Å skrive Vincents liv

Av Eve-Marie Lund, oversetter

Oversetteren med brevsamlingen
Oversetteren med brevsamlingen

I nesten to år har jeg levd i et ménage à trois. I nesten to år har Vincent van Gogh påvirket så å si alt jeg har gjort, mye av det jeg har tenkt og skrevet, samt mye av det som har kommet ut av munnen på meg. Jeg har levd med ham, drømt om ham, gått i hans fotspor i Nederland og Frankrike. Jeg har følt behov for å leve hans liv, ettergå det i sømmene, se det han så, i den grad det lot seg gjøre. Alt for å kunne gjøre ham mer forståelig for norske lesere.

For å kunne gjøre det, måtte jeg forstå ham selv først. Trenge igjennom uendelig lange setninger uten komma, men spekket med tankestreker, prøve å gripe sammenhengen som noen ganger først dukker opp igjen flere linjer senere. En del av de tidlige brevene ga meg først sjokk. Hva? Religiøst vanvidd? Stream of  conscious… nei … UNconsciousness? Hva skulle jeg gjøre med dette? Både redaktøren og jeg var i villrede. Jeg oppsøkte kilden, nemlig Van Gogh-museet. Utgivelsesansvarlig Suzanne Bogman og redaktør Leo Jansen oppfordret meg til så mye som mulig å beholde de lange setningene, og den ofte litt forvirrede stilen, da dette betegnet ham i perioder. Jeg måtte altså  mer eller mindre ”bli” ham. Inntil da hadde jeg følt at jeg nesten ikke kom av flekken, at jeg satt parkert i et belgisk gruvedistrikt med en religiøs fanatiker som siterte salmer og bibelvers etter hukommelsen, som ikke alltid var like pålitelig, viste det seg … I et par brev blander han sammen fire forskjellige salmer, hvorav to ikke finnes på norsk. (Brev 96, fra Isleworth. Og 102 fra Dordrecht. På nederlandsk) Det krevde en del forskning fra min side, og tok mye tid. Denne forvirringen hans måtte jeg også gjengi etter beste evne.  Jeg måtte finne en tone og en språkføring som både ivaretok Vincents forskjellige perioder, sinnsstemninger og livssituasjoner, og som likevel var lesbar for et norsk publikum. Det ble litt prøving og feiling i begynnelsen. Ikke minst når det gjaldt bibelsitater. Hvilken Bibel skulle vi bruke? En norsk Bibel fra siste del av 1800-tallet, Vincents samtid, ville bryte altfor mye med den språklige tonen. Likevel måtte vi ha en tone som passet tidsånden. Valget falt på 1930-utgaven. Der er det ingen ”Eder”  og ikke så mange direkte  danske vendinger, noe som ville brutt for mye med Van Goghs egen stil. Og dessuten: ALT skulle oversettes. Alle siterte utdrag fra litteratur, lange dikt og salmer. Jeg følte meg først ikke kompetent til å oversette Longfellow, men ble pent nødt til det.

Det var til tider hardt å leve så tett på personen Vincent. Noen ganger måtte jeg rett og slett ta en pause, for å komme meg opp fra det dypet han befant seg i. Samtidig måtte jeg hele tiden kjenne etter om jeg fikk samme følelse av å lese brevene på norsk som jeg fikk på nederlandsk eller fransk.

Van Gogh var en ytterst  språkmektig og belest mann, og krydret brevene sine med franske og engelske ord og uttrykk samt sitater fra både klassisk og samtidig litteratur og poesi.  På originalspråk, som den naturligste ting av verden, noe som verken er eller har vært naturlig i Norge. I tillegg insisterte han på å skrive på språket der han befant seg, i begynnelsen først og fremst for å bli bedre i det selv.  Han skriver prekener og jobbsøknader på godt engelsk,  og korrespondansen med Theo foregår etter hvert nesten utelukkende på fransk.

Tonen i de første brevene er litt høytidelig, i den religiøse perioden direkte høyttravende. Senere løser den seg mer opp og blir friere, etter hvert som han legger religionen bak seg og blir mer opprørsk. Det ble mer og mer klart at han satt litt fast i nederlandsk kansellistil og følte seg hemmet av den. Språket hans frigjør seg gradvis fra brev 194 (1881),  da han er tilbake i Den Haag og har hatt et oppgjør med sin far presten og med religionen, men først  virkelig når han begynner å skrive på fransk. Det er ikke alltid like korrekt, men det er som om han i dette språket finner mer dekning for det han vil uttrykke. I Frankrike fant han ikke bare fargene i maleriene, men også i brevene han skriver. Da løsnet det også for meg.

Stilmessig ble det nå til tider en utfordring. Ville ”den franske” Vincent si ”pule” eller ”elske”? ”Stå” eller ”ereksjon”? Den nederlandske Vincent ville definitivt ikke sagt ”pule”. Men i brev 628, datert Arles 19. Juni 1888, skriver han til sin venn Emile Bernard: ”Det å male og pule mye lar seg ikke forene, hjernen svekkes av det, og det er forbasket irriterende.” (Faire de la peinture et baiser beaucoup est pas compatible, le cerveau s’en affaiblit, voilà ce qui est bien emmerdant.) Språket er blitt mer muntlig og folkelig, men han modererer det også etter hvem han skriver til.

Han visste også hva det vil si å oversette: Mens han oppholdt seg på asylet i St. Rémy-de-Provence, fikk han delvis tiden til å gå ved å kopiere tegningene til sitt store forbilde, den franske bondemaleren Jean-François Millet.  Han sa selv:

Det forekommer meg at det å lage malerier etter disse Millet-tegningene snarere er å oversette dem til et annet språk enn å kopiere dem.

 

Jeg har ikke kunnet oversette maleriene hans til norsk. Men hvordan mange av dem ble til, har jeg nå vært med på å dokumentere for norske lesere.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s