Det vokser sypresser i veikanten, og ute til høyre for veien lå en dyp grøft. Der nede lå de to døde. Stanken var ikke til å holde ut.
Hodene er hugget av og ligger for seg, litt unna resten av kroppen. Først er det bare ord. De skal oversettes, og det gjelder å finne igjen noe av den samme tonen i norsken som i den arabiske originalen. Det skulle for så vidt være greit nok. Oversetterjobben er den samme, betalingen er den samme, og forlaget setter de samme fristene, men denne gangen er det ikke snakk om sjarmerende og klønete romanfigurer med sine romantiske eskapader og selvransakende indre monologer.
Oversetteren – en gemen smed
Sakprosa har selvfølgelig noen barduner ned i den umiddelbare virkeligheten, såpass hadde jeg skjønt, men da jeg ga meg i kast med en krigsberetning fra Syria, ble det en brutal øvelse i å se livets grusomste sider få fritt spillerom mens jeg skulle prøve å konsentrere seg om noe så gement som å smi om setningene til brukbar norsk. Noen ganger tok det flere timer å få pusset til en god norsk oversettelse av noen enkle arabiske setninger, men så merket jeg med ett at ordene som ikke falt på plass, beskrev avrevne lemmer, bunnløs angst og liv det bare er blod og småbiter igjen av.
Nye fagfelt
Jeg jobbet på spreng med Inn i tomheten av den syriske forfatteren og journalisten Samar Yazbek sist vår. Hun skriver om sine tre hemmelige reiser inn i de opprørskontrollerte områdene i hjemlandet Syria de siste årene, og resultatet er brennaktuelle glimt fra hverdagen på kanten av livet, klemt mellom Assads bomber og IS’ terrorstyre. Historiene som først var opprivende og tragiske, ble ganske snart vanlige tekniske oversetterutfordringer der jeg satt på hjemmekontoret eller på biblioteket her i Austin og strevde med den arabiske teksten foran meg. Jeg lagde en stor plansje som jeg hang opp på kjøkkenet med kart og oversikt over ulike bombe-, granat- og rakettyper, et detaljert skjema over de ulike gruppene som slåss i Syria og ei liste med grusomme ord for å prøve å være konsekvent med oversettelsene: avrevne kroppsdeler, blodpøl, kjøttslintrer, halsen skåret over, vammel stank av lik. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg så meg nervøst over skulderen da jeg lastet ned bilder av hvordan en simpel tønnebombe er satt sammen eller en oppskrift på hvordan opprørerne sveiser sammen en hjemmelaget bombekaster. Å få pirke i nye fagfelt skal jo liksom være noe av det spennende med oversettergjerningen, men dette var ting jeg ikke hadde sett for meg at jeg skulle ha greie på.
Til tross for et par lett blaserte briller var jeg ekstra engstelig for ikke å få det til riktig denne gangen, nettopp fordi de som får en stemme gjennom denne teksten, lever eller i det minste har levd, og verken de eller forfatteren trenger en belærende og plasskrevende oversetter som kommer i veien. Jeg kan ikke vurdere hvor presis Yazbek har vært i sin gjengivelse av det som møtte henne i Nord-Syria, men jeg skulle i alle fall ikke komme inn og kludre det til. «Den usynlige oversetteren» er like mye en hedersbetegnelse som en presis beskrivelse av yrkesanseelsen.
Om å oversette mennesker i krig
Det ligger et merkelig paradoks i oversetterarbeidet. Både originalen og sluttproduktet er tilgjengelige, så det føles alltid litt som om selve prosessen foregår på utstilling. Jeg ser for meg at leseren sitter der og ser hva jeg gjør, hvor jeg trår feil og hva som kunne vært annerledes. Han eller hun fnyser kanskje av at jeg bruker later til like ofte som virker som, eller at jeg foretrekker gudskjelov som idiomatisk motstykke til det mer fremmedgjørende lovet være Allah. Hvem som helst kan se på de to tekstene og gjøre seg opp en mening om hver eneste av de små avgjørelsene vi oversettere tar hele tiden. Når det er sagt, er det selvfølgelig ingen som setter seg til med en sånn pedantisk møye. I tillegg er det jo alltid et vell av muligheter, og det er ikke sikkert akkurat mine veivalg faller i smak hos andre som vet å navigere begge språkene uansett.
Allikevel satt jeg med en følelse av å måtte stå til rette for det jeg hadde valgt å la teksten si om disse menneskene på en helt annen måte enn når det dreier seg om fiktive figurer med mer flyktige røtter i livet utenfor litteraturen. Jeg innbiller meg at journalister har noen av de samme kvalene. Jeg var redd for å ikke få fremstilt menneskene forfatteren hadde møtt, på en like ærlig og nøktern måte som i originalteksten. Elendighetsjournalistikk og brutale krigsbilder som konkurrerer i tragedie, er normen for den syriske katastrofen, men jeg satt med side opp og side ned med beskrivelser som kommer enda tettere på uten å male med bred og blodig pensel, som når lastebilen med døde kommer til sykehuset med likene av en mor og de to barna hennes.
Fletta og ansiktet til den lille jenta kom til syne. Jeg er sannelig ikke sikker på om hun var fire engang. Hun hadde plastsandaler på bena, og tærne manglet på den ene foten. Det var blod overalt. Jeg fulgte etter guttene og skjøv den ødelagte foten inn under lakenet. Fingrene mine var stenket i blod.
Samtidig sitter faren til jenta på fortauet utenfor sykehuset og stirrer tomt ut i lufta. Han er helt hvit i fjeset, dekket av støv. Hvordan skal jeg egentlig holde fast ved en sånn prosaisk stil når jeg aller helst vil breie ut for norske lesere i voldsomme vendinger så de skal bry seg? Det hadde selvfølgelig blitt en elendig tekst, snusfornuftig, men også svulstig og uhederlig. Det kan være hardt å holde seg i skinnet.
Oda Myran Winsnes (f. 1986) har en mastergrad i arabisk fra UiO med en oppgave om oversettelse av en saudisk roman til ulike europeiske språk. Hun er både skjønn- og faglitterær oversetter og arbeider dessuten som tekster for NRK. For tiden er hun bosatt i Austin i Texas
Oversatt sakprosa 