Bort i callen

Av oversetter Hedda Vormeland

For ikke så lenge siden stiftet jeg mer inngående kjennskap til et produkt jeg har hatt teoretisk kunnskap om i lang tid. Det dreier seg om overvåkningsutstyr for spedbarn, altså en sender som plasseres ved siden av den sovende håpefulle, og en mottaker som ansvarshavende forelder bærer med seg. Fungerer alt som det skal, vil mottakeren, så snart poden knyr, først skrape og pipe, deretter overføre lyden fra barneværelset. Takket være denne dingsen kan man bevege seg utenfor hørevidde og likevel høre.

Nysgjerrig på produktets opprinnelse har jeg lett på nett og funnet ut at ideen ble unnfanget av en bekymret far i kjølvannet av Lindbergh-kidnappingen, og at den første utgaven er blitt et designikon (til tross for at salget aldri tok av). Allerede i 1937 kunne man altså kjøpe en dings til å avlytte barnets soveomgivelser med, men det har naturligvis skjedd en rivende utvikling siden da, og nå finnes det blant annet varianter med infrarødt kamera eller muligheter for toveiskommunikasjon. Enkelte utgaver spiller av en forhåndsinnspilt melding («Bare rolig, jeg er her» kan muligens reise etiske dilemmaer) eller en liten melodi idet senderen aktiveres.

I lys av at vi foreldre er besatt av barns søvn og dertil svært ofte tilbøyelige til å overfalles av katastrofefantasier, er det ikke overraskende at slikt avlytningsutstyr er blitt en del av grunnutrustningen i mange småbarnsfamiliehjem. Desto mer irriterende – og her kommer endelig det sakprosaoversetterrelevante poenget – at det ikke har noe brukbart navn på norsk. På engelsk kalles det baby monitor eller baby alarm, på norsk heter det … babycall. Nå har jeg latt meg fortelle at mange omtaler mottakerenheten med barnets navn i stedet («Har du med deg Hanne/Marte/Aleksander?»), men selv om det er morsomt, dekker det ikke helt behovet for et bedre avløserord.

På flere europeiske språk kalles innretningen «babyfon», noe som kanskje ikke er så dumt, selv om jeg også er svak for esperantos «babygardilo» – det må jo bety barnevakt? Når jeg erklærer ordet «babycall» krig, innser jeg selvfølgelig at det er fåfengt, ordet er kommet for å bli. Men akkurat denne vindmøllen kommer kanskje til å smuldre opp og forsvinne av seg selv. Slik høsten løser problemet med irriterende veps, ser det nemlig ut til at den teknologiske utviklingen ganske snart vil løse problemet med akkurat dette irriterende ordet. Plutselig kan nemlig noe vi alltid har for hånden, nemlig mobiltelefonen, gjøre babycallen overflødig ved hjelp av en app (for eksempel denne) – forutsatt at babyen har egen telefon.

Bilde
Illustrasjonsfoto – senderen bør nok helst plasseres utenfor barnets rekkevidde.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s