Jan Terje Helmli: Oversetteroppdrag for forlag via mellommenn?

Temaet for et seminar på NFFs årskonferanse 9. april gjaldt fremveksten av redaktørbyråer eller manustjenestebyråer innenfor det litterære feltet. Slike byråer tilbyr bl.a. oversettelser, språkvask og redaktørtjenester til norske forlag. I debatten ble det fremholdt at byråenes virksomhet kan føre til betydelige endringer av etablerte produksjonsprosesser i bokbransjen og stilt spørsmål ved om byråene vil kunne utgjøre en trussel mot norske oversetteres velferd.

Med utgangspunkt i opplysninger som paneldeltaker Synne Hedlo fra Nye Tillen AS ga under seminaret, vil jeg forsøke å gi en generell kommentar til dette.

En hovedproblemstilling for seminaret var om manustjenestebyråer kan benyttes til åundergrave de normalkontraktsvilkårene for oversettelser som er forhandlet frem mellom Forleggerforeningen og NO/NFF.
Forleggerforeningen har skriftlig uttrykt enighet med NO/NFF om at avtaler skal følge normalavtaleverket også når avtaleinngåelse skjer via et mellomledd. Det er imidlertid en forutsetning at forlaget må være medlem i Forleggerforeningen og at oversetteren må være medlem i NO/NFF. Dette kan synes som en beroligende avklaring.

Men for oversettere som utfører oversettelsesoppdrag i selvstendig næringsvirksomhet, er situasjonen vesentlig mer uklar enn for oversettere som får honoraret som lønn. Mulighetene til å forhindre at normalkontraktsvilkårene undergraves, ligger i stor grad hos oversetterne selv!

Mellommannen skal også tjene penger

En mellommannsrolle kan være forankret på ulike vis. For eksempel kan en opphavsmann eller en utøvende kunstner ha gitt en agent i oppdrag å opptre som fullmektig for seg. Den som vil gjøre en avtale med rettighetshaveren (klienten), må da forholde seg til agenten. Dennes oppgave er bl.a. å skaffe klienten oppdrag og håndtere kontraktsinngåelser og pengestrømmer. Betaling for innsatsen får agenten gjerne i form av en viss provisjon av inntektene. Den som har størst nytte av agentens virksomhet, og får frigjort sin tid til andre gjøremål, betaler agenten.

Men manustjenestebyråene opptrer formodentlig i hovedsak på egne vegne. For å tjene penger som mellommann mellom et forlag og en oversetter må det være en margin mellom hva forlaget vil betale og hva oversetteren skal få. Både forlag og oversetter vil vel i utgangspunktet se byrået som et fordyrende mellomledd.

Men forlaget kan kanskje se muligheter for å spare noen interne ressurser eller andre eksterne kostnader dersom en oversettelse leveres helt trykkeklar. Og oversetteren er kanskje tilfreds med å ha fått et oppdrag og har forhåpninger om flere. Jeg er redd for at oversetteren ofte vil komme ut som den svakeste parten i dette spillet.

Hva er konsekvensene?

Manustjenestebyråene forhandler i prinsippet helt ubundet av bokbransjens normalavtalevilkår, både mot forlaget og oversetteren. Det betyr at de avtalene som inngås med byrået normalt er fullt ut bindende for partene, med mindre avtalevilkår skulle stride mot ufravikelige lovbestemmelser. Skulle det være slik at det blir inngått en avtale som innebærer en omgåelse av normalavtalen, vil eventuelle krav måtte rettes til forlaget, ikke byrået.

Det som vil svekke oversetterens posisjon aller mest, er å akseptere å utføre oversettelsesoppdraget som selvstendig næringsdrivende. Da inngås hele kjeden av avtaler mellom næringsdrivende virksomheter. Noen normalsats for næringsdrivende oversettere eksisterer ikke og oversetteren må selv sørge for å forhandle seg til et honorar som bl.a. fanger opp den sterkt svekkede trygderettslige posisjonen som en næringsdrivende har, sammenlignet med lønnsmottakere. For som næringsdrivende kommer du til å svi dersom du blir langtidssykemeldt eller arbeidsledig.

På den annen side sparer oppdragsgiveren din den arbeidsgiveravgiften som ville ha påløpt om honoraret var blitt utbetalt som lønn. Den ene kontrakten jeg har sett mellom en oversetter og Nye Tillen er meget kortfattet. Den er formodentlig ensidig utformet av oppdragsgiver og fremstår som upresis og ubalansert. Jeg vil sterkt anbefale enhver som får et kontraktstilbud fra et byrå å sammenligne dette med Normalkontrakt for oversettelser, som er den balanserte bransjestandarden for slike kontrakter.

Nye Tillens kontrakt inneholder ingen beskrivelse av overdragelsens innhold og omfang, ingen begrensninger mot tilleggsutnyttelse eller bestemmelser om rett til tilleggshonorar eller gjenbrukshonorar. Den har heller ingen bestemmelser om tilbakefall av rettigheter til oversetteren, knapt noen om den redaksjonelle prosessen og ingen bestemmelser om frieksemplarer, men en grovt ubalansert bestemmelse om utbetalingstid for honoraret.

Og oversettere som skulle ha blitt forespeilet muligheten til nye oppdrag, vil ikke finne noen bestemmelse i denne kontrakten som forplikter byrået til å tilby det. Så med mindre det lykkes å forhandle seg til tilsvarende vilkår som normalkontraktens og et normalhonorar utbetalt som lønn eller et bedre honorar som næringsdrivende, står mitt råd til deltakerne på seminaret fast: Medlemmer av NO/NFF bør ikke påta seg å oversette bøker for medlemmer av Forleggerforeningen via mellommenn!

 

jan terje helmliKommentaren sto første gang på trykk i Juridisk spalte i
NFF-Bulletin 2 2016.

Jan Terje Helmli er juridisk rådgiver i  Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s