Kreativitet i bånd – Stilistiske problemer i sakprosaoversettelse

Av oversetter Erik Skuggevik

Paradoksalt som det kanskje høres ut, er det belegg for å si at stilistiske valg er et større problem for sakprosaoversetteren enn for en oversetter av skjønnlitteratur.

Skjønnlitteratur er i seg selv en slags realitet, den står kun for seg selv, mens sakprosa nødvendigvis representerer en utenforliggende virkelighet; man skriver om historiske figurer, om hendelser, om fagområder og om andre tekster. Det mest ødeleggende som kan sies om en sakprosaforfatter er at han eller hun har funnet på ting, mens en romanforfatter som ikke finner på ting, knapt kan kalles forfatter!

Det at sakprosa ikke skal finne på ting, innebærer at teksten, og oversettelsen, må handle om korrekte opplysninger, men også mer enn folk flest tror, om stilistisk troverdighet. Og det kan by på problemer, noe vi skal se to eksempler på – i retningen norsk til engelsk.

I blæresmellens navn

«Så spilte Du kort med meg og kalte meg Tassen når jeg vant; eller Du hjalp meg å finde glitrende stener og engsmeller på en nedlagt jernbanelinje på Kongsberg.»

Disse ordene er skrevet av Hamsun; ikke Knut, men hans datter Victoria, og skulle formuleres på engelsk under arbeidet med Ingar Sletten Kolloens Hamsunbiografi.

Jeg skal fokusere på ett ord her, engsmelle. Faktalitteratur er ikke bare fakta, selvfølgelig, som med all litteratur er det mange ting på gang samtidig. Både forfattere og det han eller hun refererer til, kan ha stilistiske særegenheter, det er umulig å skille det ene fra det andre, og det er heller ikke meningen for en vanlig leser. Det faktiske innholdet er alltids kommuniserbart i en oversettelse, ting kan i verste fall forklares. Men det stilistiske kan ikke forklares, det må representeres.

Formuleringen og ordvalget er essensielle komponenter i Victoria Hamsuns såre brev: «glitrende stener og engsmeller på en nedlagt jernbanelinje» vitner om en barndomsopplevelse sett igjennom en voksen hukommelse. Rent praktisk er blomsternavn enkle å finne ut av, de har latinske navn, og for en oversetter er dette til uvurderlig hjelp; silene vulgaris er navnet, og da er det bare å finne ut av det på engelsk. Dessverre er det bladder campion. Den litt romantisk-lydende engsmellen er dessverre blitt til ”blæresmellen” og assosiasjonene er de verst tenkelige, urinblære mest av alt.

På ett nivå er det en korrekt oversettelse, selvfølgelig, men brevet mister likefullt sin autentisitet ved å miste det stilistiske; det er psykologisk usannsynlig at man ville plassere ”blæresmelle” sammen med ”glitrende stener” i ens lengtende erindring. Sitatet er valgt av Kolloen av samme grunn, det forteller effektivt noe om Victorias lengsel og hennes problematiske forhold til sin far.

I en litterær eller lyrisk tekst ville man kunne forsvare å oversette engsmelle med en plante som delte de viktigste karakteristikkene i konteksten. På engelsk finnes det jo mange vakre blomsternavn som kunne vekke lignende assosiasjoner;  meadowsweet, valerian, harebells, til og med planter som vokser ved jernbaneskinner, som cranesbill (storkenebb). Men hvor en lyrikkoversetter kan belønnes for å oversette emosjonelle, estetiske assosiasjoner, er sakprosaoversetteren påkrevd å holde seg til det faktum at Victoria i virkelighetens verden fant silene vulgaris og ikke noe annet med faren sin, ved en by som finnes, ved en jernbanelinje som faktisk var nedlagt, og hun skrev det i et brev som finnes i arkiver og som kan sjekkes av den som ønsker. Så hva gjør man uten å lyve? Hvordan bevarer man det stilistiske når fakta stikker kjepper i hjulene?

En løsning som samtidig ikke lyver, kan være å hoppe bukk over hele blæreproblematikken, generalisere opp til genus-nivå, og skrive: «you helped me find glittery stones and pick campions along a disused railway line in Kongsberg.» En ikke så uvanlig retning å oversette i når fakta står i veien for stil.

Når originalen ikke er originalen

Det er logisk å anta at oversettere har en original de jobber fra, og med romaner er det som regel tilfelle. I sakprosa derimot, er det ofte feil, «originalen» er jevnlig tilholdssted for andre originaler, som må finnes, verifiseres og jenkes til; alt fra faktaopplysninger som det alluderes til, til tekster som er lånt fra andre steder, allerede oversatt eller sitert fra før. Et slikt tilfelle dukket opp under oversettelsen av Petter Aaslestads Pasienten som tekst.

Aaslestad kommenterer taushetens brysomme budskap i pasientomsorgen, og låner ord fra Samuel Beckett: «’Det er ikke bare om å gjøre å holde kjeft, det kommer også an på hva slags kjeft man holder’, for å sitere Samuel Becketts romanhelt Den Unevnelige». Her er det selvfølgelig ikke tilfeldig hva man ’oversetter’ med, i og med at Beckett produserte sine engelske tekster selv.

Søket etter originalen (som nå ikke lenger er boken, men referansen som boken viser til) blir et puslespill som setter sin lit til norskoversettelsens presisjon. Det er nemlig ikke alltid så lett å vite nøyaktig hvor et slikt sitat kommer fra. Man googler, og gjetter på sentrale deler av sitatet, «holde kjeft» er i stilen uformelt og røft.  Etter søk og blindspor ender man kanskje opp med en elektronisk utgave av The Unnamable, og som sakprosaoversettere blir vant til, så leter og gjetter man seg fram med mulige formuleringer, før man omsider finner det: «For it is all very fine to keep silence, but one has also to consider the kind of silence one keeps.»

Det vites ikke hvor Aaslestad tok sin norskoversettelse fra, men det er egentlig andre assosiasjoner man får på engelsk, stilistisk er det nærmere Oscar Wildes humoristiske formuleringer, en som nok aldri ville ha valgt å si «holde kjeft». Men Aaslestad bruker sitatet for dets stilistiske kvaliteter på norsk, og når det da skal tilbakeføres på engelsk, blir det unektelig et stilistisk hull. Men man kan jo ikke oversette Beckett fra norsk til engelsk, så man er nødt til å tilpasse det eneste man har innflytelse over, det omliggende materialet.

Som disse to eksemplene viser, er det stilistiske en del av enhver tekst, og alle oversettere må finne løsninger de synes passer, men sakprosatekster er unike oversettelsesutfordringer ved å i tillegg kreve, på toppen av balanse mellom stil og innhold, at begge disse må forholde seg til en verifiserbar virkelighet.

Oversettelse er alltid en slags kreativitet i bånd, man må bruke sin språklige oppfinnsomhet innenfor et begrenset rom. Oversettere av sakprosa vet i tillegg at oversettelsen av og til ligger låst i lenker. Når man da lykkes med å skape stilistisk troverdighet og dokumentarisk riktighet, er det faktisk en større prestasjon enn folk flest aner.

 

Innlegget er et bearbeidet utdrag av en artikkel som sto på trykk i Prosa i 2009

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s