Oversatt, men ikke oversett

Av oversetter Lene Stokseth

På Litteraturhuset i Bergen skjer det fine ting for tiden! Fra høsten 2013 har en liten gruppe bestående av Åse Johnsen fra Universitetet i Bergen, Sandra Halverson fra NHH og Lene Stokseth fra NFF arrangert oversetterkvelder der målet er å løfte fram oversettermiljøet på Vestlandet og å gjøre arbeidsmetoder og resultater fra oversetteryrket kjent blant et bredt publikum.

Hvert arrangement har så langt bestått av tre ulike innslag, og vi har hatt 50—60 besøkende hver kveld.

Vi samler oversettere fra alle leire: skriftlig oversettelse (sakprosa, skjønnlitteratur og fagoversettelse), tolking, teksting, dubbing, synstolking og forskning på oversettelse. Det er både hyggelig og nyttig å samles på tvers av fagfeltene, og allerede nå ser vi at grupper fra ulike miljøer bruker disse kveldene som utgangspunkt for sosiale sammenkomster.

I høst hadde vi innslag om oversettelse av sangtekster, innblikk i en rettstolks hverdag, oversettelse av nordisk krim, godt samarbeid mellom oversetter, manusvasker og redaktør,  oversettelse av «norske perler» beregnet for norgesturister, teksting av film og TV-programmer, god og konstruktiv kritikk av oversettelse, forskning på hva som skjer i hodene til oversettere, og adapsjon av teaterstykker (Shakespeare) til tegneserieformat.

Vi har mye spennende på programmet denne våren også.

Tirsdag 11. februar skal Aase Gjerdrum samtale med Erik Bjerck Hagen om utfordringene ved å oversette nobelprisvinner Alice Munro til norsk. Kristin Fridtun skal snakke om falske venner og etymologisk slektskap, og  Kjetil Berg Henjum skal diskutere skjønnlitterær oversettelse som en endeløs rekke valg uten fasitsvar.

Tirsdag 18. mars skal Lars Holm-Hansen snakke om å oversette det uoversettelige: Martin Heideggers «Væren og tid», Brita Lotsberg Bryn skal snakke om oversettelse mellom russisk og norsk, og Annette Myre Jørgensen skal fortelle om oversettelse av faste uttrykk mellom spansk og norsk.

Tirsdag 8. april skal Ida Kaland og Zhanna Nilsen samtale om å oversette opera fra russisk til norsk, og Gro Hege Saltnes Urdal og Ingebjørg Skaten skal snakke om tegnspråktolking.

Vi gleder oss til nye inspirerende kvelder og oppfordrer alle interesserte til å ta turen til oss på Litteraturhuset i Bergen!Åse Johnsen, Sandra Halverson og Lene Stokseth

Ei saa peittää – fredagens flerstemte

Alle som har drukket melk fra et kjøleskap med under middels måloppnåelse, vet at det er forskjell på fire og åtte plussgrader. Likevel «oversettes» det ene til det andre på samskandinavisk emballasje til kjølevarer, ettersom det norske ordet «kjøleskapstemperatur» betyr noe annet enn sin danske søster «køleskabstemperatur» og det svenske «kylskåpstemperatur». Som vi ser: En oversetter kan ikke bare bedrive ord.

Således kan en enkel pakke glutenfri kjeks anspore til refleksjon omkring kulturer, nasjoners selvbilde og kildesorteringens bidrag til forannevnte. At havrekjeksen skal oppbevares tørt, er de enige om, både den svensk-dansk-norske og den engelske teksten. At temperaturen der den befinner seg, ikke bør overstige normal innetemperatur, er det også konsensus om. (I parentes bemerket: Denne rumstemperatur/stuetemperatur som stadig nevnes, hvorfor angis aldri noe mer presist om den?)

Først etter at kjeksen er spist, får vi ulike råd å forholde oss til avhengig av språk. Her har svenskene fått sin egen tekst og åpner ballet med veiledning i tre punkter:Bilde

Her instrueres forbrukeren i hvordan hen (som jeg har latt meg fortelle at det heter i Sverige) skal kvitte seg med hver enkelt ikke-spiselige bestanddel. Esken, folien og det mystiske «tråget» (utvilsomt en slektning av vårt eget «trau», men her dreier det seg om en liten bakke av plast) skal deponeres i hver sin søppeldunk. Det gjelder å kaste esken sist, for om man glemmer hva som skal hvor, er det greit å ha jukselapp.

Den dansk-norske teksten (skal vi ikke snart feire at det er 200 år siden 1814, forresten?) tar litt lettere på det hele:Bilde

Mulighetene vektlegges, myk og hard plast skjæres over samme kam som esken, og kildesortering blir plutselig et personlig valg.

På svensk var kildesorteringen et foreliggende faktum, en nøktern konstatering med verb i presens. På engelsk møtes vi av et imperativ – men med et forbehold som gjør det svært pragmatisk.engelsk kjekstekst

Oh well. Nå gjenstår bare å se om kjeksene er gode nok til at pakken blir tømt.

Kjeks

FLERE BØKER, MER FRIHET!

Italiensk bokmesse i fagforeningenes tegn.

Av Jon Rognlien – jon.rognlien@dagbladet.no

Hvert år samles utkantene av Italias bokbransje på «Più libri, più liberi», bokmessen for små og mellomstore forlag, i Roma. Direkte oversatt betyr navnet «Flere bøker, mer frie». Messen holdes i Palazzo dei congressi, et av de mest særpregede byggene i bydelen E.U.R., sør i Roma.

Mellom presentasjoner, debatter og et utall boder myldrer publikum rundt og blir tilbudt sannheter om de fleste mysterier, geometriske og magiske, kokebøker med og uten suspekte ingredienser, nyskrevet og oversatt lyrikk, gjør det selv-manualer og reisebøker til steder ingen skulle tru at nokon ville bu, enn si reise til.

Bydelens fulle navn er Esposizione Universale di Roma, altså Verdensutstillingen i Roma, som med brask og bram skulle avholdes i 1941. Av naturlige grunner ble ikke det noe av. Men bydelen var halvveis ferdig og er et monument over den merkelige stilblandingen av innbilt keisertid og modernistisk propagandisme, typisk for fascistepoken.

Bilde

Kongresspalasset er lite egnet for formålet. Det er et mareritt å bevege seg rundt der. Korridorene er smale og tette av boder og folk, italienerne stopper midt i strømmen, prater og gestikulerer. De fleste av trappene mellom etasjene er stengt, og bare én heis fungerer. Publikum haster av sted med spisse albuer, for selv om man aldri vet om forrige presentasjon er ferdig når den neste skulle ha begynt, er det trangt om plass og rift om stoler.

Bokbransjen i Italia har mange av de samme bekymringene som i Norge. De lurer på hvordan de skal tjene penger på e-bøker, de lurer på om trenden med husmorporno er på vei ut, de snuser etter mer nordisk krim som kan oversettes og bestselges. Andelen av oversatt litteratur har sunket fra 25 % til 20 %, men antallet titler har ikke gått så mye ned, til tross for krisa. Det er mye diskusjoner rundt hva disse tallene egentlig betyr.

I forbindelse med bokmessen la fagforeningen SLC (Sindacato per i Lavoratori della Comunicazione) og oversetterforeningen Strade (Sindacato dei Traduttori Editoriali) fram en omfattende rapport om levekårene for våre italienske kolleger. Den var lagd av IRES (Istituto ricerche economiche sociali), et forskningsorgan tilknyttet den faglige sammenslutningen CGIL (tilsvarende det norske LO, men klart til venstre i politikken).

Undersøkelsen, som ifølge forskerne hadde rekordstor oppslutning fra de spurte, framla mange interessante tall. 81,5 % av oversetterne er kvinner, og 91,4 % av alle oversettere har hovedfag (laurea) eller enda høyere som utdannelse. I det øvrige arbeidslivet i Italia har bare 18,7 % noe tilsvarende.

Kanskje noe overraskende for oss at de aller fleste oversetterne er mellom 25 og 39 år gamle. Dette blir forsøkt forklart med at svært mange gir opp yrket etter å ha prøvd noen år – når de oppdager at det ikke er mulig å leve et normalt liv av inntektene. Litt av det samme problemet har vi jo i den private tesktebransjen i Norge – unge uforpliktede talenter som ikke blir værende lenge nok til at rutinen pusher opp timelønna.

Det ble også holdt et internt møte i Strade, med uformelle diskusjoner om en rekke emner som opptar oversetterne. De store italienske fagforbundene av LO-type ønsker å orientere seg mer i retning av de frie profesjonene. På dette området har de vært altfor trege, bundet som de har vært til hovedforhandlingen mellom arbeidsgivere og fast ansatte arbeidere i industri, tjenestesektor og forvaltning. Nå virker de ivrige på å tilknytte seg oversetterne, kanskje fordi det kan være noe å skilte med når de skal prøve å framstå som aktuelle og orienterte om vår tids faktiske arbeidsmarked.

Trygd og pensjon

Oversetterne er i sjokk etter et statlig dekret om at de nå må begynne å betale inn til trygdekassen, noe de har vært fritatt for i kraft av å være autori med opphavsrett. De har samtidig vært fritatt for å få pensjon, bortsett fra minstepensjon på 1500 kroner måneden, i et land der levekostnadene kryper opp mot vårt nivå.

Det opprinnelige kravet fra staten var 30 % bidrag for «frie profesjonister», der omlag 1/4 skulle betales av oversetterne, resten av oppdragsgiver. Men ingen tror at forlagene vil betale. Om de skulle bli tvunget, vil honorarene bare senkes tilsvarende. De er uansett på vei ned, i en stadig beskere konkurranse.

Dekretet er deretter blitt stilt i bero, men man tror det vil dukke opp igjen, i en eller annen form. Uenigheten i Strade går på hvorvidt man skal prøve å insistere på å være autori og fortsette å ikke betale inn til pensjon, eller om man skal jobbe for en ordning som vil komme senere generasjoner til gode. Skeptikerne er redde for at det vil koste mange penger, med høyst usikkert utbytte. Det er vanskelig å få garantier, og hvis opptjeningen ikke kommer over en viss grense, vil pengene være tapt. Særlig for de litt eldre oversetterne kan det å betale inn til pensjon være penger ut av vinduet.

Honorarsatser og produktivitet

Foreningen jobber med å bygge opp en base der medlemmene melder inn hvilke honorarer de ulike forlagene tilbyr. Her er det mye som er uklart, fordi enhver kontrakt er individuell og nivået på honorarene varierer sterkt, også innenfor en og samme redaksjon.

Det er store motsetninger i foreningen rundt hva man skal akseptere som et minimum, og om det skal være et krav for å være med i foreningen at man ikke går under et visst nivå. Variasjonen er stor, fra rent gratisarbeide og «skambetaling» på 5 euro (a cartella, dvs pr. side = 2000 tegn), og opp til det anstendige nivået på 18-21 euro. Også 25 euro pr side skal forekomme. 12-15 er ganske vanlig. For å sammenlikne med Norge, der vi nå har 181 kr / 1000 tegn, varierer det i Italia altså mellom 0-22 og 89-106 kroner / 1000 tegn.

Det er også stor uenighet om produktivitetsnivå. En sterk gruppe hevder at det ikke kan regnes mer enn 3 sider pr dag (!), mens de fleste regner 8-10 sider. Og enkelte er også oppe i langt høyere tall, særlig for lettere oppdrag. Forlagene har som utgangspunkt 200 sider pr måned når de beregner tid for et oppdrag. Det tilsvarer jo 10 sider pr dag, hvis man ikke jobber i helgene, og vil gi en brutto årsinntekt på ca 290.000 kroner, dersom man jobber jevnt hele tida. I henhold til undersøkelsen fra IRES oppgir imidlertid omlag 60 % å tjene mindre enn 127.000 kroner pr år.

Det er altså nokså uklart hvordan ting egentlig forholder seg. Det kan godt hende at det skjer en viss underrapportering av inntekter, og mange driver jo – som i Norge – med en kombinasjon av litterær og kommersiell/teknisk oversettelse.

Fond for oversettelser

Det er også uenighet om utformingen av et forslag om et oversettelsesfond. Man kan se dette som noe tilsvarende våre innkjøpsordninger, altså en måte å skaffe offentlige midler til å støtte den oversatte litteraturen på. Men skal en slik ordning bare gjelde «fin» litteratur, eller må den gjelde alle? Skal støtten gå til forlagene eller bare direkte til oversetterne?

Her har initiativtakerne lagd en petisjon og skaffet en god del underskrifter, blant annet fra berømte forfattere som Claudio Magris. De har tatt rede på hvordan slike ordninger fungerer i land de har kjennskap til: Østerrike, Sveits og Tyskland.

Det er uklart hvordan et slikt fond skal styres, hvem som skal avgjøre hvor penger skal brukes, hvilke satser som skal være grunnlaget. Mange i foreningen er skeptiske, ikke minst fordi man i den nåværende krisesituasjonen har lite tro på at myndighetene vil ønske å bruke penger på noe nytt. Det er også mye sunn skepsis mot mulig kameraderi og klassisk nepotisme – en folkesykdom i Italia.

Det ble også fortalt om en helt ny praksis der deler av oversettelseshonoraret utbetales som royalties. Dette oppfattes som et forsøk på å begrense risiko for forlagene, men mange er samtidig positivt innstilt til tiltaket. Royalties kan virke som en spore til å yte sitt aller beste, og om ikke annet kan det gi et visst håp om en eller annen gang å kunne få en jackpot.

Ei saa peittää – fredagens flerstemte

Hva er forskjellen på snørr og kokt torsk? Svaret (som jeg kommer tilbake til om litt) har en fjern forbindelse til behovet for det produktet som er emnet for dette blogginnlegget. I vårt tett befolkede småbarnsfamiliehjem har vi en flaske som er i daglig bruk. Det burde naturligvis ha vært tranflasken jeg snakket om, men den slurver vi med i perioder. Derimot er flasken med brillepussemiddel til enhver tid full av ferske fettete fingeravtrykk. Jeg har en teori om at brillebrukerens alder er omvendt proporsjonal med behovet for pussing av brillene, og den teorien får solid støtte av erfaringen med husets bebrillede femåring.

Heldigvis finnes det altså vidundermidler som sikrer klart syn, og flasken på baderomshyllen inneholder et middel som ifølge etiketten er perfekt. Og ikke bare for én type brilleglass, nei da, det er «parfait pour tous types de verres», altså perfekt for alle slags glass. Tre typer nevnes, men vi må bare ikke tro det slutter der; organisk glass, mineralsk glass og polykarbonatglass følges av en megetsigende ellipse:

Bare fantasien setter grenser ...
Bare fantasien setter grenser …

Produktet lovprises i like høye toner og i praktisk talt identiske ordelag på spansk og italiensk, fremdeles med de tre prikkene som antyder at alle tenkelige og utenkelige slags glass kan og bør pusses med dette middelet:

Samklang
Romansk samklang

I den engelske teksten beholdes ellipsen, men her følges den av kaldt vann i blodet, nærmere bestemt en formaning om ikke å bruke produktet på kontaktlinser. Hvordan man skulle kunne finne på å pusse kontaktlinser, er meg en gåte, men advarsler er det like greit å være raus med, så har man sitt på det tørre om noe skjærer seg:

Bare fantasien setter grenser ...
Alle linser. Bare ikke kontakt-.

Våre venner germanerne er muligens mindre sikre på at pussemiddelet er fullstendig lytefritt. I hvert fall glimrer ordet «perfekt» med sitt fravær både i den tyske og den nederlandske teksten. Til gjengjeld avslører den tyske hva som egentlig er poenget med væsken flasken inneholder (skoletysken min er forresten litt rusten, men er det ikke en litt underlig plassering av «sowohl»?):

Antistatisk!
Antistatisk!


Som vi ser nøyer ikke vår tyske kollega seg med antydninger, her skytes det inn et «und so weiter» før ellipsen. Jeg blir nysgjerrig på hva slags brilleglass det kan være snakk om, og konsulterer Store norske leksikon, som hevder at «glass kan dannes av de fleste typer materialer», og dessuten nevner drops som en kjent type glass. Men brilleglass av drops er neppe særlig utbredt, så pussemiddelet trenger ikke å kunne brukes til det. Vil jeg tro. 

Nederlenderne lager vei i vellinga og får en slutt på sludderet. Ikke noe snikksnakk eller dropsglass og ellipser. Skal vi tror våre venner i de lave land, finnes det tre typer relevante glass, her står det nemlig «For alle typer glass», fulgt av kolon og de tre glasstypene som alle allerede har nevnt:

Nederlandsk tekst
Det kan godt hende det rett og slett er så enkelt.

Og hva som er forskjellen mellom snørr og kokt torsk? Du får ikke unger til å spise kokt torsk.

God helg!

Godt nytt år!

Godt nytt årAv bloggens redaktør, Hedda Vormeland

Årsskiftet er tiden for å vende blikket mot både fortid og framtid. Førstnevnte kan vi minnes, sistnevnte er utilgjengelig. Men i fravær av konkret kunnskap holder vi oss med håp, og det er noe de fleste blant oss flittig gir uttrykk for nå om dagen, først og fremst på andres vegne. «God jul» er et tilbakelagt stadium, «godt nytt år» ønskes personalet i nærbutikken, postbudet, naboene, venner og bekjente og tilfeldig forbipasserende. Ønsket er romslig, men også ganske traust. Stemmer kanskje klisjeen om oss nordmenn? Vi er nøysomme her nord, vi holder oss til det bunnsolide. Måtte det nye året bli … ikke fantastisk, ikke ekstatisk, ikke blomstrende eller supert, men godt. Ikke verst.

At danskene og svenskene også ønsker hverandre gode år – riktignok med to t-er i gott på svensk, med to a-er i aar på dansk – , vet jeg fra før av. Jeg har spurt meg for og fått vite at islendingene slår seg løs med adjektivet «gleðilegt», som ser ut til å være det samme som vårt eget «gledelig». Den som drar enda lenger vest, blir jo også ønsket «happy new year», så det er kanskje noe i geografiteorien?

Jeg vet i hvert fall at det ønskes lykkelige nye år også på nederlandsk (gelukkig) og spansk (feliz, men det kan også fremsettes ønsker om at el año nuevo må bli prospero, altså fremgangsrikt), men i Frankrike smuldrer teorien om lengde- og breddegradenes innvirkning på nyttårsønskene, for franskmennene ønsker hverandre «bonne année», altså like traust som oss nordboere. Tyskerne passer ikke inn i noen kategorier – for det første vet jeg ikke om de hovedsakelig ønsker «gutes» eller «glückliches» neues Jahr, for det andre snakker de stadig om rutsjing på denne tiden – «Guten Rutsch!»

De tre ordene vi deler ut i øst og vest nå om dagen (flodbølgen ebber vel ut i løpet av neste uke), kan altså illustrere hvorfor svaret på det ofte stilte spørsmålet til oversettere: «Kan du ikke bare skrive det som står der?» også i 2014 må bli nei.

Dessert: Til glede for alle som er like nysgjerrige som jeg, har nettsiden Aktiv i Oslo publisert en liste med gode nyttårsønsker på femti forskjellige språk. Jeg aner ikke om det er flest «gode» eller «gledelige» eller «lykkelige» eller noe helt annet – men hvis du som leser dette, kan oversette noen av dem, er det bare å skrive en kommentar – så kan vi lage en statistikk.

Uansett: Alle lesere av Oversattsakprosa ønskes alt godt i det nye året – både lykke, eventuelt ekstase, og trauste, vanlige hverdager!

Fyrstens mange stemmer

BildeEnten man feirer jul eller ei, har man høyst sannsynlig noen fridager å se fram til denne uka. Forhåpentligvis blir det tid til å lese – og da kan man velge langt dårligere enn å sette av litt tid til en spennende tekst om oversatt sakprosa.

I årets siste utgave av Prosa skriver kollega Jon Rognlien om Machiavelli på norsk. Rognlien spør:

Hva finner vi når vi sammenlikner flere varianter av den boka som kanskje er oversatt flest ganger til norsk? De samme tabbene? De samme krumspringene? Den samme stemmen?

Artikkelen kan leses her: Fyrstens mange stemmer.

Machiavelli skrev på verket i 1513, noe han nevner i et brev som Rognlien nå har oversatt for Prosa i anledning 500-årsjubileet. Brevet kan leses her: Machiavellis brev til Vettori.

God jul til alle bloggens lesere!

Ei saa peittää – fredagens flerstemte

De siste par ukene har jeg brukt litt bekymringsenergi på et produkt – eller, som dagens brukerveiledning kaller det, apparat – som har en nøkkelfunksjon under neste ukes julefeiring. Nei, det er ikke juletrebelysningen det dreier seg om, men den flate platen som vi setter gryter og panner på, og som i fordums tid var en integrert del av komfyren. Nå heter den visstnok «platetopp» eller (litt mer umiddelbart forståelig) «koketopp», og den kan byttes ut uavhengig av stekeovnen. Akkurat det var unektelig kjekt for oss da vår gamle gikk i stykker. Overbevist av brennende vitnesbyrd fra foregangsfolk på kjøkkenteknologifeltet bestilte vi ny med induksjonsteknologi, noe jeg hadde tenkt skulle redusere stress- og irritasjonsnivået på kjøkkenet betraktelig. Foreløpig har det ikke slått til – den blanke, svarte platen fungerte ikke og har nå stått (eller ligget?) der til pynt i fjorten dager. Stikkord for alle middager (deri medregnet diverse varianter av spedbarnsmat) i denne perioden: ovnsbakt.

Men nå går vi en ny tid i møte! I går ble alle relevante deler byttet ut av en kvalifisert servicetekniker, og jeg har fordypet meg i bruksanvisningen. Etter to og en halv side med advarsler under overskrifter som «Fare for forbrenning!» og «Elektromagnetiske farer!» begynner jeg å lure på om jeg egentlig var godt nok orientert om hva jeg hadde dratt inn i huset. Overskriften «Fare for skader!» dukker opp to ganger – den danske teksten varier med «Fare for tilskadekomst!» på det ene stedet. Den svenske versjonen er enda rausere med utropstegnene, men jeg våger meg likevel videre til informasjonen om betjeningspanel og kokesoner. Av en eller annen grunn kalles det å bruke apparatet til det man trenger det til, for «programmering av koketoppen» (kogesektion/keittotason/spishällen). Det går hovedsakelig i tasting og trykking, selv om koketoppen faktisk også har en fysisk bryter. Denne er riktignok bare en løs magnet, formodentlig fristende for husstandens mindreårige medlemmer, så heldigvis finnes det også et eget avsnitt om hvordan man i nødsfall/nødtilstand/hätätila/nödläge kan få i gang kokesonene uten bryteren.

Jeg har klart å koke grøt til frokost, så programmeringen tar jeg nå på strak arm. Framtidig vedlikehold er det verre med. «Bruk et tilsetningsstoff for å vedlikeholde og beskytte koketoppen», står det. På dansk og svensk anbefales et «middel»/»medel». Jeg får saumfare de relevante hyllene på nærbutikken og se om noe virker tillitvekkende. Mer avansert matlaging enn grøtkoking vil det også bli: Bruksanvisningen inneholder en tabell over effektnivå og tidsbruk for oppvarming og tilberedning av diverse matvarer. Listen virker noe eklektisk, her ramses det opp hvordan man tiner dypfryst gulasj eller stuer kjøttrull – og et eget punkt er viet fritering av «Grønnsaker, sopp – panerte eller i øldeig, f.eks. sjampinjonger». Teksten er med andre ord oversatt uten kulturtilpasning, og jeg finner ingen hint om pinnekjøtt. Jeg får prøve meg fram når tirsdagen kommer.

Riktig god førjulshelg! Tips til romjulslesestoff følger lille julaften.

Image
Den nye tid. Husmorens Kokebok bliver dog evindelig.

Safen med det rare i

Av Hiroko Kimura, tolk og oversetter, medlem av bl.a. NFF, STF og PEN

En safe er til å oppbevare ting i. Verdisaker – til stor glede for en tjuv som greier å åpne den. Jeg har en safe, stor og tung, som ikke kan flyttes. Men en stakkars tjuv ville blitt skuffet over innholdet.

I min safe har jeg fagterminologi – samlet gjennom flere tiår ved hvert oppdrag, hver oversettelse og hver tolkejobb jeg har utført.

I gamle dager fantes ingen PC. Jeg brukte min manuelle skrivemaskin da jeg i 1977 skrev min 213-siders masteravhandling. Så kom de nye maskiner som japanere kalte ”Word-Prosessor” i 1980-årene.  Først kunne man bare ha en eneste linje med japansk tekst på de små skjermene, så 2 linjer og etter hvert 3-4 . Med disse laget jeg patentoversettelser, avtaler, visittkort, annonsetekster, brev, tekster om Munch på japansk.

Ordene ligger i min safe, på disketter, i eldre eksterne harddisker, som notater på papir, osv. Flere av disse lagringsmediene har allerede utgått eller blir ubrukelige. De eldre diskettene kan ikke lenger brukes fordi maskinene har besvimt uten nye batterier. De eksterne harddisker og papirversjoner lever fremdeles og kan enten kastes eller utnyttes.

Pengeskapet med noe av innholdet lagt fram.
Pengeskapet med noe av innholdet lagt fram.

Utvalget er kanskje altfor bredt og samtidig for spesialisert – ordene handler om ting som treteknologi, betongteknologi, pilottrening, patenter, sporbarhet, seismikk, ISO, GPS, LNG-navigering, laks, arkitektur, kunst, dikt, medisin, jus, skolemegling og antimobbetiltak, samisk kultur og historie, osv.  Kanskje er flere av disse områdene altfor spesielle, kanskje er det ekstremt få som er interessert. Allikevel mener jeg at det er viktig å IKKE kaste disse i avfallskasser.

Jeg har lenge ønsket å registrere, sortere og utgi noe av materialet i form av fagordlister selv om det ikke er kvalitetssikret ennå som teknisk, juridisk, kunstnerisk eller sosialfaglig terminologi. Men, jeg mangler kunnskapen om utgivelse, og mitt ønske forble hittil en ren drøm.

Jeg tror at jeg trenger noen støttepersoner som kan gi meg gode råd – også om det praktiske, som hvilken software en burde benytte seg av. Jeg trenger råd, tid, penger og assistanse for å kunne utnytte denne terminolgisamlingen og realisere drømmen før det blir for sent. Kanskje noen som leser denne bloggen, vil fatte interesse?

Med vennlig hilsen, fra en japaner på Grefsen

 

Ei saa peittää – fredagens flerstemte

I ordbøker kan vi lese at et «produkt» er en «gjenstand frembragt av naturen ell. gjennem menneskelig arbeide; vare som et land (et sted) frembringer ell. som fremstilles i verksted ell. fabrikk». Det kan jo dekke litt av hvert og sier ikke all verden. Men til tross for – eller tvert imot på grunn av? – det er ordet høyt elsket av mange av dem som skriver brukerveiledninger og håndbøker. Når vi setter oss ned for å lese hvordan vi skal bruke og ta vare på den nyinnkjøpte gjenstanden, står det vanligvis ikke om «vaffeljernet», «stikksaga», «krølltanga» eller «telefonen», men om «produktet».

Et produkt som har vært i daglig bruk i vårt hjem i mange år, er en DAB-radio. I en periode hadde vi faktisk tre stykker, men bortsett fra at tidssignalet, den gangen det fremdeles ble sendt, lød med noen sekunders mellomrom fra kjøkkenet, badet og stua, har det der med DAB knapt nok noen praktisk betydning. Stort sett bruker vi bare én knapp, nemlig av/på – vi bytter nesten aldri kanal engang. Likevel har vi tatt godt vare på bruksanvisningen, og forleden dag dukket den opp igjen.

Skriftstykket begynner som «User Manual» og inneholder mange advarsler. Her males det ut med bred pensel hva slags skader som kan oppstå dersom «the product» plasseres for nær varmekilder, dekkes til eller kommer i kontakt med væske. Lenger bak i heftet finner vi den panskandinaviske «Betjeningsvejedning» (sic), hvor advarslene er gjentatt på lett norvagisert dansk. De foretaksomme blant oss møtes av en pekefinger: «Do not attempt to service the product yourself. Refer all servicing to qualified service personnel.» Men radioprodusentens respekt for fagfolk gjelder tydeligvis ikke på språkfeltet: «Forsøg ikke at servicere produktet selv. Alt service skal udføres af en kvalifiseret service tekniker.»

Image
Eksempel på tabt radio?

Neste avsnitt inneholder en liste over «skader der kræver servicering», i form av bokstavpunkter fra a til f. Bemerkelsesverdig er at problem e i den engelske teksten, nemlig «the product behaves differently», er forsvunnet i den skandinaviske versjonen. I originalens punkt f leser vi at vi må søke hjelp dersom «the product has been dropped or damaged in any way», og man kan jo spørre seg om ikke det egentlig også dekker punktene a til e. Og her tar oversettelsen igjen noe av det den tapte da avvikende oppførsel forsvant fra listen. På dansk får vi en tankevekkende tvetydighet i beskjeden om å kontakte fagfolk dersom «Produktet har været tabt, eller er blevet beskadiget.»

 

God helg!

Guglingens vidunderlige verden: Det som stiger og det som synker

Av oversetter Anne Arneberg

Bilde
Bildet av en hodeskalle er formodentlig også i en annen forstand av en hodeskalle.

I en kunsthistorisk tekst jeg nylig oversatte, kom jeg over fargebetegnelsen caput mortuum; en dyp mørkebrun eller rødbrun farge som ble mye brukt i middelalderens og renessansens malerkunst.

Men for et navn, da mann? Jeg gravde litt dypere i materien, til tross for tidligere redaksjonelle oppfordringer om å holde meg unna den slags, og fant en liten skattekiste full av fakta. Jeg fant gull, kunne man nesten ha sagt, om det ikke hadde vært for at caput mortuum var navnet på nettopp det som var aller minst gullaktig i alkymistens boblende kolber; nemlig det som sank ned eller steg opp. Avfallsstoffene, med andre ord. Man må anta at det var mye av denne substansen i kolbene, for den fikk et eget symbol, på linje med de vanligste metallene. Avskummets og bunnslammets symbol var en sirkel med tre prikker inni, øye–øye–nese, nesten som en bowlingkule, og fargen må man anta var jevnt over brunaktig, siden fargestoffet som fremstilles av jernoksid, også har fått dette navnet.

Dette siste er ren gjetning, hvilket er tvilsomt nok i seg selv, men her kommer i tillegg en fokusforskyvning i form av en uventet bisetning: «… Caput mortuum blir også noen ganger brukt som et alternativt navn for mumiebrunt (også kalt egyptisk brunt), et pigment som ble fremstilt på 1500- og 1600-tallet fra oppmalte mumier» og som derfor, ifølge SNL, «rimeligvis er gått ut av bruk». Videre gugling gjør det ikke helt klart om rimeligvis henspiller på at man etter hvert hadde most opp det meste av verdens mumiereserver, eller om det siktes til at folk med tiden syntes det var uetisk å tylle i seg pulveriserte mennesker som medisin (i form av apotekervaren mumia) eller pensle dem utover lerretet i kunstnerisk øyemed.

Til tross for at salget gikk trått på slutten, skal mumiepigmentet ha vært en relativt standard vare i kunstfargehandlere til rundt 1930, og så sent som i 1964 fortalte en londonbasert fargehandler til Times Magazine at en pigmentmumie kunne drøyes i opp mot 20 år, men at de hadde solgt den siste hele mumien de hadde på lager noen år tidligere, for tre pund: «’We might have a few odd limbs lying around somewhere,’ he apologised, ’but not enough to make any more paint. Perhaps we shouldn’t have. We certainly can’t get any more’».

Nehei, det er godt du sier det. Da etterspørselen etter apotekervaren mumia økte utover i renessansen, ble det nemlig svært god butikk å lynprodusere mumier av henrettede fanger og slaver, og den franske maleren Martin Drölling skal ha brukt et pigment fremstilt av mumifiserte franske konger hentet ut av St-Denis-kirken i Paris. Det siste var kanskje grei skuring i tiårene etter revolusjonen, men tidene forandrer seg – og synet på råvarekilder med dem.

Denne litt teatralske anekdoten fra det prerafaelittiske miljøet kan kanskje stå som illustrasjon på stemningsskiftet: En søndag en gang på 1880-tallet kom maleren Lawrence Alma-Tadema med familie på besøk til kollegaen Edward Burne-Jones og hans familie. I løpet av lunsjsamtalen ble det ført bevis for at favorittbrunfargen deres ble fremstilt av menneskepulver. Den nyopplyste Edward Burne-Jones løp bestyrtet inn på atelieret sitt, kom ut med en tube mumiebrunt og samlet så hele bindestreksgjengen på plenen. Der gjennomførte de en høytidelig begravelse som – kan man håpe – var et faraofragment verdig.

Kilde: Lystbetont gugling.

Mumieselger med utstilte varer