Noen ord om forlagsastronomi

Av oversetter Rune R. Moen

Jeg vil gjerne få gi dere et innblikk i min glamorøse hverdag som frilansoversetter. Først vil jeg fortelle litt om hvordan jeg jobber, og deretter sier jeg litt om samarbeidet med de andre og den videre prosessen.

Oversetteren opererer utenfor hierarkiet. Han (jeg sier han, for det er egentlig meg) er som en meteoride som svever gjennom forlagsuniverset og nå og da blir fanget opp av det forlagslegemet som øver sterkest gravitasjon. Oversetteren går da inn i bane rundt dette forlagslegemet for en periode, uten at han nødvendigvis påvirkes av de atmosfæriske forhold som råder der, før han deretter fortsetter sin ensomme og selvstendige ferd gjennom forlagsuniverset.

For en stund siden var det litt oppstyr i media knyttet til Pia Tjelta som snakket om vanlige folk: «De skal bare på jobb, liksom. De skal ikke prestere noen ting. De må ikke gjøre noe.» Vanlige folk hevet kanskje øyebrynene da de leste dette. Hos meg, derimot, gikk det rett hjem. Min oppfatning er at vanlige ansatte vandrer langsomt i korridorene og børster wienerbrødsmuler fra presentable klær, før de samles for å henge ved kaffemaskinen med caffe latte-barter.

Oversetteren på sin side sitter i hettegenser og dongeribukse med muskelsmerter i nakke og underarmer. Samtidig er det slik at hvert sekund fingrene løftes fra tastaturet, er tapte penger. Og i denne situasjonen er det kvalitet som skal være resultatet. Frykten for å feile er alltid til stede, fordi resultatet er så synlig for så mange.

 

HVORDAN SIKRER VI AT EN OVERSATT BOK FÅR BEST MULIG KVALITET?

Jeg vil se på dette først og fremst fra oversetterens perspektiv, noe som er naturlig siden jeg nesten bare har vært oversetter. Jeg har bare hatt én annen jobb: på potetplukkemaskin, der jeg sorterte ut stein fra potetene. Det var riktignok en jobb som lignet veldig på jobben som oversetter; for det første var det ensomt, og for det andre besto hverdagen av det samme: avgjørelser, avgjørelser, avgjørelser.

Som oversetter er hver enkelt avgjørelse man tar, viktig, og det er mange avgjørelser å ta i hver enkelt setning. Det skal være en veldig enkel setning hvis den bare kan oversettes på én måte. Jo mer komplisert setningen blir, desto flere blir de mulige alternativene. Jeg ser for meg NRKs illustrasjon av sjakkbrettet da Magnus Carlsen spilte VM: etter ett trekk er alternativene kun noen få, men så vokser det raskt mot det astronomiske.

Hver enkelt avgjørelse er viktig, for én dårlig avgjørelse vil få dem som leser boka, til å heve øyebrynene. Ti dårlige avgjørelser ødelegger boka.

Det å oversette en sakprosabok, er den klart største jobben i forbindelse med utgivelse. Bortsett fra å skrive boka, altså. Oversetterjobben kan ta mange måneder. Det gjelder å holde tunga rett i munnen, for det er feller å gå i overalt. Det føles litt som å prøve å bære tusenvis av løse gjenstander. Da er det veldig lett å miste noe. For å gjøre det lettere må vi ha noe å ha alle de løse gjenstandene i, en slags beholder. Den beholderen vi har som oversettere, er den kunnskapen vi på forhånd har om temaet vi jobber med. Det er mye lettere å oversette noe man har gode forhåndskunnskaper om. Selv er jeg utdannet statsviter og har studert tysk og russisk, og disse fagområdene har sitt møtepunkt i en for meg karrieremessig sett heldig, men for resten av menneskeheten svært uheldig begivenhet, nemlig 2. verdenskrig. Forhåndskunnskapene mine gjør det lettere å se hvilke feller som ligger i teksten, for eksempel når det gjelder transkribering fra russisk og ukrainsk, noe som kanskje virker som en uvesentlig detalj, men som må til for at teksten skal fremstå som profesjonell.

Det finnes helt sikkert en del områder der jeg ikke ser fellene like lett. For en del år siden oversatte jeg boka Lær å strikke av Penny Hill. Da jeg fortalte det til en kollega, ble jeg møtt av utsagnet «ingenting er mindre interessant enn alt annet». Det er en formulering det er vanskelig å få grep om, og som sannsynligvis er overdreven, men som likevel inneholder et snev av sannhet. Det gjelder å gå inn i stoffet, og når man setter seg inn i ting, så blir det interessant. Jeg gikk derfor til innkjøp av strikketøy for å gå grundig til verks. Dessverre ble jeg fort ferdig med oversettingen, så ting skled ut, og jeg driver fortsatt på med det lappeteppet jeg begynte på i fjerdeklasse. Jeg følte at jeg behersket strikketerminologien, og at jeg forsto det meste i teksten. Etter at boka kom ut, viste det seg imidlertid at man strikker motsatt, eller noe sånt, i England. Boka er gjennomillustrert med feil illustrasjoner. Jeg har fortsatt en del eksemplarer liggende hvis noen er interessert i å lære å strikke baklengs.

Neste fase før levering er gjennomlesing av teksten. Det er da utrolig viktig å distansere seg fra sin egen tekst. Jeg har streket under dette nettopp fordi det er så utrolig viktig, og fordi det er så lett å glemme. Glemmer man det, er det lett å få teksten tilbake i trynet på en ubehagelig måte. Det gjelder under gjennomlesing å se ting som om man ser det for første gang, å oppfatte boka slik en vanlig leser vil oppfatte den. Det optimale er å la teksten ligge en stund, og så ta den fram igjen. Det har jeg imidlertid nesten aldri opplevd i praksis, og det skyldes at jeg lider av noe jeg kaller frilanserangst. Det er så lett å ta på seg for mye. En stund har jeg akkurat passe mye å gjøre, men så slår frilanserangsten inn, jeg takker ja til mer, og jeg må hilse kveldsarbeidet velkommen. Gjerne med en liten skål potetgull ved min side.

Neste fase i arbeidet er at teksten, eller det som nå er blitt «barnet», blir videresendt til redaktør, og derfra til vasker. Når den etter hvert kommer tilbake, mener jeg at rettelser er noe positivt, ikke noe negativt. «Jo flere øyne, desto bedre bok», pleier jeg alltid å si. Ikke fordi det er et mantra for meg, men fordi det på et eller annet tidspunkt alltid blir aktuelt. Det gjelder å ha gjensidig respekt og ydmykhet, gi tilbakemeldinger i en høflig tone og prøve å forstå hverandre. Samtidig må det sies at jeg merker stor forskjell på de bøkene jeg jobber med nå, og bøkene jeg jobbet med tidligere i «karrieren», da teksten ofte var preget av hyppig bruk av sinte utropstegn da den kom tilbake. Muligens var det jeg leverte da ikke like bra heller, men jeg synes å merke en mer gjennomgående profesjonalitet også i den andre enden nå som jeg jobber med bedre bøker. For meg føles det tryggere når jeg har fått tilbake teksten fra en god vasker. Det gjør teksten klar til møte med publikum, og det har flere ganger reddet meg fra pinlige episoder.

Til slutt vil jeg si litt om hva jeg savner etter at boka kommer ut. Hva skjer med barnet? Ofte skulle jeg ønske at jeg som oversetter fikk litt mer informasjon om salgstall, bokklubbkjøp, anmeldelser og lignende. Hadde det gått an å integrere oversetteren mer i den videre prosessen? Det betyr mye for å sikre yrkesstolthet hos oversetteren, noe som igjen er viktig for fremtidig kvalitet og slik kommer alle til gode. Oversetteren blir fort glemt, fordi han eller hun ikke er en naturlig del av det videre arbeidet. På den annen side er det kanskje ikke så farlig, for oversetteren er kanskje allerede på vei videre på sin ensomme ferd gjennom forlagsuniverset, muligens allerede fanget opp av gravitasjonen fra et nytt forlagslegeme.

bokhylle
Utsnitt av oversetterbokhylle, for øvrig saken uvedkommende.
Advertisements

8 thoughts

  1. Tilbaketråkk: oversattsakprosa

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s