Oversetting i blinde – et unødvendig onde

For noen år siden fikk jeg følgende spørsmål på et jobbintervju: «Hva liker du aller best å oversette?» Svaret mitt var: «Prosjekter der jeg får mulighet til å gjøre en god jobb.» Bortsett fra den ene i panelet som selv var oversetter, så alle spørrende på meg: Har man ikke alltid mulighet til det, da?

Av Jorunn Seim
fagoversetter

Når du får lov til å oversette et helt produkt – f.eks. en bok, en brosjyre eller en kontrakt i sin helhet – går det som regel an å ha kontroll på det meste. Men noen ganger oversetter du bare deler av et produkt, eller kanskje gjør du en oppdatering av tidligere oversatt materiale, og da varierer det hvor stor påvirkningsmulighet du har.

Som fersk byråansatt fikk jeg i oppdrag å oversette tekster til et dataprogram. Og det var alt jeg fikk vite. Jeg visste ingenting om hvilken type program det var, hvordan det så ut, eller hvem som skulle bruke det. Jeg fikk bare en lang, lang liste med løsrevne tekststrenger. Men oversette dem måtte jeg jo.

I mange av tekststrengene gikk ordet «property» igjen. I dataprogrammer oversettes det ofte med «egenskap», men etter hvert som jeg oversatte, fikk jeg mistanke om at det i denne sammenhengen kunne handle om eiendommer eller tomter. Dog ikke overalt. Sannsynligvis ble ordet brukt i to forskjellige betydninger, men hva var hva?

Jeg spurte kunden, og fikk følgende svar: «Just translate what it says.» Siden kunden ikke forstod norsk, prøvde jeg på pedagogisk vis å forklare at samme ord på engelsk kunne bety svært forskjellige ting på norsk, og at det ville være svært uheldig for sluttresultatet om vi bommet. Kundens reaksjon var: «Use best guess.» Og det var det siste jeg hørte fra den kanten.

Så hvordan oversetter man best mulig i blinde? Jeg fikk hjelp av erfarne kollegaer, og vi gjorde vårt ytterste ut fra forholdene. Men ble resultatet bra? Jeg aner virkelig ikke. Og det plager meg.

Man kan selvsagt argumentere med at kunden fikk det som var bestilt: min beste gjetning. Faktisk fulgte også kvalifiserte gjetninger fra mine kollegaer med på kjøpet. Jeg tror ikke vi kunne gjort så mye annerledes. Likevel ergrer det meg at vi måtte levere noe som kanskje ikke var særlig bra. Forpliktelsen overfor kunden er én ting – og den hadde vi etter min mening oppfylt – men hva med forpliktelsen overfor de som skal bruke sluttresultatet?

Det aller mest irriterende er at det slett ikke hadde trengt å være sånn! Hvordan kunne kunden lagt forholdene til rette for at oversetterne kunne gjøre en god jobb? Her er noen tanker:

• Mange programvarehus har som en regel at programmererne for hver tekststreng de legger inn, også må legge inn en beskrivelse av hvilken funksjon tekststrengen har. Slike beskrivelser ville vært utrolig nyttig informasjon for oversetterne.
• Det går an å gi oversetterne en testversjon av programvaren på originalspråket, slik at de får mulighet til å gjøre seg kjent med det de skal oversette.
• Det er alltid smart å sende med brukerdokumentasjonen på originalspråket. Den inneholder som regel mye informasjon om de ulike funksjonene.
• Når oversettelsen er ferdig, er det en god idé å la oversetterne få teste det ferdige programmet. På den måten kan de se om de oversatte tekstene fungerer i sammenhengen.

Å dele materiale som ganske sikkert er tilgjengelig uansett, med oversetterne, ville ikke kostet kunden noe mer enn tiden det tar å sende det over. Dessuten ville det spart kontaktpersonen for spørsmål som vedkommende ikke hadde forutsetning for eller tid til å svare på.

Så hvorfor ikke benytte seg av disse mulighetene? Det handler ikke bare om å gjøre oversetteren fornøyd. Det handler først og fremst om å gi sluttkundene et godt oversatt produkt. Og da har du som kunde ingenting å tape på at oversetterne skjønner hva de oversetter.

Reklame