Nytt fra Newcastle

Av Rune R. Moen, oversetter

23.–25. april gikk ITI Conference av stabelen i Newcastle, nordøst i England. ITI er den britiske foreningen for oversettere og tolker. Konferansen er den største i sitt slag i Storbritannia, arrangeres annethvert år og samler oversettere og tolker fra hele Storbritannia og mange land i Europa. Årets tema var «Renew, Rejuvenate, Regenerate – Translating and interpreting in an evolving world».

Undertegnede fikk støtte av NFF til å delta på konferansen, under ordningen «Reisestøtte til oversettere». Oversettere kan med denne ordningen få inntil kr. 7000,- for å delta på oversetterrelaterte arrangementer i utlandet.

Den første posten på programmet var en presentasjon om det nordøstlige England som handelssentrum, sponset og formidlet av North East Chamber of Commerce. Foredraget ga et interessant innblikk i Nordøst-England som et yrende handelssenter med stadig større aktivitet. Samtidig ligger boligprisene i området 30 prosent under gjennomsnittet i Storbritannia. Området er visstnok det eneste i Storbritannia med overskudd på handelsbalansen.

De fleste av medlemmene i ITI jobber direkte for næringslivet. Som bokoversetter syntes jeg derfor det var spennende at det sto et foredrag om bokoversetting på programmet. Tittelen burde nok ha gjort meg en smule skeptisk: Translating a book, by two book virgins. Jeg entrer et temmelig stort lokale fylt av entusiastiske tilhørere. Dette må være litt av en bok, som fortjener et sånt publikum. Foredraget åpnes med at boka holdes opp i været. Dens forskjellige funksjoner presenteres. Den kan åpnes, og den er fylt med tekst. Det er til og med tekst i illustrasjonene! Jeg ser diskré rundt meg. Får assosiasjoner til sketsjen om en «bøk» på Youtube.

Foredraget går i sin helhet ut på hvilken utrolig omfattende jobb det er å oversette en bøk. Fristen for innlevering måtte utsettes med ett år. Altså ett år ekstra jobbing. Foredragsholdernes tips til publikum er å la være å ta på seg et så omfattende oppdrag, spesielt hvis de kan risikere å bli avbrutt av andre ting som dukker opp, som bilreiser som må foretas, hus som må pusses opp, og så videre. Livet, altså.

Mot slutten rekker en av de entusiastiske tilhørerne hånden i været og spør: Ville de ha gjort noe lignende igjen, oversatt en bøk?

Jeg holder pusten i spenning.

Svaret er nei.

En av grunnene til at jeg aldri tok et års utveksling fra studiene, var frykten for å havne på feil sted, at jeg måtte sitte der ved en altfor liten pult med skoleuniform som så vidt rakk ned over knærne, eller ved en altfor stor pult for den saks skyld. Hadde jeg havnet feil nå? Lett undrende forlater jeg lokalet. Stopper opp ute i korridoren og rister av meg sarkasmen, som ei våt bikkje.

Nullstiller meg før neste foredrag, der det faglige innholdet heldigvis er betydelig bedre. Her ses det nærmere på annengenerasjons CAT-programmer, og det gis en praktisk demonstrasjon i hvordan de brukes. Tidligere har jeg hørt om at noen bruker slike programmer også til bokoversettelse. Det skal visstnok gjøre det lettere å beholde konsekvens i lengre tekster. Jeg får bekreftet dette, og lover meg selv å se nærmere på det. Eines Tages.

Newcastle-bildeNeste post på programmet er et kjempefint og interessant intervju med den supersøte britiske krimforfatteren Ann Cleaves. Hun står blant annet bak romaner og senere TV-serier som Vera og Shetland. I intervjuet forteller hun om hvordan hun arbeider. I flere år strevde hun med å skrive den neste store britiske realistiske romanen, før hun kastet hele greia i søpla og bestemte seg for å skrive noe hun hadde lyst til å lese selv. Hennes tips til forfattere i etableringsfasen er: Get to the end. Det er et fantastisk godt tips (og dette sier jeg altså etter å ha ristet av meg sarkasmen). Videre tar hun opp problemer ved oversettelse av hennes romaner, som er fylt av små hint om klasse. Hvordan løses dette ved oversettelse til språk fra land der klasse ikke er et tema, undrer hun? Jeg blir umiddelbart livredd for at jeg har oversett, og ikke oversatt, hint om klasse, men kollega Gabrielsen beroliger meg med at det har jeg nok ikke gjort. Thank you, sir. Takk, edle herre.

Videre til neste post. I en paneldebatt presenterer en rekke yngre mennesker alternative måter å få et jobbfellesskap på, for folk som gjerne lett ender opp med å arbeide alene. Det fortelles om flere lokale og etter hvert nasjonale initiativer, mer eller mindre formaliserte, som gir folk uten kolleger mulighet til å møtes og jobbe sammen med andre. Eksempler er http://www.uk-jelly.org.uk og Colleagues On Tap.

Under gallamiddagen på kvelden kommer en gruppe britiske humorister og oppfordrer oss til å gi innspill til showet ved å skrive noe på en liten lapp. Jeg føler meg i det filosofiske hjørnet og skriver: «Who am I, and if yes, how many?» Det blir ikke brukt. Jeg tolker det dithen at britene ikke er opptatt av de vanskeligere spørsmålene i livet. Da er det lettere å synge en tøysete vise med tysk aksent.

Og bare en liten digresjon, på vei til konferansen igjen neste morgen. Jeg ser på meg selv som ganske bereist, egentlig. Kanskje belest, også. Og når jeg hver dag sitter ved oversettermaskinen min og skriver flere tusen bokstaver i tilsynelatende riktig rekkefølge, er jeg til og med bebrillet. Likevel virker det som om jeg er fullstendig ute av stand til å forutse hvilken retning bilene vil komme fra i britiske veikryss. I enkelte tilfeller ville jeg overhodet ikke ha blitt mer overrasket hvis de hadde kommet rett ovenfra. Det er et under at jeg er i live.

Resten av dagen gir blant annet et fantastisk interessant innblikk i sjokoladens verden. Her lærer vi mange ord for ting vi på ingen som helst måte var klar over at eksisterte, og jeg føler meg som et større menneske. Får smake også.

Det siste innslaget handler om hva man som oversetter bør se på som helt ufravikelige og nødvendige utgifter. Det de fleste er enige om, er at man bør bruke en viss sum hvert år på å dra på konferanser.

Jeg sier meg enig. For folk som jobber alene det meste av året, er det viktig å møte kolleger i sånne sammenhenger. De enkelte foredragene på en slik konferanse vil alltid være av varierende kvalitet. Men innimellom dukker det alltid opp et gullkorn, eller man får svaret på noe man ikke har tenkt over at man egentlig lurte på. Det er litt som å se Python-sketsjer, egentlig. Man må holde ut noen timer med vrøvl og surrealistiske tegninger før gullkornet kommer. Men det kommer alltid. Og når det kommer, så er det verdt det.

Og så er det noe med summen av hele opplevelsen, møtene med andre, som gjør at man faktisk føler seg som et litt større menneske når konferansen er over.

bokhylle

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s