Hege Susanne Bergan: Litt om å oversette Svetlana Aleksijevitsj

Det er første gang siden 1953 at nobelprisen i litteratur går til en sakprosaforfatter, sies det, men forfatteren selv betegner verkene sine som «stemmeromaner».

I Bønn for Tsjernobyl forteller to brannmannenker, en psykolog, to eldgamle koner, en far, en mor, en nabo, en landsby, en tadsjikisk flyktningfamilie, tre lærere, et par oppryddere, tre jegere, en ung kvinne, en filmfotograf, en landsbylegeassistent, en journalist, et parlamentsmedlem, en doktor i landbruksfag, noen fraflyttere, noen tilbakeflyttere, en kjemiingeniør, en naturvernsinspektør, en historiker, en laboratoriesjef, en landsbylærerinne, en fotograf, en bannende forsvarer av sovjetmakten, en direktør, en førstesekretær, en forkvinne, et soldatkor, et barnekor og et folkekor om hvordan akkurat de ble berørt da det smalt på Tsjernobyl atomkraftverk 26. april 1986. I tillegg kommer noen aviser, artikkelsamlinger og tidsskrifter til orde. Og en forfatter, nemlig nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj.

9788256017638Det er første gang siden 1953 at nobelprisen i litteratur går til en sakprosaforfatter, sies det, men forfatteren selv betegner verkene sine som «stemmeromaner». Det er bøker der et mylder av stemmer angriper én tematikk, og hver stemme gjør rede for sin flik av virkeligheten, sin sannhet, i monologer. Monologer fordi forfatteren har redigert seg selv nesten helt ut av intervjuene, men også fordi råmaterialet trolig har vært så mye mer omfattende. For hver bok har hun intervjuet 500–600 mennesker, men ikke på langt nær alle kommer med i den ferdige boka, og de som kommer med, får heller ikke slippe til med alt de har å by på. Aleksijevitsj sier selv at hun leter etter «de detaljene som ikke engang Dostojevskij hadde kunnet komme på»; hun leter etter «det rystede mennesket», som taler «i nye tekster». Resultatet blir en serie knyttneveslag av noen monologer, om nødvendig klare til å fremføres på scenen. Man leser, rister på hodet, begynner å gråte, lukker boka. Åpner den igjen og fortsetter å lese.

Litt sånn foregikk det da jeg oversatte Bønn for Tsjernobyl også. Enkelte passasjer gjorde så vondt å lese at jeg bare måtte skynde meg å skrive det samme på norsk, og gå videre før bildene satte seg for godt fast i hodet. Men nok om oversetterens smerte.

Siden «romanpersonene» bare unntaksvis får en kort ytre beskrivelse, er det gjennom stemmene deres vi lærer dem å kjenne. Det de sier, er det vi kan vite om dem, og måten de snakker på, er det som gjør dem til mennesker av kjøtt og blod for oss lesere. Psykologen Pjotr S. snakker annerledes enn en gammel kone som bor mutters aleine på landsbygda. Et «soldatkor» snakker annerledes enn et «barnekor». Noen stemmer er desperate av sorg, andre rasende eller bitre, andre igjen kontrollerte eller saklige. Disse presist avlyttede stemmene er én viktig kvalitet ved Aleksijevitsjs verk, og å gjengi dem på en måte som gjør stemmene levende og ulike også på norsk, en sentral oppgave for oversetteren.

Oversettere har ulike metoder. Selv begynner jeg rutinemessig med å rase gjennom teksten og hamre ned et hemmeligstemplet dokument som jeg kaller «grovoversettelse».

Her synes alle hullene i kunnskaper og hukommelse og ikke minst min vingling mellom alle mulige tillatte bøyningsformer og hvor usikker jeg kan bli på grammatikk! Denne delen av jobben er både gøyal og litt fæl; gøyal fordi den går fort, fæl fordi ingenting blir gjort skikkelig; jeg bare noterer meg mange problemer. I løpet av denne gjennomgangen formes en slags visjon om hvordan sluttresultatet bør bli, og noen tanker om hvilke grep jeg kan ta for å komme dit. Når det gjelder Bønn for Tsjernobyl, slo det meg for eksempel at bokmål, med sin myriade av tillatte bøyningsformer, burde være særdeles velegnet til å skape nyanser og kontraster mellom de ulike stemmene.

I andre runde tar jeg for meg setning for setning og prøver å komme så langt jeg bare kan med tolkningen med alle tilgjengelige hjelpemidler. Og som regel innser jeg at det er litt å hente i førsteutkastet likevel, for her fins det nemlig flyt. Mangt kan knas og eltes, men noen ganger er det første det beste, og det som skal forestille spontan, uredigert tale i Bønn for Tsjernobyl, stammer ofte herfra: «Men når jeg tenker etter er det noen som har dødd i hvert hus … I den andre gata, på den andre siden av elva … Der har alle kvinnfolka mista gubbene sine, det fins ingen menn mer, de har dødd ut. (…) Men tenk om det hadde vært mennene som satt igjen uten kvinnfolk, det ville heller ikke vært så greit. (…) Mannfolka drikker og preiker … Diskuterer … De vil helst bare drikke, le og så pang!»

Ansvaret for å bringe en bok helskinnet over fra ett språk til et annet gjør meg fundamentalt usikker på en helt annen måte enn om jeg bare skulle lest den samme boka. Derfor er Google og Wikipedia nå nærmest konstant i bruk. Jeg sjekker at virkeligheten stemmer overens med min tolkning av teksten, jeg sjekker om uttrykksmåtene som brukes er vanlige eller uvanlige på russisk, og om mine uttrykk på norsk også brukes av andre mennesker. Når jeg tror jeg har forstått hva de sier, prøver jeg også å lytte til stemmene. Noen stemmer er nærmere min egen enn andre og volder ikke så mye besvær. Høflige og fornuftige folk som bor i byen og har gått på universitet for eksempel? Lett match. Gamle, overtroiske babusjkaer som er siste gjenlevende i en hviterussisk landsby og snakker mest med katter? Ikke så lett. I disse tilfellene prøver jeg å finne meg et språklig forbilde, en eller annen person jeg har hørt snakke en del, for å ha noe å herme etter. Sånn ble en av de nevnte damene hørendes ut på norsk: «Det der cesiumet lå og slang i kjøkkenhagen min helt til regnet hadde bløtt det opp. Det hadde sånn blekkfarge … Det lå der i klumper og skimra (…) Vi var ikke så fryktelig redde for den der strålinga … Hvis vi ikke hadde sett den og visst hva det var kanskje, men nå som vi hadde sett den, var det ikke så farlig.»

Etter denne andre gjennomgangen er målet at det skal stå igjen så få spørsmålstegn som mulig. Likevel står det alltid igjen en del spørsmålstegn.

En utfordring med russisk er at man får sagt så mye med få ord. Meningen gjemmer seg ikke bare mellom linjene, men enda oftere mellom ordene.

Et utbrudd bestående av to–tre korte ord, nesten bare enkeltlyder, og helt ubegripelig for denne oversetteren, kan av en morsmålsbruker forstås som: «Og han bare ga meg en på trynet veldig hardt og ganske overraskende.» Jeg prøver å drøfte alt som virker ubegripelig i originalen med minst én morsmålsbruker og har på den måten etter hvert også fått oppøvd min egen evne til å lese mellom ordene, slik at jeg en sjelden gang kan nøye meg med å legge fram et forslag og kanskje til og med få rett. I utdraget under har 29 ord på russisk blitt til 58 på norsk.

Vi fikk gjester … Det var snille folk … Det var ingenting som tyda på at det skulle komme noen, ingen tegn. Klør det i håndflata, hender det at man får hilse på noen. Men ikke den dagen, nei, det var ingenting som tyda på det. Det eneste var at nattergalen sang hele natta – og så ble det sol. Ai!

Dobbelt så mange ord – det virker nesten uansvarlig. Uten å skape misforståelser kunne man ha strøket alle forekomster av «det var» og «som», og så ville vi vært nede i femti. Men så var det dette med muntlighet, da, for det blir jo unektelig mye «det» og «som» når vi nordmenn prater (og tilsvarende mye «это» når nordmenn snakker russisk!). Å gjøre stilen ledig og talespråklig, men uten at tekstens kraft minsker ved at den fordeles på for mange ord, er hele tida en vanskelig balansegang.

Ting blir som regel ikke som man har tenkt. Det med myriaden av bøyningsformer, for eksempel, det ble rett og slett for mye å holde greie på. Jeg ble redd for å snuble i dem. Så til slutt stakk oversetteren fingeren i jorda og kuttet noe ned på kontrastene og nyansene. Når jeg ser tilbake, angrer jeg litt. Sånn er det alltid, men summen av de variablene som utgjorde oversetterens hverdag, gjorde at det den gang var fornuftig å sette strek.

Hege Susanne Bergan (Bilde: Tiden Norsk Forlag)
Hege Susanne Bergan (Bilde: Tiden Norsk Forlag)

Hege Susanne Bergan (f. 1981) har en master i russisk litteratur og har både utgitt egne diktsamlinger og gjendiktet flere russiske lyrikere til norsk. Hun ble i 2015 tildelt Kritikerprisen for oversettelsen fra russisk av Bønn for Tsjernobyl. En fremtidskrønike av Svetlana Aleksijevitsj.

Svetlana Aleksijevitsj ble tildelt årets nobelpris i litteratur for sitt forfatterskap.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s