Det var spørsmålet Olav Fumarola Unsgaard stilte på oversetternes fagpolitiske seminar i høst.
Det har gått en stund siden den gang, men det er overhodet ingen grunn til ikke å legge ut denne teksten nå. Situasjonen er den samme for frilansere over det ganske land, og Oversetterutvalget i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening tar opp tråden igjen med en debattsamtale på NFFs årsmøte i april, under tittelen «Frilanseren – den nye løsarbeideren?». I panelet sitter Jonas Bals (rådgiver for parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet og forfatter av boka Hvem skal bygge landet?) og Elin Ørjasæter (forfatter og skribent, utgir boka Løsarbeidersamfunnet i august). Samtalen ledes av kritiker og litteraturviter Merete Røsvik Granlund. Du får lese mer om hvordan det gikk her på bloggen etter årsmøtet.
Men tilbake til høstens fagpolitiske seminar, som ble arrangert av på Norsk oversetterforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og åpnet ballet da de audiovisuelle teksterne og de skjønn- og faglitterære oversetterne kom sammen for å feire Hieronymusdagen i Oslo den 29. september i fjor.
Norsk oversetterhistorie
Innledningsvis kåserte nestleder i Norsk oversetterforening Bjørn Herrmann om den legendariske Oversetteraksjonen som ble arrangert i 2006, og som har 10-årsjubileum i år. Hermann var selv leder av Norsk oversetterforening den gang og trakk opp linjene fra målet om å inngå en avtale med Forleggerforeningen som ble formulert i 1948, til den første normalkontrakten var på plass i 1972 – 25 år senere. I 1952 ble den første Bastianprisen utdelt, fikk vi vite. Prisen har utvilsomt bidratt til en kvalitetsøkning på skjønnlitterære oversettelser, påpekte Hermann. I 1991 ble det gjennomført en første oversetteraksjon, men det var ikke før i 2006 at kravene fra 1991 ble innfridd.
En felles oversetteridentitet
Oversetteraksjonen i 2006 ble så vellykket fordi oversetterne allerede hadde en felles identitet og, i motsetning til andre europeiske foreninger, «en avtale å si opp». Norske oversettere er godt stilt, vi er en del av et system som er gjennomsyret av avtaler. «Det nytter å ta grep,» sa Herrmann.
Et av utgangspunktene for aksjonen var at forlagene nektet å betale for mellomrommene i oversettelsene. På denne tiden ble oversettelsene levert på diskett, under aksjonen ble tekstene levert inn til forlagene uten mellomrom (sic!). Dette var kun ett av flere kreative tiltak som ble iverksatt. Det ble trykket opp Pokémon-kort med bilder av forleggerne på, oversettelser av hele manus ble levert inn i papirbunker til forlagene, fraktet rundt av aksjonens egne sykkelbud og det ble arrangert gateteater på Sehestedsplass. I det hele tatt var det en lystig aksjon som ikke bar preg av klaging og syting. Det var konstruktive meldinger med glimt i øyet og en utpreget lagånd som preget Oversetteraksjonen.
Oversetteraksjonen 2006 ble en ubetinget suksess. Oversetterne fikk gjennomslag for alle sine krav overfor Den norske forleggerforening. Bjørn Hermann forteller at det var lærerikt og morsomt å få bli med på arbeidet med å utforme den nye avtalen, en avtale som fortsatt funker godt i dag, og som vi alle nyter godt av.
Se til utlandet
For å verne om det gode avtaleverket vi har i dag, er det vesentlig at vi følger med på hva som skjer i landene rundt oss, presiserte Bjørn Hermann. I dag er det Sverige som har de dårligste avtalene i Norden, mens danskene er i støtet. Spesielt når det gjelder opphavsretten. Og er det noe vi kan være helt sikre på, så er det at EUs opphavsrett kommer hit til Norge også. Det er viktig at vi informerer oss og forsøker å forstå og påvirke der vi slipper til – for eksempel via CEATL, European Council og Literary Translator’s Associations.
Er vi det nye prekariatet?
Neste taler var forlagsredaktør og frilans sakprosajournalist Olav Fumarola Unsgaard fra Sverige. Er oversetterne informasjonsøkonomiens prekariat, var spørsmålet han stilte. Han pekte på en rekke utfordringer: ny teknologi (ingen har funnet frem til en tilfredsstillende løsning for hvordan aviser og tidsskrifter skal ta seg betalt på nett) og endrede lesevaner (alt finnes på ett sted, på elektroniske enheter). Og for oversetternes del: Det leses mer på engelsk (i tilfellet Ferrantes Napoli-kvartett var det mange som leste første bok på morsmålet, men som leste de neste på engelsk så de slapp å vente) og internasjonale bestselgere slippes samtidig, noe som har gitt oss fenomenet hurtigoversettelse. I tillegg kommer at bokhandlerne ikke lenger velger bøker selv, forlagene trenger flere bestselgere i året for at hjulene skal gå rundt; antall fysiske bokhandler er kraftig redusert og utgivelsene har en mye kortere eksponeringstid. I mange land er det markedsliberalismen som styrer. Det er i dette økosystemet oversetterne befinner seg i dag, påpekte Fumarola Unsgaard og fremhevet viktigheten av at det stadig økende antall frilansere organiserer seg. «Det er viktig å danne forbund, slik at man blir et tall i statistikken, som er den viktigste indikasjonen på tingenes tilstand, sa Fumarola Unsgaard. «Ikke minst for å dele og spre gode ideer og skape en felles identitet.» Her refererte han til den vellykkede Oversetteraksjonen i 2006.
Oversetteren – Ordenes ridder
Neste punkt på programmet var en panelsamtale som ble ledet av oversetter Hedda Vormeland, og i panelet satt forlagssjef Trond Petter Hinrichsen, FAFO-forskere Lilja Mósesdóttir og Kristine Nergaard samt oversettere Jon Rognlien og Johannes de Vries. «Ordenes ridder – trenger vi frilanseren, hva trenger frilanseren?»
Neergaard sa at frilansere i Norge stort sett er høyt utdannet og godt organisert. De tilhører gjerne et yrkesfellesskap, blant annet basert på sertifiseringer. Johannes de Vries beskrev teksternes virkelighet som Ville Vesten; lønnsforholdene er blitt mye dårligere. Teksterstanden følger akkurat nå utviklingen i NRK med argusøyne. Jon Rognlien påpekte at oversetterne har kjempet for å slippe unna forlagsbransjens føydalisme. Vi må kreve respekt for kollektive løsninger, sa han. Og oppfordret alle til å holde øye med den nye trenden der teksterbyråmodellen også gjør seg gjeldende i forlagsbransjen. Og Mósesdóttir fra FAFO hevdet på sin side at frilansere flest setter pris på friheten sin, men synes at de betaler dyrt for den.
Samvirkelag – fremtidens løsning?
Mósesdóttir hadde i det hele tatt flere viktige budskap. For det første, sa hun, kan vi forvente et økt antall enkeltpersonforetak i tiden fremover, parallelt med at oppdragsgiverne blir færre og de sosiale rettighetene blir dårligere. Lønnsmottagende frilansere har bedre rettigheter enn enkeltpersonforetakene. Følgelig anbefalte hun selskapsformen samvirkelag, som per definisjon er en økonomisk organisasjon som skal arbeide for å bedre medlemmenes økonomiske stilling.
Ansvarsfraskrivelsessyndromet
Rognlien snakket om det han kalte «ansvarsfraskrivelsessyndromet» og siktet både til helse- og pensjonsordningene (eller mangelen på dem) og kvaliteten på oversettelsene (forlagene er raskt ute med å gi eksterne vaskere og oversettere skylden når ting går galt). De Vries skjøt inn at det viser seg at dette med kvalitet likevel ikke er så viktig, når kvalitet koster.
Det var bred enighet i panelet om at for å komme de ulike problemene til livs, er det viktig at samfunnet (myndighetene) eller svært sterke interesseorganisasjoner stiller krav. Økt kunnskap og bevisstgjøring er nødvendig både blant frilanserne og oppdragsgiverne. Forhandlingsmakt er en vesentlig faktor, ble det sagt, og her stiller panelet seg bak forrige taler Olav Fumarola Unsgaard.
– Språkvaskerne inn på kolofonsidene!
Flere meldte seg til orde i ordskiftet etter panelsamtalen: Ika Kaminka uttalte at vi oversettere bør bli mye flinkere til å snakke om økonomien i det vi gjør. Samtaleleder Hedda Vormeland talte språkvaskernes sak: De bør få timebetaling. I den påfølgende diskusjonen kom det frem flere synspunkter, blant annet at språkvaskerne burde hatt en fagforening i ryggen. Det burde gjennomføres en spørreundersøkelse som avdekker hva språkvaskerne egentlig tjener. Og språkvaskerne bør få en velfortjent plass på kolofonsidene.
Det fagpolitiske seminaret ble til slutt oppsummert av juridisk rådgiver i NFF Jan Terje Helmli. Han påpekte at oversetterhonoraret i dag er 36 prosent høyere enn det ville vært om ikke Oversetteraksjonen ville vært gjennomført i 2006. «Vi må verken undergrave oss selv eller fellesskapet. Vi må forvalte godt det eksisterende avtalegrunnlaget,» var ordene han rundet av med.
Stor takk til Guro Dimmen, Kari Engen, Kristin Gjerpe og Hilde Lyng, som sørget for et godt og opplysende seminar i anledning Oversetterdagen 2016.
Et utdrag av denne teksten sto første gang på trykk i NFF-Bulletin 3/2016.
Oversatt sakprosa 
En tanke om “– Hur lenge ska vi straffast for at vi gillar vårt jobb?”