraktsvilkårene undergraves, ligger i stor grad hos oversetterne selv!

Mellommannen skal også tjene penger

En mellommannsrolle kan være forankret på ulike vis. For eksempel kan en opphavsmann eller en utøvende kunstner ha gitt en agent i oppdrag å opptre som fullmektig for seg. Den som vil gjøre en avtale med rettighetshaveren (klienten), må da forholde seg til agenten. Dennes oppgave er bl.a. å skaffe klienten oppdrag og håndtere kontraktsinngåelser og pengestrømmer. Betaling for innsatsen får agenten gjerne i form av en viss provisjon av inntektene. Den som har størst nytte av agentens virksomhet, og får frigjort sin tid til andre gjøremål, betaler agenten.

Men manustjenestebyråene opptrer formodentlig i hovedsak på egne vegne. For å tjene penger som mellommann mellom et forlag og en oversetter må det være en margin mellom hva forlaget vil betale og hva oversetteren skal få. Både forlag og oversetter vil vel i utgangspunktet se byrået som et fordyrende mellomledd.

Men forlaget kan kanskje se muligheter for å spare noen interne ressurser eller andre eksterne kostnader dersom en oversettelse leveres helt trykkeklar. Og oversetteren er kanskje tilfreds med å ha fått et oppdrag og har forhåpninger om flere. Jeg er redd for at oversetteren ofte vil komme ut som den svakeste parten i dette spillet.

Hva er konsekvensene?

Manustjenestebyråene forhandler i prinsippet helt ubundet av bokbransjens normalavtalevilkår, både mot forlaget og oversetteren. Det betyr at de avtalene som inngås med byrået normalt er fullt ut bindende for partene, med mindre avtalevilkår skulle stride mot ufravikelige lovbestemmelser. Skulle det være slik at det blir inngått en avtale som innebærer en omgåelse av normalavtalen, vil eventuelle krav måtte rettes til forlaget, ikke byrået.

Det som vil svekke oversetterens posisjon aller mest, er å akseptere å utføre oversettelsesoppdraget som selvstendig næringsdrivende. Da inngås hele kjeden av avtaler mellom næringsdrivende virksomheter. Noen normalsats for næringsdrivende oversettere eksisterer ikke og oversetteren må selv sørge for å forhandle seg til et honorar som bl.a. fanger opp den sterkt svekkede trygderettslige posisjonen som en næringsdrivende har, sammenlignet med lønnsmottakere. For som næringsdrivende kommer du til å svi dersom du blir langtidssykemeldt eller arbeidsledig.

På den annen side sparer oppdragsgiveren din den arbeidsgiveravgiften som ville ha påløpt om honoraret var blitt utbetalt som lønn. Den ene kontrakten jeg har sett mellom en oversetter og Nye Tillen er meget kortfattet. Den er formodentlig ensidig utformet av oppdragsgiver og fremstår som upresis og ubalansert. Jeg vil sterkt anbefale enhver som får et kontraktstilbud fra et byrå å sammenligne dette med Normalkontrakt for oversettelser, som er den balanserte bransjestandarden for slike kontrakter.

Nye Tillens kontrakt inneholder ingen beskrivelse av overdragelsens innhold og omfang, ingen begrensninger mot tilleggsutnyttelse eller bestemmelser om rett til tilleggshonorar eller gjenbrukshonorar. Den har heller ingen bestemmelser om tilbakefall av rettigheter til oversetteren, knapt noen om den redaksjonelle prosessen og ingen bestemmelser om frieksemplarer, men en grovt ubalansert bestemmelse om utbetalingstid for honoraret.

Og oversettere som skulle ha blitt forespeilet muligheten til nye oppdrag, vil ikke finne noen bestemmelse i denne kontrakten som forplikter byrået til å tilby det. Så med mindre det lykkes å forhandle seg til tilsvarende vilkår som normalkontraktens og et normalhonorar utbetalt som lønn eller et bedre honorar som næringsdrivende, står mitt råd til deltakerne på seminaret fast: Medlemmer av NO/NFF bør ikke påta seg å oversette bøker for medlemmer av Forleggerforeningen via mellommenn!

 

jan terje helmliKommentaren sto første gang på trykk i Juridisk spalte i
NFF-Bulletin 2 2016.

Jan Terje Helmli er juridisk rådgiver i  Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Bjørnar Magnussen: Omsetjarar utan nettverk

Eg skal no gje andlet til ei gruppe som diverre ikkje var representert fysisk på panelsamtala til Omsetjarutvalet, men som mykje av samtala krinsa kring, nemleg dei som risikerer å hamna i klørne på «bemanningsbyrå» og liknande aktørar.

Sidan eg gjorde meg sjølv til talerøyr for «Omsetjarar utan nettverk» i ordskiftet etter Runa Kvalsund sin kronikk om manustenestebyråa, spurde bloggredaktøren om eg ikkje kunne skriva eit innlegg med nettopp denne tittelen.

For nokre veker sidan heldt eg semesteravslutning saman med sisteårsstudentane på fagomsetjarstudiet på Universitetet i Agder. Mellom anna snakka me om kva for planar dei hadde etter studia. Det synte seg at dei færraste såg for seg ein karriere innanfor omsetjaryrket. Det kan eg godt skjøna, og eg har òg vore varsam med å skapa falske forventningar. I motsetnad til kandidatar i enkelte andre fag kan nemleg ikkje nyutdanna fagomsetjarar sjå fram til interessante eller sikre jobbar, uansett kor gode karakterar dei får. Dei bør prisa seg lukkelege viss dei klarar å leva av yrket i det heile.

Draumen for dei fleste sakprosaomsetjarar er å jobba med fagbøker. Desse oppdraga er stort sett både relativt langvarige, intellektuelt stimulerande og til å leva av, iallfall viss kunden er eit DnF-forlag som betaler normalhonorar.

Diverre for dei nyutdanna er porten inn til fagredaksjonane trong og smal.

Kremjobbane i omsetjarbransjen er regulerte av ein normalkontrakt som er forhandla fram mellom NFF, NO og DnF, og som i dag gjev so gode vilkår at han fungerer som eit prisgolv. Alle NFF- og NO-medlemar som skal jobba for DnF-forlag, tek same teiknpris – 194 kroner per 1000 teikn – som jamt over er høgare enn prisen i resten av bransjen, med nokre få unntak (enkelte privatkundar, politiet og UDI).[i] Prisgolv får ei rekkje fylgjer for marknaden, både heldige og uheldige. Dei heldige er truleg allereie kjende for dei fleste som les denne bloggen, difor nemner eg dei berre kort: I Noreg er det, i motsetnad til i svært mange andre land, teoretisk mogleg å leva av å vera fagbokomsetjar utan konstant å måtta halda 100 i 60-sona (sjølv om du likevel tener dårleg samanlikna med andre yrker som krev like lang utdanning). Dimed får me ein økonomisk sikra omsetjarstand, og yrket vert profesjonalisert. Omsette bøker som kjem ut i Noreg, har òg stort sett høg språkleg kvalitet, iallfall dei frå DnF-forlaga.

Dei negative sidene ved eit prisgolv er velkjende frå samfunnsøkonomisk teori: Forlaga må betala meir for omsetjingane, og teorien seier difor at dei gjev ut færre bøker enn dei ville ha gjort viss prisdanninga hadde vore fri. Dessutan er det slik at omsetjarar som står utanfor det gode selskapet, ikkje kan bruka det viktigaste argumentet for å konkurrera seg inn – nemleg pris. I resten av dette blogginnlegget, som jo skal heita «Omsetjarar utan nettverk», skal eg setja søkeljoset på dette siste punktet.

Når det ikkje lenger er råd å konkurrera på pris, må du freista konkurrera på andre områder, slik som kvalitet, tilgjengelegheit og samarbeidsvilje. Men her må omsetjaren òg trå varsamt, slik at han ikkje syndar mot «ånda i normalkontrakten», det vil seia at han gjer noko gratis som NO/NFF meiner han bør ta betalt for. Balansegangen er vanskeleg, og feil kan få fylgjer for den vidare karrieren, iallfall viss du misser ein forlagskunde. Å koma inn hos ein ny fagredaksjon er nemleg omtrent som å vinna i tipping og lotto på same dag. Inntrykket mitt er at dei fleste redaktørar ikkje svarar på søknader frå folk utanfor, men berre rekrutterer frå eige nettverk. Det er naturleg nok uråd å få tak i sikre tal her, og mange kvir seg for å stå fram offentleg og seia at draumearbeidsgjevarane ikkje er interesserte i dei. For å freista å prova påstanden ovanfor må eg difor fortelja litt om mi eiga røynsle:

  • Eg har aldri fått svar på søknader eg har sendt til norske fagbokforlag, mot ca. 75 prosent svar på søknader eg har sendt til omsetjingsbyrå. (Her vil eg gjerne presisera at det er tale om søknader til redaksjonar som gjev ut bøker av den typen eg har omsett tidlegare, og saman med søknadene har eg lagt relevante arbeidsprøver.)
  • Alle bokoppdraga mine for norske forlag har eg fått takk vera anbefalingar, og då har ikkje redaktøren eingong spurt etter CV/arbeidsprøver.
  • Eg har òg opplevd at forlaga spør meg om anbefalingar (og tatt sjansen på folk utan bokomsetjarrøynsle) i staden for t.d. å sjå på søknader dei har fått inn tidlegare, eller på kven som har omsett liknande bøker for andre forlag.

Naturleg nok har eg grunna ein del på kva dette kan skuldast. Det er jo ikkje nokon menneskerett å omsetja fagbøker, og kanskje kvalifikasjonane mine rett og slett ikkje er gode nok for forlaga? Men kvifor vert eg brått kvalifisert berre av di nokon anbefaler meg? Eg har etter kvart kome til den slutninga at normalkontrakten må ta mykje av skulda for stoda. Viss normalhonoraret ligg godt over kva honoraret ville vore ved fri prisdanning, veit redaktørane at dei stort sett får tak i ein god nok omsetjar so lenge dei betaler normalhonorar (som dei jo er pålagde å gjera når dei bruker NO- eller NFF-medlemar). Dei tek seg difor ofte ikkje tid til å vurdera mange kandidatar, men driv «ad hoc»-rekruttering via nettverk.

Betyr dette at eg er motstandar av normalkontrakten? Nei, det er eg ikkje – dei positive sidene (sjå ovanfor) er større enn dei negative for den norske omsetjarbransjen som heilskap. Men slik ordninga er no, har forlagsredaktørane for mykje makt. Viss me går ut ifrå at normalhonoraret ligg 25 prosent over honorar ved fri prisdanning (eit nøkternt tal[i]), vil eit oppdrag på 600 000 teikn kunna reknast for eit indirekte tilskot[ii] på om lag 30 000 kroner. Medan vanlege stipend stort sett vert delte ut av ein habil komité som jobbar etter fastsette retningsliner (her er eit døme) vert «normalhonorar-tilskotet» delt ut av ein forlagsredaktør etter ein prosess som knapt kan kallast transparent.

Når marknaden er prisregulert, dukkar det òg gjerne opp føretak som freistar tena pengar på å hjelpa aktørane til å finna smotthol. I panelsamtala var det snakk om Nye Tillen, som kallar seg eit «manustenestebyrå», men vel i røynda hjelper forlag og uetablerte omsetjarar til å omgå normalkontrakten – mot ein del av kaka. NFF har naturleg nok oppmoda medlemane til ikkje å jobba for Nye Tillen, og gledeleg nok har dei òg gjort det noko enklare for dei utanforståande: I tillegg til dei lukka omsetjarseminara på Soria Moria finst det no «Oversatte dager» – ein festival som er open for alle. Dessutan vart ordninga med prosjektstipend endra på årsmøtet 10. april 2016, slik at kravet om 100 sider utgjeven litteratur vert fjerna frå 2017. Dette trur eg er den rette vegen å gå, for viss «omsetjarar utan nettverk» opplever at døra inn til DnF-forlaga står på gløtt i staden for å vera heilt lukka, vil bemanningsbyråa missa mykje av dragnaden si. Og ein vakker dag vil eg kanskje kunna anbefala dei beste fagomsetjarstudentane å satsa på ein karriere innanfor yrket?

 

Bjørnar MagnussenBjørnar Magnussen er lærar i fagomsetjing ved UiA, statsautorisert translatør i engelsk-norsk og polsk-norsk og har dessutan vore omsetjar/medomsetjar av sju sakprosabøker – alle til normalhonorar. Han er òg aktiv medlem i Norfag og passiv medlem i NFF og STF. Blogginnlegget er korrekturlese av Hilde Strømsnes.

 

 

 

[i] For å byggja opp under påstanden om at normalhonoraret er eit prisgolv, må eg koma med ein fotnote som diverre vert ganske lang: Det er ikkje enkelt å koma med ein «fasit» på kva normalhonorar (som vert nytta av DnF-forlaga) svarar til i kjeldeordpris (som vert nytta av byråa og dei fleste andre aktørane i omsetjingsbransjen), men det går an å gjera eit overslag. Etter den vellukka omsetjaraksjonen i 2006 har normalhonoraret vorte justert opp kvart år i takt med lønsauken i forlagsbransjen. Det ligg i dag på 194 kroner per 1000 teikn med mellomrom i målspråket, det vil seia 0,194 kroner per målteikn. Neste auke kjem 1. juli, altso om nokre månader. For å finna kjeldeordprisen må ein gonga 0,194 kroner med eit tal som svarar til norske teikn per ord i kjelda. I dei tekstene eg har rekna på, har dette talet vore i underkant av seks (for skjønnlitteratur frå engelsk til norsk) eller i overkant av seks (for sakprosa frå engelsk til norsk). Omset du frå andre språk som jamt over har lengre ord enn engelsk, til dømes tysk, svensk, dansk og alle slaviske språk, må du bruka eit høgare tal. Forlaga betaler normalhonorar som lønsinntekt, og byråa betaler stort sett berre ut næringsinntekt (mot faktura). Difor må kjeldeordprisen du fekk i punktet over, reknast om til næringsinntekt før du kan samanlikna han med prisen til byrå. Kor mykje er lønsinntekt verd samanlikna med næringsinntekt? I det norske skatte- og trygdesystemet vert lønsinntekt favorisert kraftig, m.a. gjer minstefrådraget at dei 31 800 første kronene i lønsinntekt er skattefrie og dei 180 000 neste har ein marginal skattesats på berre 22–23 % (kontra nesten 40 % for næringsinntekt). Det er difor rimeleg å rekna at t.d. 1,20 kroner i lønsinntekt svarar til ein stad mellom 1,40 og 1,60 kroner i næringsinntekt. Til slutt må du rekna på tilleggsverdien av det å bruka ein normalkontrakt som m.a. sikrar at omsetjaren får ytterlegare honorar for gjenbruk, ljodbøker og e-bøker, og dessutan at forlaget er plikta å gje manuset ein «alminnelig god redaksjonell behandling» (i praksis språkvask og korrektur) og nemna deg når dei prentar og marknadsfører boka. (I utrekninga over har eg ikkje nemnt stipend, sidan oppdrag frå andre kundar enn forlag teoretisk sett òg kan kvalifisera til stipend viss dei fyller visse krav. Men i praksis er det slik at dei aller fleste byråoppdrag ikkje kvalifiserer til stipend, og dermed vert spriken mellom byråhonoraret og normalkontrakt-honoraret endå større.)

[ii] Nokon vil kanskje reagera på ordvalet her. Det er kjent frå grunnleggjande mikroøkonomisk teori at eit prisgolv aukar produsentoverskotet og minskar konsumentoverskotet. Eg tykkjer ikkje det er urimeleg å sjå på det slik at nokre av tilskota som forlagsbransjen får, vert kanaliserte vidare til omsetjarane gjennom normalkontraktsordninga.