Dunkle ord og tanker

Av oversetter Dag Johnsen

Sist sommer skrev jeg et blogginnlegg om oversettelse av filosofi, spesielt om Hegel. I forvissning om at flere av filosofene var uenig i mye av det jeg skrev, håpet jeg på en liten meningsutveksling. Kanskje var innlegget for langt. Derfor dette. Mye kortere.

Mange filosofer har vært vanskelig å forstå. Det kan skyldes språkbruken, men det kan også skyldes at det dreier seg om det dunkelt sagte, som som kjent er det dunkelt tenkte. Men om tankene er rimelig klare, kan de også uttrykkes rimelig klart på et annet språk.

Det foregår på følgende måte: Først må oversetteren tolke teksten slik at tanken blir rimelig klar for ham. Hvert ord i originalen kan oversettes på mange måter, og for å kunne forstå det som skal oversettes, trengs det filosofisk skolering. Oversetterens forståelse er selvsagt forståelsen hans. Sånn sett har vi nå en subjektiv versjon av noe objektivt, nemlig originalteksten. Men teksten er ord, mens forståelsen er tanke eller begrep (for dem som husker Ogdens trekant fra forberedende, er dette selvfølgelig).

Så kommer selve oversettelsarbeidet. Blant de fem–seks mulige måtene som kan være aktuelle når en skal gjengi de tankene oversetteren mener å finne i en setning, må han velge én. Blir flertydighetene for store, får han eventuelt ty til fotnoter. Å få med seg alle rimelige tolkninger er fåfengt, for det kan godt hende at det fins enda en tolkning av teksten som oversetteren ikke har tenkt på.

Dette er kanskje selvfølgelig (også den som oversetter romaner, må ha en forestilling om hva teksten beskriver for så å gi dette en norsk språkdrakt). Men det som ikke er selvfølgelig for mange, er om teksten i det hele tatt kan oversettes til norsk. Det påstås f eks at filosofen er uoversettelig f eks fordi ordene har en helt annen klang på originalspråket. Denne manglende troen på det norske språkets evne til å uttrykke tanker – som det altså må dreie seg om hvis det er filosofi – er dessverre utbredt. Men de som sier sånt, har neppe tenkt seg godt om. Alt kan uttrykkes på et hvilket som helst språk, og norsk er et spesielt godt språk å filosofere på fordi vi f eks bruker lite av den latinen som filosofien i tusen år ble dosert på under kirkas overoppsyn. Reaksjonen på det middelalderske teolog-filosofspråket var et viktig element i fornyelsen av filosofien på 1500- og 1600-tallet, videreført av de tyske idealistene. Moderne norsk likner mer på den gresken Platon og Aristoteles brukte: nær dagligspråket. Vår mangel på middelaldersk dannelse og toneangivende filosofer er etter mitt skjønn mer en styrke enn en svakhet. Ved å uttrykke tankene enkelt og dagligdags kommer også svakhetene i filosofiske tekster bedre fram, noe som gjør dem lettere å korrigere. Som Nikolaus Gjelsvik skrev: det gjelder å utnytte de fordelene det norske språket har.

Filosofer har det med å henge seg opp i substantivene. Tyskerne konstruerer substantiver der vi heller sier hva som skjer, altså konsentrer meningen om noe prosessuelt og uttrykker det med verb. Det blir bedre norsk når vi sier en som går i stedet for en gående. En tenkende er en som tenker. Som-setninger framhever verbet. Det blir noen flere ord, men hva så? Hvis en filosofisk tekst virkelig er uoversettelig, er det sannsynligvis fordi det er noe i veien med tankeinnholdet. – At det kan være vanskelig å finne de rette ordene, er en helt annen sak.

Lars Holm-Hansen skrev nylig her på bloggen om å sprenge språkets grenser. Det er ikke godt å si hvordan en bør oversette Heidegger. Uansett er derværen et dårlig ord på norsk. Betyr det menneske, bør en være mindre lojal overfor en merkelig språkbruk og si menneske. Skal det legges vekt på at vi er i verden her og nå, burde herværen være bedre.

Hegel sier i forbindelse med ordet Dasein at en ikke må assosiere da– i retning av sted. Altså heller i retning av det som er til, som vi sier på norsk. Jeg foretrekker derfor tilvære som oversettelse. Forskjellen på tysk og norsk er at vi bruker to verb være og være til mens tyskerne bruker sein i begge tilfellene; derimot har de to substantiver, og Sein og Dasein karakteriserer samme forskjell.

Det springende punktet som jeg ikke kan nok Heidegger til å avgjøre, er om han bruker Dasein polemisk mot Hegel.

Og Sein west: Duden forklarer verbet wesen med vorhanden sein – altså være til stede. Hegel sier at Das Wesen ist was gewesen ist. (Vesenet er det som har vært klinger ikke like godt som det tyske, men vesenet veser i alle fall ikke.) Det er en direkte oversettelse av Aristoteles´ det noe var for å kunne bli det det er (to ti én einai). Uansett foreligger både værenen og vesenet, og går en lenger tilbake har begge ordene samme rot. – Skal en lage nye ord, bør en være helt sikker på at det norske språket ikke allerede har ord for den tanken som en mener teksten uttrykker.bokhylle

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s