Bård Borch Michalsen: Historien om det tyske språkets undergang

Amerikanske hits dundrer gjennom bilhøyttalerne i Bayerischer Rundfunks formiddagssending «Music at work», oppslag på cafeene lokker med «public viewing» fra et idrettsstevne i Frankrike, og på den andre siden av fjellet blir neste dags første måltid inntatt hos Breakfast Club Innsbruck.

Anglifiseringen har så menn tatt det tyske språket også, så Andreas Hock har mangt å ta fatt i når han i en bestselger fra 2014 i foreløpig fem opplag beskriver hvordan det står til med et språk som han sier en gang rørte mennesker til tårer med sin poesi og velklang, og som ble perfeksjonert av diktere og tenkere. I dag? I dag går det ad undas, skal vi tro forfatteren, og jeg ser ham for meg: Den pensjonerte tysklektoren (74) som med tversoversløyfe ser forfallet overalt hvor han enn snur seg.

978-3-86883-443-7
Andreas Hock: Bin ich denn der Einzigste hier, wo Deutsch kann? Über den Niedergang unserer Sprache Riva Verlag, femte opplag 2015, 194 sider

Jeg googler og finner: Forfatteren er en journalist, redaktør og forfatter på 42 år, og jeg må justere bildet av ham: Han er en tysk variant av Lille Lord Fauntleroy, en veslevoksen ungdom som drømmer om den tiden da Goethe og Schiller skrev sine verker, eller enda lenger tilbake, til 1583. Da etablerte fyrst Ludwig von Anhalt-Köthen «die Academia delle Crusca», verdens første språkselskap som hadde som ambisjon å skille klinten fra hveten og skape det rene språk.

Den gang var det påvirkning fra italiensk og spesielt fransk som skapte trøbbel for det tyske språket, og Voltaire skal ha sagt at tysk bare var egnet for soldater og hester. Senere kom trusselen annetstedsfra, fra «eine westgermanische Sprache», og det var en tysk innvandrer og sviker som i amerikanske Virginia i 1794 sørget for å få avvist et forslag om å oversette statens lover også til tysk. Dermed var alt håp ute over there, og hun ble ikke hetende Elisabeth Schneider, men Liz Taylor.

Resten er historie, og i Andreas Hocks hode en sammenhengende historie av forfall. Alle har feilet. I skolen trenger ungene verken å skrive diktat eller lære klassiske dikt utenat, og bare de hører ordet grammatikk, går de i energisparemodus.  Radio og fjernsyn forderves av engelske ord og uttrykk, og de som lager lovene, konstruerer misfoster som Abstandseinhaltungserfassungsvorrichtung. Adolf Hitler og Joseph Goebbels går heller ikke helt fri, og det gjør slett ikke DDR, som skulle lage et politisk korrekt språk. Kulturhaus er blant propaganda-begrepene forfatter Hock harselerer over. Så er ikke næringslivets viktigperer det spor bedre med «Lean Manangement», og folk flest gir katten i å skrive korrekt når de nærmer seg pc-en. Og tyske barn heter nå Justin, Kevin, Lilli Camille og Amira-Melinda.

Det finnes fortsatt en og annen Berta, men det går ikke bra med henne heller, for hun kaller gatekjøkkenet sitt Berta’s Snack’s, og er dermed ved Hocks yndlingstema: Aprostrofene som sprer seg som virus (også) i det tyske språk.

Så er det altså ikke håp? Det ser ikke slik ut, skal vi tro forfatteren. Ikke engang de lærde filologene som i 1996 vedtok en rettskrivningsreform, levnes ære. De skapte «Chaos, Anarchie und Tumult» og beredte grunnen for enda flere analfabeter i Tyskland. Nå skal det være 7,5 millioner av dem.

Gamlisungdommen Andreas Hock har skrevet en bok som faktisk er både lærerik og underholdende, dersom man ikke lar seg irritere over en vinkling som er gefundenes fressen for surpomper som mener alt var bedre før, som ikke ser at vi alle skriver mer enn vi har gjort noen gang, og som heller ikke aksepterer at språket er dynamisk og endrer seg om vi vil det eller ikke – og stundom til det bedre.  Forfatteren begraver seg i alt han mener går feil vei, men lanserer ikke en eneste strategi eller løsning for et bedre språk. Det nærmeste han kommer, er å sitere bestevennen Johan Wolfgang von Goethe:

«Man sollte alle Tage wenigstens ein kleines Lied hören, ein gutes Gedicht lesen, ein treffliches Gemälde sehen und, wenn es möglich zu machen wäre, einige vernünftige Worte sprechen.»

Ikke dumt skrevet, akkurat det.

Og ja: Forfatteren har lagt inn to skrivefeil i boktittelen.

 

Bård,portrettBård Borch Michalsen, cand.polit i medievitenskap. Arbeider som forfatter og foredragsholder og er førstelektor ved Norges arktiske universitet (UiT) .

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s