Språkstrid og kjønnskamp

Av forfatter og oversetter Torstein Viddal

BildeVåren 2005 oversatte jeg Ute Meta Bauers artikkel «Kunstens rolle i samfunnet» fra tysk, for bruk i tidsskriftet Samtiden. Hun bruker her konsekvent betegnelser som «Künstlerinnen» og «Mälerinnen» om henholdsvis kunstnere og malere, av begge kjønn.

Utfra min praktiske kjennskap til tysk og norsk språkbruk oversatte jeg disse begrepene med «kunstnere» og «malere», som jeg mente og fremdeles mener er det eneste som fungerer i denne konteksten på norsk.

I Samtiden 3/2005 fikk jeg så passet mitt påskrevet. Wenche Gulbransen skriver i sin debattartikkel «De lave flyprisene og Walter Benjamin»:

En sammenlignende lesning av den tyske originalen og den norske versjonen viser at oversettelsen er svært mangelfull. Bauer bruker nesten konsekvent begrepet Künstlerin («kvinne-kunstner») når kunstnere omtales; dette gjenspeiles ikke i teksten i det hele tatt. Valget av hunkjønnsformen fra Bauers side er ikke tilfeldig.

Jeg er enig med Gulbransen i at Bauer ikke velger hunkjønnsformen tilfeldig. Spørsmålet er vel snarere om det er riktig å ta hunkjønnsformen med over i den norske versjonen.

Meg bekjent har feminister i Tyskland og Norge nemlig valgt hver sin vei i sin ideologiske språkbruk. Her i Norge fikk vi etter grunnskolen høre at frøken ikke lenger var frøken, men lærerinne, eller aller helst bare lærer. Altså at man ikke skiller mellom lærer og lærerinne, servitør og servitrise, etc. Dette er en del av likestillingen her til lands, og språklig sett låter det etter min mening også bedre.

Tyske feminister har slik jeg har forstått valgt en «hardere linje», der århundrenes undertrykking av kvinner også på det språklige felt har fått nåtidens kvinnepolitisk korrekte språkbrukere til å snu det hele på hodet, og omtale alle kunstnere, menn som kvinner, som «Künstlerinnen», alle politikere som «Politikerinnen», etc. Og da trolig for å «veie opp» for gammel urett. Før oversettelsen hadde jeg noe forundret vært borti dette fenomenet i forbindelse med antiglobaliseringsbevegelsen i de tyskspråklige landene, der alle som en var «Aktivistinnen», noe man aldri i verden ville fått norske aktivister til å kalle seg. Ja, jeg vil våge den påstand at en «manneaktivist» som jeg ville risikert et slag med flat hånd på et aktivisttreff eller en demonstrasjon om han hadde omtalt jentene som «aktivistinner».

Mitt spørsmål: Er egentlig hovedformen så kjønnsnøytral som vi vil ha det til? Og sist, men ikke minst: Hva fungerer best i lys av intensjonen: Har tyske feminister språklig sett gått for langt, veier de opp gammel urett med ny urett, slik at folk reagerer på dette og vender seg mot dem?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s