Kristin Gjerpe: Storm i en tekopp!

Til bords med Aschehoug, Cappelen Damm, Kagge, Gyldendal og Versal – eller åtte oversatte kokebøker. Et flott selskap, men hvordan er det med språket?

Ha det på tunga. Svelge det glatt, sluke det rått. Må tygge litt på det. Ikke tid til å fordøye alt sammen. Ta munnen for full.

Nei, glem matmetaforikken! Dette er real. Kokebøker er oversettelse fra praksis til ord, fra smak til språk, på hver bokside taler maten, helt bokstavelig. I oversatte kokebøker skjer det dobbelt opp. Her skal det handle om det siste; jeg har snust meg gjennom en stabel av de mest velutstyrte oversatte kokebøkene fra 2011 for å studere hvordan matoverføringen til norsk skjer i ledende norske forlag. Utgivelsene har det til felles at de er praktbøker, og noen mye mer enn andre: Gjennom fotografier og formgivning byr oppskriftene på seg selv, lokker og gjør seg lekre for leseren. (1)

Men høy salongbordsfaktor biter ikke på meg; målet er å gå kritisk til verks og undersøke hvordan forlagene håndterer kulturoverføringsprosessen på språkplanet. For hvis mat er kultur, er kokebokoversettelser storstilte kulturmøter. Hvor mye er investert i selve språkarbeidet?

TV-kokker og andre britiske kjendiser

En gang i tiden var engelsk mat kjent for å være særdeles lite spennende: kål, erter, pølse, stappe. Det var før feinschmecker-damene på The River Café i London lærte opp kule, folkelige Jamie, før sofistikerte Nigella sukket og slikket seg gjennom TV-skjermen og inn i de tusen begjærlige hjem, før eplesunne Sophie Dahl skrev kosmopolitisk om mat som gjør henne vidunderlig godt, og trendy Tariq Malouf åpnet koppkakebakeriet sitt i Notting Hill, en bydel kjent for bokkafeen Books for Cooks vis-à-vis den minst like kjente Julia Roberts- og Hugh Grant-besøkte The Travel Bookshop.

Eh – koppkaker? Det heter visst ikke det på norsk, enda navnet bare viser til at ingrediensene opprinnelig ble målt i antall kopper, ikke i desiliter eller gram. Kanskje fordi koppkaker kan forveksles med kroppkaker, svenskenes potetballer – raspeballer, komler, komper – fylt med flesk og løk og tradisjonelt servert med tyttebærsyltetøy og smeltet smør? Den forvekslingen vil vi jo ikke ha. Så på norsk heter det en cupcake, cupcaken, flere cupcakes, alle cupcakene. På folkemunne: køppkæiks. Og det er altså en lang vei fra blek, overkokt kål – innbegrepet av tradbritisk kjøkken – til disse fargerike kreasjonene på hyllene i The Hummingbird Bakery som nyhetsjournalisten Tarek Malouf begynte å bake da han kom hjem til London etter en sommerferie i USA tidlig på 00-tallet.

hummingbird
Tarek Malouf «The Hummingbird Bakery. Kakeboken» Oversatt av Jonas Bjarkøy – Aschehoug 2011

Aschehougs oversetter har valgt å beholde mange av de engelskspråklige betegnelsene i Maloufs bok The Hummingbird Bakery – kakeboken. Derfor heter det topping, ikke glasur, og den mest populære cupcaken er red velvet som like etterpå heter rød fløyel. Muffins heter muffins, cookies cookies og brownies brownies, mens biscuits er kjeks. Jeg synes ikke denne vekslingen gjør noe, det er bedre enn en krampaktig konsekvent fornorsking. Thanksgiving er ikke blitt høsttakkefest, marshmallows ikke … ja, hva skulle det blitt? At Brooklyn blackout-kake er ”et must for sjokoladeelskere”, har jeg heller ingen problemer med. I inkonsekvensene er det en slags muntlighet som passer sjangeren. Men selvsagt går det an å tenke seg en annen type oversetter som benytter anledningen til å briljere med sprelske påfunn, det kunne kledd den mørke kaka like godt. Likevel skal vi nok være glade for at forlaget har latt være; forfatteren gjør et poeng av New York-inspirasjonen for bakeriet sitt. Sammen med de innbydende fotografiene frakter teksten oss rett og slett til en annen, mer spektakulær baketradisjon enn vår hjemlige – den plasserer på utstilling for vårt indre blikk disse overdådig pyntede, søte, klissete, fristende amerikanske kakene. Far vedere – å gjøre synlig, la oss se det for oss – kaller Umberto Eco denne viktige oversetterteknikken.(2)
Vi ser altså for oss noe litt annet enn nyttige nedfallsfruktpaier og tørre formkaker.

”… passer perfekt til ettermiddagsteen”
Det skriver Tariqs oversetter, siden de amerikanske lekkerbiskenene hans like fullt kan inntas til tradisjonell tea, denne erkebritiske institusjonen med kolonial forhistorie knyttet til importen av teblader fra Darjeeling, Assam og Ceylon fra 1600-tallet av.

Sophie Dahl
Sophie Dahl «Miss Dahls frodige fristelser» Oversatt av Jonas Bjarkøy – Aschehoug 2011

I Miss Dahls frodige fristelser av Sophie Dahl – med en oversatt tittel som nesten overgår originalens ”voluptuous delights” – forteller det blonde barnebarnet til sjokoladefabrikk-Roald Dahl om hvordan hun som liten lot dokkene sine ha ”de flotteste teselskapene i hele London” med en så streng gjesteliste at det egentlig bare var hun selv som ”fikk glede av teen”. Å ja, teen? Tror ikke det, nei. Oversetteren gjør ingen forsøk på å smette inn en forklaring, så det er opp til leseren å tenke seg at det er snakk om noe tyggbart i tillegg til drikken. Han kunne faktisk bare skrevet ”fikk glede av maten”. Kanskje var Sophie Dahls dokketeselskaper litt som farmorens teselskaper, som beskrives noen avsnitt senere, for der ble det ”servert te hver dag, med hjemmelagede scones og ingefærkake på hennes aller fineste porselen”. Av sammenhengen framgår det at farmorens ”te” finner sted mellom lunsj og (sen) middag – det vi på skolen lærte var ”five o’clock tea”. Med andre ord et mellommåltid som ble vanlig i høyere sosiale lag i England fra 1870-tallet av, hundre år etter at te hadde erstattet ale – ja, øl! – som britenes frokostdrikke.

For veldig mange år siden ble jeg invitert ”på te” hos en indisk jente som den italienske kjæresten min var blitt kjent med på norskkurset. Stor var vår overraskelse da hun på det lille hybelkjøkkenet ikke bare brygget te med melk, men også sto og stekte fiskepinner og varmet opp frossen grønnsaksblanding til å servere oss denne ettermiddagen. Når jeg nå googler ordet ”tea”, støter jeg raskt på setningen ”What’s for tea, mum?”, visstnok en av de hyppigst uttalte i England. Et svar kan være det samme som Miss Dahl forteller om her: ”Da jeg var seks, kom vennen min, Ka-Ming, på besøk for å drikke te. Det ble servert makaroni og ost, og youghurt til dessert.” For når barn kommer skrubbsultne hjem fra skolen, spør de selvsagt ikke om te, de spør – ja, om hva det er til middag i dag. Da bør vel en oversetter skrive det? I Dahls bok, som i tillegg til delikate oppskrifter inneholder selvbiografiske matanekdoter fra et liv i sus og dus, ser det ikke ut til at oversetteren har tenkt over saken. ”Sosiale aktiviteter i England dreier seg ofte om den tradisjonsrike teen,” skriver han. Vi forstår raskt at det er måltidet det er snakk om, ikke kun drikken: Enebarnet Sophie var ikke utpreget sosial og likte ikke ”å dele verken leker eller mat med andre”, hun ville, bekjenner hun, ha alt potetgullet for seg selv når hun inviterte på te.

Litt som ”kaffe” hos oss, kanskje. ”Ta en kaffe sammen” betyr et uformelt treff, en prat ute på en kaffebar, mens ”komme på kaffe”, eventuelt ”invitert til kaffen”, betyr kakeselskap alias kaffeslabberas.

Dahl-oversetteren lar altså ”tea” bli ”te” uansett, om det er Vogue-redaktøren som ”laget te i en ordentlig tekanne” eller det er snakk om lettvintmiddagsklassikeren mac ‘ cheese – ostegratinert makaroni. Kan det ha vært en bevisst overveielse å velge det enkleste (for oversetteren), i den tro at leseren i løpet av Miss Dahls kokebok automatisk vil opparbeide seg en innsikt i det britiske te-begrepets omfang? Jeg tviler, men det kan ikke utelukkes. Og på sett og vis fungerer det. Særlig hvis man allerede har fått en innføring i form av te i betydningen fiskepinner! (3)

Fra TV til bok

nigella
Nigella Lawson «Nigellas Kjøkken. Livretter fra hjemmets hjerte» Oversatt av Tordis Bølgen – Cappelen Damm 2011

I min egen kokebokhylle har jeg en av Nigellas mange bøker i original, med den vidunderlige tittelen How to be a domestic goddess. Baking and the art of comfort cooking. Den sist oversatte har fått en mer nøktern tittel, (Nigellas kjøkken. Livretter fra hjemmets hjerte) og innholdet er deretter – leseren får en grundig, omstendelig innføring i kjøkkenkunsten. Jeg er i tvil om hvor mye det er oversetterens skyld at det guddommelige ved Nigella her er blitt borte. En tilfeldig valgt setning fra TV-stjernens innledning lyder: ”Men tro meg på mitt ord når jeg sier at meningen med boka ikke utgår fra troen på at det er moralske sider ved matlaging eller at virksomheten er bevis på spesielt edle hensikter og rosverdige egenskaper.” Gjesp! Jeg hopper til en oppskrift i kapitlet om risotto (men hopper over den omstendelige kapittelinnledningen). Bildene er ulekre og ikke lekre TV-Nigella verdig, dette ser ut som grøt (”depresjonsjagende masse,” står det om risottoen, en contradiction in terms). Oversettelsen i oppskriftene er det derimot lite å utsette på, den er etterrettelig, nøyaktig og forståelig, selv om påstander som at ”den vil boble entusiastisk” (om vinen som i begynnelsen av kokeprosessen tilsettes risen på høy varme) kanskje ikke gjør seg så bra på norsk. (4)

Ellers observerer jeg at Nigella ikke serverer te til sine gjester. ”Griser i ullteppe”, derimot! Det viser seg å være wienerpølser rullet og stekt i butterdeig. ”Innbakte pølser,” heter det vel på norsk.

jamie oliver
Jamie Oliver «Jamie på 30 minutter» Oversatt av Ingrid Espelid Hovig – Gyldendal 2011

Det er sånt som Jamie Olivier kunne servert også. Det typisk moderne britiske kjøkken er eklektisk, med retter fra hele verden, men tar samtidig vare på traust engelsk føde. Det spesielle med akkurat denne Jamie-boka, Jamie på 30 minutter, er at hvert kapittel består av trinn-for-trinn-instruksjoner om hvordan man går fram for å lage et tre-retters måltid på maks en halvtime. Lite utenomsnakk, direkte, detaljert – dette passer for nybegynnere og er gaven til unge som skal flytte hjemmefra for første gang: ”START Få alle ingredienser og redskaper på plass. Fyll og kok opp vannkjelen. Sett grillen på fullt.” Og hvem er det som snakker på denne kontante måten? Ingen ringere enn Ingrid Espelid Hovig! Hun er blitt kokebokoversetter i Gyldendal, og med sin praktiske og fornuftige tilnærming til matlaging gestalter hun her Jamie på ypperlig vis. Pleier han å slurve og slafse og slenge rundt seg med sleiver og ukvemsord på TV? Ikke her. ”Rens rødløken og del den i to,” heter det oppstrammende om potetgratengen som lages til sennepskyllingen, og videre, i all enkelhet: ”Vask potetene, la skinnet være på og skiv dem i food processoren sammen med løken.” Ikke ”i matmaskinen”? Nei, og ikke lages det mat på nynorsk heller. En oversetter tjener sin bok og sitt forlag, og nynorsk ser ikke ut til å være et foretrukket mål i sjangeren.

Gourmetrestaurantene

ElBulli
Ferran Adrià «En dag på elBulli» Oversatt av Irene Inman Tjørve Kagge – Forlag 2011

To av bøkene i stabelen skiller seg ut, både i format – tunge, svære – og innhold: De er ikke egentlig kokebøker, men presentasjoner av verdens angivelig to beste restauranter. En dag på elBulli er en hyllest til ”ideene, metodene og kreativiteten til Ferran Adrià”, dokumentert gjennom en dag ved spisestedet i det nordlige Spania før det stengte for godt i fjor sommer (uten at det opplyses om det). (5) Det handler om et ”avant-garde-kjøkken”, om avanserte teknikker for kjemisk manipulasjon av ingredienser. Bildene dominerer, med små tekster som dette: ”Snacks klare til servering: Maltmel-luftbaguette med karamellisert kanel-’godteri’, Svart oliven-oreokjeks med kremfløte, Parmesan-marshmallow.” Det er nesten umulig å vurdere oversettelsen av dagens 30-rettersmeny når ingen av rettene likner noe gjenkjennelig. Jeg kan uansett tenke meg en mer oppklarende forklaring enn denne: ”Begre til Pacojet-en, en maskin som brukes til å lage sorbeter og frosne pulvere, fylles med pudret uttrekk av grønne furukongler, og mangostaner blir delt i båter før servering.”

noma
Renè Redzepi «NOMA. Tid og sted i nordisk kokekunst» Oversatt av Ellen K. Berg og Ingrid Espelid Hovig – Versal 2011

NOMA. Tid og sted i nordisk kokekunst, den tilsvarende påkostede presentasjonen av den nordiske avleggeren til elBulli, styrer unna slik vaklende språkakrobatikk, selv om det også her dreier seg om å hylle en kjøkkensjef (René Redzepi), hans ”kreative matfilosofi” og ”nyskapende København-restaurant”. Med det grove papiret, den sammenhengende teksten i innledningen, nærfotografiene av ”Tangarter fra den norske kyststripen”, ”Ferske muslinger fra den svenske vestkysten” og så videre i midterste bolk, og samlingen av oppskrifter i siste bolk, er dette en nærmest poetisk utgivelse. Det er to oversettere, og jeg vil tippe at den ene, Ingrid Espelid Hovig, står for oppskriftene. ”Knivskjell og persille, pepperrot, blåskjellsaft”! ”Grisehaler og potetskrell, steinsoppolje og eplespon”! Sånn lyder det. Rettene er ikke enkle, men språket skaper klarhet, ikke det motsatte. Vakkert gjennomført. Igjen lurer man på hvorfor oversetternavnene er gjemt langt bak.

Mamma mia, che bella spaghettata!

mamma mia
Cristina Bottari «Mamma Mia. Ekte italiensk mat» Oversatt av Mariangela Cacace – Cappelen Damm 2011

Fra gourmetkjøkkenets tinder – hva er vel bedre enn å stige ned i kjøkkenet til en italiensk mamma, eller inn i Napolis bakgater med kneiper der en tallerken pasta fyller magen og letter sinnet? Det er typisk at titlene på de to kokebøkene med italienske oppskrifter ikke er oversatt: Med maten, som med musikken, har italienerne erobret verdensspråket.

Bak det noe utidsmessige omslaget til Mamma Mia skjuler det seg en sympatisk, litt uvanlig italiensk kokebok. Den er mer regional enn nasjonal, knyttet til forfatterens egen oppvekst på Po-sletta, og tonen er både personlig og allmenn, på en likefram måte som ivaretas i oversettelsen. Godt gjort! Som alltid er dilemmaet hvor mye som skal beholdes av opprinnelig terminologi eller titler på retter. Her er det løst pragmatisk: ”Bucatini med pancetta og pecorino”, ”Spaghetti carbonara”, men ”Makaroni med steinsopp, reker og squashblomster”. Sideoppsettet er scrapbokaktig og gir plass for anekdoter og forklaringer, som i oppskriften på ”Alici arraganate” – da har vi først fått se bilder av ansjoser og sardeller, og så blir det forklart at arraganato betyr panert, dekket med strøkavring.

Nikko Amandonico «Una Bella Spaghettata. Pastaretter fra Napoli» Oversatt av Ann Høydalsnes – Aschehoug 2008

Una bella spaghettata er den hyggelige måten å kaste ut gjester på når festen har vart for lenge og alle har drukket for mye og blitt sultne igjen; man setter på pastavannet og lager den enkleste av alle sauser: olivenolje, tørket chilipepper og hvitløk. Una bella spaghettata er også den spontane pastamiddagen man lager i stand når som helst ellers; kokebokforfatteren, svenskitalieneren Nikko Amandonico, har dratt hjem til en rekke napolitanere fra alle sosiale lag og fått deres yndlingsoppskrifter. De er det bare å følge i denne utgivelsen! Alt tyder på at oversetteren har fått med seg det som trengs.

Og vinneren er…
Vanskelig å si! Jeg er positivt overrasket. Det gjøres ikke lenger blundere med mål og vekt og temperatur. Oversetterne og de usynlige, ikke-navngitte språkkonsulentene som forlaget hyrer inn i etterkant, anstrenger seg for å skrive godt norsk og balanserer mellom å beholde det fremmedartede som gjør maten til annen mat, og gjengi oppskriften på en måte som gjør retten mulig å tilberede på norsk. Visste vi ikke hva kedgeree var fra før, så vet vi det etter å ha lest Miss Dahls oppskrift med kolje, karri og ris. Men ”en bunt engelsk karse”, det må man lete lenge etter i en norsk grønnsaksdisk. Hva slags karse er det snakk om når det ikke er den spinkle som barn sår på bomull? Ikke godt å si, men av bildene skjønner man at feltsalat burde duge, eventuelt babyspinat. Aschehoug kunne gjerne spandert en mer matlærd språkkonsulent til denne utgivelsen, for det hjelper lite å finne riktig ord i ordboka hvis ingrediensen ikke eksisterer på markedet. Eller omvendt: La matkjenneren oversette, og språkkonsulenten justere ordvalget.

Det er nettopp dette som har skjedd i Versal og Gyldendal når de har hyret Ingrid Espelid Hovig som oversetter. Derfor utroper jeg henne, sammen med de usynlige språkkonsulentene og redaktørene, til vinneren i denne uoffisielle kokebokoversetterkonkurransen. Hun lager maten mentalt mens hun skriver den, det er jeg sikker på, og det merkes.

For kan man oversette kokebøker uten å vite noe om matlaging? Jeg mener nei. Oversettelse er aldri bare en ord-til-ord-overføring, ikke en ren filologisk øvelse. Oversettelse går veien om virkeligheten. I dette tilfellet maten, hvordan den ser ut, smaker, lukter, hvordan hver ingrediens oppfører seg i varme og kulde, lar seg vispe, røre, smelte, stivne, brune, bløtgjøre, surre. For å være en god kokebokoversetter må man være kjent med – eller gjøre seg kjent med – kjøkkenets hemmeligheter. Teksten skal far vedere – visualisere, iscenesette – men også la oss smake og berøre.

Og mer: Kulturkunnskap må til! Ideelt sett bør oversettere ha bebodd landet det oversettes en kokebok fra (i tillegg til å ha lest seg opp på Henry Notakers mathistoriske forfatterskap). Som Per Qvale antyder i Fra Hieronymus til hypertekst: ”Oversetteren bør vel ha smakt seg frem en smule.” Han fortsetter: ”Således er ’en brødskive’ ikke uten videre a slice of bread.” (6) Nemlig. Akkurat som tea ikke uten videre er ”te”.

Og stormen i tekoppen? Tja, det må ha vært engelskmennene som fikk vannglasset til å bli et tekrus. (7) Sikker er jeg ikke, og det er uansett ikke ”min tekopp”, for å si det med andre ord.

Artikkelen stod første gang på trykk i Prosa 6, 2010.

Kristin-Gjerpe_avatar_1395391875Kristin Gjerpe (f. 1964) er oversetter, skribent og redaksjonssekretær i Prosa.

 

 

Noter:

(1) Et annet fellestrekk: Alle er bøker jeg ikke kjenner oversetteren av. I det lille norske oversettermiljøet er ikke alltid det så lett, men her viste det seg – flaks! – at de viktigste oversatte kokebøkene fra 2011 var ført i pennen av andre enn for eksempel Kyrre Haugen Bakke og Eva Storsveen. For en oversetter er det aldri morsomt å kritisere kollegaer, og det er enda mindre morsomt når man ellers vet at de har god smak.

(2) Se kap. 8 i Ecos oversettelsesteoretiske verk Dire quasi la stessa cosa. Esperienze di traduzione (Milano 2003).

(3) Victoriatidens barn og tjenere inntok ikke kveldsmåltidet (dinner el. supper) sammen med de voksne. Mellommåltidet (tea) på ettermiddagen var derfor det siste, og mer substansielt enn scones eller tynne agurksmørbrød (cream tea). Tea ble hovedmåltidet, såkalt meat tea, selve middagen. Man satt ikke ved lave bord i salongen (derav low tea), men ved det høye kjøkkenbordet (high tea). Til en fransk oversetter som ikke aner hvordan hun skal oversette ”What’s for tea, Mum?” (”Et ce thé maman?”, ”Qu’est-ce qu’il y a pour l’heure du thé, maman?”) forklarer en engelsk kollega på nettet: ”In this context, ‘tea’ doesn’t refer to the drink but to an afternoon meal. In some areas of the UK ‘tea’ is synonymous with ‘dinner’; in others it’s a bit different, in that it’s eaten earlier, around 4.30 pm or 5 pm. We could discuss the cultural/social background of this for hours, but essentially, ‘tea’ is the slightly more old-fashioned, more Northern way of saying ‘dinner’.”

(4) Cappelen Damm er ellers et forlag som får det til på kokebokfronten, noe jeg også ser etter å ha bladd meg gjennom tre bind i serien Verdens kjøkken. Også disse oversatt av dyktige folk (kvinner, som så ofte ellers når det gjelder kokebokoversettere), som jeg må lete etter navnene på i kolofonsiden helt bakerst: Monica Faye (Spania) og Irene Inman Tjørve (Thailand og Frankrike).

(5) Utgivelsen er derfor en slags svanesang. Se denne kritiske kommentaren: guardian.co.uk/lifeandstyle/wordofmouth/2011/jul/29/cut-the-el-bulli

(6) Per Qvale. Fra Hieronymus til hypertekst. Oversettelse i teori og praksis:Oslo 1998, s. 223.

(7) For uttrykkets historikk, se http://en.wikipedia.org/wiki/Tempest_in_a_teapot

 

Advertisements

One thought

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s