Om tukt i Bibelen

Av Anders Aschim

Ulike-bibelutgaver-stabel3”Tukt” er et tradisjonelt bibelord som skaper ganske store kommunikasjonsproblemer. Å ”tukte” noen betyr i dag bare én ting, i hvert fall i det indre østlandsområdet som var viktigst for min tilegnelse av norsk språk: Å gi noen juling. Det handler om avstraffelse gjennom bruk av fysisk makt. Dette er ikke akseptert atferd i det norske samfunnet i dag. Foreldre, lærere eller ordensmakt har ikke lov til å bruke fysisk avstraffelse av barn, elever eller fanger som virkemiddel.

Samfunnet har ikke alltid vært slik. Spanskrør kan beskues på diverse skolemuseer. Vi trenger ikke å spole tiden langt tilbake for å innse at mennesker kan utvise en uhyggelig kreativitet når det gjelder å utvikle voldelige straffemetoder. Og mange nålevende mennesker bærer på dype mentale sår etter en oppvekst hvor fysisk avstraffelse hørte til hverdagen.

Språket har heller ikke alltid vært slik. Undersøker vi opphavet til ordene ”tukt” og ”tukte” i et etymologisk oppslagsverk, finner vi at de i eldre tider ikke bare hadde med ”straff” å gjøre, men vel så mye med ”oppdragelse”.

Frekvensen av ordene ”tukte” og ”tukt” er redusert fra 89 forekomster i NO 1930 og 76 forekomster i NO 1978/85 til 18 i Bibel 2011. Her innebærer altså den nye bibeloversettelsen en bevisst og radikal endring av norsk bibelspråk.

I juni 2007 vakte det en del offentlig oppmerksomhet at daværende barneombud Reidar Hjermann ba alle trossamfunn i Norge ta offentlig avstand fra vold mot barn og ville ha ordet ”tukt” ut av Bibelen. Mange lot seg provosere av at Barneombudet ville styre innholdet i Bibelen. Men faktisk var disse norske ordene allerede fjernet i den prøveutgaven av Det nye testamentet som var utgitt to år tidligere, i 2005. Bibelselskapet hadde altså vært tidligere ute enn Barneombudet.

”Tukte” og ”tukt” er tidligere brukt i norsk bibeltradisjon som gjengivelse av de hebraiske ordene jasár (verb) og musár (nomen) og de tilsvarende greske ordene paidévå (verb) og paidéia (nomen). De greske ordene er det noe kjent ved. Vi bruker ”pedagog” og ”pedagogikk” som fremmedord i betydningen ”lærer” og ”undervisningslære”. Gjett hvor vi har lånt dem fra? Ordet paidagågós – det som i norsk transkribert versjon blir ”pedagog” – forekommer faktisk to ganger i Det nye testamentet, 1 Kor 4,15 og Gal 3,24, oversatt med henholdsvis ”lærer” og ”vokter”. I antikken var dette stillingsbetegnelsen til den slaven som hadde ansvar for oppdragelsen og for å følge barna på skolen. På grunnspråkene har disse ordene oftest et positivt pedagogisk innhold. Dette kommer fint fram i den nye oversettelsen av de første versene i Salomos ordspråk, 1,1–4:

Ordspråk fra Salomo, sønn av David og konge i Israel.
Til å gi kunnskap om visdom og formaning, til å forstå forstandige ord,
til å ta imot formaning som gir innsikt om ærlighet, rettferd og rett,
til å gi uvitende vett og den unge kunnskap og omtanke.

Her er musár oversatt med ”formaning”, både i vers 2 og vers 3. 1978/85-oversettelsen hadde ”lærdom” i vers 2 og ”tukt” i vers 3.

Nå kan det ikke underslås at ordene i visse sammenhenger er knyttet til fysisk avstraffelse. Riset forekommer fremdeles i Bibelen, for eksempel på det beryktede stedet Ordsp 13,24:

Den som sparer på riset, hater sin sønn,
den som elsker, formaner ham sent og tidlig.

Men ”tukte” har også her blitt til ”formane”, som er den vanligste gjengivelsen i Bibel 2011 for jasár. Sjeldnere brukes ”irettesette” eller ”straffe”. ”Tukte” er ikke helt ute av bibelspråket, men altså langt mindre brukt enn tidligere. Dette ordet hadde én fordel: Det kunne brukes som norsk ekvivalent til jasár i alle avskygninger av ordet, fra oppmuntring og formaning via oppdragelse til straff. Det kunne, men kan ikke lenger. Slik det norske språket har utviklet seg, er dette et punkt der konkordans må vike for kommunikasjon.

Fra Anders Aschim: Bibelen 3.0. Bak Bibel 2011, Oslo: Verbum, 2013, s. 134-136. Med tillatelse fra Verbum

Advertisements

One thought

  1. Det kunne vært interessant å vite hvor «riset» kommer fra. De gamle hebreerne brukte nok stokken, slik skolelærere brukte spanskrøret i norske skoler for hundre år siden. I Mowinckels oversettelse fra 1955 heter det: «Den som sparer på stokken, hater sin sønn…»
    Her kan det sis mye om sammenhengen mellom teologi, politikk, oppdragelse og ulike tidsånder.
    Uansett: Bibelen har til nå vært brukt som pedagogisk oppslagsverk, og anbefalingene er stort sett de motsatte av hva barnepsykologer og pedagoger nå sier om hva en skal gjøre for å fremme læring. Og de som sier at de hadde godt av å bli slått som barn, bør presisere hva de mener, og tenke seg godt om før de anbefaler dagens foreldre å gjøre det samme.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s