Om merkelapper og Bønn for Tsjernobyl

Av Hedda Vormeland, oversetter og bloggredaktør

Bønn for TsjernobylFor noen uker siden hadde Oversattsakprosa gleden av å gratulere Hege Susanne Bergan med Kritikerprisen for beste oversettelse 2014 for oversettelsen av Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj.

Siden da har jeg lest Bønn for Tsjernobyl. Det var en intens og utmattende leseopplevelse. Teksten er så sterk at den fikk meg til å reagerte fysisk, jeg grøsset og gråt og måtte av og til reise meg og gå litt. Ved et tilfelle var boka plutselig på vei ut av grepet – refleksene slo inn, jeg klappet den sammen uten å ha tenkt tanken.

Det er utrolig mye å si om Bønn for Tsjernobyl, om arbeidet den er basert på, om menneskene Aleksijevitsj vekker til liv på boksidene, og om den helt utrolig imponerende innsatsen fra oversetterens side – vel verdt en kritikerpris. Men i dette blogginnlegget er det ett aspekt jeg vil se på, selv om det i lys av bokas opprivende tema utvilsomt virker banalt: Hvilken sjanger er det Aleksijevitsj skriver i? Da Kritikerprisen ble utdelt, skrev vi her på Oversattsakprosa:

Årets vinner er – i hvert fall av forlag og bokhandlere – plassert på sakprosahylla. Av juryen omtales den likevel som «roman» – nok et eksempel på at grensen mellom sakprosa og skjønnlitteratur ikke alltid er like lett å lokalisere.

Mens jeg leste Bønn for Tsjernobyl, og i tiden etterpå, har jeg tenkt mer på disse merkelappene. Skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa er, i hvert fall her i Norge, knyttet til et utall utenomlitterære faktorer: støtteordninger, foreningsmedlemskap (for både forfattere og oversettere av henholdsvis skjønnlitteratur og sakprosa), innkjøp (biblioteker og bokhandler) og hylleplassering. Men det er vanskelig å få grep om akkurat hva ved en bok det er som gjør at den havner i den ene eller den andre kategorien. Kanskje er det ikke så viktig – vi kan si med Shakespeare: «What’s in a name?» Men selv om en rose kanskje ville dufte like søtt om den het noe annet, er det ikke sikkert en bok ville funnet like mange, eller de samme, leserne dersom den havnet i sekken «generell litteratur», som den gjør på romanhylla – som for tiden bugner av selvbiografiske og biografiske verker. Man trenger kanskje ikke være så veldig konspirasjonsteoretisk anlagt for å lure på om det ligger utenomlitterære hensyn bak valget av varegruppekode også.

Da jeg begynte å lese Bønn for Tsjernobyl, som jeg hadde hentet ned fra dokumentar-hylla i en bokhandel, var jeg nysgjerrig på hva som fikk kritikerprisjuryen til å kalle denne boka en roman. Og det lurer jeg vel egentlig på fremdeles. Denne boka er en av de aller beste jeg har lest, og at den er litterært verdifull, er det ingen tvil om. Men hvorfor kalle den roman? SNL sier det at «romanen er skjønnlitterær skiller den fra sakprosaen». Og i samme leksikonet finner vi at skjønnlitteratur er «fellesbetegnelse for oppdiktet litteratur (fiksjon), i motsetning til dokumentarlitteratur, sakprosa.» Kan det ha vært et mer eller mindre bevisst uttrykk for at «skjønnlitteratur» og «roman» oppfattes som «bedre», «viktigere» eller mer høyverdig enn sakprosa?

Fra nå av skal jeg krysse fingrene for at Svetlana Aleksijevitsj får Nobelprisen i litteratur. Så kan Svenska Akademin få minne oss alle på at det ikke er Nobelprisen i skjønnlitteratur som deles ut.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s