Knut Hoem: Blant feinschmeckere på moderat budsjett

Litteraturkritiker Knut Hoems kåseri til feiringen av St. Hieronymus-dagen, i anledning oversetterprisutdelingen i NFFs lokaler den 29. september.

Mitt bilde av oversettere kommer for alltid til å være preget av synet utenfor vinduet i Sandakerveien 24c. Kan det ha vært i mai 2004? På min arm henger en snart ett år gammel guttunge med kolikklignende gråteanfall. Utenfor vinduet blomstrer kirsebærtrærne som denne bakgården er beryktet for. Under disse trærne står det kvinner i sommerlige kjoler og menn i lyse lindresser, ja ser jeg ikke også en hatt? Jo, så sannelig, det er en der som løfter hatten i en slags ubestemt hilsen, men ikke i min retning, men til selskapet, og de utbringer en skål til hverandre. Til lykke med dagen! Sånn har de det, tenkte jeg som ikke er en del av det, når de kommer ut fra sine lønnkammer som en Goethes Faust, ut av sine lønnkammer, powered by Mefisto, med medbrakte vinflasker av høy kvalitet som er kjøpt billig på en av de mange reisene til det andre landet, som alle oversettere har et bein i.

Feinschmeckere på moderat budsjett, der har du oversetterne.

Kjære oversettere, takk for invitasjonen, og til lykke med dagen. Jeg ble ikke en av dere, det kunne jeg jo ha blitt med min bakgrunn som germanist. Isteden skulle jeg bli en som betrakter dere utenfra, fra mitt vindu i tredje etasje i A-fløyen i radiohuset på Marienlyst. Som kritiker også av oversatt skjønnlitteratur betrakter jeg deres verk, etterhvert som bøkene ankommer min posthylle. Når jeg leser bøkene dere har oversatt finnes det litt distanse, masse følelser, norsklæreraktig rødblyantpåpekning av èn eneste blunder i en tusen siders roman, men håper jeg også, en evne til å vise begeistring når jeg støter på en god oversatt roman eller sakprosabok skrevet i et godt norsk, litterært språk.

«Han arbeidde såleis til fånyttes i framandt land, og det framandslege fullskjegget løynde berre dårleg det frå barndomen kjende andletet». «Det frå barndomen kjende andletet». Er det norsk? Et foranstilt preposisjonsuttrykk til, Jon Fosse, og jeg trekker min pistol. Jeg vet hvor du bor! Hvorfor ikke: Han arbeidde såleis til fånyttes i framandt land, og det framandslege fullskjegget løynde berre dårleg det andletet han kjende frå barndommen. Hvorfor skriver ikke Jon Fosse det når han oversetter fortellingen Dommen av Franz Kafka. Jo, det er fordi han elsker det arkaiske i å beholde tysk ordstilling på norsk. Nei, det var ikke derfor vet du. Det var fordi at hvis han hadde gjort det på den måten, så hadde han fått trøbbel med leddsetningen etterpå.

En setning som hakker i et hav av setninger som flyter i Jon Fosses oversettelse av fortellingen Dommen av Franz Kafka. Er det den jeg skal henge meg opp i?

Men så er det de gangene jeg ser at det flyter, så glad jeg blir! Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Det finnes forfattere der ute, som leser oversatt litteratur ikke ut fra forfatteren, men ut fra hvem som har oversatt boken til norsk. Henning Mankell, jeg har alltid syntes at han skrev et vakkert svensk språk. Men han var alltid minst like god på norsk, kanskje bedre. Jeg husker jeg snakket med Kari Bolstad om dette. Hun sa at hun ganske ofte ryddet litt i teksten hans, spesielt når han var litt pompøs, sa hun. – Henning Mankell er en stilistisk nytelse, skrev Cathrine Krøger, etter å ha lest Henning Mankells siste roman i Kari Bolstads oversettelse. Ja, nettopp, tenkte jeg da.

Men egentlig er vi vel av samme slag. Litteraturkritikere og oversettere er to slags parasitter, eller nei blodigler, på forfatterkroppen. Er det snyltedyr vi er, når vi tilegner seg kunstverket, for så å skape en ny tekst, som vi selv mener er et selvstendig kunstverk, gjør vi ikke? Min kollega Marta Norheim har skrevet om dette et sted, om hvorfor hun ble kritiker. Hun visste, skrev hun, at det var det ho dugde til, å dikte videre på den teksten en annen hadde skrevet. Vi skriver teksten videre, og leverer fra oss en tolkning av det vi har lest. Og tro det eller ei, det er dette som gjør oss lykkelige. Det er ikke slik at vi nødvendigvis ville bli forfattere. Jeg har en far som er forfatter, og det har aldri virket som noe å trakte etter, det yrket der. Men så er det også avstand mellom oss, jeg vurderer dere, dere vurderer ikke meg (i alle fall ikke offentlig). Og jeg vurderer dere uten å vite noe som helst av hvilke eventyr dere har vært gjennom på veien mot den ferdige språkvaskete teksten.

Jeg var på førtiårsjubileet til bokklubben her om dagen, ved bordet satt Agnete Øye og Thomas Lundbo, to franskoversettere, begge to helt glitrende vakkert antrukket denne festkvelden, men i tillegg med den gleden som det franske språket, den franske kulturen, og den franske offentligheten gir dem. Jeg satt og lyttet til stammespråket som utfoldet seg på min høyre side. Rett overfor meg satt Dagbladets Inger Merete Hobbelstad, dette flogvitet fra Hokksund. Hun satt der også, i det som en gang hadde vært Bokklubbens slott, nå var forvandlet til en ruin over tapt storhet.

Egentlig satt vi under åpen stjernehimmel der rundt leirbålet med kandalabrene blafrende, på restefesten til bokklubbadelen som mistet sine privilegier, og det var da Hobbelstad fortalte meg en historie som jeg har fått tillatelse til å bringe videre til dere. Den handlet om hennes venninne, og akkurat merker jeg, som den radiomannen at jeg er at jeg får lyst til å legge noe musikk under her nå, for eksempel litt Jan Gunnar Hoff.

[Hoem lar Hoffs ‘Living’ spille i bakgrunnen.]

Ja, det var altså hennes venninne, som hadde fått i oppdrag å oversette brevene som adjutanten til Jean-Baptiste Bernadotte hadde skrevet, da han var med på signingsferden gjennom Norges land. Han som skulle bli kong Carl Johan hadde vært på Røros med adjutanten på slep, og så skriver den franske adjutanten at han hadde møtt en øvrighetsperson, og dette noterer han ned. På fransk!

200 år etter sitter så Inger Meretes venninne, Henninge Solberg, og stirrer på det franske ordet. Hvilken øvrighetsperson i det norske bondesamfunnet er det han sikter til?  I dagevis lette hun etter det rette ordet, før hun til slutt skjønte at det var sorenskriveren han hadde møtt. Den lykkefølelsen dette må ha ildnet opp i henne, det ville for alltid forbli hennes hemmelighet, hvis jeg ikke hadde fått vite det denne kvelden i bokklubbenes slottsruin. Og når jeg fikk den ferdige boken på min pult, så ville jeg trolig ikke reflektert i særlig grad over det arbeidet som kunne ligge bak den sorenskriveren, som dukket opp i adjutantens brev. Det er slike eventyr som kommer for en dag, når man sitter sammen i et festlig lag, noe som sier mye om hvor viktig det er med festlige lag, egentlig, men det er en annen historie.

[Musikken ebber ut …]

Det var en gang et norsk bokeventyr, som het De norske Bokklubbene. En gang hadde de så mye penger at de kunne holde seg med et eget bord på Frankfurter Hof under bokmessen i Frankfurt, hvor champagnen fløt og pengene sildret nedover i etasjene og ut langs Akerselva og i blant var det også penger å hente for en oversetter som skulle være tilgjengelig på rett språk til rett tid. I disse velmaktsdagene, da pengesekken virket uendelig var det at Torill Viken og Alf van der Hagen satt i gang noe som de kalte Århundrets bibliotek. Når de skulle gi ute en ny utgave av Don Quijote, så bestilte de en ny oversettelse i samarbeid med forlaget. Ja, ikke nok med det de hadde laget et fond til oversetterne, og de delte ut en skjønnlitterær oversetterpris. Hvem er det nå som tar det kulturansvaret det er å utgi verdens klassikere i nye oversettelser? For disse må komme. På et tidspunkt blir Trygve Greiffs oversettelse av Blikktrommen om ikke uleselig, så gammelmodig for nye generasjoner, uansett hvor god den var i utgangspunktet.

På kontoret har jeg nå en stabel bøker. Det er Kafka på norsk, som ligger der. Den første oversettelsen av Kafka på norsk kom tidlig. Den revolusjonære Arbeiderpartimannen Håkon Meyer introduserte ham i tidsskriftet Mot Dag allerede i 1922, og oversatte også fortellingen Ein Brudermord, som Meyer oversatte med Mordet. Jeg tror kanskje det var Kafka som vekket mye av interessen for oversettelse i meg, for jeg gikk på tyskstudiet, leste åpningen på Prosessen, og skjønte at Kafka brukte konjunktiv i romanens første setning.

Jemand muss Josef K. Verleumdet haben, denn ohne dass er etwas böses getan hätte, wurde er eines Morgens verhaftet.

Det karakteristiske her er bruken av konjunktiv. Getan hätte betyr at det ikke er sånn nødvendigvis at Josef K ikke hadde gjort noe galt. Det betyr at han hevder at han ikke har gjort noe galt. Hadde hans uskyld vært en objektiv kjensgjerning så hadde det stått getan HATTE. Oversettelsen av Kafka på norsk har skjedd litt stykkevis og delt utover i etterkrigstiden. Mange har følt seg kallet, selvsagt, men noen gjennomgående og systematisk utgave at størsteparten av verket fikk vi først med Trond Winjes oversettelse på tidlig nittitall. Hvordan oversetter så han den første linjen i prosessen?

Jo han løser det bra, han skriver:

Noen måtte ha baktalt Josef K., for en morgen ble han arrestert uten at han hadde gjort noe galt.

Ganske bra i alle fall, tenker jeg. I dette måtte, ligger det i alle fall noe modifiserende i dette måtte, selv om det kanskje blir litt mer objektivt i oversettelsen. Men hvordan skulle han ellers gjort det? Hjelpe og trøste. Jeg kommer ikke på noe bedre.

Oversettere! Dette er ikke en debattartikkel. Det er et kåseri, eller ord for dagen, som det heter så flott.  Men selv om dette er et kåseri, så har jeg lyst å si at det å sikre nye oversettelser av de store verkene i verdenslitteraturen, ikke bare bør ligge på den enkelte oversetter eller forlag. Dette er en nasjonal oppgave mener nå jeg, og hva kunne det innebære? Kunne man se for seg at Kulturrådet administrerte en støtteordning for vår verdenslitteratur, der oversettere ble invitert til å levere prøveoversettelser, til et utvalg, som så valgte oversettere, som oversatte en valgt kanon av verdenslitteratur til norsk? Er det slik det må gjøres i en tid, der vi ikke har noen bokklubb, som kan innta en mesènrolle? Kunne vi så se for oss klassesett av de samme bøkene som ble distribuert til de videregående skolene og til landets biblioteker?

Det er et politisk spørsmål, som vi kan komme tilbake til i morgen eller kanskje neste uke. I kveld har vi andre planer. Noen av dere skal gå hjem med en signert Ørnulf Bast. Vi skal kåre den beste teksteren i universet!

I kveld så har dere stelt i stand fest igjen, og jeg kommer til å stå å se på dere litt på avstand, slik jeg sto den maikvelden i Sandakerveien, og så Kyrre Haugen Bakke løfte lett på hatten, dere er like elegante som den tyske poeten Gottfried Benn, da han begynte å frekventere Berlins litterære etablissementer like før krigsutbruddet i 1914, full av selvtillitt etter å ha skapt seg et navn ved å utgi diktsamlingen Morgue. Likhus, bare 26 år gammel. Før han ble dikter, så var han patolog, han jobbet som lege.

Året 1913 før tilbrakte han i likkjelleren i Berlin Westend, der han åpnet opp og sydde sammen nyankomne lik. Når han våknet etter å ha sovet vekk mesteparten av dagen etter nattjobben, satt han seg ned og skrev dikt om det. Ut av dette kom et av de største, men banebrytende diktene skrevet på tysk i det tjuende århundre. Det var et dikt om en blomst. Asters heter blomsten. Det er en hardfør sort, flerårig, og kjent for å overleve flere frostnetter. Om denne blomsten skriver Benn et dikt, der han fører blomsten inn i en uvanlig sammenheng. Dikter heter Kleine Aster. Det blir på norsk Lille Asters.

Den tyske originalen av dette fantastiske diktet lyder som følger:

Kleine Aster

Ein ersoffener Bierfahrer wurde auf den Tisch gestemmt.

lrgendeiner hatte ihm eine dunkelhellila Aster

zwischen die Zähne geklemmt.

Als ich von der Brust aus

unter der Haut

mit einem langen Messer

Zunge und Gaumen herausschnitt,

muß ich sie angestoßen haben, denn sie glitt

in das nebenliegende Gehirn.

Ich packte sie ihm in die Brusthöhle

zwischen die Holzwolle,

als man zunähte.

Trinke dich satt in deiner Vase!

Ruhe sanft,

kleine Aster!

Og nå skal jeg for første gang i mitt liv forsøke å bli en av dere, stille meg lagelig til for hogg og åpen for kritikk, på norsk kan diktet for eksempel lyde sånn som dette:

En forfylla ølkjører ble lagt på bordet. Noen hadde klemt inn en lys mørkelilla Asters mellom tennene hans. Da jeg gikk inn under huden og skar ut tunge og gane med en lang kniv, så må jeg ha kommet borti blomsten, for den gled ned i hjernen som lå ved siden av. Jeg stappet den inn i brysthulen innimellom alt treullet, da vi sydde ham sammen.

Drikk deg utørst i din vase!

Hvil i fred lille Asters!

Nå skal vi drikke oss utørste i vår hver vår vase, nei dette blir bare tull. Hvordan avslutter man egentlig et kåseri? Hvordan følger man opp Gottfried Benn? Hva er det naturlige neste steg? Jeg har forsøkt å påkalle alle kåsører som i kringkastingens historie har briljert i denne sjangeren, men det var så stille, så stille som om vi skulle befinne oss på likhuset til Gottfried Benn.

Kunne det være å rope ut en uforbeholden hyllest til det dere sitter og jobber med nå, hver på deres teig?

I et annet festlig lag, en femtiårsdag var det, satt jeg sammen med Eivind Lilleskjæret, som jeg delte mange gode år på germanistisk institutt sammen med. Han fortalte meg om det arbeidet han hadde fått i fanget, som var å oversette en monumental tysk biografi om Martin Luther til norsk, han fortalte om reiser til Wittenberg i Luthers fotspor, om det som skal føre frem mot at dette verket finnes tilgjengelig for norske lesere til jubileet neste år. Eivind er en god venn, og det gjør det alltid litt kjelkete i offentlig sammenheng, hvor det å snakke om venners arbeid ikke er noe vi vanligvis gjør, men jeg har bestemt meg for at St. Hieronymus i sin himmel ville kunne gå god for at jeg kan være så fri at jeg kan si at jeg gleder meg over at det skal komme en nye biografi om Martin Luther. På norsk.

knut-hoem_nrkKnut Ameln Hoem (født 18. desember 1970) er  litteraturkritiker og litteraturanmelder i NRK.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s