Lene Stokseth og Merete Franz: På fest hos litteraturen – et reisebrev

Fire knappe døgn forsvant som dugg for den varme maisola på Lillehammer. Vel tilbake i Bergen og Skien, over 20 arrangementer senere, satt vi tilbake med følelsen av å ha vært på en flere ukers lang reise, på en lang og dyptpløyende reise i samtidslitteraturen.

Sakprosaoversetterne Lene Stokseth og Merete Franz var på plass på Litteraturfestivalen på Lillehammer fra 25. til 28. mai for å la seg inspirere, få nyttige innspill og møte gamle og nye kjente. Og nettopp sånn ble det.

Noe av det fineste med å være på festival er at du slumper borti ting du ikke visste om fra før. Det åpner nye, mentale dører og byr på overraskende gleder. Uansett hvilken strategi du legger opp, vil du imidlertid gå glipp av mer enn du får med deg i mylderet av interessante programpunkter under Litteraturfestivalen. Her kan du lese litt om hva vi klarte å gape over.

Gåten avslørt

Hilde Østby, Floor Rieder og Jan Paul Schutten. Foto: Gøran Karlsvik

Etter en heseblesende sisteetappe på buss for tog fra Hamar, ankom vi cirka midt uti seansen med nederlandske Jan Paul Schutten og Floor Rieder, forfatteren og illustratøren bak den prisvinnende, europeiske bestselgeren Livets gåter. Forfattermøtet var det ande av fire arrangementer på Sakprosaseminaret, som ble arrangert av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Tidligere kommunikasjonsrådgiver i NFF Hilde Østby ledet samtalen og lot sin begeistring for boka smitte over på publikum. Schutten fremsto som en glitrende formidler og la vekt på at sakprosaen har en særstilling i litteraturformidlingen til barn og unge. Sakprosaen må ikke leses fra perm til perm og egner seg derfor perfekt til å vekke leselyst, sa Schutten. Som oversettere skulle vi ønske at Bodil Engen, som har fått svært gode anmeldelser for sin oversettelse, hadde fått en plass i panelet. En fiffig detalj fikk vi likevel med oss: Oversettelsen av Livets gåter til ulike språk gjorde det nødvendig å endre på illustrasjonene. For eksempel fikk Adam og Eva mye større fikenblader i den amerikanske versjonen enn i den nederlandske.

Kunsten å prøve

Marit Eikemo og Geir Gulliksen snakket blant annet om hvorvidt det kan trekkes en grense mellom det skjønnlitterære og det sakprosaiske essayet. Eikemo sa at «det å skrive er en erkjennelsesform». Essayet er en refleksjon over hvem man er i verden, en slags personlig tilnærming. Gulliksen på sin side mente at det å skrive essays «er en intensjon om å nyansere bastante påstander.»

Foto: Gøran Karlsvik
Geir Gulliksen, Marit Eikemo og Kaja Schjerven Mollerin. Foto: Gøran Karlsvik

Det ble en veldig inspirerende og opplysende samtale om sjangeren; både om dens form og dens rolle. Det som gjør essayet spesielt, er at det skrives på et språk som ikke er emosjonelt, men som kan ta opp i seg noen erfaringer som blir borte i de mer journalistiske tekstene, pekte Eikemo på. Det handler om hvilken innsikt essayet gir, i motsetning til intetsigende debattinnlegg (som vi stadig ser flere av). Og det handler om «det historiske rommet» – om hva det store, felles prosjektet er i vår tid.

Et hav av muligheter

Morten Strøksnes leverte en virvelvind, eller en havvind, av et foredrag om sakprosaens muligheter. «Det gjelder å skrive noe som fester seg i kroppen,» sa Strøksnes, «noe som ikke bare snakker til hjernen.» Sakprosaen er like fri, stilistisk og formmessig, som romanen. Sakprosaforfatterens verktøykasse og virkemidler er den samme som den skjønnlitterære forfatterens.

Foto: Gøran Karlsvik
Morten Strøksnes, vinneren av Brageprisen for beste sakprosabok i 2015. Foto: Gøran Karlsvik

Strøksnes redegjorde for en rekke grep (skifte mellom personal og autoral synsvinkel, endre kameravinkel eller linse og på den måten gjøre boka mer levende, gjøre leseren til en slags medforfatter, få leseren til å glemme det asymmetriske forholdet mellom forfatter og leser …). Og ikke minst pekte han på at færre sakprosabøker kommer fra akademia (blant annet på grunn av tellekantsystemet). Likevel ser det lyst ut for sakprosaen, mente Strøksnes: Sakprosaen har blitt profesjonalisert og blir i dag i høy grad sett og anmeldt av kritikerne. Ikke minst er sakprosaen tatt med i innkjøpsordningen, og sakprosaforfatterne har blitt ønsket velkommen som medlemmer i Norsk forfattersentrum.

Morten Strøksnes rundet av Sakprosaseminaret, som du kan se i sin helhet på NFFs YouTube-kanal.

Det utsatte mennesket

Beate Grimsrud, Mette Karlsvik og Sofi Oksanen.

Sofi Oksanen og Beate Grimsrud er to skandinaviske stjerneforfattere som hver på sin måte skriver om det å være utsatt: Grimsrud om den indre sårbarheten, og Oksanen om den ytre. Mette Karlsvik ledet samtalen på engelsk og norsk. Oksanen kjente vi godt fra før, mens Grimsrud gjorde et solid førsteinntrykk med sine finurlige funderinger og inspirerende formuleringer. («Når vi kan sende en mann til månen – hvorfor kan vi ikke sende alle sammen?») Hun havner på «må lese»-listen for større kreativitet i språket.

Hagefesten på Nansenskolen

Beate Grimsrud, Karolina Ramqvist og Birger Emanuelsen inntok scenen i solnedgangen – i den praktfulle hagen på Nansenskolen. Alle tre leste fra sine siste romaner, det ble grilling og vin og masse mingling. Hagefesten er nettverksbygging i de beste rammer man kan tenke seg. Og etterpå gikk turen til Teltet, der Kraftwerk-inspirerte Brødet & Eselet spilte opp.

Søndre Park

Mens Helene Uri avsluttet sin programpost Debutantene kommer, der hun presenterte debutantene Veronika Erstad, Erlend Wichne, Neha Naveen og Martine Johansen med sine ekstremt velformulerte introduksjoner, kretset oversetterne rundt uteserveringen foran scenen i Søndre Park mens de speidet etter et ledig bord i sola. Klare til å slå til før Knut Ofstad inntok scenen for å fortelle om sine oversettelser av Frank Bills romaner. Ofstad er en røff type, og Bills karakterer enda røffere. Oversettelsen av Bills romaner innebærer oversettelse av sørstatsdialekten, som Ofstad har valgt å oversette til den «breieste dialekta» han har i sitt repertoar. Han uttrykte misunnelse overfor oversettere som er født utenfor Oslogryta og dermed ofte har andre arbeiderdialekter å ty til. «Alle dyktige forfattere har en egen stemme, et personlig avtrykk – en tone som oversetteren må overføre til sin versjon,» påpekte den rutinerte og anerkjente oversetteren.

Etterpå ble vi sittende i sola og lot litteraturen utspille seg på scenen foran oss.
Forfatter Birger Emanuelsen inviterte til torsdagslunsj. Den kinesiske forfatteren Yu Hua og hans norske oversetter Harald Bøckman gjorde et sterkt inntrykk under opplesningen fra boka Den sjuende dagen – som går rett inn på «må lese»-listen for nye impulser og større kunnskap om dagens Kina. Og så uforlignelige Vigdis Hjorth, sprudlende og kreativ som alltid – og med et engasjerende kåseri om Søvn og selvrefleksjon. Hjorth presiserte at alt handler om å analysere sine drifter. Neste forfatter ut var Yu Hua sammen med sin oversetter Harald Bøckmann. Til slutt var det Jørgen Brekke og Nina E. Grøntvedt som inntok scenen.

Hva er en god bok?

Helene Uri ledet samtalen mellom Nora Nordskar Hoel (alias bokbloggeren Kasiopeia), Jan Kjærstad og Morgenbladets smått beryktede anmelder Bernhard Ellefsen på scenen i Banken. Det var kun skjønnlitteraturen som fikk spalteplass, men det var likevel en veldig interessant diskusjon. Kjærstad pekte på at ettergløden, avtrykket en bok setter, ikke får noen plass hos anmelderne (forfatterskap som Ferrante og Klougart). Også har vi forfattere som surfer bedre i tiden, som Milan Kundera på 1980-tallet. Videre mente Kjærstad at det ikke er kritikerens oppgave å sette karakter, men å sette fingeren på forfatterens særegenhet. Kritikeren skal trenge inn i en bok, ikke bedømme. Ellefsen var ikke enig og uttalte at han ikke kan skille lesning og vurdering. Blogger Hoel var enig i at bokbloggerne ikke bør forsterke de store meningene, men heller «kaste lys inn i nisjene», som Ellefsen uttrykte det.

Feministkveld i Teltet

Ved solnedgang fant vi oss en bås i det fantastiske Teltet, et originalt sirkustelt fra 1800-tallet som festivalen har leid inn fra Belgia for anledningen. Teltet har trevegger, tregulv og ekte blyglassvinduer, og den røde teltduken gjør at lyset i rommet blir helt spesielt og skaper en magisk ramme rundt litteraturformidlingen. Først ut var Klar tale med Amal Aden og Marta Breen, så var det duket for Ny norsk (nynorsk?) humor med Kristin Fridtun, Kjersti Rorgemoen og Agnes Ravatn. En perfekt avslutning på en ellers perfekt dag.

Mensen

Fredag morgen fortsatte vi på feministbølgen, eller rettere sagt mensbølgen, med en samtale mellom Marta Breen, Ruth Lillegraven og Jenny Jordahl, og utgangspunktet var den nye mensen-antologien.

Utdelingen av Bokhandelens forfatterstipend til Kjersti Rorgemoen, Casper André Lugg og Eline Lund Fjæren.

I parken fortsatte Ruth Lillegraven med opplesning sammen med Rune Berglund Steen, Inger Elisabeth Hansen og det svenske stjerneskuddet Jonas Hassen Khemiri viste hvordan sakprosa kan smelte sammen med skjønnlitteratur når en avisartikkel om en rockefestival forvandles til et essay om en mormor med gryende demens: Mormors Mitsuhishi. Intet øye var tørt.

Fra orkesterplass i Søndre Park fikk vi også med oss Utdelingen av Bokhandelens forfatterstipend. Hovedprisen på 200 000 kroner gikk vel fortjent til Kjersti Rorgemoen for Håpet og festen, mens Casper André Lugg og Eline Lund Fjæren ble tildelt 50 000 kroner hver.

Banknatta

FullSizeRender
Gine Cornelia Pedersen og Vigdis Hjorth.

Og endelig var det duket for den legendariske Banknatta. Men først var vi invitert på Sprudlende vorspiel med Vigdis Hjorth og Gine Cornelia Pedersen, som fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin første bok Null og også har gitt ut andreboka En kjærlighetshistorie. Det var et møte mellom generasjoner, mellom to viktige stemmer i nyere norsk litteraturhistorie. Hjorth løftet Pedersen på en måte som fikk oss til å prise oss lykkelige over å være blant de få som fikk oppleve seansen. Bare Hjorth er Hjorth, og Gine Cornelia Pedersen fortjener all heder og ære.

Og så løp vi i flokk ned til Banken, der vi var blant de uheldige som måtte se Liv Gulbrandsen fremføre Min kamp 1–3 på storskjerm, fordi folk sto som sild i tønne inne på Café Stift.

IMG_6588
Liv Køltzow på Ferdigsnakka Live.

Ferdigsnakka Live ble en forrykende opplevelse til stor jubel; vi fikk poesi og romanutdrag framført av Hanna Dahl, Christelle Ravneberget, Liv Køltzow, Rebecca Dinerstein og Vigdis Hjorth akkompagnert av Bendik Hovik Kjeldsberg, Nils Martin Larsen og Emile The Duke.

Unge lovende

Lørdagen opprant med Marta Breen i samtale med Unge lovendes Siri Siljeseth og Gine Cornelia Pedersen, som diskuterte hvilke tendenser i tiden som gjør at TV-serien har fenget så mange. Deretter kom et høydepunkt for oversettere: Ingrid Haug i samtale med sin forfatter Rebecca Dinerstein om arbeidet med Sol hele natta. For Haug var det spesielt å arbeide med en engelskspråklig forfatter som kan norsk; hun har jobbet mye med å finne den rette tonen og grublet over hvordan hun skal formidle forfatterstemmens funderinger over et fremmed språk. Dinerstein har vokst opp på Manhattan og hadde ingen erfaring med natur da hun flyttet til Lofoten. For henne ble Hamsuns bøker «a dictionary for understanding the landscape, plants and animals I saw around me».

Slå opp i ordboka!

Kristin Fridtuns folketale «Slå opp i ordboka!» vekket stor begeistring hos publikum, som nok besto av mer ihuga ordbokbrukere enn folk flest. Dette foredraget er alle oversettere forunt! Hør bare hvordan Kristin siterer forfatter Aina Basso: «Eg er storforbrukar av ord. Sit og søker i ordbøker timevis kvar veke. Leitar etter dei rette orda, dei som ikkje alltid kjem med det same, dei som ikkje kjem først til mølla.» Det er sånn vi holder på, vi oversettere også.

«Khemirisk»

Jan Kjærstads forfattersamtale med Jonas Hassan Khemiri var en opplevelse. Det ble stor oppstandelse da Khemiri i 2003 ga ut sin debutbok Ett öga rött, en bok fra Stockholms innvandrermiljø, skrevet på en blanding av svensk, engelsk, fransk og arabisk – «khemirisk». («Och jag talar det flytande,» sa Khemiri fornøyd.) Dette språket ble forløperen til «kebabnorsk», som Khemiris oversetter Andreas Østby lagde en egen ordbok for, og som flere norske forfattere er blitt inspirert av.

Som kjent var det Tom Lotherington som fikk Det skjønnlitterære oversetterfonds pris 2016, som ble utdelt på den litterære festaftenen i Maihaugsalen under Litteraturfestivalen. Dagen etter ble han intervjuet av Alf van der Hagen i Søndre Park. Vi har lyst til å avslutte med noe Lotherington sa i intervjuet:

«Å oversette er det motsatte av å sitte her og snakke med publikum.»

Så sant. Den ofte så ensomme oversettergjerningen er også den strake motsetningen av å være gjest på Litteraturfestivalen, som var et overflødighetshorn av inspirasjon, møter, ideer og gode innspill en sakprosaoversetter kan ta med seg i det videre arbeidet med å skrive kreativt. Hjem igjen dro vi hakket mer bevisst på å jobbe med å finne den rette tonen og velge bedre og mer presise ord enn «det første som kommer til mølla».

Vi kommer tilbake i 2017.

 

lene stokseth

Lene Stokseth er både skjønn- og faglitterær oversetter og styremedlem i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

 

 

merete franzMerete Franz er faglitterær oversetter og tekstforfatter, medlem av Oversetterutvalget i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og redaktør for denne bloggen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s