Guglingens vidunderlige verden: Det som stiger og det som synker

Av oversetter Anne Arneberg

Bilde
Bildet av en hodeskalle er formodentlig også i en annen forstand av en hodeskalle.

I en kunsthistorisk tekst jeg nylig oversatte, kom jeg over fargebetegnelsen caput mortuum; en dyp mørkebrun eller rødbrun farge som ble mye brukt i middelalderens og renessansens malerkunst.

Men for et navn, da mann? Jeg gravde litt dypere i materien, til tross for tidligere redaksjonelle oppfordringer om å holde meg unna den slags, og fant en liten skattekiste full av fakta. Jeg fant gull, kunne man nesten ha sagt, om det ikke hadde vært for at caput mortuum var navnet på nettopp det som var aller minst gullaktig i alkymistens boblende kolber; nemlig det som sank ned eller steg opp. Avfallsstoffene, med andre ord. Man må anta at det var mye av denne substansen i kolbene, for den fikk et eget symbol, på linje med de vanligste metallene. Avskummets og bunnslammets symbol var en sirkel med tre prikker inni, øye–øye–nese, nesten som en bowlingkule, og fargen må man anta var jevnt over brunaktig, siden fargestoffet som fremstilles av jernoksid, også har fått dette navnet.

Dette siste er ren gjetning, hvilket er tvilsomt nok i seg selv, men her kommer i tillegg en fokusforskyvning i form av en uventet bisetning: «… Caput mortuum blir også noen ganger brukt som et alternativt navn for mumiebrunt (også kalt egyptisk brunt), et pigment som ble fremstilt på 1500- og 1600-tallet fra oppmalte mumier» og som derfor, ifølge SNL, «rimeligvis er gått ut av bruk». Videre gugling gjør det ikke helt klart om rimeligvis henspiller på at man etter hvert hadde most opp det meste av verdens mumiereserver, eller om det siktes til at folk med tiden syntes det var uetisk å tylle i seg pulveriserte mennesker som medisin (i form av apotekervaren mumia) eller pensle dem utover lerretet i kunstnerisk øyemed.

Til tross for at salget gikk trått på slutten, skal mumiepigmentet ha vært en relativt standard vare i kunstfargehandlere til rundt 1930, og så sent som i 1964 fortalte en londonbasert fargehandler til Times Magazine at en pigmentmumie kunne drøyes i opp mot 20 år, men at de hadde solgt den siste hele mumien de hadde på lager noen år tidligere, for tre pund: «’We might have a few odd limbs lying around somewhere,’ he apologised, ’but not enough to make any more paint. Perhaps we shouldn’t have. We certainly can’t get any more’».

Nehei, det er godt du sier det. Da etterspørselen etter apotekervaren mumia økte utover i renessansen, ble det nemlig svært god butikk å lynprodusere mumier av henrettede fanger og slaver, og den franske maleren Martin Drölling skal ha brukt et pigment fremstilt av mumifiserte franske konger hentet ut av St-Denis-kirken i Paris. Det siste var kanskje grei skuring i tiårene etter revolusjonen, men tidene forandrer seg – og synet på råvarekilder med dem.

Denne litt teatralske anekdoten fra det prerafaelittiske miljøet kan kanskje stå som illustrasjon på stemningsskiftet: En søndag en gang på 1880-tallet kom maleren Lawrence Alma-Tadema med familie på besøk til kollegaen Edward Burne-Jones og hans familie. I løpet av lunsjsamtalen ble det ført bevis for at favorittbrunfargen deres ble fremstilt av menneskepulver. Den nyopplyste Edward Burne-Jones løp bestyrtet inn på atelieret sitt, kom ut med en tube mumiebrunt og samlet så hele bindestreksgjengen på plenen. Der gjennomførte de en høytidelig begravelse som – kan man håpe – var et faraofragment verdig.

Kilde: Lystbetont gugling.

Mumieselger med utstilte varer
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s