Ei saa peittää – fredagens flerstemte

Annenhver fredag vil Oversattsakprosa presentere glimt av riktig prosaisk sakprosa fra skuffer og skap. Iblant også utilsiktet poesi.

Den som er angrepet av skapertrang, kan få utløp for den på mange forskjellige vis. Kakepynting er i vinden, men tegning er og blir hobbyfeltets ekvivalent til grovbrød med gulost. Den som skal tegne, trenger noe å tegne med, for eksempel blyanter. Skal vi tro Derwent, velger kunstneren Derwent, i hvert fall på engelsk og tysk:

Ikke overraskende litt mer pasjonert på fransk
Ikke overraskende litt mer pasjonert på fransk

En spade kan kanskje kalles en spade, men disse blyantene er «highly expressive drawing instruments»:

derwent engelskPå fransk omtales de tilsvarende høystemt som «merveilleux instruments de dessin»:

derwent franskDen tyske teksten er stemt litt nærmere blyantenes egne jordfarger, her snakkes det om «hochwertigen Zeichenstifte»:

derwent tyskUten å ane hvem den tyske oversetteren er, har jeg dannet meg et bilde. Og når jeg leser videre i heftet om Derwents produkter, ser jeg for meg hvordan min samvittighetsfulle kollega sitter bøyd over produsentens panegyrikk. Den engelske teksten forsikrer aspirerende akvarellmalere om at «Derwent Water-colour pencils provide endless opportunities». På fransk loves like mye: «Les crayons Derwent aquarellables offrent des possibilités de création sans limite.»

Vår tyske venn sukker tungt og veier sine ord på gullvekt. Til slutt farer fingrene over tastaturet og former ord oversetteren kan ha i behold uansett hvilke motbakker hobbykunstneren støter på: «Die Stifte bieten viele kreative Möglichkeiten.»

God helg!

 

 

Kunnskap på norsk

Av Svein Askheim, fagansvarlig hos SNL, patroller hos Wikipedia

Svein AskheimWikipedia og Store Norske Leksikon knytter sammen fagmiljøer og presenterer sakprosa på et folkelig norsk. Sammen utgjør de den største og mest brukte kunnskapsbasen i Norge, med henholdsvis 400 000 og 170 000 artikler. Begge er digitale leksikon som tilbys gratis uten støtte fra det offentlige. Wikipedia får private donasjoner og SNL støtte fra Fritt Ord og Sparebankstiftelsen.

Wikipedia har lenker til samme artikkel på en lang rekke andre språk. Oppslagsverket har til sammen 30 millioner artikler og finnes på 170 språk. En stor del av arbeidet består i å oversette artikler til flere språk, og det meste av innholdet i den norske utgaven er hentet fra den engelske.

Store Norske Leksikon har redaksjon og 400 fagansvarlige som garanterer for innholdet, slik at artiklene kan brukes som referanse. Oppslagsverket er 100 år gammelt og fremstår i dag som et moderne digitalt leksikon. Artiklene er signert av fagfolk og mottar i tillegg bidrag fra frivillige.

Artiklene i Wikipedia og Store Norske Leksikon utgjør en stor og viktig del av kunnskapsbasen til skoleelever og allmennheten i Norge. Dessuten har de digitale leksikaene bidratt til å folkeliggjøre vitenskap. Fagspråk kunne tidligere inneholde engelske uttrykk og latinske navn som i dag har fått norsk vokabular. Språk og kunnskap er hoveddelen av kulturarven, og en forutsetning for at Norge også i fremtiden skal være et kunnskapssamfunn.

Digitale medier har en rekke fortrinn fremfor de tradisjonelle og benyttes stadig mer i skole og de tusen hjem. I tillegg til at store datamengder kan lastes ned og lagres på en maskin, er dataene i tillegg søkbare og har lenker til annen kunnskap. Allerede i barneskolen får elevene kjennskap til internett. Den enkle tilgangen til kunnskap i dagens moderne samfunn kan bidra til å endre den rollen som lærebøker, lærere og foreldre tidligere hadde som oppdragere. Digitale medier er også i ferd med å rive ned de tykke murene som universitetene omgav seg med.

Den enkle tilgang til kunnskap har en skyggeside. Det er ikke slik at enhver kan tilegne seg all verdens kunnskap på egen hånd. Innholdet på internett er varierende og ofte av dårlig kvalitet. Nyttig kunnskap som er lettfattelig på et forståelig språk, utgjør bare en liten del av nettskyen. Kunnskapsnivået blant skoleelevene har gått tilbake de senere årene.

Kvalitetssikring av innholdet i kunnskapsbaser er en forutsetning for bruken av internett i skolen. Oppdatering og feilretting er større og viktigere oppgaver i leksikon enn nyskriving av artikler. Digitale leksika er i stadig endring både for nye og gamle artikler samtidig som en gammel sannhet ikke alltid holder i dag. Wikipedia hadde sterk vekst fra sin etablering i 2001 og frem til 2007, men har siden gått tilbake både kvantitativt og kvalitativt. Det er mange frivillige som bidrar med gratis innhold, men faglig innhold av vitenskapelig holdbarhet kan ikke produseres etter en slik modell.

Behovet for kunnskapsbaser på norsk dekkes langt på vei av Wikipedia og Store Norske Leksikon. Internett gir i tillegg tilgang på kunnskap fra hele verden. Likevel er potensialet for digitale medier lite utnyttet og kvaliteten på innholdet ikke ivaretatt. Frivillig arbeid og offentlig støtte til kvalitetssikring må videreføres før vi kan si oss fornøyd.

Det er satt av midler på statsbudsjettet til å dekke halvparten av utgiftene til drift av Store Norske Leksikon. Den norske organisasjonen til Wikipedia har søkt om tilsvarende statsstøtte. Med bidrag fra frivillige har vi dermed to digitale leksika som utgjør et stort og viktig bidrag til gratis kunnskap på norsk. Til en viss grad erstatter slike digitale kunnskapsbaser tradisjonelle lærebøker.

Ei saa peittää – fredagens flerstemte

Annenhver fredag vil Oversattsakprosa presentere glimt av riktig prosaisk sakprosa fra skuffer og skap. Iblant også utilsiktet poesi.

Dagens tekst handler om et produkt til hjelp for alle som sliter med tørr og sprukken hud – et problem som ofte forverres i den kalde årstiden, altså nå. Min tube med A-derma emollient balm har i hvert fall stått urørt en stund, men er nylig hentet fram igjen. En liten oppfriskning av forsiktighetsreglene er på sin plass:

Bilde

Denne beroligende balmen (et nokså aparte innlån, egentlig) ledsages som vi ser, av en like beroligende og tyktflytende tekst. Oversetteren har overlatt til kundens egen fornuft noe som det instrueres eksplisitt om i den svenske, nemlig at man bør holde produktet unna åpne sår:

Bilde

Til gjengjeld tiltros svenskene intelligens nok til selv å forstå at «två gånger dagligen» ikke er noe imperativ, så her føyes det ikke til noe «eller etter behov».

Den engelske teksten er antakelig originalen. Men den er også den eneste som ikke presiserer at kremen er til ansikt og kropp. Og den har også den mest nøkterne beskrivelsen av problemet dette produktet skal bidra til å løse, nemlig «very dry skin». Svensk høyner til «mycket torr och irriterad hud», mens norsk smeller til med «tørr og ekstremt tørr, irritert hud og lett eksem».

Bilde

Ingen av tekstene er spesielt høystemte, men som vi så, brukes både på norsk og svensk det engelske ordet «balm». Den finske teksten, som bortsett fra «kaksi kertaa» (to ganger?) er nokså ugjennomtrengelig for meg, handler om «Pehmittävä palsami», så her er produktnavnet øyensynlig oversatt til en finsk ekvivalent til «balsam». Det kan likevel ikke konkurrere med danskenes rett-på-sak-tilnærming:

Bilde

Fedtcreme, faktisk. Men det funker selvfølgelig fett i et land hvor det beste som er, kan beskrives som «skide fedt».

God helg!

Ei saa peittää – fredagens flerstemte

Annenhver fredag vil Oversattsakprosa presentere glimt av riktig prosaisk sakprosa fra skuffer og skap. Iblant også utilsiktet poesi.

Uten å forlate småbarnsfamiliesfæren fra sist ukes innlegg tar jeg en titt på pakningen til «My Dough Factory», et sett med plastredskaper pakket sammen med noe som på engelsk kalles «dough», og som likner det vi i min barndom kalte «plastilina». Dagens versjon er mykere og laget av andre materialer – hovedingrediensene er hvetemel og salt (og i lys av målgruppens av og til sviktende evne til å skille mellom mat og ikke-mat må det dermed på esken advares om at produktet inneholder gluten). På engelsk altså «deig», mens det på dansk fremdeles heter «modellervoks» – i hvert fall på denne esken. På tysk kalles det «Knetmasse», på finsk «muovailuvahan», på svensk rett og slett «lera», mens den norske teksten bruker ordet «modelleire». Dette ordet står, til forskjell fra «modellervoks» og «modellermasse», ikke i ordboka. En skjebne det for øvrig deler med «modellerkitt» og «lekeleire». Kjært barn har mange navn, med andre ord – men hva med det man bruker deigen/leiren/vokset/kittet til?

Vi sjekker esken:

På engelsk: "creations"
På engelsk: «creations»
På tysk: "Kreationen"
På tysk: «Kreationen»
På svensk: Det egentlig litt poetiske "skapelser"
På svensk: «skapelser»
På norsk: dessverre ikke "skapninger", men det temmelig tørre "figurene"
På norsk: «figurene»

Tyske, engelske og svenske barn får skape i leire. Hva gjør våre norske smårollinger? De «lager figurer». Forhåpentligvis legger ikke det noen demper på skapergleden.

God helg!

 

 

 

 

Bort i callen

Av oversetter Hedda Vormeland

For ikke så lenge siden stiftet jeg mer inngående kjennskap til et produkt jeg har hatt teoretisk kunnskap om i lang tid. Det dreier seg om overvåkningsutstyr for spedbarn, altså en sender som plasseres ved siden av den sovende håpefulle, og en mottaker som ansvarshavende forelder bærer med seg. Fungerer alt som det skal, vil mottakeren, så snart poden knyr, først skrape og pipe, deretter overføre lyden fra barneværelset. Takket være denne dingsen kan man bevege seg utenfor hørevidde og likevel høre.

Nysgjerrig på produktets opprinnelse har jeg lett på nett og funnet ut at ideen ble unnfanget av en bekymret far i kjølvannet av Lindbergh-kidnappingen, og at den første utgaven er blitt et designikon (til tross for at salget aldri tok av). Allerede i 1937 kunne man altså kjøpe en dings til å avlytte barnets soveomgivelser med, men det har naturligvis skjedd en rivende utvikling siden da, og nå finnes det blant annet varianter med infrarødt kamera eller muligheter for toveiskommunikasjon. Enkelte utgaver spiller av en forhåndsinnspilt melding («Bare rolig, jeg er her» kan muligens reise etiske dilemmaer) eller en liten melodi idet senderen aktiveres.

I lys av at vi foreldre er besatt av barns søvn og dertil svært ofte tilbøyelige til å overfalles av katastrofefantasier, er det ikke overraskende at slikt avlytningsutstyr er blitt en del av grunnutrustningen i mange småbarnsfamiliehjem. Desto mer irriterende – og her kommer endelig det sakprosaoversetterrelevante poenget – at det ikke har noe brukbart navn på norsk. På engelsk kalles det baby monitor eller baby alarm, på norsk heter det … babycall. Nå har jeg latt meg fortelle at mange omtaler mottakerenheten med barnets navn i stedet («Har du med deg Hanne/Marte/Aleksander?»), men selv om det er morsomt, dekker det ikke helt behovet for et bedre avløserord.

På flere europeiske språk kalles innretningen «babyfon», noe som kanskje ikke er så dumt, selv om jeg også er svak for esperantos «babygardilo» – det må jo bety barnevakt? Når jeg erklærer ordet «babycall» krig, innser jeg selvfølgelig at det er fåfengt, ordet er kommet for å bli. Men akkurat denne vindmøllen kommer kanskje til å smuldre opp og forsvinne av seg selv. Slik høsten løser problemet med irriterende veps, ser det nemlig ut til at den teknologiske utviklingen ganske snart vil løse problemet med akkurat dette irriterende ordet. Plutselig kan nemlig noe vi alltid har for hånden, nemlig mobiltelefonen, gjøre babycallen overflødig ved hjelp av en app (for eksempel denne) – forutsatt at babyen har egen telefon.

Bilde
Illustrasjonsfoto – senderen bør nok helst plasseres utenfor barnets rekkevidde.

Oversetting i blinde – et unødvendig onde

For noen år siden fikk jeg følgende spørsmål på et jobbintervju: «Hva liker du aller best å oversette?» Svaret mitt var: «Prosjekter der jeg får mulighet til å gjøre en god jobb.» Bortsett fra den ene i panelet som selv var oversetter, så alle spørrende på meg: Har man ikke alltid mulighet til det, da?

Bilde

Av Jorunn Seim
fagoversetter

Når du får lov til å oversette et helt produkt – f.eks. en bok, en brosjyre eller en kontrakt i sin helhet – går det som regel an å ha kontroll på det meste. Men noen ganger oversetter du bare deler av et produkt, eller kanskje gjør du en oppdatering av tidligere oversatt materiale, og da varierer det hvor stor påvirkningsmulighet du har.

Som fersk byråansatt fikk jeg i oppdrag å oversette tekster til et dataprogram. Og det var alt jeg fikk vite. Jeg visste ingenting om hvilken type program det var, hvordan det så ut, eller hvem som skulle bruke det. Jeg fikk bare en lang, lang liste med løsrevne tekststrenger. Men oversette dem måtte jeg jo.

I mange av tekststrengene gikk ordet «property» igjen. I dataprogrammer oversettes det ofte med «egenskap», men etter hvert som jeg oversatte, fikk jeg mistanke om at det i denne sammenhengen kunne handle om eiendommer eller tomter. Dog ikke overalt. Sannsynligvis ble ordet brukt i to forskjellige betydninger, men hva var hva?

Jeg spurte kunden, og fikk følgende svar: «Just translate what it says.» Siden kunden ikke forstod norsk, prøvde jeg på pedagogisk vis å forklare at samme ord på engelsk kunne bety svært forskjellige ting på norsk, og at det ville være svært uheldig for sluttresultatet om vi bommet. Kundens reaksjon var: «Use best guess.» Og det var det siste jeg hørte fra den kanten.

Så hvordan oversetter man best mulig i blinde? Jeg fikk hjelp av erfarne kollegaer, og vi gjorde vårt ytterste ut fra forholdene. Men ble resultatet bra? Jeg aner virkelig ikke. Og det plager meg.

Man kan selvsagt argumentere med at kunden fikk det som var bestilt: min beste gjetning. Faktisk fulgte også kvalifiserte gjetninger fra mine kollegaer med på kjøpet. Jeg tror ikke vi kunne gjort så mye annerledes. Likevel ergrer det meg at vi måtte levere noe som kanskje ikke var særlig bra. Forpliktelsen overfor kunden er én ting – og den hadde vi etter min mening oppfylt – men hva med forpliktelsen overfor de som skal bruke sluttresultatet?

Det aller mest irriterende er at det slett ikke hadde trengt å være sånn! Hvordan kunne kunden lagt forholdene til rette for at oversetterne kunne gjøre en god jobb? Her er noen tanker:

  • Mange programvarehus har som en regel at programmererne for hver tekststreng de legger inn, også må legge inn en beskrivelse av hvilken funksjon tekststrengen har. Slike beskrivelser ville vært utrolig nyttig informasjon for oversetterne.
  • Det går an å gi oversetterne en testversjon av programvaren på originalspråket, slik at de får mulighet til å gjøre seg kjent med det de skal oversette.
  • Det er alltid smart å sende med brukerdokumentasjonen på originalspråket. Den inneholder som regel mye informasjon om de ulike funksjonene.
  • Når oversettelsen er ferdig, er det en god idé å la oversetterne få teste det ferdige programmet. På den måten kan de se om de oversatte tekstene fungerer i sammenhengen.

Å dele materiale som ganske sikkert er tilgjengelig uansett, med oversetterne, ville ikke kostet kunden noe mer enn tiden det tar å sende det over. Dessuten ville det spart kontaktpersonen for spørsmål som vedkommende ikke hadde forutsetning for eller tid til å svare på.

Så hvorfor ikke benytte seg av disse mulighetene? Det handler ikke bare om å gjøre oversetteren fornøyd. Det handler først og fremst om å gi sluttkundene et godt oversatt produkt. Og da har du som kunde ingenting å tape på at oversetterne skjønner hva de oversetter.

Oversetterpris til Rune R. Moen

Prisvinner Rune R. Moen, jurymedlem Lars Holm-Hansen, adm. dir. i Bokhandlerforeningen Trine Stensen
Prisvinner Rune R. Moen, jurymedlem Lars Holm-Hansen, adm. dir. i Bokhandlerforeningen Trine Stensen

Sist torsdag feiret skjønn- og faglitterære oversettere Hieronymus-dagen/oversetterdagen etter alle kunstens regler, med utdeling av NAViOs teksterpris, NOs Bastian-priserNORLAs oversetterpris – og den mest interessante for vår blogg: Bokhandelens faglitterære oversetterpris. Vi gir ordet til juryen:

Oversetter Rune R. Moen (40) har fått Bokhandelens fagbokpris for oversettere i 2013. Moen er en produktiv og erfaren sakprosaoversetter som har oversatt flere titalls sakprosabøker innenfor mange fagfelter. Blant oversettelsene hans finner vi tyngre historieverker som Dødsmarkene. Europa mellom Hitler og Stalin av Timothy Snyder (Gyldendal 2012), Den andre verdenskrig av Anthony Beevor (Cappelen Damm 2012), og Jernteppet. Undertrykkelsen av Øst-Europa 1944-1956 av Anne Applebaum (kommer på Cappelen Damm 2013). Moen har dessuten oversatt aktualitetsbøker, samfunnskritiske bøker, kokebøker, hobbybøker, sakprosa for barn og ungdom, og oppslagsverker for voksne.

Juryen vil særlig fremheve Moens oversettelse av Timothy Snyders Dødsmarkene. Oversetteren viser her at han kan gjengi et komplisert historisk stoff i et moderne og friskt norsk språk, og med et solid grep på fagstoffet. På denne måten bidrar Rune R. Moen til at viktig sakprosa fra andre språk enn vårt eget, blir formidlet til norske lesere på en samvittighetsfull og kvalitetsbevisst måte.

Hjertelige gratulasjoner til Rune! Les også gjerne hans innlegg om Flow for oversettere

Verdens bestanddeler

Oversetter i glideflukt.
Oversetter i glideflukt.

Av oversetter Anne Arneberg

Da jeg fylte 40, fikk jeg et paragliderhopp i gave av vossavennene mine. I tandem, selvsagt, med en lokal storhopper. Vi tok taubanen opp på nærmeste topp, danderte «vingen» pent utover gressbakken nedenfor skitrekket, selte på og satte oss til for å vente på vind. Mens vi satt der – i en liten evighet – og stirret på den smale stoffremsen som hang livløst fra en pinne der nede hvor gressbakken urovekkende brått ble til et stup med mørk granskog under, oversatte hopperen for meg hva det var vi faktisk opplevde. «Nå er det et lite vinddrag bakfra mot høyre kinn,» sa han for eksempel, «så nå vil vi om et øyeblikk få se at vimpelen beveger seg». Jeg hadde ikke kjent vinddraget før han nevnte det, men det stemte, og alt annet han fortalte om vindens liv den dagen, lot heldigvis til å stemme. Mannen kunne rett og slett lese luften.

Og det har jeg tenkt mye på siden, hvilke oseaner av informasjon som finnes rundt oss på alle kanter, for den som kan tyde skriften. Ornitologen kan lese nyheter og sensasjoner i den litt kaotiske fugleflokken i byparken, og geologen har en egen dybdeforståelse av fjellturen som vi andre går uten å se annet enn … stein. Legger man til tanken på hvilken utstrekning og fordypning som ligger i totalen av alle verdens språk og fagområder, så kan man lett bli både svimmel, desperat og misunnelig.

Men. Det nytter ikke å fortvile. Man kan jo spørre om hjelp. Spørre og spørre og grave. Jeg snakker selvsagt om allround fagoversetting.

Sist jeg måtte fortelle en redaktør at jeg trengte litt mer tid enn først antatt, svarte han en anelse bittert: «Men du skal jo bare oversette – du trenger ikke drive research.» Det er kanskje ikke noe å si på irritasjonen hans, men jeg stusset likevel litt over argumentet. Så han for seg at det finnes en stor, altomfattende ordbok der ute, har jeg spurt meg, en som dekker alle universets fagområder og faguttrykk uten tvetydigheter eller glipp? En vidunderlig altomspennende OMNI-ORDBOK?!

For en liflig tanke.
Den boka ønsker jeg meg!

Du spiser hva du er, eller: Mat og krig og fred og sånn

Er du en klimasynder dersom du spiser sumpreker? Og hvordan blir de sunnest mulig? Disse spørsmålene, og flere andre, får du ikke svar på her.

Av Terje og Bente-Lill Øygard
Fagoversettere

For 40 år siden hadde gudstjenester mer sendetid på tv enn matprogrammer. Som vi alle vet, har dette endret seg, og det er lenge siden yppersteprester som Ingrid Espelid Hovig tok over prekestolen.

Mat har altså blitt viktigere enn religion. Og et uunngåelig og fundamentalt spørsmål blir da: Har maten overtatt for religionen? Har de åndelige verdiene sunket ned i magesekken vår? Eller omvendt: Har fenomenet mat okkupert et fraflyttet tomrom i hodet vårt? For det passer unektelig godt der oppe. Mat er jo ikke bare livsviktig, men dreier seg om politikk, sult, økonomi, tradisjoner, kultur, helse, miljø, sex, subsidier, forurensning, barnearbeid … praktisk talt alt. En vinner, med andre ord.

Havbruksproblemer

Så for å spare din og vår dyrebare tid, avgrenser vi emnet litt. Nærmere bestemt til sumpreker. Disse skalldyrene oppdrettes flere steder i verden, og kan stå som et eksempel på hvorfor kriger oppstår.

Når sant skal sies, ofret vi ikke sumprekene mange tanker før vi skulle oversette en asiatisk kokebok hvor disse var en ingrediens. Noen i det svenske forlaget vi jobbet for, kommenterte at man kanskje skulle utelate dem fra boka. Dette dreide seg ikke om religion (slike dyr er tabu i noen religioner; ingen nevnt, ingen glemt), men om natur, klima og barnearbeid. Det hadde seg nemlig slik at rekeproduksjonen ødela sumpområder og regnskog. I tillegg jobbet det mindreårige på anleggene. Og ikke minst tok miljøet skade av at rekene måtte fraktes fra eksempelvis Thailand til Norge. Kunne man ikke bruke norske reker i stedet?

Nå var nysgjerrigheten vår vakt. Kunne det være slik at vi uforvarende hadde fortært skalldyr som ikke bare var sanket av flittige, små barnehender, men også bidro til å ødelegge verden slik vi ønsker å ha den? Dette måtte sjekkes.

Vi fant ut at Thailand eksporterer omkring 400 000 tonn reker årlig; litt under halvparten av norsk lakseeksport. Men da vi lette etter barnearbeidere, fant vi stort sett udokumenterte påstander. Riktig nok fant vi en artikkel om en rekeprodusent som var dømt for koneplageri, og innrømmelser om at barna til noen rekeprodusenter hadde hjulpet til på anleggene når aktiviteten var som størst. Dette minte litt om tidligere tiders norske ”potetferier”, hvor tolvåringer sto krumrygget og tok opp poteter i stedet for reker. Det var vrient å bli indignert.

Norske lakseprodusenter jobber stort sett under ordnede forhold. Likevel mistenker vi at mang en mindreårig sønn eller datter av en lakseoppdretter har vært med pappa på jobb, og til og med tatt i et tak. Og vi tror ikke at Thailand ville stoppet import av norsk laks dersom de visste om dette.

Langreist mat

Det var verre å finne ut om produksjonen førte til ødeleggelse av sumpområder. Siden rekene produseres i store deler av kystområdene i Asia, og i mange land, viste det seg umulig å sjekke dette grundig. Men på den andre siden sjekker heller ikke asiater om norsk skog-, jord- eller havbruk foregår etter nærmere angitte miljøstandarder. Og hadde de gjort det, ville de nok fått klar beskjed om å passe sine egne saker.

Vi eksporterer altså laks til Asia, og de eksporterer noen reker til oss. I forretningsverdenen kalles dette en vinn-vinn-situasjon. Og skal en thai spise norsk laks, og vi spise thaireker, må man frakte enten folk eller sjømat. Begge deler skjer jo stadig vekk, men selv de største laksene veier mindre enn bagasjen du kan ta med deg på en chartertur.

Likevel har kortreist mat blitt en politisk korrekt trend. Den praktiske betydningen av fenomenet er for tiden forsvinnende liten. Mange økonomer har også påpekt at konseptet er lite lønnsomt, og ofte er god økonomi det samme som god økologi. Men hvem vet: Kanskje en lokal bonde fra Voss får så stor suksess med dette at bedriften hans blir verdensomspennende? Kanskje han til og med oppretter et logistikkselskap med miljøvennlige lastebiler? I så fall kunne han gitt transportavdelingen navnet ”Langt på veg”.

Natrium til besvær

På bakgrunn av dette anbefalte vi den samvittighetsfulle redaksjonen i Sverige at man beholdt sumprekene. Men så dukket et nytt problem opp i kokeboka: MSG, eller monosodiumglutamat (på norsk: mononatriumglutamat). Dette er en 2000 år gammel asiatisk smaksforsterker som blant annet fremstilles ved gjæring av soyabønner, og er hovedingrediensen i det vi kaller soyasaus. Mange mener at dette er en skadelig tilsetning, sa redaksjonen. Kanskje man skulle advare mot å bruke det?

Vi hadde tidligere et nokså ubekymret forhold til soyasaus, men dette måtte jo undersøkes. Men vi fant ikke en eneste seriøs undersøkelse som påviste skader ved bruk av dette stoffet, utover at det inneholder natrium. Likevel har det bitt seg fast en oppfatning om at dette er ren gift. I USA ser du utsagnet ”No MSG!” på matemballasje over alt.

MSG/soyasaus blir i Japan betegnet som ”den femte smaken”; umami. I Kina (hvor den egentlig kommer fra) kalles den jiang. På denne tiden hadde vi nylig oversatt en kokebok av den kinesiske mesterkokken og kjendisen Deh-Ta Hsiung. Han var mildt sagt irritert over holdningene til MSG i Vesten. ”Dere spiser natriumklorid (salt) som smaksforsterker i bøtter og spann,” sa han. ”Dersom man bruker soyasaus i stedet, får man i seg mindre natrium, og mye mer smak”. Men siste ord er neppe sagt i denne saken, for salt har i uminnelige tider ført til både kriger og store opptøyer; sist i India i 1930.

Slike dyrekjøpte erfaringer har gjort at vi sjelden begir oss inn i de konfliktsonene der mat debatteres. Enten man kaller seg ernæringsfysiolog, kostholdsekspert, lavkarbotilhenger, vegetarianer eller ganske enkelt fanatiker, er det lett å ha med seg bagasje som er mer basert på følelser enn fakta – det gjelder også naturligvis oss. Hvem som har ”rett”, blir ofte mindre viktig enn hvem som er villig til å gå lengst for å fremme synspunktene sine. Enkelte religiøse teser stiller man heller ikke spørsmål ved, selv når de åpenbart er hinsides enhver fornuft. Så for fredens skyld kan det være bedre å bruke munnen til noe fornuftig: å holde kjeft, og å spise opp maten sin.

 

Nytt håp for norskspråklig programvare?

Av Tom Helge Berglie, oversetter og kursholderBilde

Datalærebøker byr på en del spesielle utfordringer når de skal oversettes. Selvfølgelig er målet et godt, levende, moderne og korrekt språk. Men flyten i teksten blir avbrutt av fagord som må forklares, og kronglete kommandoer. Og hvilken språkversjon av programmet skal boka forholde seg til, den norske eller den engelske?

Blant bøkene jeg har oversatt, er Adobes bokserie «Classroom in a Book» om Photoshop (bildebehandling) og InDesign (layout og trykksaksproduksjon). Jeg har bakgrunn fra grafisk produksjon, som datajournalist og fagbokforfatter. For tiden driver jeg også med kurs og opplæring i bruk av kreativ programvare.

Adobes lærebøker er gjennomillustrerte verk med bildetekster, rammesaker, margforklaringer og kryssreferanser. Hovedteksten består mest av nummererte arbeidsprosedyrer, med forklaringer og utfyllende kommentarer innimellom. Bøkene er laget både for selvstudier og som grunnlag for klasserombasert undervisning, og det følger datafiler med til hvert kapittel.

Valg av språkversjon for bruk i bokteksten

Når det er snakk om kontorprogrammer som Microsoft Word og Excel, er det helt selvfølgelig å bruke de norske programversjonene når kommandoer og funksjoner gjengis i teksten. Det samme er tilfelle for bøker om operativsystemer som Windows. Men for Photoshop og InDesigns del valgte forlaget å bruke engelsk språkversjon i oversettelsen, og det til tross for at begge programmene foreligger i norsk språkdrakt.

Begrunnelsen var en enkel «vareopptelling» blant potensielle lesergrupper der det viste seg at de aller fleste foretrakk engelsk.

Årsakene til dette er mange, det viktigste har tradisjonelt vært prisen. De norske programmene selges enkeltvis, mens de rimelige pakkeløsningene, som kalles Creative Suite, ikke er tilgjengelig på norsk. Tidligere måtte man til og med vente noe tid på den norske versjonen, men nå for tiden foreligger vanligvis alle språkversjonene samtidig.

En annen forklaring på brukernes språkvalg kan ligge i behovet for hjelp og støtte, deltakelse i diskusjonsfora og bruk av opplæringsvideoer på nett. Det aller meste av slike ressurser foreligger på engelsk, og skal du stille et spørsmål eller gjøre et søk, nytter det lite å bruke det norske navnet på en kommando eller funksjon.

Oversette eller lokalisere?

Lesere og kursdeltakere har gitt gode tilbakemeldinger på dette redaksjonelle valget. De fleste leserne ser ut til å foretrekke å lese bakgrunn og forklaringer på norsk, men ønsker likevel å ha kommandoene på engelsk slik at de lettere kan utføre prosedyrene på sin egen datamaskin.

Både når det gjelder dataprogrammer og databøker kan man skille mellom å oversette og lokalisere innholdet. Lokalisering går dypere enn bare en språklig oversettelse, siden alle opplysninger tilpasses norske forhold. Et eksempel er trykkeritekniske forhold som ofte er annerledes i Norge enn i USA. Nytteverdien for leseren vil dermed være større ved å lese oversettelsen enn å lese den originale engelske teksten, selv om kommandoer og funksjoner er på engelsk i begge utgavene.

Et brukervennlig valg ville kanskje være å gjengi alle kommandoer både på engelsk og norsk. I tillegg til å være ganske tidkrevende, ville dette også kunne skape praktiske problemer, siden teksten ville bli lengre. I disse bøkene var det et krav å beholde sideskiftene fra originalen og absolutt ikke øke det totale sidetallet i boka.

Med en kommando som File > Save ville det naturligvis ikke være noe problem å legge til Fil > Lagre i teksten. Men noen kommandoer er lange, her er et eksempel fra InDesign:

Engelsk:               Type > Insert Special Character > Markers > Current Page Number
Norsk:                  Tekst > Sett inn spesialtegn > Merker > Gjeldende sidetall

Og hva skal man gjøre med illustrasjonene? Å ta nye bilder av menyer og paneler i det norske programmet, redigere dem så de passer i boka og plassere dem riktig på sidene ville sannsynligvis minst ha doblet omfanget av oversetterjobben. Og i tillegg burde vel alle datafilene som hører til oppgavene i boka, også lokaliseres.

Norsk på vei tilbake

I den siste tiden kan det se ut til at antallet brukere av norske programversjoner igjen er på vei opp, uten at det nødvendigvis skyldes et bevisst valg fra brukerens side.

Etter Adobes introduksjon av Creative Cloud er både lisensreglene og installasjonsrutinene for programvaren endret. Før valgte man språkversjon idet man kjøpte lisensen, nå gir en og samme lisens tilgang til alle språkversjoner. Og enda viktigere: Hvis ikke brukeren aktivt ber om å bruke en bestemt språkversjon, vil programmene installeres i samme språkversjon som operativsystemet, som de fleste av oss foretrekker å ha på norsk.

Mange brukere blir overrasket over dette og det er kanskje det spørsmålet jeg får oftest for tiden, nemlig «Hvordan får jeg tilbake engelsk versjon». Ikke desto mindre velger mange å beholde den norske versjonen som ble installert automatisk, og de lider neppe noen stor nød av den grunn. Denne utviklingen vil vi ta hensyn til i framtidige lærebøker, så det skal bli spennende å holde øye med bruksmønsteret i tiden framover.

Det bør uansett stilles strengere krav til Adobes innsats med den norske versjonen av programmene deres, for her er det mye rart og mange feil. I et av programmene har Adobe like godt oversatt det engelske ordet for lysbord, «light table», til «lett tabell». Og «No keyword» har blitt til «Nr. nøkkelord». Morsomme eksempler, men slike feil gjør jo ikke akkurat oversetterjobben enklere.