Du spiser hva du er, eller: Mat og krig og fred og sånn

Er du en klimasynder dersom du spiser sumpreker? Og hvordan blir de sunnest mulig? Disse spørsmålene, og flere andre, får du ikke svar på her.

Av Terje og Bente-Lill Øygard
Fagoversettere

For 40 år siden hadde gudstjenester mer sendetid på tv enn matprogrammer. Som vi alle vet, har dette endret seg, og det er lenge siden yppersteprester som Ingrid Espelid Hovig tok over prekestolen.

Mat har altså blitt viktigere enn religion. Og et uunngåelig og fundamentalt spørsmål blir da: Har maten overtatt for religionen? Har de åndelige verdiene sunket ned i magesekken vår? Eller omvendt: Har fenomenet mat okkupert et fraflyttet tomrom i hodet vårt? For det passer unektelig godt der oppe. Mat er jo ikke bare livsviktig, men dreier seg om politikk, sult, økonomi, tradisjoner, kultur, helse, miljø, sex, subsidier, forurensning, barnearbeid … praktisk talt alt. En vinner, med andre ord.

Havbruksproblemer

Så for å spare din og vår dyrebare tid, avgrenser vi emnet litt. Nærmere bestemt til sumpreker. Disse skalldyrene oppdrettes flere steder i verden, og kan stå som et eksempel på hvorfor kriger oppstår.

Når sant skal sies, ofret vi ikke sumprekene mange tanker før vi skulle oversette en asiatisk kokebok hvor disse var en ingrediens. Noen i det svenske forlaget vi jobbet for, kommenterte at man kanskje skulle utelate dem fra boka. Dette dreide seg ikke om religion (slike dyr er tabu i noen religioner; ingen nevnt, ingen glemt), men om natur, klima og barnearbeid. Det hadde seg nemlig slik at rekeproduksjonen ødela sumpområder og regnskog. I tillegg jobbet det mindreårige på anleggene. Og ikke minst tok miljøet skade av at rekene måtte fraktes fra eksempelvis Thailand til Norge. Kunne man ikke bruke norske reker i stedet?

Nå var nysgjerrigheten vår vakt. Kunne det være slik at vi uforvarende hadde fortært skalldyr som ikke bare var sanket av flittige, små barnehender, men også bidro til å ødelegge verden slik vi ønsker å ha den? Dette måtte sjekkes.

Vi fant ut at Thailand eksporterer omkring 400 000 tonn reker årlig; litt under halvparten av norsk lakseeksport. Men da vi lette etter barnearbeidere, fant vi stort sett udokumenterte påstander. Riktig nok fant vi en artikkel om en rekeprodusent som var dømt for koneplageri, og innrømmelser om at barna til noen rekeprodusenter hadde hjulpet til på anleggene når aktiviteten var som størst. Dette minte litt om tidligere tiders norske ”potetferier”, hvor tolvåringer sto krumrygget og tok opp poteter i stedet for reker. Det var vrient å bli indignert.

Norske lakseprodusenter jobber stort sett under ordnede forhold. Likevel mistenker vi at mang en mindreårig sønn eller datter av en lakseoppdretter har vært med pappa på jobb, og til og med tatt i et tak. Og vi tror ikke at Thailand ville stoppet import av norsk laks dersom de visste om dette.

Langreist mat

Det var verre å finne ut om produksjonen førte til ødeleggelse av sumpområder. Siden rekene produseres i store deler av kystområdene i Asia, og i mange land, viste det seg umulig å sjekke dette grundig. Men på den andre siden sjekker heller ikke asiater om norsk skog-, jord- eller havbruk foregår etter nærmere angitte miljøstandarder. Og hadde de gjort det, ville de nok fått klar beskjed om å passe sine egne saker.

Vi eksporterer altså laks til Asia, og de eksporterer noen reker til oss. I forretningsverdenen kalles dette en vinn-vinn-situasjon. Og skal en thai spise norsk laks, og vi spise thaireker, må man frakte enten folk eller sjømat. Begge deler skjer jo stadig vekk, men selv de største laksene veier mindre enn bagasjen du kan ta med deg på en chartertur.

Likevel har kortreist mat blitt en politisk korrekt trend. Den praktiske betydningen av fenomenet er for tiden forsvinnende liten. Mange økonomer har også påpekt at konseptet er lite lønnsomt, og ofte er god økonomi det samme som god økologi. Men hvem vet: Kanskje en lokal bonde fra Voss får så stor suksess med dette at bedriften hans blir verdensomspennende? Kanskje han til og med oppretter et logistikkselskap med miljøvennlige lastebiler? I så fall kunne han gitt transportavdelingen navnet ”Langt på veg”.

Natrium til besvær

På bakgrunn av dette anbefalte vi den samvittighetsfulle redaksjonen i Sverige at man beholdt sumprekene. Men så dukket et nytt problem opp i kokeboka: MSG, eller monosodiumglutamat (på norsk: mononatriumglutamat). Dette er en 2000 år gammel asiatisk smaksforsterker som blant annet fremstilles ved gjæring av soyabønner, og er hovedingrediensen i det vi kaller soyasaus. Mange mener at dette er en skadelig tilsetning, sa redaksjonen. Kanskje man skulle advare mot å bruke det?

Vi hadde tidligere et nokså ubekymret forhold til soyasaus, men dette måtte jo undersøkes. Men vi fant ikke en eneste seriøs undersøkelse som påviste skader ved bruk av dette stoffet, utover at det inneholder natrium. Likevel har det bitt seg fast en oppfatning om at dette er ren gift. I USA ser du utsagnet ”No MSG!” på matemballasje over alt.

MSG/soyasaus blir i Japan betegnet som ”den femte smaken”; umami. I Kina (hvor den egentlig kommer fra) kalles den jiang. På denne tiden hadde vi nylig oversatt en kokebok av den kinesiske mesterkokken og kjendisen Deh-Ta Hsiung. Han var mildt sagt irritert over holdningene til MSG i Vesten. ”Dere spiser natriumklorid (salt) som smaksforsterker i bøtter og spann,” sa han. ”Dersom man bruker soyasaus i stedet, får man i seg mindre natrium, og mye mer smak”. Men siste ord er neppe sagt i denne saken, for salt har i uminnelige tider ført til både kriger og store opptøyer; sist i India i 1930.

Slike dyrekjøpte erfaringer har gjort at vi sjelden begir oss inn i de konfliktsonene der mat debatteres. Enten man kaller seg ernæringsfysiolog, kostholdsekspert, lavkarbotilhenger, vegetarianer eller ganske enkelt fanatiker, er det lett å ha med seg bagasje som er mer basert på følelser enn fakta – det gjelder også naturligvis oss. Hvem som har ”rett”, blir ofte mindre viktig enn hvem som er villig til å gå lengst for å fremme synspunktene sine. Enkelte religiøse teser stiller man heller ikke spørsmål ved, selv når de åpenbart er hinsides enhver fornuft. Så for fredens skyld kan det være bedre å bruke munnen til noe fornuftig: å holde kjeft, og å spise opp maten sin.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s