Tegnet virkelighet

Av Thomas Lundbo, forfatter og oversetter. Innlegget er en innledning Lundbo holdt på Norsk Sakprosafestival i Oslo 25. oktober.

Jeg tilhører en generasjon som har vokst opp med en overveldende mengde fiksjon rundt meg. Jeg vet ikke hvor mange timer med hendelsesforløp fra oppdiktede virkeligheter jeg, med større eller mindre overbevisning, har forsøkt å leve meg inn i, men jeg regner med at det dreier seg om flere timer hver dag gjennom hele livet.

Jeg vet ikke om det er dette som har gjort min generasjon såpass nummen overfor fiksjonen, overfor den oppdiktede virkeligheten, men jeg antar at det har en sammenheng. Jeg sier «antar», jeg har ingen studier å støtte meg til, men jeg har en distinkt følelse av at jo mer fiksjon jeg selv inntar, jo svakere blir innlevelsesevnen. Som om jeg var en junkie som trengte mer og mer av dopet for å kjenne noe til rusen. Derav – dette er et sidespor – overgangen fra kinofilm til tv-serier for mange i min generasjon. Det er ikke nødvendigvis fordi seriene er så mye bedre, snarere tvert imot, egentlig – men ganske enkelt fordi det er mer av dem, og man kan trykke i seg flere episoder i ett jafs.

Det finnes imidlertid grenser for hvor mye fiksjon det er mulig å innta. Et sted sier det stopp. Heldigvis finnes det en mulighet til å unnslippe overdosedøden. I motsetning til junkien kan den fiksjonsavhengige gå over til et sterkere fiks: Man kan ty til virkeligheten. Det kulturelle fenomenet som David Shields så presist har beskrevet som «virkelighetshunger», i boka Reality Hunger fra 2010, skyldes vel for en stor del fiksjonsmettheten i vår tid: Virkeligheten virker rett og slett sterkere på oss. Ikke fordi den overgår fantasien. Heller ikke fordi den er mer virkelig, for vår generasjon vet også godt at all virkelighet vi ikke selv står midt oppi, på en eller annen måte er formidlet virkelighet, men fordi den kan sette oss i kontakt med noe som oppleves mer akutt for oss: Den autentiske, personlige erfaring.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at et av de mediene der denne dreiningen mot virkeligheten har foregått med størst kraft, er tegneserien. Både den selvbiografiske og den dokumentariske tegneserien, som veldig ofte er to sider av samme sak. Som vi vet fra de russiske formalistene slutter litterære sjangre å virke effektivt når man blir i stand til å gjenkjenne sjangerens virkemidler. Da ser man bare dem, man ser bare virkemidlene, ikke det de er ment å tilvirke lenger, og forfatterne tvinges da til å fornye sjangeren. I så måte må den tradisjonelle tegneserien, med sine ekstraordinære mennesker, med sine episke heltefortellinger, med sine gjentatte spenningstopper, sine lydhermende ord, sine faste formater og fordeling av tekst i ruter og bobler, med sin strenge distribusjon av klare farger – alt det vi gjerne betegner som det tegneserieaktige – være særlig utsatt for en slik slitasje, som altså før eller siden, skal vi tro de russiske formalistene, vil framelske overskridelser av konvensjoner og regler, slik at sjangermessige nyskapninger vil oppstå. I hvert fall for mitt nokså utrenede øye, er det få sjangre som virker så gjennomkodifiserte som den klassiske tegneserien. Få sjangre virker også mer virkelighetsfjerne.

At en tegneserie er uvirkelig, er innlysende. I en tid da fotografiet tilsynelatende kan fryse fast virkeligheten nøyaktig slik øyet ser den, kan ikke en grafisk framstilling med noen form for troverdighet påberope seg virkelighet. Uansett hvor realistisk noen skulle tegne, vil enhver idiot se at tegningen er noe annet enn virkeligheten, at den er en avbildning. Derfor kan tegneseriens vending mot virkeligheten synes paradoksal. Men på gymnaset lærte jeg at et paradoks bare er en tilsynelatende selvmotsigelse, og det er nettopp det uvirkelige ved tegningen som gjør den egnet til å formidle virkeligheten.

Vi som har vokst opp med en overdose fiksjonsfortellinger, tilhører også en generasjon som har levd mer i en framstilt virkelighet enn i den virkelige virkeligheten. Vi får kontinuerlig informasjon om virkeligheten, vi ser fotografier av virkeligheten, vi ser filmsekvenser tatt opp på direkten, vi får virkeligheten beskrevet av førstehåndsvitner eller av autoriteter med store kunnskaper. Alt dette er formidlet virkelighet. Og vi har lært oss til å forstå at veldig mye av virkeligheten, enten vi får den servert i aviser, nyhetssendinger, på Google eller reality-tv, er formidlet på en slik måte at det skal tjene en bestemt hensikt, selv om formidlerne utgir seg for å være nøytrale, selv om de ikke engang selv vet at de manipulerer.

Lundbo JE_Hebron nettetTegneserieskapere utgir seg ikke for å være nøytrale: De tegner, de viser oss en versjon av virkeligheten som vi umiddelbart ser at er deres versjon. Når Guy Delisle gjengir sine opplevelser fra Jerusalem, dit han dro med sin kone som jobber i Leger uten grenser, vet vi at det Jerusalem vi ser, er Jerusalem slik han opplever det. I en av de mest skakende scenene i albumet er Delisle på tur til Hebron. Han ser på nettet som er hengt opp over en av gatene, der israelerne som bor i de høyere etasjene av husene, pleier å kaste råtne tomater og alle mulige ekle ting ned mot de palestinske forbipasserende. Guy Delisle, slik han framstiller seg selv her, tar bilde av nettet. Han fotograferer, og bevarer dette utsnittet av virkeligheten. Men fotograferingen er bare gjengitt som noe Guy Delisle gjør som en hvilken som helst annen turist. Fotograferingen gjør ikke framstillingen noe mer troverdig. Det som gjør den troverdig, er Guy Lundbo JE_Hebron fotoDelisles egen opplevelse av den. Det er ingenting som tilsier at de påfølgende rutene er gjengivelser av Delisles fotografier. De kan godt være det, men de er tegnet i nøyaktig samme strek som de andre rutene. De har ikke noe mer autoritet enn de andre tegningene i albumet.Og det som framkommer i den siste ruten, den lille israelske gutten med kalott som ser ned mot Delisle med et litt ubestemmelig blikk – er det ertelystent, er det usikkert, er det fryktsomt eller skjelmsk? – er ikke et resultat av et sjeldent blinkskudd: Det er denne gutten slik Delisle opplevde ham, helt flyktig. Vi har ingen garantier for at Delisle faktisk så dette, men vi tror på ham, fordi vi stoler på ham, og fordi også tegningen, som ikke er i stand til å avgjøre hva slags holdning den lille israelske gutten har til dette, formidler Delisles usikkerhet, ubehag, og forbløffelse ved synet. Den formidler en menneskelig erfaring.

Lundbro JE_Hebron gutt

Det er tegnernes privilegium å kunne vise oss deler av virkeligheten verken de eller vi har umiddelbar tilgang på. De kan illustrere hendelser slik de tror de skjedde, selv om de ikke har opplevd dem, og de kan også, slik David B. ofte gjøre, visualisere følelsesliv, minner, drømmer – og også abstrakte tankesystemer – alt dette som ligger utenfor den fotografiske virkeligheten. Vi har ingen grunn til å tro at tegneserieskaperne kan gi noen nøyaktig gjengivelse av alt dette, som de ikke har sett med sine egne øyne, likevel tror vi på dem, fordi de ikke forstiller seg og later som om de har en privilegert tilgang på den virkeligheten de viser oss.  Tvert imot minner de oss hele tiden på at denne virkeligheten er deres opplevelse av virkeligheten, fordi alt er formidlet gjennom en personlig stil, en karakteristisk «strek». Tegneserieskapere kan ikke være annet enn subjektive.

Jeg kom til tegneserien som oversetter. Min omgang med tegneserien har vært konsentrert om teksten. Oversetterarbeidet har lært meg mye om hvor mye virkelighet tegneserieskapere klarer å presse inn på svært begrenset plass. Og det har også lært meg at det personlige uttrykket som er så tydelig i tegningene, også ligger i språket: For å gå tilbake til Guy Delisle igjen har den enkle, påtatt-naive, liksom forundrede, men også litt blaserte streken, sin pendant i en lettere lakonisk, nesten nittitallsironisk og av og til hipsteraktig tone, inntil denne stemmen får et plutselig alvor i seg, idet Guy Delisle blir genuint rystet av det han ser, eller den rett og slett forstummer og lar bildene tale.

Som oversetter vet jeg også litt om å jobbe med et materiale det er umulig å gjenskape helt nøyaktig. Den oversatte teksten vil alltid være noe annet enn originalteksten, av den enkle grunn at den er skrevet på et annet språk. Alt jeg kan gjøre, er å prøve inngi tillit hos leseren, tillit til at språket mitt er en så presis gjengivelse som mulig av originalforfatterens språk. Tegnerens omgang med virkeligheten er i en viss forstand oversettelse. Tegningene kan aldri være virkeligheten, de kan knapt ligne på den. Vi kan bare tro på tegningene fordi vi stoler på tegneren. Og i en tid da virkeligheten først og fremst er framstilt virkelighet, er troverdighet mest av alt et spørsmål om tillit. Denne tilliten skapes ikke bare av en nøyaktig og sannferdig omgang med virkeligheten, den skapes av den fortroligheten som måtte finnes mellom formidleren og mottageren. Fortrolighet oppstår i personlige relasjoner. I gjenkjennelsen av felles menneskelighet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s