Jon Rognlien: Hvorfor oversettere er verdens beste venner

Å snakke med oversettere er noe ganske annet enn å snakke med for eksempel kritikere, forfattere, journalister eller politikere. Det er bedre, mye bedre. Hva kan det komme av? Kanskje av at oversetterne tilhører et mystisk, hemmelig selskap de muligens ikke engang selv er klar over at finnes?

Det oversettere driver med, har betydning for deres personlighet langt utover det mange andre jobber har. Oversettelse er ikke bare et intellektuelt arbeid, en måte å tjene til livets opphold på, et viktig verktøy for å utvikle forståelsen mellom ulike folkeslag og kulturer fra alle steder og tider. Oversettelse er også en livsstil, en levemåte, et tankesett, et livssyn.

Jeg er sikker på at utøvelsen av dette yrket, denne profesjonen, dette håndverket, denne kunsten, – har positive effekter på mentaliteten hos utøverne. Innsikt i hva som skjer under oversettelse, både på et bevisst og et ubevisst plan, både teoretisk og praktisk, er viktige utvidelser av menneskenes forstand.

Praksis i yrket, med stadig skiftende saksområder, språklige uttrykksmåter og ulike kundegrupper, gir oversetterne tilgang til vidsyn og toleranse.

Min praksis som oversetter, kritiker, journalist og kommentator gjør at jeg møter alle slags folk og fe, alle slags yrkesgrupper, i den litterære verden. Denne verdenen kalles til tider «Det litterære kretsløp» eller «Den litterære andedam», alt ettersom man ønsker å se den som noe stort og organisk, eller som noe litt barnslig og sølete. Begge deler er selvfølgelig riktig – og det er nettopp slikt en oversetter vet. Tilværelsen, tankene, språket, litteraturen kan ikke reduseres til legoklosser som settes sammen på hvilke som helst måter. Oversettere ferdes i flerdimensjonale landskap, i lys og mørke, men det betyr ikke at det er hvor som helst.

Samvær

Å være sammen med oversettere er overraskende annerledes enn å frekventere forfattere. Det gjelder både forfattere av sakprosa og skjønnlitteratur, både de virkelighetslitterære og de som produserer fantasifigurer. Det er også annerledes enn å henge med kritikere og forlagsansatte. Dette er selvfølgelig en grov tilsnikelse, ikke minst fordi mange opererer i flere av feltene. Tettheten av litterære blandingsmisbrukere er større enn de rendyrkede kulturplantene. Uten ugress, ingen litteratur.

I forenklingens tegn kan vi likevel si noe generelt, for å fremheve det spesielle ved oversettere. De andre gruppene som er nevnt – kritikere, forleggere, forfattere, journalister – er folk som vil noe, som skal noe, som MÅ noe.

  • De er ambisiøse, de har begjær.
  • De vil opp, de vil fram.
  • De ønsker å bli forstått som unike.
  • De ønsker å gjøre en forskjell (som det heter, litt haltende oversatt).
  • De vil virke, i virkeligheten.
  • Når de ikke virker, drukner de – i alkohol og selvforakt.

Og hva er det da oversettere vil?

Oversettere har ofte en fryktløs holdning til det ukjente. De er vant til å bli leid inn til vanskelige, uoversiktlige oppdrag som kan føre dem inn på nye stier gjennom villniset. De vet at det finnes slanger og skorpioner i jungelen. De har hjelpemidler, men må mest av alt stole på egen kløkt, egen intuisjon. Hvert oppdrag gir ny mening, nye meninger som skal forvaltes og overføres fra én hjerne til mange andre. Kunnskapen om hvordan slik overføring foregår, er et ypperlig middel mot eksistensiell angst.

Der en forfatter tynges ned av byrden av hvor ubetydelig det forjettede livet som kunstner faktisk er, og hvor uhåndgripelig løftet om litterær apoteose (guddommeliggjøring gjennom kåringer og priser) viser seg å være, vil en oversetter ha sikret seg den beste tilskuerplassen for å se den uteblitte apoteosens traurige drama utspille seg Off-Broadway. Drømmen om å nyte aristokratiske privilegier, rikdom og berømmelse, alt dette som får forfattere til å sprelle på de litterære skråbredder, er oversetteren spart for. Oversettere, også de som begår store, litterære bragder, blir som regel glemt. Dermed kan oversetteren nyte fra publikumsområdet eller i kulissene. Eller kanskje aller helst som sufflør. Den som sitter skjult for publikum og sikrer at replikkene faller på rett plass.

Oversetteren kan lettere slappe av. Oversetteren har muligheten for å oppnå den dyktige, erfarne håndverkerens faglige komfort – roen man får nyte som frukt av en stadig foranderlig, økende, og overraskende utvikling i sin egen horisont.

For en forfatter er ikke denne komforten uten videre så lett tilgjengelig. Forfatterne martres av stadig å måtte finne på noe nytt, den vanskelige andreboka, tredjeboka, femteboka og sekstendeboka. Skal de være tro mot seg selv eller overraske publikum med nyskapning? Er de i stand til å skape nytt eller dømt til å skrive samme boka enda en gang? Når Hamsun kunne karakteriseres som «A One-Book Writer» av sin amerikanske forlegger, hva da med stakkars meg?

Det er langt mellom forfattere som jobber med så ulike emner som de fleste oversettere gjør. Kanskje noen barne- og ungdomsforfattere, de proffeste av dem, får sjansen til å være med på like mye rart, men iallfall ikke i den samme, overveldende mengden. Oversettere får servert i fanget alt det tematiske og stilistiske mangfoldet som forfattere fortvilet kaver etter.

De beste vennene

Oversettere er de beste vennene fordi de er trent opp av de stadige utfordringene av egne evner og kyndighet. Det er sunt for sjela å erkjenne at man kommer til kort, gang på gang, gjerne flere ganger om dagen. Det er sunt for toleransen å streve etter utvidelse av de språklige horisontene, å foreta hyppige stup ned i obskure felter av menneskelig adferd og dyrenes liv, i alle slags historiske omgivelser. Det er sunt å skaffe fakta om utdaterte maskiner, imaginære oppfinnelser, fremtidsdrømmende nybrottsteknologier og nedstøvete konflikter. Oversettere får muligheten til å holde det nysgjerrige barnet i seg lys levende mye lenger enn en gjennomsnittsvoksen kan.

Oversettere brennes på bålet av totalitære tyranner. Oversettere er i dyp slekt med de antiautoritære, de udogmatiske, de skeptiske tradisjonene. De vantro, de pragmatiske, de tolerante. Tryllekunstnere og detektiver. Folk som Michel de Montaigne, Giordano Bruno, dragomannen i Levanten, jødiske lærde som dukker ned i fortolkning og gransking av mer eller mindre hellige tekster. Den rastløse, evige forskningen i koder og tegn. Bærere av lys inn i mørke.

Denne pragmatiske, skeptiske ånden er tilgjengelig for alle og enhver, den koster ikke penger, den blir aldri nedslitt, og den tar deg med til steder både inni deg og ute i verden. Derfor er det alltid substans å hente i samvær med oversettere.

Joda, det foregår også lunkent småprat om dagligdagse ting oversettere imellom. Og det forekommer spisse albuer, selvskryt og baktalelser. Men det var ikke det vi snakket om akkurat nå.

Denne teksten er en omarbeidet versjon av en tale holdt på NFFOs oversetterseminar i november 2016, under tittelen «En god start på dagen». Ha derfor unnskyldt det noe hektiske preget av festtale.

Jon Rognlien, f. 1960, bosatt i Oslo, har oversatt skjønnlitteratur, sakprosa, artikler, tegneserier og filmer siden 1980, har hovedfag i italiensk språk og litteratur fra UiO, anmelder litteratur og skriver kommentarer i Dagbladet, er deltid hjelpemontør elektro og var forfatter av Den store ml-boka – norsk maoisme sett nedenfra.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s