Av oversetter og filosof Lars Holm-Hansen
For en oversetter er det sjelden lurt å finne opp nye norske ord. Men da jeg nylig kikket på min snart ti år gamle oversettelse av det filosofiske mesterverket Sein und Zeit av Martin Heidegger, slo det meg at jeg kanskje ikke burde oversatt tittelen med Væren og tid.
Grunnen til det er at når Heidegger bruker det tyske ordet Sein, som er et substantiv laget av verbet zu sein (å være), mener han ikke væren som en abstrakt ting som svever langt der oppe i den filosofiske begrepshimmelen, men den konkrete prosessen det er å være for oss mennesker. Det er ikke fastlagt hva og hvem vi er, vi blir til underveis, vi kan og må velge hvordan vi skal fullføre livet.
Det er i det hele tatt et sentralt poeng for Heidegger å løse opp i språkets naturlige tendens til å stivne. Språket står ofte i veien for tenkningen, og når vi prøver å få fram at det-å-være er en konkret og åpen prosess, må vi likevel snakke om «væren», som får oss til å tenke det motsatte av det vi vil få fram, enten vi vil eller ikke. Et substantiv betegner en ting. En stein er en ting (fysisk), væren er en ting (abstrakt), Gud er en ting (guddommelig) – men alt er «ting», om enn av ymse slag.
Hva skal da filosofen og oversetteren gjøre når språket svikter i forsøket på å si det som ikke er ting, men prosesser? Ofte må vi la ordet bli stående som det er, og håpe at teksten ellers får leseren til å innse hvordan det skal forstås. Men hvorfor ikke hjelpe leseren litt? Må vi oversette Sein med det tradisjonelle væren? Hva med væring? Vi snakker jo om løping, lesing, hopping, skriving og dansing – ikke om løpen, lesen, hoppen, skriven og dansen.
Jeg kan allerede høre innvendingen: Men «væren» er jo noe fint og høytidelig og filosofisk, som ikke kan sammenlignes med hopping og dansing! Det trenger vi ikke ta hensyn til – væren er jo nettopp noe konkret. Men hva hvis noen protesterer og hevder at «væring» ikke er et ord? Ja vel, men er ikke saken selv viktigst? Hva med å røske litt opp i språket, hvis det er nødvendig for å få fram det vi vil si?
Heidegger selv gikk ikke av veien for språklige nyvinninger. Mye av det han sier, kan man ikke si. Die Welt weltet (verden verdener), das Nichts nichtet (intet inteter), das Sein west (væren vesener). Men nettopp i bruddet med språkets konvensjoner oppstår et rom for ny innsikt. Så neste gang Sein und Zeit skal oversettes (det blir ikke av meg), ville jeg seriøst vurdert å kalle boka Væring og tid.
Oversatt sakprosa 
Heidegger er en eksistensialist og fant opp mange uttrykk for å beskrive menneskets tilstedeværelse på jorden. Senere gikk han imidlertid bort fra sine tidlige tolkninger. I dag kan vi tolke Heidegger slik at filosofien passer for vår moderne hverdag. Å lage nye uttrykk kan vi gjøre for å få frem betydningen slik vi ønsker å forstå den, men Heideggers mening blir stadig mer ullen av å legge nye betydninger i hans tidlige filosofi.
Heidegger fant ikke opp så veldig mange uttrykk, det er ofte snakk om bindestrekskonstruksjoner, som «In-der-Welt.sein»,,»Sich-vorweg-schon-sein-in-(der-Welt)», m.m..;Vanligvis henter han fram skjulte betydninger i etablerte uttrykk som Zukuft, Dasein, Gegenwart, Einräumen, Zeug osv., eller i greske fagtermer som f.eks. «ousia», som vanligvis oversettes via latin med «substans», men som Heidegger oversetter til «Anwesen», som betyr landeiendom, altså noe konkret som man har og besitter, ousia er da et håndgripelig «vesen», noe nærværende for tanken her og nå. Heidegger som oversetter burde det skrives mer om, det er nesten ikke skrevet noe om det, selv om Heidegger på en måte ikke gjør annet enn å oversette. Men det er jo ikke så rent lite.