Pål H. Aasen: Saviano til norsk – å kjærtegne brutalitetens røtter

Dette med kjærtegningen og røttene er blitt en slags privat metafor for det plagsomme ved å oversette Roberto Saviano til norsk. Jeg skal komme tilbake til det, men først noen ord om italiensk språk og kultur. Og i den forbindelse må jeg nesten få lov til å fortelle historien om Den hellige forhuden, Il Santo Prepuzio, altså Jesu’ forhud, det eneste han etterlot seg av sitt eget kjød.

Det viktigste ordet på italiensk er bello, eventuelt bella, belle eller belli, alt etter kjønn og tall. Som om man ser verden gjennom et filter hvor forskjellen mellom pent og stygt er det som deler inn og klassifiserer alle ting. Som om det ganske enkelt betyr godt og dårlig. Man snakker for eksempel om vakre nyheter, eller å ha en vakker følelse for noe. Man sier ikke takk for sist, men at det er vakkert å se deg igjen – og så pen du er i dag… For første bud i det sosiale livet er å gjøre en god figur, eller som italienerne sier: fare una bella figura.

En annen måte å skille mellom godt og dårlig på, er å bruke kjønnsorganene. Klassifiserer man noe ved hjelp av det mannlige kjønnsorganet cazzo, er det ikke så bra, mens ting som får det kvinnelige kjønnsorganet figa knyttet til seg, er helt supert. Både klær og biler kan være figa, hvis de er virkelige lekre. Til og med mannlig skjønnhet beskrives med det kvinnelige kjønnsorganet, riktignok med grammatisk hankjønn. En spesielt attraktiv mann er altså figo på italiensk.

Roberto Saviano
Roberto Saviano

Roberto Saviano kvalifiserer vel til denne betegnelsen. Han ble verdenskjent i 2006 med boken Gomorra, en personlig beretning om mafiaen som dominerer hjembyen hans, Napoli. Like etter at boka kom ut, ble han dømt til døden av den napolitanske Casalesi-klanen, og siden har han levd med fem politifolk rundt seg, hele døgnet, i snart ti år nå.

Sju år etter Gomorra kom oppfølgeren ZeroZeroZero. Denne gangen dreier det seg om kokain, om den globale kokainindustrien. Saviano forteller et tjuetalls kortere historier fra Mexico til Moskva, og vever dem sammen til et bilde hvor det er kampen om det hvite gullet som styrer verdens gang. Eller som han selv skriver: ”Verden er en rund deig som stadig hever.” Og kokainen er melet i denne deigen.

Jeg bodde i Roma da jeg fikk tilbud om å oversette boka – men etter å ha sett litt på teksten, skjønte jeg at jeg måtte komme meg vekk, til et roligere sted, uten trafikk og roping. For det er noe med stilen til Saviano som ikke alltid uten videre lar seg gjengi på et fornuftig bokmål.

ZeroZeroZero
ZeroZeroZero

Den nye boka begynner for eksempel med en ganske så fantasifull skildring, henvendt til leseren, av hvordan praktisk talt alle omkring deg bruker kokain i skjul, fra ”han som sitter ved siden av deg nå på toget”, til ”psykologen som kona di går til, eller din manns beste venn, han som har flørtet med deg i årevis”.

Og så fortsetter det med en retorisk figur som blir repetert 23 ganger på de første tre sidene:

 Hvis det ikke er ham, så er det sjåføren som kjører deg hjem. Hvis det ikke er faren din eller moren din, hvis det ikke er broren din, så er det din sønn. Hvis det ikke er sønnen din, så er det sjefen din, eller sekretæren hans. Hvis det ikke er sjefen din, så er det kona hans, og hvis det ikke er kona hans så er det elskerinna. Og er det ikke noen av disse, så er det sykepleieren som akkurat nå skifter kateter på bestefaren din.

Og så videre, 17 ganger til.

Skulle jeg få oversatt denne boka, måtte jeg komme meg ut av Roma, til et sted hvor det var mulig å høre sine egne tanker. Jeg fant en ledig leilighet på internett, tok bussen nordover og skrev under leiekontrakten rett etter det første måltidet, sikkert fortsatt med villsvinfett på fingrene.

Jeg visste ikke da at jeg også skulle komme til å snuble over et av de mest kuriøse utslagene av italienernes dragning mot kjønnsorganer – nemlig kulten omkring Den hellige forhuden.

Jesus under kniven
Jesus under kniven

Denne historien er ikke spesielt godt kjent i Norge. Søker man på ”jesu forhud” på norsk Wikipedia , så får man ingen treff, men i stedet spørsmålet: Mente du ”Human-etisk forbund”?

På italiensk wikipedia kan man derimot lære at Jesu’ omskjæring fant sted åtte dager etter fødselen, at den avskårne hudfolden ble lagt i en alabasterkrukke med konserverende oljer, og at det var Maria Magdalena som etter korsfestelsen fikk ansvaret for denne helligste av alle relikvier.

Etter 1500 år med historiske omveier havner relikvien til slutt i Calcata, en liten landsby fem mil nord for Roma. Det vil si, helt til slutt forsvinner den også derfra. Da er vi kommet til julen 1983, og hva som egentlig skjedde, er et hittil uløst mysterium.

Calcatatåke
Calcata i tåke

Men jeg visste altså ingenting om Jesu’ forhud før jeg selv havnet i Calcata og lot meg innskrive i manntallet der som innbygger nummer 71. Verken at forhuden fantes, eller at den ikke fantes lenger.

Jeg kjente heller ingen av de sytti sjelene som bodde der fra før, men ble snart kjent med de fleste. Dette var om sommeren, man satt på kirketrappa eller utenfor en av de fire barene.

Nesten alle var som meg selv innflyttere, de opprinnelige innbyggerne var blitt tvangsflyttet på 60-tallet til en slette i nærheten på grunn av jordskjelvfare.

Nå er landsbyen et skjevt tverrsnitt av den italienske befolkningen, med håndverkere og arkitekter, sosialarbeidere og alkoholikere, musikere og pensjonister, i tillegg til alle som lever av å tilby mat og drikke til helgeturistene og hverandre.

Den ene baren er drevet av skuespilleren Gianni Macchia, særlig kjent fra en del erotiske filmer fra 70-tallet. Veggene er dekorert med fordomsfrie bilder fra hele karrieren.

gianni1
Gianni Macchia
Gianni
Una Storia d’Amore

Selvfølgelig har han også en del å fortelle, om møter med Sophia Loren, om rollen hos Fellini som så å si var i boks. Kveld etter kveld sitter han der og forteller disse historiene til den som vil høre.

Baren til Patricia er derimot bare åpen på lørdager, da den ukentlige burleskforestillingen finner sted. Resten av uka skriver hun på et historisk verk – om Den hellige forhuden. Det vil si, mest av alt sitter hun på kirketrappa og forteller om dette historiske verket, som kanskje ikke alltid baserer seg på sikre historiske kilder, men som til gjengjeld bugner av bisarre anekdoter og mysteriøse vendinger.

Charlemagne til hest, med pave
Charlemagne til hest, med pave

Som da forhuden 1. juledag år 800 kommer ridende inn i Roma på Karl den Stores hvite hest. Charlemagne skulle la seg krone til keiser av det tysk-romerske riket, og i den anledning hadde han med seg en liten oppmerksomhet til pave Leo den III. Selv hadde Karl fått tak i forhuden på en tur til Jerusalem, men det er uklart om han ganske enkelt stjal den fra Den Hellige Gravs Kirke, eller fikk den overlevert av en engel mens han lå på gulvet og ba.

Pave Leo plasserte den unike relikvien i et sølvskrin og låste den inn i Sancta Sancturum, det helligste hellige, kapellet i Lateran-basilikaen i Roma. Og der ble den liggende i 700 år, side om side med jomfru Marias kam, Josefs hammer, bordet fra det siste måltid og Johannes Døperens hode (uten fat).

På Rock Café, baren til Bruno, går det i mer profane ting, alt fra Jimi Hendrix til Janis Joplin – det er uansett formen som teller og ikke innholdet. Gir du Bruno et stikkord, holder han det gående resten av kvelden med rytmiske gjentagelser og punchlines på rim. En kveld hører jeg ham bruke denne vendingen som Saviano åpner boka si med: Hvis det ikke er ham, så er det en annen. Og er det ikke den andre, så er det en tredje. Og så videre.

Og dagen derpå våkner man altså til oversettelsen. Man sitter der med morgenkaffen og setter over, ord for ord, slik man gjerne gjør i begynnelsen, for at ingenting skal gå tapt. Og så leser man over det man har skrevet og finner ting som dette:

Med én hånd streifer du voldens opphav, med den andre kjærtegner du brutalitetens røtter. Med ett øye observerer du palassenes grunnmurer, med ett øre lytter du til de finansielle strømmenes pulsslag.

Disse linjene skal beskrive en innsikt i tingenes egentlige tilstand: At verden henger sammen gjennom kokainøkonomien. Men jeg forestiller meg den norske leseren som her kniper igjen øynene, rister på hodet og forsøker igjen:

Med én hånd streifer du voldens opphav, med den andre kjærtegner du brutalitetens røtter.

Han forsøker vel kanskje å si at han har begynt å kjenne volden på kroppen. At han kan ta og føle på den, som vi sier. Men vil ikke den norske leseren få helt andre assosiasjoner her? Eller i hvert fall tenke: Det var da voldsomt.

Det er dette som er så flott med Saviano, sier Patrizia en kveld vi sitter på kirketrappa. Han kler seg naken, og forstår med hele kroppen.

Jeg leser gjennom et annet avsnitt jeg har oversatt sånn cirka ord for ord. Saviano snakker her om det smertefulle forholdet han har til sin mafiabefengte hjemby, Napoli:

Smerten ved blodet som fyller torgene, smerten ved navnene som forlenger listene, det er for meg en smerte som ikke forsvinner selv om du blåser på den med all pusten du har. Det er en smerte som ikke kan heles, ikke engang med Mercurochrome, ikke engang ved å sy den igjen.

Hva får vi ut av dette på norsk? Selv ser jeg ikke meningen for bare metaforer. Og denne ideen om at ordet ”smerte” gjør framstillingen sterkere om man bare gjentar det fire ganger – det er det ikke mange norske sakprosaister som ville kommet på.

Men italienerne er i det hele tatt mer presise når det gjelder smerte. De har ikke ganske enkelt vondt i magen, men i magesekken, tarmene eller leveren. De enkelte kroppsdelene kan til og med betraktes som handlende subjekter. I en annen bok jeg har oversatt fra italiensk hadde hovedpersonens hode vært på reise i flere måneder. Av og til tok hånda fram et lommetørkle fra bukselomma, mens lungene pustet inn den tunge lufta. I det italienske språket er altså kroppen allerede dissekert.

Men Savianos språklige gester har noe annet i tillegg – noe som mer og mer tar form av en Kristus-positur: Han er den som med utstrakte hender absorberer verdens smerte – og han er den som påtar seg skylden:

For meg er det for sent. […] Et liv i eksil, et liv under beskyttelse, som en kjettersk helgen. Skyldig om han spiser, falsk om han faster. […] Jeg har dryppet napolitansk blod i folks ører over halve verden, men i forstaden Scampia er fortsatt alt ved det samme. Altså skyldig, skyldig i alt.

Ja, sier Patrizia. Det er kanskje litt mye. Men han er jo faktisk en slags helgen. En som har ofret alt. En Kristus-figur.

Og så minner hun meg på at trappa vi sitter på, er den samme som Jesu’ forhud ble båret ned under den årlige prosesjonen 1. januar hvert år, helt til den plutselig forsvant i 1983.

Men lå ikke forhuden trygt forvart i et sølvskrin i den evige by?

Jo, men bare fram til den beryktede plyndringen av Roma i 1527. Da er vi i reformasjonens hvetebrødsdager, 16 år tidligere hadde Martin Luther krabbet på knærne opp trappen i Sancta Sanctorum og blitt overbevist om at dette ikke kunne være veien til himmelrik.

Nå kommer tyske leiesoldater på besøk, de såkalte Landsknechte, og de tar seg retten til å skjende på det groveste alt som kan kalles katolsk – Sankt Paulus’ og Peters hoder blir kastet omkring på Lateran-plassen, fra knekt til knekt.

DACS; (c) DACS; Supplied by The Public Catalogue Foundation
Plyndringen av Roma

Men én av disse knektene har en mer pragmatisk tilnærming: Han knabber sølvskrinet og stikker. Til hest tilbake gjennom byporten, opp langs Via Cassia, men så, en avstikker på en smal eselsti gjennom den frodige Treja-dalen, forbi den pittoreske landsbyen der oppe på den høyreiste, men porøse klippen. Kanskje stoppe og ta en rast der også – få seg et saftig villsvin og litt ublanda vin fra de lokale bøndene.

I stedet ble han klubbet ned og kastet i et fangehull under kirken, før han ble fraktet videre og solgt som gissel eller slave. Det var først 30 år senere, i 1557, at den daværende presten i Calcata fant sølvskrinet i en haug med eselmøkk. Da han åpnet skrinet, fyltes rommet av en parfymert duft, og snart var hele landsbyen innhyllet i en dis av vellukt, sies det.

Kanskje var det derfor relikvien fikk bli i Calcata. Landsbyen ble i hvert fall snart et hellig sted. Vatikanet innstiftet en tiårig syndsforlatelse for alle pilgrimer som dro til Calcata, og denne ordningen ble opprettholdt i nesten 400 år. Hvert år på første nyttårsdag gikk altså prosesjonen gjennom landsbyen, med frelserens forhud på pidestall først i toget.

Prosesjonen i Calcata

Hver eneste første nyttårsdag fram til det Herrens år 1983. Da stilte landsbypresten Don Dario seg opp på kirketrappa og forkynte at forhuden var borte. Noen hadde brutt seg inn i presteboligen og tatt med seg den hellige relikvien, som han for sikkerhets skyld hadde oppbevart i en skoeske i klesskapet på sitt eget soverom.

 

Så hvor er den nå? spør jeg, 30 år senere. Og hvem tok den?

Det er blitt kveld på kirketrappa, vi drikker rødvin av hvite plastkrus. Det finnes mange teorier, sier Patrizia og fortsetter fortellingen.

Sporene fører egentlig i alle retninger.

Dagen før forsvinningen var presten Don Dario blitt oppsøkt av to mystiske menn, kledt i mørke dresser. De ba om å få se på relikvien, men det er uklart om Don Dario etterkom ønsket. Det var uansett ikke uvanlig at det kom folk og spurte etter forhuden. Det gikk rykter om at søsteren til Darios svigerinne var blitt kvitt muskelplagene sine etter bare så vidt å ha luktet på skrinet den lå i. Og i hvert fall én gang skal presten ha vist fram forhuden i vinkjelleren til Cappelone. Hva om han bare hadde mistet den på vei hjem i fylla?

Men Patrizia er mest opptatt av å følge sporene bakover i historien, for eksempel til Irene av Athen, som i en annen versjon av forhudens tidlige historie hadde gitt relikvien til Karl den Store som en hemmelig bryllupsgave, etter å ha tatt livet av sin mann og sin eldste sønn med gift.

Igjen og igjen blir man slått av italienernes taleførhet. Når de først kommer i gang, er det liksom med en slags lengsel etter sin egen stemme.

Og jo mer jeg leser av boka til Saviano og lytter til mine nye sambygdinger, slår det meg at det er et samsvar der. Av og til får jeg det for meg at stemmen i Savianos tekst liksom lener seg over mot leseren, legger armen rundt skuldrene hennes og hvisker henne varmt og fuktig inn i øret.

Som når han mot slutten av boka forteller hvordan leseren helst bør forholde seg til ordene han skriver:

Legge dem i munnen, tygge dem i stykker og svelge dem slik at det de består av kan virke inni oss, lyse opp nattens uutholdelige uro og streke opp grensa som skiller lykken fra smerten.

Jeg har jo for lengst begynt å frykte at ZeroZeroZero skal bli en ufrivillig komisk bok på norsk. Men hvis det er slik at Saviano bare utnytter maksimalt den hangen til språklig forføring som finnes i alle former for samkvem her nede, så kan jeg kanskje tone ned disse gestene i den norske utgaven. Sagt på en annen og mer tabloid måte: Hvis Saviano har skrevet en bok til italienske kvinner, så skal jeg forsøke å oversette den for norske menn. For selv om dette er en personlig form for sakprosa, så skylder man vel også saken selv at den får komme til orde.

Det betyr å sette inn et slags stilistisk filter i teksten. Kanskje kan man forestille seg en slik maskin til å tørke frukt og sopp med. En mekanisme i språkarbeidet som gjør teksten mer anvendelig og mer konsentrert ved å liksom å tørke den ut.

Den stadig gjentatte smerten, ”smerten ved blodet som fyller torgene” osv., kan dermed bli seende slik ut i norsk oversettelse:

Blodet i gatene og de stadig nye navnene på listene over døde, er for meg en smerte som ikke lar seg lindre, et sår som ikke kan sys igjen.

Tre ganger har jeg strøket ordet ”smerte”, men det står der fortsatt en gang, og det er allerede nesten mer enn nok.

Og hva så med voldens røtter og kjærtegningen av opphavet? Ord for ord ble setningen tørket ut, til bare dette sto igjen:

Voldens og brutalitetens opphav er blitt noe håndfast og fortrolig.

Her er jeg ærlig talt litt usikker. Det kan være jeg har forgrepet meg på teksten på dette punktet. De utstrakte hendene, det lette streifet over billedlige røtter, er blitt redusert til et par streite adjektiv på norsk. Men én hånd er i hvert fall kommet med, inni det ene adjektivet, håndfast. Og i tillegg er setningen forståelig.

I oversettelse er det uansett alltid et element av manipulasjon, sier Theo Hermans. Ordet manipulasjon betyr forresten også ”triksing med hendene” på latin, så da er det vel helt sikkert det jeg har gjort her. Jeg mener oversetteren må få lov til å manipulere litt, når det trengs. Og når det trengs, det må diskuteres først fra tekst til tekst, og så fra setning til setning.

Men nå til slutt er det et annet spørsmål som trenger seg på:

Hva var det egentlig som hadde skjedd med Jesu’ forhud? Var den virkelig blitt stjålet, og i så fall av hvem?

Det er spor som peker mot Vatikanet i Rom og pave Johannes Paul II.

Johannes Paul II
Johannes Paul II

For allerede fra slutten av 1800-tallet var forhuden blitt et problem, eller la oss si et sårt punkt, for den katolske kirken. Som om man hadde begynt å se den med modernitetens kritiske blikk. Man begynte kanskje til og med å skamme seg litt over det som bare ble kalt la piccola cosa, den lille saken.

Pave Leo 13. benyttet i hvert fall året 1900 til å gjøre helomvending. I det nye århundret ville det ikke bli snakk om noen syndsforlatelse lenger, altså ingen pilegrimsbonus ved å dra til Calcata – men derimot bannlysning dersom man så mye som nevnte forhuden ved navns nevnelse.

En av dem som skulle vært bannlyst etter denne definisjonen er den irske forfatteren James Joyce.

James Joyce
James Joyce

Mot slutten av romanen Ulysses snakker Leopold Bloom og Stephen Dedalus om forhuden i Calcata mens de står og tisser på et gjerde i Blooms bakgård. Dette er faktisk Stephens siste tanke i Ulysses:

…hvorvidt den guddommelige forhuden, den hellige katolske apostoliske Kirkes kjødelige vielsesring som oppbevares i Calcata, fortjente en alminnelig ærbødighet eller den fjerde grad av tilbedelse som tilkom andre avskårne guddommelige utvekster såsom hår og tånegler.

(Ulysses, s. 548. Oversatt av Olav Angell)

Joyce kunne altså blitt lyst i bann for dette, men ville nok ha tatt det med fatning: Han hadde meldt seg ut av den katolske kirken i 1898.

Heller ikke innflytterne som kom til Calcata på 70-tallet, ville skamme seg i takt med Vatikanet. De trosset i stedet alle forbud og gjenopptok den årlige prosesjonen, de gjorde den til et karneval og en kjærlighetsfest, med frelserens lille krans i sentrum for dansen.

Vi kan tenke oss hvordan de satt og gremmet seg femti kilometer lenger sør.

De gremmet seg, la hodene sammen, og så sendte man sine to best kledte menn ut på landsbygda for å snakke med den lokale presten.

Det er naturligvis flere teorier om hva som skjedde så. Kanskje tok de to bare med seg forhuden tilbake til Vatikanmuseet, slik at den nå ligger i kjelleren der, trygt forvart sammen med resten av den katolske kirkens tjuvegods.

Eller kanskje er det noe i den spektakulære teorien om at de i stedet brakte den til et hemmelig genteknologisk laboratorium under Peterskirken, der Vatikanets egne forskere arbeider med å klone forhudens genmateriale. Etter 2000 års venting på Jesu’ gjenkomst hadde man altså endelig fått nok og bestemt seg for å ta saken i egne hender.

Eller hva om de to ikke engang trengte å ta med seg relikvien. Det finnes de som mener at paven bare hadde gitt presten ordre om å pensjonere forhuden. Gjemme den unna, legge den tilbake, til krypten under kirkegulvet i den lille kirken.

I så fall kan det faktisk hende at landsbyen som reiser seg fallisk opp fra den frodige Treja-dalen fortsatt i det skjulte er kronet med frelserens forhud.

Som Saviano selv sier mot slutten av boka si:

Verden er en rund deig som stadig hever. Men sannheten finner du aldri.

Pål H. Aasen
Pål H. Aasen

Oversetter Pål H. Aasen ble tildelt Bokhandelens sakprosapris til oversettere for oversettelsen av ZeroZeroZero i 2015.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s